Oslo byråd, ved Barne- og familieetaten (!), lanserte for få år siden strategi-dokumentet: «Tro hva du vil». Har ikke Oslos befolkning «trosfrihet» uten politisk inngripen eller styring?
En ny tros- og livssynspolitikk for Oslo
Oslo klarer seg ikke uten en livssynsstrategi
Småbarnsdøpte kirkemedlemmer i Oslo bispedømme har ikke slik valgfrihet. Inntil 15 års alder er de betraktet som religiøst umyndige. De er i stor grad prisgitt foreldreretten, også når det gjelder trosopplæring og valg av skoleslag. Den norske kirke og andre kirkesamfunn er svært pågående og ivrige etter å påvirke barn og unge i deres mest sårbare alder. Det finnes svært mange kirkesamfunn, og det «plantes» stadig nye kristne menigheter.
– Barn må få velge religion selv
Nå skal den tverrkirkelige misjonsaksjonen «Jesus i sentrum» igjen arrangeres, bl.a. i Spikersuppa Oslo 2. mai og i Bergen 23. mai 2026: på Festplassen midt i hjertet av Bergen. (Den norske kirke stiller seg ofte utenfor eller over slike felles aksjoner eller arrangementer).
Sentrale elementer, ifølge arrangørene, vil være:
• Bønn for byen og folket: Vi vil be for Bergen, byens ledere og innbyggerne, og løfte byen i bønn.
• Nattverd: Deltagelse i nattverden blir en markering av enhet i troen, der vi alle kommer sammen i Jesu navn og deler måltidet som binder oss sammen på tvers av kirkesamfunn.
• Jesusfokus: Gjennom hele dagen vil evangeliet stå tydelig i sentrum – i taler, vitnesbyrd, og tilbedelse.
• Lovsangskveld: Dagen avsluttes med en kraftfull lovsangskveld der Jesu navn løftes opp over Bergen by.
Jesu navn skal skinne over land og folk. Budskapet er klart nok: det finnes ikke frelse eller håp i noen annen. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg», sier Jesus ifølge Joh.ev. 14:6.
«Synden er at de ikke tror på meg» (Joh. 16:9)
«Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh. 3:18)
«.. Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh. 11,25-26)
Jesus omtaler seg som «livets vann» og «livets brød» for alle som hungrer og tørster…
«Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (Joh. 7,37-38)
Bibelselskapet | BibleProject: Livets vann
Hva sier bibelen om levende vann – Alle bibelvers om levende vann
Påskens budskap: politikk og «mysterium»
Den forvillede oldtidsprofeten, Jesus fra Nazaret, kan lett unnskyldes sine feiltakelser. Som alle religionshistoriens «profeter» var han barn av sin samtid og sitt (religiøse) kulturmiljø. Ja, også de store apostler: Peter og Paulus. Datidens (mytologiske) verdensbilde og historiesyn definerte deres gudsbilde og menneskesyn.
Eskatologisk-apokalyptisk lære og forkynnelse er gjennomgående i Det nye testamente. Det kan ikke nytte for dagens teologer å distansere seg fra disse religiøse ideers enorme innflytelse over kirke-kristendommens historie inntil vår tid. Den såkalte kristenapokalypsen kan ikke reduseres eller avledes til et isolert fenomen i USAs politiske sentrum. Hva med Martin Luthers eskatologi? (Så vidt jeg vet er ikke Luther «utdatert»).
«Påsken er blasfemiens høytid», skrev prest og teolog Gyrid Gunnes i Aftenposten 16.04.2019. Det er også en utbredt oppfatning at Jesus ble uskyldig «offer» for justismord fra det religiøse og politiske maktapparatet.
Men Jesus visste på forhånd hvorfor og hvordan han skulle dø (etter Skriftene), slik han selv profeterer og varsler om i evangelieskriftene. Han hadde «regien» over hendelsesforløpet siste påskehøytid, fra inntoget i Jerusalem – til hans siste ord på korset fra Salmenes bok 22:2.
«Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal håne ham og spytte på ham, piske ham og slå ham i hjel. Og tre dager etter skal han stå opp.»
«Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»
(Jesus visste naturligvis ikke hvordan ettertidens Maktkirke skulle utnytte og omsette hans doms- og straffetrusler i politisk handling og vinning).
I påskeuken, onsdag 1. april før Skjærtorsdag, hadde Vårt Land en forbløffende lederartikkel: «Det vi mister når vi mister aprilspøken». At avisens redaksjon i sitt påskenummer savner og etterlyser aprilspøken må ha vakt forundring, kanskje også munterhet i satiriske kretser.
Bildet av Trump som en helbredende Jesus har vakt sterke reaksjoner, men det er ikke mer «blasfemisk» enn de talløse bilder av mennesket Jesus, en jødisk galileer, opphøyet til Gud: Allherskeren.
Donald Trumps grandiose selvbilde skiller seg lite fra rekken av kirkehistoriens autoritære herskere av «Guds nåde». Trangen til rikdom og luksus har manifestert seg i utallige overdådige byggverk. Trumps krigerske mentalitet er ikke verre enn den til barbar og krigerhøvding, Olav den hellige, hvis (martyr)død på slagmarken skal feires nasjonalt i 2030.
