Med «Troens tilbakekomst» er også den åndelige virkelighet tilbake. Åndskamp og åndskrise har igjen fylt visse mediespalter. De to virkelighetssfærer, med Gud og Satan som antagonistiske makter/krefter (personer?), gjennomtrenger kristendommens skriftgrunnlag, lære og teologi.
Hva er da et menneske; hjelpeløst utlevert åndsmaktene, krefter utenfor seg selv? Spørsmålet om menneskets «frie vilje» er et svært komplisert emne i kristen teologi og antropologi, særlig tilspisset i striden mellom Pelagius og Augustin på 400-tallet og mellom Erasmus og Luther på 1500-tallet.
I vår tid har teologiprofessor/MF, Atle O. Søvik, befattet seg med dette uløselige spørsmål. Som Systematisk teolog og teoretiker har han svar på «de store spørsmålene»…
De store spørsmålene | Atle Ottesen Søvik
Den Onde verden og «de Onde» er rikelig utmalt i Det nye testamente. Også hos den store reformator halvannet årtusen senere: Martin Luther. Gudsbilde og menneskesyn er ikke videre oppløftende eller håpefullt.
Det blir lettare å forstå verda for meg om eg trur på Satan. (Thomas Neteland, Vårt Land 18.06.2026)
Det er ikke mange årene siden djevelutdrivelse sist var tema. Jeg har nedenfor hentet fram en kronikk fra 2010 av teolog og lege, Atle Roness. Han var direktør og overlege ved den diakonale institusjonen Modum Bad i 13 år.
Om demoner, besettelse og utdrivelse
Sosiolog og religionsviter Eva Lundgren dokumenterte demonutdrivelser i Den norske kirke, samt vold og overgrep i kristne miljøer, gjennom flere bøker på 1980-tallet. Unge kvinner var overrepresentert i Lundgrens undersøkelser.
Hun ble selv en «persona non grata» i norsk kirkelighet, offentlighet og deler av akademia. Det er en erfaring mange dissidenter deler.
(Til VAKEs novemberkonferanse 2026 står Eva Lundgren som hovedforeleser. Andre bidrag: Åste Dokka, Kjetil Gilberg, Solveig Fiske, Carl Petter Opsahl, m.fl.)
Grenselandet mellom sjelesorg og psykiatri har vist seg ytterst flytende, for ikke å si utrygt. To av pionerene ved Modum Bad, Gordon Johnson og Einar Lundby, er i senere tid (posthumt) anklaget for «grenseoverskridende adferd» i hhv. behandling og sjelesorg. Prester og pastorer i alle slags menigheter og kirkesamfunn har utnyttet sin maktposisjon. Mindreårige og unge kvinner er særlig utsatt.
Prest innledet et seksuelt forhold med en kvinne som søkte sjelesorg
Prester i lyst og last av Eva Lundgren
Det dualistiske verdensbilde og menneskesyn, kjent fra Det nye testamente, har fått ny oppmerksomhet i podcasten «Djevelutdriveren»; et sjeldent samarbeid mellom avisen Dagen og NRK. Det konkrete utgangspunkt er igjen: en ung kvinnes demonbesettelse.
Avisens lederartikkel ved Vebjørn Selbekk 30. mai beskriver samarbeidet som «en milepæl for Dagens journalistikk».
En annen lederartikkel om nevnte podcast 27.06. avslutter med disse ord: «For viktigst av alt er selvsagt at Kristus tilbyr alt det som ondskapen truer. Jesus gir lys i mørket, et tilfluktsted i stormen og ikke minst: et trygt håp om at vi en dag kan få se det vi alle innerst inne lengter etter«. (Min kursivering).
Hva Vårt Land redaksjonelt mener om demonutdrivelse er ikke kjent. Man skulle anta avisen hadde et prinsipielt syn på saken, bibelsk eller teologisk. Klassekampens profilerte teologer, Eivor Oftestad (DKK) og Gyrid Gunnes (DnK), har heller ikke uttalt seg om saken. Fra den allestedsnærværende MF-teolog og førsteamanuensis, Ragnar Misje Bergem, kunne vi også forvente en ekspertuttalelse om «åndenes makt».
