Kristendommen, humanismen og krig-fred problemet

Konfliktforholdet humanisme – kristendom

Hvis jeg var henvist til å skulle karakterisere henholdsvis humanismens og kristendommens forhold til problemet krig-fred i et par korte setninger, så måtte jeg si det slik: Humanismen er et etisk begrunnet livs- og menneskesyn som kan underbygge en slik gjensidig forståelse og respekt mellom mennesker at det kan sikre fred og fordragelighet mellom folkene. Kristendommen er derimot for en vesentlig del en krigs- og voldsideologi, og den har derfor vært og er en viktig årsak til krig. Den er en fare for verdensfreden. Så kortfattet som dette bør det ikke sies uten en nærmere forklaring. Særlig fordi humanistiske elementer er koblet sammen med kristendommen, må jeg si litt mer om hva som må legges i disse hovedbegrepene:

Kristendommen definerer jeg som en teologi og en mytologi som betrakter og dyrker Jesus fra Nazareth som ”Kristus”, dvs. som en formelt sett ufeilbarlig autoritet. Kristendommen autoriserer følgelig Jesu og Bibelens gudsbilde, menneskesyn og historieoppfatning som normativ for alle mennesker for all tid (etter hans opptreden).

Kristendommen er i seg selv ikke en etikk, dvs. den har ingen etikk som er spesifikt ”kristen”. Det er dens autoritære teologi med sitt totalitære krav som gjør den til en original ideologi. De etiske idealer og leveregler av sosial og humanitær verdi (ikke alle har en slik verdi) som er “koblet sammen” med kristendommens mytologi og teologi, er en del av menneskehetens allmenne kulturarv, ja, fordi de kan skilles ut fra teologien, kan vi betrakte dem som en del av humanismen. Det er viktig å holde klart at de både innenfor og utenfor Bibelen er eldre enn kristendommen.

Humanismen er følgelig – i motsetning til kristendommen – et livssyn uten teologi og mytologi, sentrert om mennesket. Den har derfor hovedvekten på etikken, dvs. de etiske prinsipper om ubetinget respekt for menneskeverdet, om hjelpsomhet, omsorg, toleranse, altså – for å bruke det ordet (som stammer fra gammel jødisk etikk) – neste­kjærligheten noen begrensning i ordet ”neste” og derfor uten hensyn til religion, ideologi, rase, nasjonalitet osv. Humanismen – la oss gjerne si: den kjempende humanisme – har i vårt århundre fått sitt verdifulle manifest i de internasjonale erklæringer om menneskerettighetene.

Fordi humanismen kort kan defineres som tro på og respekt for mennesket og dets ukrenkelige verd, er den konsekvente humanist – ut fra selve sitt menneskesyn – overbevist om at menneskeheten kan nå fram til sosiale samfunnsordninger og til forhold mellom nasjoner og folkegrupper som – ved å sikre respekten for menneskerettighetene – kan fjerne farene for krig.

Jeg anser det ikke som nødvendig her og nå å si noe særlig mer direkte om humanismens forhold til temaet krig-fred. Langt viktigere er det i vår tid og i denne sammenheng å få klargjort den konsekvente humanismes nødvendige konfliktforhold til kristendommen. Og det skal jeg da belyse ved en kritikk av kristendommens forhold til krig-fred-problemet. Jeg skal – så langt rammen tillater – underbygge min påstand om at kristendommen er en fare for verdensfreden.

Det spørsmål jeg stiller er dette:Hva er årsaken til den skremmende kjensgjerning at vi – dvs. den kristne kulturs folk – er blitt verdenshistoriens verste militarister? For det er vi blitt – nå som vi truer med å ikke bare begå kollektivt militært selvmord, men også trekke kanskje hele resten av menneskeheten med oss ut for stupet.

Dette er en situasjon like farlig som den er dypt vanærende for oss og vår kultur. Og den tvinger oss til å rette søkelyset mot den religion som i tusen år eller mer har spilt en så dominerende rolle i – og vært oppfattet som bærer av – denne kultur.

Det er mange årsaker til militarisme og krig. Men hvorfor akkurat i den kristne kulturkrets? Jeg finner ikke noe nærmere svar enn at det er våre kristne kirker og deres kristendom som bærer hovedskylden for at hele vår menneskelige eksistens truer med å ta en ende med forferdelse. La meg da samtidig understreke at jeg betrakter oss alle som medansvarlige for kristendommen og kirken.

