Forfatter av boken Det nyeste testamente (2020), hvor fem kapitler handler om mormonerne.

Western-serien «American Primeval» på Netflix tar utgangspunkt i Mountain Meadows-massakren i 1857. Serien er langt fra autentisk; her er hva som egentlig skjedde.

Forhistorien

Mormonkirken har sin opprinnelse i åpenbaringer som bondegutten Joseph Smith skal ha fått som tenåring i sine hjemtrakter i staten New York. I hjembyen ble Joseph Smith ansett som en sjarlatan allerede før han ga ut Mormons bok og stiftet mormonkirken våren 1830. Menigheten forflyttet seg derfor raskt vestover til Ohio, der den hadde sitt hovedkvarter fram til 1838.

Det var Gud som hadde bedt Smith om å flytte til Kirtland i Ohio. Nå åpenbarte Herren for ham at Missouri var stedet der mormonerne skulle slå seg ned for godt. Det var her Jesus ville komme tilbake før århundret var omme, ettersom det var her Edens hage hadde befunnet seg noen tusen år tidligere. Ikke i Midtøsten, slik andre fundamentalister tror. I Missouri ble mormonerne imidlertid ikke vel mottatt av lokalbefolkningen. Dette førte til plyndring og drap fra begge sider, mormonerne måtte snart forflytte seg til nabostaten Illinois. Men også her kom de i strid med lokalbefolkning og myndigheter, og det hele endte med at Joseph Smith og broren hans ble drept av mobben.

Smiths arvtager het Brigham Young. Han ledet mormonerne videre vestover, i en utvandring av bibelske proporsjoner. Siden da har de fleste av dem bodd i det som på 1890-tallet skulle bli staten Utah. USAs regjering innsatte Brigham Young som territoriet Utahs første guvernør i februar 1851. Det kom den snart til å angre på. De føderale tjenestemenn de sendte dit, dro alle hjem igjen samme år. De rapporterte at Youngs despotisme og hans fiendtlighet mot USA gjorde det umulig for dem å gjøre jobben sin. Han styrte som han ville, skrev de, «uten opposisjon, for ingen våger å utfordre hans autoritet». Guvernøren dikterte hvilke lover som skulle vedtas og hvilke dommer som skulle avsies. Ved valgene bestemte kirkeledelsen hvem som skulle stille til valg.

Young på sin side truet med at «en president i USA som løfter sin finger mot mitt folk skal få en tidlig død og havne i helvete». For å oppnå større uavhengighet søkte Utah gjentatte ganger i årene 1852–4 om å ble opptatt i unionen som delstat. Til slutt erklærte Brigham Young at han aktet å gjøre Utah selvstendig. Det klarte han aldri. I 1857 sendte USAs president Buchanan 2500 soldater til Utah for å avsette Young og innsette nye myndigheter. Invasjonen endte med en avtale der Brigham Young ble erstattet med en ny guvernør utsendt fra Washington. Men mormonernes president og eneveldige hersker var Young fortsatt. Styrkenes kommandant rapporterte i 1862 at «Brigham styrer som en despot, og de som ikke adlyder, blir snikmyrdet».

Rikt bytte i vente

Avtalen med Washington kom for sent til å redde nybyggere som passerte Utah sommeren 1857 i et vogntog med kurs mot California. Mormonernes territorium var på randen av krig mot resten av USA, og stemningen mot fienden ble pisket opp. I hundretalls bosetninger i området ble innbyggerne instruert om å ikke selge så mye som et hvetekorn til «hedninger» på gjennomreise.

Det var et usedvanlig langt og rikt vogntog som rullet inn i Salt Lake City 3. august. Toget bestod av 130 emigranter, de fleste fra Arkansas, samt et titall frafalne mormoner som hadde sluttet seg til dem underveis. Med seg hadde de 1000 kveg og 200 hester, og det gikk rykter om en kiste med tusener av gullmynter. Selv om vogntoget bestod av fredelige sivilister, skjønte de at de var i fare da de hvilte et par dager i byen. Der fantes det fattige fanatikere som ikke anså det som en synd å stjele fra sine gudløse fiender. Snarere tvert imot.