Som det ganske riktig er sagt: «Det er en utfordring for troende mennesker å balansere politiske sympatier med etiske verdier «.
I visse spørreundersøkelser ser vi en gradering av kristennavnet og kristentroen. Er Trump helkristen, halvkristen – eller bare «litt kristen»? Spekulasjoner om ektheten i Trumps religiøsitet og/eller kristentro får ringvirkninger i norsk kristenhet, bl.a. for sjefredaktør i Dagen: Vebjørn Selbekk.
Kanskje trenger Trump i sitt «troskontor» en rådgiver (åndelig kriger?) av Selbekks kaliber for å «skille klinten (ugresset) fra hveten», som i Jesu lignelse hos Matteus kap. 13. Selbekk har fått nær martyrstatus etter at han stilte seg fremst i frontlinjen under den såkalte karikaturstriden.
I Vårt Lands påskenummer onsdag 1. april (spalten Lillesøndag) var MF-professor Ole Jakob Filtvedt og «husteolog» Åste Dokka fortolkere av bibeltekst/prekentekst i Lukas 24, 1-9.
Venstresidens avis, Klassekampen, hadde samme dag flere påskeartikler, bl.a. med biskop emeritus Kari Veiteberg og politisk MF-teolog Ragnar Misje Bergem. De snakker helst om alt annet enn påskens sentrale «kosmiske», frelseshistoriske hendelser: Jesu korsfestelse, død og oppstandelse.
Var det «Guds eneste Sønn» og/eller «Gud selv» som hang på korset? Verdens Frelser og Dommer, med makten og æren i all evighet, blir knapt nevnt.
K. Veiteberg vil formidle det hun kaller «myk teologi». Underforstått finnes kristendomstyper som kjennetegnes ved motsatsen: «hard teologi». Jeg antar at både katolisisme, lutheranisme og såkalt trumpisme kan plasseres i sistnevnte kategori. Kanskje også den russisk-ortodokse kirke.
Stormløpet i diverse norske medier mot kristen-konservative nasjonalister og såkalt evangelikale politikere og predikanter/pastorer kan vi merke oss i disse tider. Politisk kristendom og politisk teologi fremmer (igjen!) skarpe fronter – og fiendebilder. «Kald krig»? Det lover ikke godt for verdensfreden. Hvor lenge skal kristenfolket forgifte verden med sine innbyrdes stridigheter?
Misje Bergem er blant flere teologer som veksler mellom Klassekampen og Vårt Land. Det gjør også katolsk teologiprofessor og kirkehistoriker Eivor Oftestad. I Klassekampens kronikk 9. april («Mystikk eller politikk») skriver E. Oftestad:
«En politisering av kristendommen, enten det skjer på høyre eller venstresiden – eller beyond – er en sekularisering av påskens mysterium».
Vatikanstaten er en ren katolsk-kristen (maskulin) ministat, med Paven som politisk og åndelig hersker. En slik dobbeltrolle er ikke så ulik den til nåværende hersker i Det hvite hus. De vil begge spille en hovedrolIe på verdens scene, med kirke-kristen ideologi som grunnlag. De er begge gjenstand for usmakelig person- og autoritetsdyrkelse av sine tilhengere.
Ellers er både konfesjonskamp og imperiebygging (kolonisering og misjonsimperialisme) kjent fra kirke-kristendommens tidlige historie. Når og hvordan begynte kristningen av Europa?
I 2017 på Luther Forlag utkom boken: «Kristendom og politikk. En debattbok». 4 profilerte skribenter fra Kristen-Norge grunngir her sine ulike partipolitiske valg.
Kristendom og politikk: en debattbok Bok & Media
I pave Leos utspill 2026 er kristendom og politikk tydelig vevet sammen. I forbindelse med hans utenlandsreiser, bl.a. til flere afrikanske land, kan vi spørre om pave Leo vil styrke katolsk kristendom på dette kontinent?
En pave bør rydde i eget hus før han belærer andre stater om rettssikkerhet og menneskerettigheter. Pavedømmets historie er full av svindel, løgner, maktkamper, pengebegjær – og ufattelige overgrep. Pave Leo synes å lide av samme hukommelsessvikt som sine forgjengere i pavestolen (i likhet med andre kirkeledere).
«Gåten Jesus» og de mange tungers tale…
Kakofonien av teologiske stemmer snakker både med OG mot hverandre. Det er felles kirkelære at den samme Oppstandne og Himmelfarne «Jesus Kristus» lar seg møte overalt. Men det ser ut til å være mange forstyrrelser på kommunikasjonskanalen, vertikalt og horisontalt…
I den såkalte Trosbekjennelsens 3 artikler står det intet om «gåter» eller «mysterier». Er Himmelfart, Gjenkomst og Dom: uforklarlige mysterier? Jesu stemme i den kristne bibelens evangelieskrifter, slik de er gjengitt, overlevert og autorisert for ettertiden, er ikke særlig gåtefull.
Er det «Gåten Jesus» teologene griper til når både den historiske Jesus OG dogmatikkens Jesus blir for besværlig?