Kristendommen som volds- og krigsideologi

Det jeg legger hovedvekten på er at kristendommens lære og teologi i så høy grad er preget av vold og volds trusler. Både gudsbildet, menneskesynet og historieoppfatningen gjør den til en volds- og krigsideologi, og ikke til en religion for ”fred på jorden”. La oss – i relasjon til krig-fred-problemet – se nærmere på disse tre hovedelementene i kristendommen:

1. Gudsbildet.

Riktignok er det slik at kristendommens gud i Bibelens første bok opptrer som den gode skapergud. Men – tross en rekke andre positive innslag om hans skapervirksomhet, etiske interesse og en betinget menneskevennlighet – er han i fortsettelsen i vesentlig grad en ødeleggelses­ og krigsgud.

La meg her innskyte at denne selvmotsigelsen sikkert har sammenheng med at det i den øvrige orientalske mytologi – bl.a. den babylonske – som danner bakgrunn for den bibelske, opptrådte både gode og onde, både menneskevennlige og menneskefiendtlige guder. Her var det således onde guder som i kamp mot de gode, satte i verk syndfloden. I det gamle Israel ble – av hensyn til det monoteistiske dogme om at det bare eksisterte en gud – disse gode og onde gudene presset sammen i ett og samme gudsbegrep.

Følgen av dette er at like fra syndflodmyten til Bibelens siste bok, Johannes Åpenbaring, opptrer den opprinnelige gode verdensskaper i høy grad som verdensødelegger, krigfører og massemorder.

Nå gjennomgår dette gudsbildet en viss utvikling gjennom Bibelen. Man fant det etterhvert litt vanskelig å helt ut forene den gode og den onde guden i det samme gudsbildet. I slutten av gammeltestamentlig tid begynner derfor forestillingen om Satan å skille seg ut fra gudsbegrepet som en egen mytisk figur (opprinnelig en av gudens ”sønner”), som til slutt – i visse kretser av oldtidens jødedom – blir betraktet som hersker over jorden og menneskene, og samtidig som et slags negativt redskap for guden selv. Denne dualismen, som særlig har satt sitt preg på kristendommen (og islam), skyldtes i høy grad påvirkning fra persisk mytologi. Dette førte til at guden også fikk en gudmenneskelig fullmektig og stedfortreder, en slags «erkeengel”: den såkalte ”Menneskesønnen”. Han skulle prøve å bekjempe Satan og redde en gruppe utvalgte tilhengere blant menneskene. Kristendommen er jo oppstått ved at Jesus identifiserte seg med denne mytiske skikkelsen.

2. Menneskesynet.

I kristendommen er naturligvis menneskesynet bestemt av denne gudsoppfatningen. Siden de kretser i oldtids­ jødedommen som Jesus ble særlig påvirket av, var kommet til at menneskene lever i en ond verden hvor Satan hersker, har kristendommen konstruert dette ulykksalige dogme om at menneskene har en nedarvet, ond natur. Det er en forestilling som innebærer en sterk, generell nedvurdering av mennesket. Men som et slags “kompromiss” har man altså – med syndfloden og bergingen av Noah og hans familie som forbilde – laget seg denne mytologiske teorien om at en sekterisk utvalgt gruppe mennesker har fått mulighet til å redde seg ut av denne undergangsdømte verden ved hjelp av den gudsendte frelser, Jesus.

Dette har så medført at dualismen mellom de gode og de onde personifiseres – ikke bare mellom hovedpersonene Gud og Satan – men også i forholdet mellom de mennesker som man antar at Jesus har henholdsvis utvalgt og forkastet, altså som gudens barn og dievelens barn.
Det er uten tvil dette gudsbildet og dette menneskesynet som har ført til at voldsanvendelsen er blitt en dominende del av den bibelske gudens maktspråk – også i Det nye testamente og kristendommen. Dette skal jeg gi en del eksempler på fra begge testamenter. Jeg gir først ordet til guden slik han taler i Det gamle testamente, fremdeles som gud også for den norske statskirke:

Når jeg hvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, er det for å føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater meg; jeg vil gjøre mine piler drukne av blod. og mitt sverd skal ete kjøtt og blod av falne og fanger, av de fiendtlige høvdingers hoder. – Du Babel, er min hammer, mitt krigsvåpen, med deg knuser jeg folkeslag og med deg ødelegger jeg kongeriker, med deg knuser jeg hest og rytter, med deg knuser jeg mann og kvinne, gammel og ung, yngling og jomfru. – Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å gjøre jorden til en ørken og utslette synderne. – Den som blir funnet, skal gjennombores, og den som blir grepet, skal falle for sverdet. Deres små barn skal knuses for deres øyne. – Se, jeg vil rekke ut min hånd mot deg og gjøre deg til en ørken og en ødemark. dine byer skal jeg gjøre til grushauger. – Jeg vil fylle dine fjell med drepte menn, på dine hauger og i dine daler og i alle dine bekker skal det falle menn som er drept med sverd. Til evige ørkener vil jeg gjøre deg, og dine byer skal ikke reise seg igjen, og dere skal kjenne at jeg er Herren. (Fra 5. Mos. 32, . Jer. 51, Jes. 13, Ezek 35)

Siden det er Bibelens gud som taler slik, er det altså også kristendommens gud. Dette er nemlig ubestridelig også den gud som kirkens ”Ufeilbarlige” autoritet, Jesus, betraktet som sin gud. Heller ikke han forkynte et fredsbudskap – det er på høy tid vi gjør oss ferdige med den illusjonen. Og det ville jo også vært besynderlig om verdens mest krigerske folkeslag de siste tusen år, hadde hatt en fredsfyrste til gud. Selv om sitatene ovenfor naturligvis er et bevisst utvalg, og Jesu lære likesom den bibelske tankeverden overhodet, rommer sterke motsetninger mellom positive og negative ideer – etiske og mytologiske – så er det helt klart at Jesus har overtatt den gammeltestamentlige krigs- og voldsguden og satt ham inn i sitt dualistiske livssyn og verdensbilde.

En rekke av Jesu liknelser og andre uttalelser er preget av krigens og diktaturets ideologi og menneskesyn. Han sammenlikner mennesker med ugress som skal brennes, trær som skal hogges ned, ufisk som skal kastes på avfallsdyngen, han har fiender som skal slaktes ned, opererer med en ildovn hvor synderne skal gå opp i røk, og en straffeanstalt hvor det som er igjen av dem skal tortureres. Han truer navngitte byer med hevn og ødeleggelse og det som verre er, og sammenlikner også sin gud direkte med en krigfører som slår fiender i hjel og brenner deres byer. (F.eks. Mt. 13:40, 7:19, 13:48, Lk. 19:27, Mt. 13:42, 25:46, 8: 12, 11:23, 22:7).

Selv om Jesu lære også inneholder etiske tanker som peker mot denne ekstreme voldsmentaliteten, så har de vært for få og for svake til å slå særlig igjennom overfor vold og krig. Til det er den som helhet altfor sterkt preget av fiendehat og vold. Det er allikevel gjort en del forsøk på å lage et “kristent” fredsprogram på grunnlag av utvalgte deler av Jesu lære, særlig “Bergprekenen”. Men betydningen begrenses sterkt av at ”kristendommen” ikke er istand til å ta klar avstand tra krigs– og voldsteologien i Jesu lære og NT forøvrig.

Det negative menneskesynet i kristendommen kommer særlig sterkt fram i helveteslæren – som bygger på en rekke uttalelser av Jesus, og som i vår statskirkes bekjennelse beskrives som en endeløs tortur av vantro og ugudelige mennesker, idet de likestilles med djevlene, dvs med den absolutte ondskap. Dette er en voldsom nedvurdering av menneskeverdet på et totalt vilkårlig grunnlag.

Det kan etter mitt skjønn ikke være tvil om at det er denne grove nedvurdering av menneskeverdet som er hovedårsaken til at den kristne verdens folk – og det nettopp i ideologiske konflikter – har mistet alle etiske hemninger når det gjelder å utvikle og true med masseødeleggelsesvåpen. Det var denne makabre guds– og menneskeoppfatning som for ca. 25 år siden fikk kristendommens fremste kirkelige overhode – paven – til å komme med sin beryktede uttalelse om at en eventuell atomkrig ‘ville lære noe ”Gud selv” ville ”overta ansvaret for”, og at en slik krig derfor ikke kunne hevdes å være “absolutt umoralsk”.