Fra Den norske kirkes toppledelse er det taust, helt motsatt de høyrøstede stemmer i kontroversene om samliv, kjønn og Pride. Man forstår prioriteringene: det nye evangelium? Hvorvidt Ånden eller Kristus virker i den «nye» kjønnsideologien, samfunnssyn og politisk teologi, med evangelisk-luthersk lære som gjeldende norm er et åpent spørsmål.
«Åndens gjerning i liv og tjeneste», heter en bok som utkom på Lutherforlaget i 1977. De 8 bidragene bygger på et seminar avholdt i Storsalen/Staffeldtsgt. etter initiativ fra 5 privatpersoner i Den norske kirke. Tidligere biskop, Erling Utnem, er en av forfatterne med kapitlene: «Frigjort i Kristus» og «Salige er de rene av hjertet». Et annet kapittel heter «Åndskrefter – besettelse og befrielse» (Øistein de Presno).
Jeg siterer forordet: «Det er vårt ønske at den vekkelsesstrøm som nå går over den kristne kirke må bli kanalisert på en sunn og sann måte inn i alle våre menigheter og foreninger».
Vi hører ikke så mye om «Åndens gjerning» i den såkalte Folkekirke. Kristen tro omtales som «levende tro». Er det da Skriften (NT), Ånden (DHÅ) eller Kristus som holder Troen levende? Iblant synes det som de troende «tror på Troen»…
Det er fristende å spørre: kan den kirke-kristne tro overleve uten pengestrømmer? Det er forbausende hvor raskt kirkefolket inntar både forsvars- og angrepsposisjon når statsstøtten blir problematisert. Her går opplagt noen «røde streker», ikke minst for Den norske kirke: statsbudsjettkirken.
Vil kutte støtte til trossamfunn:– Tro rammes ikke av pengemangel
Sikkert er at den kristne (materialistiske) Gud og hans menigheter trenger mange penger, i million- og milliardklassen. Skjønt ledet av Gud går det sjelden godt med de store byggeprosjekter. Budsjettstyring er kanskje ikke blant «Guds» kompetanseområder?
Skandalene omkring Filadelfiakirkens store senter i Kristiansand sentrum (Q42) er naturlig nok slått stort opp i regionale og kristelige aviser. Normisjon/Norkirken fikk i 2022 ferdigbygget Salemhuset i Trondheim sentrum. Om kaffebaren og leieinntekter for lokaler til kurs, konferanser og konserter har gitt inntjening, vet jeg ikke.
Oasen rykker ut – forklarer hvorfor de lener seg på Gud når de bygger kirke
Gud gir kontrabeskjed til 200 millioners byggeprosjekt i Søgne
Det skulle være en selvfølge å sitere Den hellige Skrift. Hva betyr det å «vandre i Ånden», slik den store Paulus skriver? Kampen mellom kjødet (legemet) og Ånden i den troendes liv beskrives slik:
«For kjødet begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet, for disse står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.» (Gal 5:17). Jeg siterer igjen Johannes første brev:
«Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!
For det er gått mange falske profeter ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden».
Ny kunnskap – eller ny åpenbaring/visjon/profeti om «Guds verden»?
Ettersom ateisten anses for «Gudsfornekter», eller i samme betydning: Antikrist, har ny-apologetikken de siste tiårene mobilisert sterkt for å bekjempe «ateismen». Den vil styrke «troen» gjennom rasjonell (logisk?) argumentasjon, vel i tradisjonen fra gammel-apologetene i oldtid og middelalder.