«Kirkens tro kan berikes av at vi lar flere stemmer lyde, og at vi fortsetter å fortolke Jesu død og oppstandelse i vår tid. Hva betyr dette i dag?«.
Dette skriver kirkelig prest og sjelesørger Stordalen i Vårt Land onsdag 15.04.2026. Overordnet tittel: Gjeter og konge, seierherre og stedfortreder? Hun gir ikke noe svar på sitt spørsmål, men anbefaler boken «Gåten Jesus» av teologiprofessor/TF: Notto R. Thelle.
Vårt Land har dette år også republisert to påskekommentarer fra mars 2024, av hhv. Åste Dokka og tidligere biskop Helga Byfuglien. Men også lekmanns-teologen Øystein Blymke har synspunkter på Korsets «teologiske paradoks».
Påsken og korset: Fra henrettelse til håpssymbol
«Håpet er en muskel» i stemme, hender og føtter, skrev en professor i praktisk teologi ved MF i sin påskekommentar Langfredag i Vårt Land. Når påsketeologi skal gjøres «kontekstuell», tidsaktuell og samfunnsrelevant, forsvinner gjerne hovedpersonen ut av bildet.
Heller ikke Ingeborg Sommer, prost i Bærum prosti, har referanser til Jesus/Kristus i sin kommentar i avisen påskeaften lørdag 4. april. I stedet fabulerer hun subjektivt omkring en norsk realityserie på NRK…
Ingeborg sommer om Team Pølsa og mot i vanskelige tider
Skulle det ikke være mer relevant å svare for hva som er «reality» (historiske fakta) i den kristne påskehøytiden: dag for dag? Dette tilstreber Vårt Lands folkekirkeprest og andaktsholder: Thor Haavik. I etterkant av påsken framhever han også Paulus som oppstandelsesvitne, ved siden av kvinnene (og englene) ved «den tomme grav» – og Maria Magdalena.
Etter sin «mysteriøse» oppstandelse forteller skriftene i Det nye testamente at Jesus vandret omkring i 40 dager, med sin særlige oppstandelseskropp. Igjen: han ble ikke umiddelbart gjenkjent, men ble sett og hørt bare av sine disipler og tilhengere! Den Oppstandne viste seg verken for sine søsken, far Josef eller mor Maria…
Prest og salmedikter Ingrid Bækken Melve kunne i prekenteksten Lillesøndag VL 8. april bekrefte følgende:
«Den oppstandne var ikke et spøkelse. Han var heller ikke bare et nærvær, en anelse, eller et varmt minne. Han var fysisk, en kropp å ta på. Han er hender ennå med naglehull, som rekker sine venner nygrilla fisk og brød etter en lang og slitsom natt. Han er virkelig, fordi vår virkelighet for alltid er forandret«. (min kursivering)
I Vårt Lands nettavis Skjærtorsdag 2. april kritiserer pensjonert prest, Harald Peter Stette, Vårt Lands andaktsspalte. Han misliker at spalten tillater «konfesjonell menighetsreklame» (katolsk?) og mener andaktene må legge vekt på det som er felles. Men hva er nå det da?
Harald Peter Stette om andaktene i Vårt Land og menighetsreklame
Statskanalen NRK er som alltid en god og nyttig støttespiller for Den norske kirke, også når påskebudskapet skal forkynnes til «folket». Konfesjonell menighetsreklame? (Pavens messe påskeaften fra Peterskirken ble tradisjonen tro overført).
Med konserter, lovsang eller gospelkor, gjorde NRK en ny vri på påskegudstjenester dette år. Sang og musikk med mye lidenskap og følelser kan nok være mer stemningsskapende enn kirkelig liturgi, kanskje ikke minst for «unge voksne».
Det vanskelige frelsesspørsmålet…
«Håp» er blant de nyere, gjentatte slagord i kirkelig forkynnelse. I vår urolige og vanskelige tid er kristenhetens appell til behov og (religiøse) følelser sterk. Bare kirken(e) kan tilby ekte eller sann Tro, Håp og Kjærlighet – eller: Lys i Mørket…
Det kristne Håp er uløselig forbundet med Frelsen. Hvis Den norske kirke ikke bare er på medlemsjakt, skylder den å forklare for allmennheten de hellige sakramenters betydning for Frelse og det evige liv. Er de udøpte: ufrelst?
I Kirkens lære og praksis har det aldri eksistert likebehandling mellom døpte og udøpte. Sakramentene setter skille mellom INNENFOR og UTENFOR. Det rapporteres at antall voksendåp denne påske har vært rekordhøyt i flere kirkesamfunn. Igjen og igjen hører vi at særlig unge menn strømmer til kirkene.
Ingen frelse utenfor kirken, ble det sagt i oldkirken. Frelses-spørsmålet har vært et stridspunkt i de økumeniske samtaler gjennom tiårene. Hvilken kirke og kristendom forvalter den rette frelseslære (soteriologi) og sakramentlære? Hva skal nasjonen – det norske folk – kristnes til i disse jubileumstider?