3. Historieoppfatningen.
Det resonnementet pave Pius XII ga uttrykk for på denne måten har vært og er sterkt utbredt i kristenheten, ikke minst i de lutherske kirker. Slik er det blitt fordi kirkene i tusen år eller mer har innprentet den bibelsk­kristne livs- og historieoppfatningen i sine menigheter. En norsk teologiprofessor og prestelærer i vår tid formulerer dens framtidsperspektiv slik:

Etter som historien skrider fram, nærmer vi oss den uhyggelige konflikten: Den apokalyptiske krig. Det er en krig som innleder sluttfasen i verdenshistorien. … I stedet tor en stadig forbedring regner Bibelen heller med en forverring. Syndens krefter skal bli voldsommere i de siste tider… En kraftanstrengelse fra menneskenes side vil heller aldri makte å legge de nedbrytende og konfliktskapende krefter i lenker!

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at den som beskriver kristendommens og kirkens hiatorieoppfatning slik, er min teologiske motpart her i aften, professor Torleiv Austad, dekanus for statskirkens største presteskole, Det Teologiske Menighetsfakultet. (se herom P.s.etter denne artikkel).
Det er heller ingen tvil om at dette virkelig er kristendommens historiesyn, fordi Jesus selv og NT så slik på menneskehetens historie og framtid. Det er en historieoppfatning som er i logisk samsvar med kristendommens negative syn på mennesket: forestillingen om dets nedarvede, onde natur. Kristendommen anser menneskehetens historie som en fallets, syndens og Satans herskertid”, for å sitere en kjent universitetsteolog. Den gjør derfor menneskenes liv på jorden til en dyster vandring gjennom nød, krig, katastrofe og undergang. Man tenker seg som kjent fremdeles at historien skal avsluttes med en dommedag hvor jorden ødelegges og de utvalgte Jesus–tilhengere blir hentet til de himmelske boliger i gudsriket, mens de forkastede sendes til rikets konsentrasjonsleir, helvete.

Men nå er det jo slik at Jesus selv og hans første menighet trakk en i og for seg logisk slutning av at de trodde verden var så absurd innrettet: De mente at den ikke kunne bestå lenger: menneskene hadde slett ikke noen framtid på jorden. Jesus – hvis rike derfor ikke var ”av denne verden” – trodde hans generasjon var historiens siste (Mt 10:25 , 16:28).
Jesus tok altså i høy grad feil. Jødene har hatt rett til å frakjenne ham Messias–verdigheten også fra denne synsvinkel, ut fra sitt gamle, fornuftige resonnement: Hvis en profet spådde om framtiden, og det ikke slo til, så var han en falsk profet.

Men – og det er det akjebnesavangre: de kristne kirker og teologer (blant dem, som jeg påviste: professor Austad i dag) – har i snart to tusen år insistert på å gi Jesus rett i alle hans anskuelser, på tross av hans helt åpenbare feiltakelser. Det er nærmest blitt en slags prestisjesak for dem. Kirkene har forlangt å gi Jesus rett i at menneskenes historie skal være en ”Satans herskertid” og at krig, nød og elendighet skal fortsette inntil en avsluttende katastrofe. Og når kirker med en så enorm innflytelse som de kristne kirker har hatt og har, så og si betrakter Jesus og de nytestamentlige krigsprofetier som et guddommelig program for historien, da kan det gå galt ” til sist forferdelig galt ! Hvis da ikke humanismen med sitt positive menneskesyn og en fornuftig og nøktern religionskritikk klarer å demme opp for denne livsfarlige og defaitistiske propagandaen.

Den teologiske heroinsprøyte

Jeg har tillatt meg å kalle dette kristne historiesynet for “kirkens alvorlige mentalsykdom”. Det har fungert som en teologisk heroinsprøyte som har bedøvet kirkens soknebarn i hele den kristne kulturkrets – altså tra Vladivostok i øst til San Fransisoo i vest – til en livasfarlig dorskhet og sløvhet overfor militarismen. Vi står overfor – en offentlig autorisert, religiøs narkomani som lammer menneskenes tro på seg selv og sine etiske anlegg og evner, og preparerer dem på det kollektive selvmordet.