Den kristne Gud trenger ikke bare trosforsvar, men også martyrer. Vi vet fra kirkehistorie og helgenlegender at mange led martyrdøden, dvs. de drepte eller lot seg drepe «for Kristus». Martyrdyrkelsen og hellig krig kjennes også innenfor Islam. En kommentarartikkel i Morgenbladet februar 2025 stilte det betimelige spørsmål: Er guden din så svak at du må drepe for å forsvare ham?
Hvor plasserer ny-apologetene Gud/Kristus og Satan/djevelen i det moderne verdensbildet? De kristne Trossannheter/Dogmer handler angivelig om hendelser av verdenshistorisk og kosmisk art. I sentrum av universet står en enkel jødisk mannsperson fra Nasaret i Galilea som fødtes, døde og ble gravlagt for ca. 2000 år siden. Han skal være historiens Herre og holder hele verden i sin hånd…
Det har utkommet en rekke bøker om kristendom særlig rettet til ateister, skeptikere og tvilere (se de svenske teologer/apologeter: Olle Calsson og Stefan Gustavsson). Mangeårig NRK-reporter og Afrika-korrespondent, Tomm Kristiansen (død 2022), utga 2017 en andaktsbok for tvilere: «Gudsord for tvilere». I hans forfatterskap inngår også to Jesus-bøker: Jesus: Opprører og fredselsker (2013) og Mannen fra Nasaret (2001).
Ideal-Jesus i sin moderniserte skikkelse er oppsummert slik:
«Var han Messias? Skulle han gjøre opprør og drive okkupasjonsmakten på flukt? De trodde det, og drepte ham, for sikkerhets skyld. Før det snudde han opp ned på alt: Hadde samvær med kvinner, forsvarte prostituerte, truet presteskapet og var en fredsaktivist. Han var en dyktig snekker, med et skarpt hode. Var belest og radikal. Han ble bare 33 år gammel, og var ikke aktiv som forkynner i mer enn tre. Omgitt av disipler som sviktet ham da det gjaldt. Likevel snudde han verden.»
Kristen tro oppdatert, het brødrene Nyhus bok i 2013. Til alle som ønsker å tro, skrev pastor Harald Giesebrecht boken Ærlig talt, Gud! (2017). Fra Verbum forlag utkom Geir Hellemos bok Gud i en gudløs verden (2018).
Nå sist utkom boken av frigjøringsteolog/TF, Ole Jakob Løland: En apostel for ateister:Paulus i moderne filosofi (2024). Jesus kjente ikke Paulus. Var det ikke disippelen Peter Jesus utpekte til «klippen» – med «nøkkelmakten» over liv og død?
Se Matteus kap. 16. Ulike bibeloversettelser har litt varierende ordlyd:
«Og det sier jeg deg; Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke/menighet. Helvetes krefter/dødsrikets porter skal ikke beseire/få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler/nøklene inn til Guds nye verden; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias».
I Den norske kirkes Trosbekjennelse (Apostolicum) og øvrige bekjennelser står intet om sosial-etisk ansvar, heller ikke om åndelig søken. Og ingen religionsfilosofi.
Det tvetydige Rødt-paret, Kristjansson/Marhaug, står opplagt i den ny-liberale teologi fra 1960-årene med sin «andaktsbok» for sosialister. Fra teologer og kristne velgere på den politiske venstreside blir naturlig nok den «røde» Jesus godt mottatt. Noen forbehold kommer til uttrykk, bl.a. i anmeldelsen på Minerva av førsteamanuensis Anders Martinsen ved OsloMet.
Evangeliet etter Mímir og Marhaug: Kritikk av Sosialistenes guide til Bibelen
Rødt-paret har noe motvillig (koketteri?) også gått til nattverd. Lenger inn i det «aller helligste» kan man vel ikke komme. Oslos biskop Sunniva Gylver har i sin gjestekommentar i Vårt Land nattverden som viktigste anliggende eller budskap ut til folket. Nattverden er høydepunktet i kirkenes høymesser. Dette hellige måltid kan framstå høyst merkverdig utover kretsen av innvidde i «troens mysterium»:
«Jesus gir oss ikke bare en gave; han er selve gaven. I nattverden komme han oss helt nær på en spesiell måte, gjennom at vi spiser og drikker og får Jesus i magen. Stort er troens mysterium! Forholdet til Gud er ikke forholdet til en idé, men til et personlig nærvær, kroppsliggjort i brød og vin».