Nytt dokument om Kirkens rolle i frelsen
For den som ikke tar imot budskapet/evangeliet er døren stengt (les: himmelporten). Noen husker sikkert bildet av Jesus som står ved døren og banker. Han vil inn (hjerte)døren, men den kan angivelig bare åpnes innenfra. Konsekvensene av valget er skjebnesvangre, slik Jesus profeterer og konkret utmaler det i Matteus kap. 24.
Dagens bibelord i Vårt Lands andaktsspalte onsdag 1. april var Johannes 6, 47-58. Jesu siste påskemåltid Skjærtorsdag innstiftet Kirkens hellige sakrament: nattverden. De helliges samfunn?
«Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag… Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham».
Jordelivet: ventetid
Livet på jorden oppfattes og beskrives som en «ventetid» før Jesu gjenkomst. Vi ser at det haster med å redde Vesten fra undergangen. Det er profetert i Den hellige skrift, av kristendommens hovedperson, at undergangen – verdens og historiens ende – skal og må komme! I Det nye testamente er oppfordringen til de troende: vær beredt, våk og be!
I folkekirkelig (progressiv?) teologi er skrifthenvisninger både mangelfulle og selektive. Vanskelige bibelord i Det nye testamente får de underligste tolkninger, slik man titt og ofte ser i Vårt Lands daglige andaktsspalte. Utlegningene innledes gjerne med personlige anekdoter uten den minste sammenheng med bibelteksten. Litt respektløst sagt: folkekirkelig pludring?
Det sies at alt godt, sant og skjønt i verden kommer fra den kristne Gud/Kristus. Hva er da et menneske – uten Kristustroen? Mennesket tilhører ikke seg selv. Som det er sagt om protestantismen: «Gud er alt, mennesket er intet».
«Kristendommen har et såkalt lineært historiesyn. Det vil si at kristne mener historien har en begynnelse og en slutt. Universet og alt i det er skapt av Gud ifølge kristendommen. Gud anses som både skaper, dommer og opprettholder av alt liv. Dette innebærer at alt som finnes, tilhører Gud, og at historien er styrt av Gud. Styrt fordi Gud påvirker historien direkte, særlig gjennom Jesus Kristus. Hvorfor Gud valgte å skape og styre verden, forklares med den kristne frelseshistorien». (kilde: ndla.no)
I en tale til årets konfirmanter kommer en tidligere søndagsskolelærer med ganske originale betraktninger om skapelsen, syndefallet i Edens hage og frelsesaksjonen (Dagen 11.04.2026). Jeg siterer:
«Gud skapte mennesket for å ha noen å snakke med, ha en relasjon og et vennskapsforhold til. Derfor har Gud skapt alle mennesker med et mottakerapparat for den stemmen som hvisker navnet vårt, og har hvisket det siden verden ble skapt, siden du og vi alle bare var en tanke i Guds hjerte….
Gud ble desperat av sorg over at de plutselig ikke ville se ham lengre. Gud gikk omkring i ettermiddagssola i Edens hage og ropte på Adam og Eva, han lette etter dem. Han var desperat, og han ville finne en løsning. Han planla verdens største redningsaksjon for å vinne hjertene våre tilbake…». (min kursivering)
Nedenfor er hva Det nye testamente, evangeliene og brevene, sier om den uunngåelige Gjenkomsten.
Hva skjer når Jesus kommer igjen?
Kriseteologi
2. verdenskrig rystet også Kirkens grunnvoller. «Historiens Gud» grep ikke inn, slik den Allmektige hadde gjort i fordums tid. Gud døde i Auschwitz, er det blitt sagt. Men han «gjenoppsto» i kristen teologi! Kristus var i Auschwitz, i lidelsen, er det blitt sagt i ettertid. En svak og avmektig, men med-lidende gud kan også tjene nytten.
Auschwitz svækkede den almægtige Gud
Den kristen-europeiske sivilisasjonens totale sammenbrudd i forrige århundre måtte forklares. Mange reformvillige teologer (og teologier) gjorde seg bemerket i det 20. århundre.
Se den omfangsrike bokutgivelse fra Høyskoleforlaget 2008 (758 s.). Om lag 30 teologer, protestantiske, katolske og ortodokse er presentert. Jeg antar at bokverket, helt eller delvis, er pensum ved teologiske fakulteter. Det kan ikke være lett for teologiske studenter å manøvrere i dette «villnisset» av teorier.
Moderne teologi – Ståle Johannes Kristiansen
Er det en gammel eller ny (ny-gammel?) kristendom som skal redde/frelse verden i denne urolige tid? Sikkert er at kampen for «den kristne tro» og «kirkens treenige Gud» pågår i mange kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. Fra geistlighet, teologer, apologeter og forkynnere utkommer en strøm av bøker.
Kirken har velsignet mange kriger og tyranner/tyrannier. Nå vil Kirkens Gud ha fred, ikke krig. Angrer Gud de mange kriger som historisk-faktisk er ført i hans navn? Pave Leo XIV har nylig uttalt: «Gud avviser bønn fra ledere som starter kriger og har blod på hendene«.
Den katolske pave anses som Guds/Kristi stedfortreder på jorden. Han omtales: Den hellige far. Det må antas at pave Leo kjenner gudens innerste vilje, tanke- og følelsesliv. Det samme gjør vel protestantisk-lutherske kirkeledere og teologer?
