En ateist skriver om Jesus

Bjørn Stærk:
Å sette verden i brann.
Humanist Forlag 2016

Ronnie Johanson har gitt ut en rekke religionskritiske skrifter, bl.a. trilogien Guds lille brune, Allahs lille brune og Luthers lille brune. Disse er samlinger av ekstreme sitater fra Bibelen, Koranen og Martin Luther. “Allahs lille brune” fra 1989 var den første islamkritiske bok på norsk (kilde: Wikipedia)

Ikke-troende apologet

Nylig kom boken Sette verden i brann − En ateist skriver om Jesus av Bjørn Stærk. Tittelen er litt misvisende; han skriver mer om kristendommen enn om Jesus, og om Jesus skriver han mest om hvordan han tenker seg at han ville ha blitt mottatt i dag. Det er et grep som er brukt før; senest av Are Kalvø i Bibelen 2. Kalvø er humorist, Stærk er en alvorsmann. Til de grader at boken ville blitt seig som en prekensamling om det ikke var for at Stærks stil er lekende lett. Sammenligningen er ikke grepet ut av luften; bokens første setning lyder: «Dette er en slags andaktsbok for ikke-troende».

Stærk virker fascinert av Jesus, som satte «verden i brann». Men det er de totalitære ideologiene som gjør sånt. Nazisme, fascisme, kommunisme og islamisme er totalitære ideologier, men også kristendommen kan bli det, når den utnyttes av ledere med totalitære tendenser. Jesus sa «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» Og på jorden trenger han stedfortredere, har mange diktatorer ment.

Om den historiske Jesus har Stærk nokså lite å berette. Isteden sier han (s. 122, 124): “Hvis du ønsker å forstå kristendommen, er den historiske Jesus rett og slett ganske ubrukelig (…) det er den levende Jesus som er viktig.” Altså den Jesus som kristne tror på. Jeg er ikke enig, derimot syns jeg det er viktig å påpeke når man får sjansen at historiens Jesus var en helt annen enn folk tror, og kristne tror på. Særlig i en bok utgitt av Human-Etisk Forbunds forlag burde dette kommet bedre frem. Også blant humanister er det en utbredt oppfatning at om Jesus ikke var Guds sønn, så var han i hvert fall en enestående morallæremester. Stærk mener riktignok ikke det, og får i hvert fall frem hvor umulige hans krav var. «Selg alt du eier, og gi det til de fattige!» «Om din høyre hånd lokker deg til å synde, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg at ett av lem¬mene dine går tapt, enn at hele ditt legeme kommer til helvete.»

På sine premisser er dette blitt en god bok. Stilen er alt nevnt. Stærk kan glimte til med gullkorn som «en advokat med etiske funksjonshemninger». Man kan ha nytte av hans fremstilling av litt av kristendommens historie, med vekt på det positive. Problemet er at historien igjennom har det negative langt overveid det positive. Dermed får vi et helt skjevt bilde. Men med mange treffende observasjoner iblant. Som denne: «Kognitiv dissonans er troens verste fiende. Tvil er ingen trussel mot troen. Alle troende tviler iblant. Troen trues først når man oppdager at man tror på to ting som ikke begge kan være riktige samtidig.» Spørsmålet er bare om man oppdager det. Stærk gir ingen hjelp her, og ønsker det heller ikke: «Jeg er verken ute etter å hylle eller bekjempe kristendommen» (s. 8).

Stærk er altså ingen religionskritiker. Det får ham til å mene følgende om dem som er det: «Det krever en ufattelig arroganse å stille seg opp på talerstolen, kremte og si at du, etter å ha tenkt lenge over spørsmålet, har kommet frem til at du er ‘for’ eller ‘mot’. For eller mot fjell. For eller mot film. For eller mot religion. Som om det er noe som helst du kan gjøre med saken.» (S. 8.)

Så der fikk de den, de som har prøvd å gjøre noe med saken. Altså religionens klamme hånd over samfunnet. Den er langt på vei vekk, og mener Stærk virkelig at religionskritikken fra opplysningstiden til i dag ikke har hatt noen som helst betydning for at kristendommen ikke lenger befinner seg der islam på mange måter står den dag i dag? Og har mistet det meste av sin makt over sinnene, i hvert fall i Europa? Nå er det kanskje ikke det han mener, for han tilføyer noe om å «bekjempe dårlige sider» ved religionene. Men det er ikke nødvendigvis arrogant å mene at verden ville vært et bedre sted uten religion. Det betyr sjelden at man ønsker å utrydde den, med mindre man er motstander av menneskerettighetene. Jeg vet om svært få religionskritikere av den typen, selv i Hedningsamfunnet.