I en brutt verden trenger vi nattverden
Blant kirke-kristendommens dogmer om Jesus har Rødt-paret, som kristensosialister flest, sluttet seg til Inkarnasjonen. Med få gjentatte slagord reduseres den sammensatte og motsigelsesfylte Jesus fra Nazaret i evangelieskriftene til en enkel uinteressant sjablong eller klisje.
Progressive kristne kaller noen seg i dag. De snakker visstnok heller ikke så godt sammen. Er det de som går på «den brede vei», motsatt de konservative på «den smale sti»? (Matteus kap. 7). Har de samme mål for vandringen: trosreisen?
De autoritære og til dels aggressive sider ved oldtidsprofeten Jesus, doms- og endetidspredikanten i evangelieskriftene, er ganske fraværende også hos politisk MF-teolog («Bibelsosialist»?), Misje Bergem, i hans noe forvirrende bokomtale og gjestekommentar i Vårt Land 13.07.2026. Han avslutter ganske forutsigbart med Troen, Frelsen og Kallstanken…
«I Det nye testamente er ikke solidaritet bare en plikt eller et politisk mål. Det er forankret i troen på en Gud som frelser verden. Det tar form som et fellesskap der mennesker er kalt til å leve for sin neste. Gjør vi derimot Bibelen til politisk ammunisjon, overser vi dens mest radikale politiske budskap. Det avhenger nemlig av troen«. (min kursivering)
På den konservative siden i teologi og politikk i vår hjemlige sammenheng har ny-apologetene Espen Ottosen, Bjørn Are Davidsen, Daniel Joachim Kleiven, Atle O. Søvik og Lars Dahle vært særlig aktive med publikasjoner, kurs og seminarer.
Se gjerne tankesmien Skaperkraft, Veritaskonferansen OG høyskolen for kristen journalistutdanning i Kristiansand: Gimlekollen (tilsluttet NLA Høgskolen). Organisasjonen Tro & Medier presenterer seg slik: «Tro & Medier arbeider for å gjøre Jesus synlig i mediene. Dette gjør vi fordi vi ønsker å gi mennesker et møte med Jesus, han som er veien, sannheten og livet».
Ved flere kristne høyskoler inngår apologetikk i fagkretsen.
I de kristelige medier er det påfallende stor interesse for antatt tidligere ateister som «omvender seg» til kristen tro.
Leif Egil (34) mistet troen på ateismen
Hvorfor 50 ateister ble kristne
Hva er kristen apologetikk – og hvorfor trenger vi det i dag?
Jesus-dyrkelsen umuliggjør oppgjør
Den katolske middelalderkirke utformet ovenfra en demonologi (teologisk disiplin), med vidtrekkende og dyster virkningshistorie. Kvinner var særlig utsatt for demoniske angrep. Ja, det fortelles at Jesus drev «sju onde ånder» ut av Maria Magdalena. Teologiprofessor (TF) Turid Karlsen Seim har skrevet artikkelen på Store norske leksikon.
Tormod Engelsviken er teolog, misjonsforsker/missiolog, tilknyttet MF/Menighetsfakultetet. Han utga i 1978 boken nedenfor.
Besettelse og åndsutdrivelse i Bibelen, historien og vår egen tid
De Onde åndsmakter – demonene – herjer fortsatt i verden, som i Jesu, Paulus og Luthers virkelighetsoppfatning. Men mer skjult kanskje, som «den skjulte Gud»? Vi skriver år: 2026. Man kan vel si at Gudskraften/Kristuskraften har vist seg svak gjennom århundrene. Og hvor ble det av englene: de gode hjelperne? Er Satans demoner større og sterkere enn Herrens engler?