Det er blitt sagt at «Guds rettferdighet er en annen enn vår». Det kan man trygt si. Om rettferdig krig skriver Den katolske kirke følgende på sin nettside:
«Kan man føre en krig etter Guds vilje – eller forholder Gud seg nøytral til menneskenes stridigheter? Nei, Gud er ikke nøytral. Den Hellige Skrift lærer oss at Gud er kjærlighet, sannhet, rettferdighet og nåde. Alt som opponerer mot disse verdiene og mot Gud, kaller vi «ondt».
At «Gud» ikke forholder seg nøytralt til menneskenes stridigheter må bety at Han ikke bare er involvert, men også tar stilling til den ene eller andre side. Hvem er hans «utvalgte folk» i dag?
Man kan undres over hvor de skriftlærde teologenes gudsteorier vil ende. Kirkens mannsgud er blitt så sekulær, verdsliggjort, at han er i ferd med å oppløse seg selv. En gud som blir (feilbarlige) mennesker lik, er vel ingen gud? Teologenes Gud er akkurat så «liten» at han får plass i deres teorier og tankebyggverk: Dogmatikk/Systematisk teologi/Troslære.
Jeg siterer gjerne igjen E. M. Cioran:
Den verste, mystiske snøvling står Gud nærmere enn Summa Theologica. Alt som er institusjon og teori slutter å være liv. Kirken og teologien har sikret Gud en varig dødskamp.
Tårer og hellighet av E. M. Cioran
En bok om Treenighetslærens politiske dimensjon er utgitt i 2026, fra kirkelig-teologisk hold. Ja, til og med Norges statsminister fra Ap deltok i samtale om Treenigheten. Kanskje ikke så overraskende i kristningsjubileenes tid.
Jonas Gahr Støre diskuterte Trond Bakkevigs bok Treenigheten
I avisen Dagen skrev svensk (evangelisk) teolog og generalsekretær Olof Eidsinger om en tenkt samtale i Treenighetens råd mellom: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd…
Om Treenigheten i katolsk og ortodoks troslære kan leses nedenfor. Det skal ikke være enkelt.
Hva er Den hellige treenighet? | Katolsk tro forklart
Sentralt i den ortodokse troslære
En sokneprest i Den norske kirke hadde nylig et bemerkelsesverdig innlegg i avisen Dagen. Hovedpersonen, Jesus/Kristus, er ikke nevnt som «troens kontinuitet». Det er kirke-institusjonen med lære, ritualisme og tradisjon som framheves. Å feire 1000 års kontinuitet sammen med 500 års brudd, kan nok bli utfordrende i Nasjonaljubileet 2030.
Folkekirken som troens kontinuitet
«Hele Norge skal feire Nasjonaljubileet 2030. Den norske kirke bør som majoritetskirke i Norge løfte fram 1000-årsjubileet også som kirkejubileum. I 2030 er det også 500 år siden reformatorene la fram Confessio Augustana under riksdagen i Augsburg. Ved å se de to jubileene i sammenheng, gir vi oss selv mulighet til å drøfte hvem vi er som kirke i dag». (min kursivering)
Det er sagt av begavede teologer at Gud ikke er en person, men selve virkeligheten: væren. I tidlig etterkrigstid var tysk-amerikanske teolog Paul Tillich et stort navn. Han skrev: The Shaking of the Foundations, 1948 (norsk utgave Grunnvollene rystes, 1975).
Tillich var anti-nazist og påvirket av såkalt kristen sosialisme, men også med et luthersk-protestantisk grunnpreg i følge Store norske leksikon:
«I sine arbeider forsøkte han å skape en moderne kristen syntese av samfunnsvitenskap, dybdepsykologi og filosofi (påvirket av Friedrich von Schelling, Georg Hegel og Søren Kierkegaard)… Han så religion som «dybdedimensjonen» i all menneskelig handling og innførte begrepet «kulturteologi»…»
Paul Tillich: Kristendommen er svaret på tidens spørgsmål
I 1948 skrev liberal-teologen Kristian Schjelderup boken: Tiden kaller på kirken. Dette var før den velkjente Helvetesdebatten brøt løs. Schjelderup var ikke mer «liberal» enn at han ble biskop i Statskirken. I 1973 utga han boken: Jeg tror, Herre, hjelp min vantro.
De fremmede og «de andre»
Jesu fremmedfiendtlighet var ganske nylig (igjen!) bibelteksten, også i Vårt Lands søndagspreken Lillesøndag: Markus 7, 24-30. Her må den «hedenske» (syrisk-fønikisk?) kvinne først ydmyke seg til hundens nivå for å få hjelp til sitt syke barn. Mirakelgjører Jesus foretar deretter en demonutdrivelse (en «uren ånd»).
Religionsfrihet -«trosfrihet» – har opplagt sine grenser. Livssynsåpenhet betyr ikke nødvendigvis likebehandling. Maktkirken har mange ansikter. Kirke-kristendommen er full av selvmotsigende forestillinger og begreper, i teologi og praksis. Noen nevnt: frelse – fortapelse, kjærlighet – frykt, nåde – straff, tjener – hersker, ydmykhet – hovmod, hellighet – urenhet, venn – fiende…
De kristne proklamerer hoverende at de er kalt til å elske sin neste – og endog sin fiende. Men i skriftgrunnlag og faktisk historie har «kjærligheten» gitt seg både besynderlige og gruoppvekkende utslag.