Sjette september hadde vogntoget nådd så langt som til den vakre dalen Mountain Meadows, 45 mil sørvest for Salt Lake City. Lenger skulle de aldri komme. De var nesten ute av Utah, og følte seg såpass trygge nå at da de slo leir for natten, tok de ikke bryet med å plasserte vognene i ring slik de pleide. Det de ikke visste, var at noen dager før hadde et dusin indianerhøvdinger fra sørvest i territoriet hatt et møte med guvernør Brigham Young, der han hadde «gitt» dem alt kveg som emigranter drev gjennom området deres. Med andre ord grønt lys for å plyndre vogntog for kveg. Bakgrunnen var mormonernes behov for å skaffe seg allierte mot USA. Indianerne var noen dager tidligere blitt fortalt av general George A. Smith, Joseph Smiths fetter, at amerikanerne hadde en stor hær like øst for fjellene og var på vei for å drepe alle mormoner og indianere i Utah.

«Neste morgen satt vi og spiste vaktler og kaniner til frokost» fortalte Sarah Baker Mitchell 82 år senere. Dengang var hun bare et lite barn. Plutselig falt det skudd fra åsene omkring dem. Ett av barna ble truffet. Angriperne hadde regnet med rask seier, men hadde ikke tatt høyde for at nybyggerne var disiplinerte og godt bevæpnet. De klarte raskt å plassere vognene i ring, og besvarte ilden. Tre indianere ble dødelig såret.

Det emigrantene heller ikke visste, var at det ikke bare var indianere blant angriperne. Et par dager før hadde de passert Cedar City, der det svirret av falske rykter. Blant annet at flere av dem hadde deltatt i en massakre på mormoner i Missouri, og at en annen hadde skrytt av at han hadde vært med på å drepe Joseph Smith.

John Doyle Lee var blant mormonoffiserene som befant seg i Cedar City. Han var en garvet veteran fra stridighetene i Missouri og Illinois. Nå ga byens borgermester, oberstløytnant Isaac Haight, ham ordre om å samle høvdingene som nettopp hadde møtt Brigham Young. Han skulle bevæpne krigerne deres med skytevåpen og lede dem i et angrep på vogntoget som nettopp hadde forlatt byen.

En del mormoner fulgte med Lee og indianerne sørover. De malte ansiktene sine for å bli tatt for å være indianere de også. Da angrepet ble slått tilbake, dro Lee tilbake til byen for å be om en ny ordre, mens de andre beleiret vogntoget. Borgermesteren søkte råd hos militærkommandanten for det sørlige Utah, oberst Dane. Øverstkomman- derende svarte at det måtte gjøres ende på emigrantene.

Fienden beseires 11. september

Tiende september, etter tre dagers beleiring, var Lee tilbake i Mountain Meadows med militssoldater. I mellomtiden hadde de fleste indianerne dratt sin vei. Selv om de nå ble erstattet av femti soldater, fryktet Lee at hans styrker ikke hadde tilstrekkelig slagkraft til å vinne et nytt angrep. Isteden ville han ty til list. Neste morgen sendte han en mann med hvitt flagg inn i leiren, med den beskjed at militsen var kommet for å hjelpe dem forbi indianerne. Betingelsen var at de måtte gi fra seg våpnene sine. Det gjorde de. Situasjonen var desperat ettersom de manglet vann og ammunisjon, og døde dyr og mennesker lå og stinket. De kunne ikke begraves fordi jordlaget var for tynt.

De minste barna og de skadede ble plassert i en vogn, kvinnene og resten av barna måtte gå. Noen hundre meter bak fulgte mennene; hver enkelt ble geleidet av en væpnet mormon. Etter en halv times marsj, fyrte en offiser av sitt våpen i luften og ropte «Holdt! Gjør deres plikt!» Hva plikten gikk ut på, var mormonerne blitt instruert om på forhånd. Hver enkelt ledsager skjøt sin fange i hodet på kloss hold.

Samtidig ble fortroppen angrepet av indianere og mormoner malt som indianere. De sistnevnte sto for det meste av blodbadet. Mange fikk strupen skåret over. De eneste som ble spart, var barn under fem år. Man gikk ut fra at de ikke ville huske nok til å kunne brukes som vitner ved et eventuelt rettslig oppgjør. Men Nancy Huff som var fire, fortalte senere: «Jeg så at moren min fikk en kule i pannen og falt død om. Kvinnene og barna skrek og klynget seg sammen. Noen av de unge kvinnene ba om nåde, men morderne hadde ingen barmhjertighet og brukte revolverne til å klubbe hjernen ut på dem.»