Guds fulle rustning – kampene vi står i, del 1
Sjefsdemonen Djevelen/Satan har mange navn, også kalt «Mørkets fyrste» og «Løgnens far». Han er omtalt som «sjelefiende». Det endelige oppgjøret skal visstnok skje på Dommens dag – etter Trengselstiden og Gjenkomsten…
«Apostelen skriver i Galaterbrevet om den nåværende onde verden (Gal. 1,4). Mørkets fyrste, Satan kalles denne verdens gud og denne verdens fyrste. Satan er høvdingen over de onde ånder som utgjør ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6,12). Disse kreftene arbeider uavlatelig med å utbre mørket i menneskenes sinn, forblinde og binde dem i syndens makt og vold». (kilde: bibelsk-tro.no)
Det sies at demonutdrivelser må utføres varsomt og i kontrollerte former. Lenger har ikke verken historisk-kritisk forskning eller opplysningens fornuft nådd inn i kirke-kristne kretser. Salt-pastor og nasjonal pinseleder, Øystein Gjerme, har uttalt seg om demonenes aktivitet i Dagen 03.06.26. Jeg siterer:
– Det må klargjøres hva man skal ta et oppgjør med. Vi kan jo ikke ta et oppgjør med vår tro på en åndelig verden og virkelighet, men helt opplagt trengs det oppgjør med form, ferdighet og metoder, svarer Gjerme. Og videre: – Jeg sier det rett ut: En åndelig besettelse er sjeldent. Og jeg tror ikke at kristne blir besatt. Men jeg tror at kristne kan bli påvirket av demoner og plaget.
Kristne misliker sterkt assosiasjonen til «overtro».
En definisjon lyder slik: «Overtro er tro på makter og årsakssammenhenger som faller utenfor vitenskapens lover og som ikke har noen fornuftig, «rasjonell» begrunnelse».
Gjennom historien har de kristne vært raske med å betegne «de andres» (hedningenes?) religiøse forestillinger som overtro. Selv eier de Sannheten om «virkeligheten». Det til tross for at brudd på fysiske, biologiske og fysiologiske lovmessigheter utgjør selve grunnlaget for «kristen tro». Eksemplene er mange i Det nye testamente. Ja, Gud Herren/Faderen brøt vel selv de naturlover Han hadde skapt..?
7 mirakler som viser hvem Jesus er
Satans «historie», makt og velde i den kristne kulturarven er åpenbart besværlig for «Folkekirken», som helst vil henvise den mytologiske skikkelsen til en diffus folkereligiøsitet i middelalderen. I våre dager: til en symbolverden?
Århundrers hekse- og kjetterbål i det kristnede Europa gjorde ikke ende på Satans herredømme. Alvoret i de menneskelige drama skyver man helst fra seg. Vi tenker annerledes i dag, sies det ofte. Mon tro det?
Jeg nevner igjen pave Frans advarsel i 2017: Unngå dialog med djevelen, han er mer intelligent enn oss.
Det nye testamente, kirkelærernes skrifter, Troslære, prekener, illustrasjoner, kirke- og misjonshistorie viser at Satan-figuren har vært høyst reelt oppfattet. Jesus selv – Guds eneste Sønn? – drev demoner (onde/urene ånder) ut av voksne og barn. Det kan forklare hvorfor både djeveltroen og helvetesforestillingen vender tilbake med jevne mellomrom, uten avklaring eller løsning.
Fritimen presenterer: Hvor ble det av Satan?
“Satan” og kirkelig indoktrinering – Edwien-arkivet: edwien.no
«Religiøs analfabetisme»
Hva lærer den oppvoksende generasjon om Satan/djevelen i skolens religionsundervisning, trosopplæring og konfirmantforberedelser? Har det skjedd en «dekonstruksjon» eller avlæring? Nytolkning?