I Den norske kirkes sentrale (konfesjonelle) bekjennelse, Confessio Augustana/CA, er det ikke livssynsåpenhet og likebehandling vi møter, men fordømmelser og straffetrusler (se særlig art. 1 og 17). Et stadig mer påtrengende spørsmål: hvorfor trenger Den norske kirke dette evangelisk-lutherske læreskriftet?
Ikke en gang sine nærmeste trosfrender kunne (eller kan?) de kristne «elske». Kirkehistoriens «skisma», med gjensidige forbannelser/bannlysninger mellom hovedkirkene, vitner mer om hat og fiendskap enn kjærlighet.
Kristen misjon og religionsfrihet: en selvmotsigelse
«Misjon er verdas viktigaste arbeid», sier en 100-åring til Dagen 18.04.26.
Det finnes flere titalls kristne misjonsorganisasjoner i vårt land, med utsendinger til hele verden. Med alle kristelige podcaster, influensere, trosfortellinger/vitnesbyrd, TV-kanaler, seminarer/kurs, bønneaksjoner og misjonssamlinger må vi spørre: hva står på spill?
NMS er Norges eldste misjonsselskap, stiftet i Stavanger 1842. NMS har misjonsavtaler med Den norske kirkes menigheter om 11 land i Asia, Afrika, Midtøsten, Europa (og Brasil): «Gjennom kurs, opplæring og misjonsavtaler, bidrar vi til å dele troen på Jesus, bekjempe urettferdighet og utrydde fattigdom over hele verden».
Ungdomssamlingen «The Send» har fått mye kritikk, berettiget og uberettiget. Nå kommer et nytt forstyrrende element inn i misjonsvirksomheten: NAR-bevegelsen og dens «teologi» (New Apostolic Reformation, også fra USA).
Også NMS arrangerer misjonssamlinger for ungdom. Se gjerne Hald Internasjonale skole i Mandal som nå blir nedlagt. Den kaller seg «fagskole» og kombinerer misjon, bibelstudium, utveksling og bistand.
NMS – Hald Internasjonale Skole blir lagt ned
Flere misjonsorganisasjoner står som eiere og har ved flere anledninger beklaget avvikling. Det samme gjorde NRKs Afrika-reporter, Vegard Tjørhom, som NMS ellers har presentert slik:
«Vegard Tjørhom hadde mye Afrika-kunnskap og -erfaring med seg inn i korrespondentjobben som han fikk i 2022. Det begynte med et folkehøgskoleår etter videregående, der han hadde et opphold i Sør-Afrika, noe som ga mersmak og ledet ham videre til studier ved Hald internasjonale skole i Mandal.
Her hadde han et halvår i slummen i Nairobi i Kenya og et halvår i Kamerun. Lysten til å jobbe med Afrika vokste mer og mer fram, og han visste at han måtte lære mer, ikke bare om land og folk, men også det franske språket. Et neste skritt ble året som ettåring i NMS i landsbyen Douentza nord i Mali «.
(V. Tjørhom har også bakgrunn fra Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp).
Forskjellsbehandling
Man kan i storsinnethet gi muslimer anerkjennelse og oppmerksomhet ved deres høytider og feiringer, men de oppfattes fortsatt som et fremmedelement i «det norske hus». Det etableres livssynsåpne rom ved diverse offentlige institusjoner, men når muslimer gjør bruk av dem blir det bråk.
Kristne privatskoler godkjennes, men IKKE muslimske privatskoler. Et argument skal være at de vil hindre integrering. Mens bygging av kirker og menighetshus pågår for fullt, med offentlig og privat finansiering, blir bygging av moskeer og forsamlingshus møtt med betydelige hindringer. «Aktivitetshus» for barn og ungdom skal være særlig bekymringsfullt.
«Livssynsåpenhet» og religionsmangfold i skoleverket kom sent og gradvis inn i fagplaner. Denne utvikling gjennom tiår var blitt kraftig motarbeidet fra statskirkelig hold. Det var Den europeiske Menneskerettighetsdomstolen/EMD som i 2007 måtte skjære gjennom og sette Den norske kirke/Statskirke på plass! KRL ble endret til RLE, men i 2013 kom tilbakeslaget: KRLE. Kristendommen anses ikke som en religion blant andre. Den må alltid være noe helt annet…
Kravet om kristne samlinger – trosutøvelse – i den offentlige grunnskole tolererer dårlig likebehandling med andre religioner og/eller konkurrerende kirkesamfunn. DnKs prester har inntil nyere tid vært enerådende bl.a. i helseinstitusjoner, forsvaret og undervisningssektoren. (Se organisasjonene: Skolelaget/NKSS og Norges Kristelige Studentforbund).