Da seieren var vunnet og roen hadde senket seg over slagmarken, var det tid for å dele byttet. Mormonerne tok først det de ville ha, før indianerne slapp til og tok resten. Selv klærne ble de avdøde plyndret for. Av feet tok offiserene de beste dyrene.

Neste morgen ankom de to ansvarlige offiserene stedet. Oberst Dane ble blek ved synet av alle de maltrakterte likene, og prøvde å frasi seg ansvaret. Haight ble rasende, og Dane sa at «Jeg trodde ikke at det var så mange av dem.»

Militsen fikk ordre om å samle likene i hauger og kaste jord over dem. Så samlet de seg og takket Gud «for å ha overgitt fienden i våre hender». Offiserene ga ordre om at de alltid måtte si at indianerne gjorde det hele alene, og at mormonerne ikke hadde noe å gjøre med massakren. Seremonien endte med et enstemmig vedtak om at den skulle dø som avslørte hemmeligheten, som fortalte hvem som hadde deltatt, eller som gjorde noe som kunne lede til at sannheten kom for en dag.

Et par uker etter massakren kom John D. Lee til Salt Lake City og berettet om massakren, som han ga Paiute-indianerne hele skylden for. Brigham Young kan ha trodd ham i begynnelsen, men fikk vite sannheten noen måneder senere.

Brigham Young finner en syndebukk

Femti fiendtlige barn og ungdommer var blitt drept, sytten småbarn ble spart. De overlevende ble plassert i mormonhjem for selv å bli mormoner; noen av dem hos mannen som hadde drept deres nærmeste. To år etter klarte USAs myndigheter å oppspore alle 17 og returnere dem til slektninger i Arkansas. Mormonerne som hadde fødd på dem i to år, forlangte god betaling for jobben og utgiftene de hadde hatt.

Det skulle gå enda ti år før de føderale myndighetene bestemte seg for å stille de skyldige til ansvar. Det skjedde først da Ulysses Grant ble USAs president i 1869. I mellomtiden hadde mange av gjerningsmennene slått seg ned langt ute i villmarken for å unngå å bli tatt. Dette gjaldt imidlertid ikke mannen som ledet angrepet, Brigham Youngs adoptivsønn John Doyle Lee. Han var blitt en rik mann og kviet seg for å forlate sine eiendommer, som han hadde flere av. Men Young fryktet at om Lee ble arrestert, ville han avsløre fakta som ville gjøre ende på kirken. Derfor ble han ekskommunisert i 1870 og fikk ordre om å ta med sine koner og slå seg ned i et utkantområde.

Lee ble allikevel arrestert noen år senere. Hittil hadde Brigham Young gitt indianerne skylden for massakren. Nå nyttet ikke det lenger. Dermed gjorde han Lee til eneansvarlig på mormonernes side. Mannen var jo dessuten ikke kirkemedlem lenger.

Juryen var håndplukket, og aktoratet sørget for at sannheten ikke kom for en dag. Lee ble dødsdømt i september 1876; ingen andre ble stilt for retten. I mars 1877 ble han fraktet til Mountain Meadows, hvor han ikke hadde vært siden massakren tjue år tidligere. Her på selve åstedet ble han henrettet ved skyting.

I fengslet hadde Lee rukket å skrive sin selvbiografi. I første kapittel skriver han:

Jeg har utøvd min religion, intet annet. Jeg har lystret Kirkens ordrer. Jeg har gjort som jeg ble beordret å gjøre av mine overordnede, og hvis jeg har begått handlinger som krever henrettelse, spør jeg mine lesere hva som bør skje med Kirkens ledere som lærte meg å tro at jeg kunne ikke og ville ikke begå noen synd når jeg fulgte presteskapets ordrer. Mine synder, om noen, er resultatet av at jeg gjorde det jeg ble kommamndert til å gjøre av dem som var mine overordnede i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.

Kilder
John D. Lee: Mormonism Unveiled s. 36 og 223. St. Louis 1877.
Leonard J. Arrington: Brigham Young: American Moses s. 259-60. Urbana, 1986.
John Krakauer: Under the Banner of Heaven. New York 2004.

Illustrasjoner
Joseph Smith: Ukjent maler, ca. 1842. Wikimedia Commons
Brigham Young: Foto av Charles W. Carter. Wikimedia Commons
Isaac Haight:Wikimedia Commons
John Doyle Lee: www.nps.gov
John D. Lee før henrettelsen: Wikimedia Commons