For å motvirke «religiøs analfabetisme» blant de unge, i den grad det skulle være nødvendig, må det være selvsagt at de får kjennskap til trosinnhold og lære i Den norske kirkes gjeldende Skrift og Bekjennelse. Da kan man ikke hoppe over de mindre oppbyggelige tekster i Det nye testamente: evangeliene og apostelbrevene. Det ville være å underkjenne helt vesentlige aspekter i den kristne kulturarven. Kan det være «folkekirken» selv som svikter i kunnskapsformidlingen?
Hva skal fagteologene ved kristne utdanningsinstitusjoner gjøre med «Guds vredesdommer»… «Herrens flammende vrede»… «den evige ild»..? Helvete eller Gehenna er straffestedet for de fordømte «der marken/ormene aldri dør og ilden ikke slokner». (Markus kap. 9, 42-48). Pinefullt skal det være!
Helvete – Guds Flammende Vrede
Jeg nevner tre forfattere som har befattet seg med helvete: P. G. Lindhardt (Helvetesstrategi, 1959), Martin P:N Nilsson (Helvetets förhistoria, 1963) og Ingemar Hedenius (Helvetesläran, 1972). Bare førstnevnte bok av en professor og dr.theol. er oversatt til norsk. (Mottatt med begeistring av dr.philos. Philip Houm i Dagbladet).
Nå vil også danske (folkekirke)teologer gjøre som TF-teologen Jacob Jervell; erstatte «helvete» med «Gehenna». Som om det ene skal være mer formildende enn det andre…
Teolog vil ha helvete ut av ny bibeloversettelse
Tross hyppige revisjoner av «Bibelen» (ikke Bekjennelsene) står den straffende (hevnende) Gud og kjærlighetens Gud side om side, også hos Jesus. Kjent er Gudsfrykten og det bibelske bud: Du skal frykte og elske Herren din Gud…
En rektor ved Bibelskolen på Fossnes skriver i Dagen 13.07.2026:
«Beskrivelsen av Guds dom er ofte forferdelig, men det strider ikke mot Guds kjærlighet eller rettferdighet. Gud er kjærlighet, men det er ingen motsetning mellom den sannheten og at det er «forferdelig å falle i den levende Guds hender» (Heb 10:31)».
Også apostelen Paulus skriver om det som skal skje «når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». (2. Tess. 1:6-9)
«Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren…» (Romerne 12:19)
Den utbredte analfabetisme i befolkningen som rådet gjennom foregående årtusen var tjenlig for Kirken. Analfabeter er lettere å lede… I dag som i fordums tid må soknebarna (fårene) ledes av en Hyrde. Også 14-15 åringer er mer umodne og lettere å lede enn 18-åringer.
Leseopplæringen under Lutherdommen hadde som fremste formål: lesning av bibelfortellinger, salmer, Luthers lille katekisme, Pontoppidans forklaringer… Trosopplæringen måtte begynne i hjemmet. Familiehusholdet skulle være som en «gudstjeneste».
Strenge forordninger om dåpen, tvungen konfirmasjon, gudstjenesteplikt søndag og kirketukt ble også innført med reformasjonstiden i Norge-Danmark. Den som ikke var konfirmert innen 18-års alderen ble utestengt fra flere områder av samfunnslivet.
Nå kalles det: livsmestring. Jeg siterer Stavanger-biskop Anne Lise Ådnøy mai 2023 og 2024: «Konfirmasjon betyr stadfesting. Dåpen er grunnlaget. Gud sier til konfirmanten: Du er fortsatt mitt barn, selv om du blir voksen…. Konfirmasjon i kirka handler om at ungdommene blir møtt der de er, og får verktøy til å møte og mestre livet».
TF-teolog og professor Marius Timman Mjaaland og Kirkehistoriker/VID Jostein Haga har nylig hatt et oppsiktsvekkende motinnlegg i Aftenposten om konfirmasjon. Ja, det oser av religiøs-kristen arroganse, i velkjent belærende stil. De går ikke av veien for usaklighet, personangrep og avsporinger. Når reaksjonene blir så sterke, må det være mye som står på spill: Sannheten?