Det florerer av kirke-kristne læresteder, på høyt og lavt nivå. Hvor mange kirkesamfunn og teologier? At «Kirkens hus» er i strid med seg selv, kan det være liten tvil om. Med pågående prosesser, også fra offentlige myndigheter, rettet mot små kristne frimenigheter (noen evangelisk-lutherske) kan man undres hvordan teologi og bibelsyn stadig styres ovenfra.
Noen av de såkalt lukkede menigheter kalles noe nedlatende «biblisister», forstått som bibeltro/bokstavtro eller fundamentalister. Denne holdning overføres til visse muslimske menigheter. Noen teologer mener åpenbart at bare såkalt progressive krefter innenfor religionene fortjener offentlig anerkjennelse og støtte. «De andre» skal UT?
Islam omtales med negativt fortegn
Bibelskoler får statlig tilskudd, mens Koranskoler er farlig! (20 fulltids bibelskoler var i 2023 godkjent av Utdanningsdirektoratet). Den etter hvert store muslimske befolkningsgruppe i vårt «norske hus», også mangfoldig og tilhørende ulike tradisjoner, har ennå ikke har fått en egen høyere utdanningsinstitusjon for islamske studier.
Skal islam «filtreres» i den teologiske kvern ved TF/MF – for å modereres, moderniseres eller «siviliseres» etter evangelisk-luthersk mønster?
Disse imamene vil gjerne ha en ha en imamutdanning ved UiO.
(Her kan nevnes at det nylig for første gang i Europas historie er etablert et selvstendig islamsk fakultet ved et universitet i Tyskland)
Det er forståelig at godt integrerte muslimer spør: når vil de bli «norske» nok? De var gode nok da de ble hentet inn som nyttige arbeidsinnvandrere i lavinntektsyrker og holdt en lav religiøs profil.
Er innvandrerne blitt for mange – og for synlige? De skal helst være hjelpetrengende, kanskje stå med lua i hånden og be om smuler fra de rikes bord… Selvbevissthet og særkrav i likebehandlingens tid kan fremkalle raseri i kristne miljøer. Muslimer skal helst holde sine bønnesamlinger privat, for det offentlige rom tilhører «kristen tro».
Muslimer har vært og er misjonsobjekter, nasjonalt og globalt. Ulike former for «muslimhets» kommer gjerne når de ikke så lett lar seg kristne, slik vi også kjenner det fra århundrers «jødehets» i Europa. Blant kirke-kristendommens mange krenkelser av de 10 bud, kan her nevnes særskilt 8. bud: Du skal ikke tale usant om din neste.
Islam er en konkurrerende verdensreligion, også misjonerende som kristendommen. At Jødedommen består som en selvstendig, livskraftig religion etter mer enn ett årtusens forsøk fra kristenheten på å utrydde den, volder nok fortsatt hodebry for gammeltestamentlige teologiprofessorer.
Det kan være en felles erfaring og holdning hos religiøse og etniske minoriteter i vårt land at de ikke må provosere storsamfunnets majoritetsreligion.
Først med Dissenterloven 1845 ble det tillatt kristne trossamfunn å etablere seg utenfor den norske lutherske statskirke. Ytringsfrihet og organisasjonsfrihet kom svært sent. Jøder og katolske jesuitter var i lovs form utestengt fra landet. Alt dette ubehaget i «den kristne kulturarven» hører vi lite om i kristnings-jubileenes tid. Bare litt rusk i maskineriet?
Det er forståelig at de mange (nærstående) kristendomsvarianter må bli vanskelig å håndtere for den nasjonale Folkekirke. I det såkalt kirkelige demokrati ser vi klare tegn til kirkepolitisk og ideologisk ensretting, ikke minst når det gjelder ansettelser i embete og administrasjon.
Den (lutherske) læstadianske bevegelse i Nord-Hålogaland bispedømme kan verken ekskluderes eller inkluderes av «Folkekirkens» ideologisk-politiske biskop: Stig Lægdene. Men de kan nektes den presten de ønsker seg! Det er mange nok eksempler på hvordan Den norske kirkes sentralmakt overkjører lokalmenighetene.
Prestemangel i nord: Vraket den eneste søkeren
Bispevalget: – Mange har nok gitt opp
Rødt: det nye «kristelig folkeparti»?
Det har naturlig nok vakt noe oppsikt at biskop Lægdenes kone, presteutdannet, nylig sto på Stortingets talerstol og framførte partiet Rødts selsomme variant av Saligprisningene hos Matteus (jfr. Lukas). Men det er ikke noe nytt i kirkehistorien at gruppen «salige» får skiftende ansikter.
At «Norge trenger Jesus» sa Mimir Kristjansson seg enig i da han gjestet Sarons dal juli 2025. Han fortalte til forsamlingen at han tidligere var «aggressiv ateist». Senere gjorde han den oppdagelse at det var ateistene og de sekulære som var intolerante. Mimir skal også ha erklært følgende: – Hvis man har valget mellom et liv i rus og Jesus, ville jeg valgt Jesus.