Jeg er mot religion og annen overtro, på samme måte som jeg er mot alt annet jeg er tror er skadelig. Og det er når man er mot noe at man ønsker å gjøre noe med det. Selv om et fenomen må tolereres og alltid vil finnes blant oss, går det an å bekjempe det. På samme måte som politiske partier bekjemper hverandre, uten dermed å ønske å utrydde hverandre. Selv dem med totalitær ideologi må vi tolerere; dette er demokratiets paradoks.
Stærk mener at kristendommen bør ikke ha politisk makt, men at «Lenger enn det nytter det ikke å gå.» Ikke det? Det har da nyttet?

Stærks agenda er en annen. Han vil lære oss om de sidene ved kristendommen som han mener er verdifulle og bør tas vare på. Det er et aktverdig formål, selv om jeg verken er enig i eller skjønner hans hovedanliggende: Å gjeninnføre begrepet «synd». «Når nordmenn i dag diskuterer godt og ondt, minner det meg iblant om en post-apokalyptisk kultur som forsøker å finne opp elektrisiteten på nytt. Vi kløner. Vi vet ikke hva vi snakker om, for vi har mistet ordene vi trenger» skriver Stærk. Først og fremst ordet «synd, som sier at det er en direkte sammenheng mellom deg og meg og det som er galt i verden» (s. 344-5). Men «synd» er et kristent begrep, og synd er det, hadde jeg nær sagt. Derfor er begreper som «synd» og «syndig» ubrukelige for ateister, som har en mengde andre ord for alt vi ikke bør begå selv om det ikke nødvendigvis er straffbart (urett, overgrep, ugjerning, umoral osv., samt en lang rekke mer spesifikke begrep.) «Synd», derimot, er ikke noe man begår mot sine medmennesker men mot guden deres. Og han finnes ikke; det er vi i hvert fall enige om, Stærk og jeg. Andre ord han vil rehabilitere, er hovmod, ydmykhet, skyld, anger, måtehold, medfølelse, kjærlighet. Men dem har vi da aldri avskaffet?

«Kristendommen er ikke kvinnefiendtlig» hevder Stærk (s. 72). Det er Paulus som er det. Men hva var vel kristendommen uten Paulus? Det var han som skapte den; Jesus stiftet bare en jødisk sekt. Med tolv menn under seg i styret.
Flere tvilsomme påstander fra apologeten: «Religionskritikerne ønsker seg en mannsdominert kristendom som de kan utfordre med likestillingsidealer» (s. 47). «Kritikerne vil redde kvinnene fra en kristendom som i sin natur er kvinnefiendtlig, eller i det minste vekk fra den tradisjonelle og konservative kristendommen og over i en moderne og liberal variant. Men da løfter to tusen år med kristne kvinner hodet og sier: Vent litt, det var ikke sånn det var (…) Den kristne kvinnehistorien er ikke egentlig fortellingen om kvinner som lider under åket til en kvinnefiendtlig religion.» (s. 47, 49). «Det har alltid vært urettferdig å si at kristendommen er autoritær og besatt av sex» (s. 346). «Det viktigste munkene og nonnene gjorde, var å be (…) Dermed samlet de opp noe du kan se på som en slags religiøs energi…» (s. 54).

Et hjertesukk til slutt. Humanist Forlag har ennå ikke kostet på seg en språkvasker, noe selv de mest språksikre forfattere trenger. Stærk er blant dem, og man gremmes over å oppdage at også han bruker uttrykket «bre om seg» (s. 147, 204); en grufull blanding av «bre seg» og «gripe om seg». Han er imidlertid i godt selskap. Kongen har brukt det, så vel som hans biograf Per Egil Hegge. Jeg prøvde for noen år siden å få Hegge til å ta uttrykket opp i spalten sin, men han trodde ikke «det vil nytte». Når så selv en språkviter i Språkrådet har gjort feilen (Språknytt 1/2016 s. 15) er det visst bare å gi opp. (Jeg skrev til dem, de innrømmet tabben og rettet den i nettversjonen, men uten å påpeke den i bladet.)
Flere skjemmende feil og tvilsomme formuleringer: «de» der det skal være «dem» (s. 151, 243). «…vikingene hans på røvertokt, som herjer og stjeler» (s. 198). «begynte å få sympati for slavenes levekår» (s. 266). «Alt flyter over i hverandre» (s. 173).

Stærks forrige bok, Ytringsfrihet, hadde jeg stor sans for. Jeg beklager at jeg ikke kunne gi en bedre omtale av foreliggende bok. Det skyldes ikke at jeg selv er i ferd med å skrive bok om Jesus («Jesus er død – du lever»). Den har et helt annet formål.