Tros- og tankeinnholdet i kirken blir ikke berørt. (Jesus selv foreskrev ingen «konfirmasjon»). Fra høyt nivå i akademisk teologi er innlegget noe overraskende. Timmann Mjaaland titulerer seg vekselvis som filosof/religionsfilosof, men en filosofisk og/eller dialogisk holdning er ganske fraværende. Det var kanskje dogmatikeren som tok over..?
Hva kristen reformvillighet betyr for evangelisk-lutherske toneangivende teologer fra TF, MF og VID forblir uklart. Snakker Marius Timman Mjaaland og Gyrid Gunnes sammen utenfor avisspaltene? G. Gunnes og Jostein Haga er kolleger ved VID vitenskapelige høgskole. Det er underlig hvordan de opptrer offentlig, fortrinnsvis i nisjeavisen Vårt Land, med hver sin kirkepolitiske agenda.
Religiøs analfabetisme i konfirmasjonsdebatten
Kirkelig konfirmasjon: hvorfor den fortsatt står sterkt
«Demokratiet lærer ungene om på skolen, hver dag i tretten år, men hvem lærer dem om Jesus? Hvem forklarer de hellige sakramentene og lar dem delta i dem? Hvem lærer dem å be sitt Fadervår?…». Skal dette være livsviktig kunnskap? (Trosbekjennelsen er ikke nevnt).
Hvilken autoritet – og sannhet?
«Sannhet» er hovedtema ved Olavsfestdagene dette år. Et debattema er «Sannhet og løgn i politikken». Det burde være tid og sted også for å skille sannhet og løgn i kirke-kristendommens Lære- og Bekjennelsesgrunnlag om dens hovedperson.
Det er interessant hvordan den verdensomspennende utbredelse av Bibelen (den kristne bibel) i dette gjenkristningens tiår løftes opp og fram i vårt land, også fra uventet hold. Ja, «verdens viktigste bok» – grunnlaget for vår sivilisasjon? – fortjener i høy grad å bli lest vidt og bredt. Men forhåpentlig på egne religionshistoriske premisser – uten kristologisk tolkningsnøkkel.
Bibelen sies å være Guds åpenbaring til menneskene: «Den danner grunnlaget for håp, verdier og mål, for virkelighetsoppfatning og for samfunnsengasjement blant kristne». Utover kirkeårets tekstopplesninger i gudstjeneste og menighetsliv er bibelsitater ut mot offentligheten smalt, men tendensiøst og nøye utvalgt.
Når det mytologiske verdensbilde fra Det nye testamente rokkes, kommer selve gudsbildet i krise. Med Jesus som ufeilbarlig autoritet kan man IKKE kritisere eller ta oppgjør med eksempelvis Jesu eksorsisme. I stedet ser vi ofte at vanskelige eller krevende Jesus-ord enten ignoreres eller bortforklares/omtolkes.
Som antatt tidløst og universelt forbilde kan ikke ideal-Jesus rykke ned fra pidestallen (lik andre historiske personer og helteskikkelser). Han er jo verdens Frelser og verdens Lys: Veien, Sannheten og Livet…
Kunne mennesket Jesus fra Nazaret skille mellom psykiske eller fysiske helseplager OG demonenes (onde/urene ånders) gjerninger? Ble disiplene kurset i eksorsisme? Det sies at det de «inkarnerte» demoner mest av alt frykter er Jesu navn…Ja han, eller Menneskesønnen i ham, hadde en særlig fortrolighet med åndenes verden: demoner og engler.
Det trengs mye teologisk kreativitet – manipulasjon? – for at Jesu ufeilbarlige (guddommelige) autoritet skal bestå og videreføres, i samsvar med de steinharde bekjennelsesskriftene som ordinerte prester og teologer avgir lydighetsløfte til.