I lys av den siste tids avsløringer har denne «folkelige begersvinger» fra Rødt pådratt seg betydelige forklaringsproblemer. Også støtteerklæringer: medlidenhet og tilgivelse/nåde. En kommentator i Dagbladet har endog opphøyet Mimir Kristjansson til (politisk) forbilde: krisehåndtering i verdensklasse…
Vi har forstått at det sitter alkoholtørstige sjeler på Stortinget. Noen avsløres først når de blir stoppet i promillekjøring. Men løgn og voldstrusler mot en kritisk privatperson er sjelden kost fra en folkevalgt på Stortinget. Noen vil nok spørre om Kristjansson (i fylla) kan klikke igjen? Kombinasjonen temperament, nærtakenhet og alkohol kan opplagt trigge mørke sider.
Hvis M. Kristjansson ikke har gjennomgått en kristen omvendelse, er det vanskelig å forstå hans «misjonering» og glødende engasjement for Jesus; en doms- og endetidsprofet fra oldtiden. Har Mimir i sitt bibelstudium lest forbi Jesu (aggressive) straffetrusler i evangelieskriftene?
Med den annonserte boken «Sosialistenes guide til Bibelen», av Rødts samboerpar Kristjansson/Marhaug, kan det bli opplesninger i Stortingssalen fra Lukas-evangeliets (sosialistiske?) Jesus. Det er kalt: fattigdomsevangeliet.
Igjen: hatet mot de rike kommer til uttrykk bl.a. i Jesu beretning om Den rike mann og Lasarus. Her finnes ingen «nåde»! (Merk: Den rike mann er anonym og navnløs, motsatt Lasarus).
I 2019 sto Mimir Kristjansson på talerstolen i det politisk og teologisk konservative Oslo Forum og «flørtet» med lavkirkelig (indremisjons)bevegelse. SV-leder og kristen-sosialisten Erik Solheim gjorde det samme noen år tidligere. Det er i sannhet underlige allianser som oppstår mellom kristenfolket og venstresidens politikere.
I Stavanger Aftenblad 2019 kunne man lese et interessant innlegg, skrevet av Høyres daværende bystyrerepresentant i Stavanger.
Er arme Jesus blitt kuppet av partiet Rødt? Ja, også Bjørnar Moxnes har ment bestemt at Jesus ville ha stemt på Rødt. Marx og Jesus er av både SV- og RV politikere sidestillt i kampen mot pengemakt og storkapitalisme. Men Jesus har mange «fans» også i ungdomspartiene AUF og Unge Høyre. Ny leder i FpU er troende katolikk.
Arbeiderpartiet har for første gang i sin historie en kristen og svært formuende, styrtrik leder og statsminister. I Sarons Dal 2015 var Knut Arild Hareide (KrF) og Jonas Gahr Støre (Ap) skjønt enige om at kristendemokratisk og sosialdemokratisk ideologi sto hverandre nær. Etter sin politiske karriere er Hareide blitt toppsjef i Norges Rederiforbund. Pr. i dag vil ikke statsminister Støre presisere hvor han har plassert sin formue: 50 millioner.
Også milliardærer «elsker Jesus». Hvis de driver veldedighet, gir almisser og gjør noen edle investeringer, har Jesus kanskje en bakvei for dem til Himmelriket? Han og hans disipler ble selv til dels forsørget av rike eller velstående tilhengere (kvinner!) i kretsen.
Einar Øgrey Brandsdal elsker Jesus – men går ikke i menighet
I vårt lutherland skal den protestantisk-pietistiske gründer, Hans Nielsen Hauge, være et lysende forbilde i kapitalismens historie – og for næringslivet. Det finnes gode og dårlige, kloke og utro «forvaltere», ifølge Jesu lite sympatiske lignelse i Lukas kap. 12.
Foross | Gode og dårlige forvaltere
Dess rikere kirkene blir, dess høyere snakker de om sin særlige omsorg for «de fattige». Ved siste års Kirkemøte i Trondheim (mars 2026) var ØKONOMI en av hovedsakene. Kirkerådsleder Harald Hegstad kunne opplyse at kirken i 2025 viser 54 millioner i overskudd, hovedsakelig finansinntekter.
Igjen: vi ser Makt og Mammon, Børs og Katedral i (u)skjønn forening. Det er få tegn til «tempelrenselse» i Den norske kirke. Denne byråkratiske kolossen med sin infrastruktur, råds- og embetshierarki, direktører og (livsviktige?) samfunnsoppgaver, trenger mye kapital for å vedlikeholdes og videreføres.
Evangelistene er ikke helt samstemte om når tempelrensingen fant sted. En dr.theol. gir dette svar på Jesu mildt sagt ubeherskede opptreden på tempelplassen:
«I Johannesevangeliet fortælles også om Jesu optræden i templet (kapitel 2, vers 13-21). I den beretning er evangelistens forståelse klar. Når Jesus sagde: ”Riv dette tempel ned, og jeg vil rejse det igen på tre dage”, talte han dybest set om sig selv (vers 21). Jesus skulle dø og efter tre dage opstå. Heri menes, at det er ham, der er templet, det vil sige det sted, hvor Gud bor, og hvor man derfor kan møde ham. Det er ikke i det jødiske tempel. Dets tid er forbi».
Hvorfor bliver Jesus vred i templet?
Påske, Lister og Dalane | Tempelrenselsen og arrestasjonen av Jesus
Legg igjen en kommentar