Treenighetslæren kan neppe redde kristendommens forvirrede, sprikende gudsbilde. Denne Lære var et hjelpeløst forsøk på å holde sammen jødedommens monoteisme OG datidens polyteisme i den gresk-romerske antikken.
Forholdet Faderen – Sønnen ligner «toguderi» og tilhører mytologien. Kanskje også modellerert etter datidens konge- og keiserdynastier med sine arvefølgerekker. (Navnet Kristus/Christos, avledet fra «messias: den salvede», var en herskertittel).
«Guds sønn» betegnelsen var i jødedommen utelukkende symbolsk forstått. I den kirke-kristne lære og dogmatikk er Jesus «Guds Sønn» i fysisk-faktisk forstand. Som kjent har Han to naturer: sann Gud og sant menneske, ifølge Niceneum. Det skal ikke bety at Han er halvt Gud og halvt menneske, men 100% Gud og 100% menneske…
Det ser ut til at Jesus-dyrkelsen når nye høyder i våre dager; i det offentlige rom, på nettsider, i kristne TV-kanaler, podcaster og i sosiale medier. En kateket/trosopplærer i DnK holdt en konfirmantgudstjeneste som fikk oppmerksomhet i sosiale medier, også i Vårt Land 01.06.2026.
Den gode hyrde eller influenser?
Noen kan finne/møte Jesus på Internett, som vel er misjonsmarken framfor noen i vår tid. Digitale korsfarere (lysbærere?) har mange ansikter. Det flommer over av forkynnelse og personlige vitnesbyrd/trosfortellinger. I jungelen av kristne podcaster har Vårt Land plukket ut tre podcast-verter som skal veilede avisens lesere.
Åste Dokka, Jarle Mong og Erik Andreassen deler sine beste podkast-tips.
Troskriser ender ofte med hjemkomst til Farshuset: hvile i Guds Faderhånd? «Troen fikk seg en trøkk», uttalte prest og fakultetsteolog, Knut Tveitereid, i Vårt Lands Min tro-spalte. Men Troen modnet, forstår vi. Som skolebibliotekar kjøpte jeg inn og leste hans såkalte bestseller for ungdom: «En helt overkommelig bibel», 2001. (Den ble stående ulest i bokhyllen).
Da han var ung ble Knut Tveitereids bøker en suksess. Så fikk troen seg en trøkk
«TikTok-prest» Brage Molteberg Midtsund får ny jobb i Hamar bispedømme
Rolf Kjøde er førstelektor i teologi og avdelingsleder for teologi, religion og etikk ved NLA Høgskolen. Han sier dette til avisen Dagen 26.05.2026:
«Onde åndsmakter er en del av virkelighetsbildet i Bibelen, mener teologen. Ved dåpsgudstjenester i Den norske kirke, forsakes alltid «djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen» under trosbekjennelsen. Den norske kirke har også liturgier som kan brukes til bønn for urolige hus, og Den katolske kirke har liturgi for eksorsisme».
Hva sier DnKs Bispemøte om saken? Var det ikke på tide med et «hyrdebrev» til menighetene? Det skulle være en brennaktuell «sak» for Kirkerådet (kirkens regjering?), til forberedelse for neste Kirkemøte (kirkens storting?). Kirkemøter og konsiler gjennom historien har gjort mange vedtak om lærespørsmål, ved avstemning.
Teologiprofessorene ved TF og MF underviser kommende prester til DnK, så de burde avgjort komme på banen med sine moderniserte eller progressive meninger og teorier om «den/det Ondes» realitet – eller problem?
Hvis verken Satan/djevelen eller Syndefallet m/arvesynden lenger tjener nytte som Ondskapens kilde, hva skal «vi/de andre» frelses eller reddes fra – og til? Hvorfor praktiseres Dåp og Misjon hvis det ikke finnes et Utenfor og et Innenfor?
«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» (Johannes 3,5)
Innenfor : en vandring gjennom den apostoliske trosbekjennelsen
Legg igjen en kommentar