Riktigaok har Seutralkomiteen i Kirkenes Verdensråd etter nesten 40 års betenkning og tvil omsider ialle fall å råde sine medlemskirker til å ta avstand fra og “fordømme” både ”produksjon og utplassering såvel som bruk av atomvåpen” (Vancouver aug. 1983). Men effekten av dette begrenses sterkt av at kirkene ikke våger å ta noe konkret oppgjør med sin egen volds- og krigsteologi og sitt negative menneske- og historiesyn.
Kristendommens gudsbilde og menneskesyn har skapt den livsfarlige forestilling at krig skyldes en slags destruktiv, ond ”naturlov” i det man mener den er av samme bilde og art som de lover som forårsakee de naturlige ulykker og katastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd, oversvømmelser, tørke osv . I motsetning til humanismen, gjør kristendommen menneskesinnet i denne sammenheng til en ”mekanisk” del av en negativ, lovbundet naturprosess.

Ut tra dette absurde, negative syn på mesnnesket og dets historie, er kristne teologer og predikanter i vår tid sterkt opptatt av Jesu krigsprofetier og lære om de siste tider (Mt.24). Hans opptatning av dette hadde jo sin bakgrunn i at han trodde den gammeltestamentlige guden var opphavsmann ikke bare til krigene, men også til syndfloden og til utslettelsen av syndige byer som. f.eks. Sodoma og Gomorra.

Og dermed kan vi idag oppleve – som en følge av den religiøse narkomani – at det sitter kristne militære rådgivere i Vestens forsvarsdepartementer som bevisst bruker denne primitive krigs– og ødeleggelsesguden som argument for anvendelse av atomvåpen og andre masseødeleggelsesmidler! (Et norsk eksempel på dette er Per Haakonsen: Våpenkappløp og kristentro, Oslo 1983). Ja, USA’s politiske ledere i dag later til å resonnere på denne måten (jfr. uttalelser av presidenten og hans forsvarsminister iflg. the Guardian 23/4 1984).

Kristendommen og øst–vest–konflikten

Til slutt vil det derfor være naturlig å se nærmere på hvorledes kristendommens volds– og krigsmytologi forholder seg til denne den farligste konflikten i hele menneskehetens historie: øst–vest–konflikten. Den splitter i dag den kristne kulturs folk i to topprustede, fiendtlige leire på en slik måte at den er blitt et verdenspolitisk mareritt. Det er på høy tid å lodde dypere i denne konflikten enn å telle atomraketter. 

Det er da viktig å ha for øye at kristendommen med sin drøm om oppstandelsen og himmelriket som kontrast til menneskenes sosialt elendige jordeliv, spilte en enorm rolle i det gamle Russland. De fattige masser hadde i århundrer ventet på Jesu gjenkomst, som skulle gi ”Lazarus” oppreisning – og hevn over ”den rike mann”. Til slutt skjønte de at løftene var falske, og tok saken i sin egen hånd. Bolsjevikene og proletarene resonnerte nok som så, at når det øyensynlig ikke eksisterte noe helvete som skulle ta seg av den rike mann og straffe ham for hans synder, så fikk de selv ta oppgjøret med ham.

Og siden bedrageriet om kristendommens himmel og helvete var blitt brukt av kirken og staten til å undertrykke og utbytte sosialt underlegne masser, kan det ikke forundre noen at reaksjonen også mot kirken ble så voldsom som den ble.

Dette førte naturlig nok til et hat mot religionen overhode, og til at ateismen – benektelsen av ”Guds eksistens” – ble et sentralt element i Sovjet–kommunismen. Og den autoritære statskirkes ideologiske diktatur avlet det kommunistiske. Også ateismen ble ortodoks.

Det er skjebnesvangert at man i Vesten ikke tilstrekkelig har forstått i hvor høy grad kristendommen i Russland virkelig hadde fungert som et folkets narkotika. Denne uforstand har resultert i at kristendommens dualisme er blitt overført på selve øst–vest–konflikten. Ut fra sitt enfoldige verdensbilde om kristendommen som den eneste sanne og gode ideologi, har brede og innflytelsesrike, konservative kretser i Vesten betraktet øst­kommunismens kamp mot kirken og kristendommen som noe ”nærmest djevelsk”, uten å ville se den sosiale lidenskap som var bakgrunnen, og, uten å ville se årsakssammenhengen mellom den autoritære og totalitære kirke og den autoritære og totalitære stat.

Fordi Bibelens gud er en krigfører, lever man i vide kretser i Vesten stadig i den sykelige tvangsforestilling at “Gud” selv kan stå bak tanken om et militært oppgør med den ”gudløse statamakt” i øst. Denne forestilling var en viktig grobunn for nazismen og for Hitlers felttog mot Sovjet, som derfor ble sterkt applaudert av de tyske kirker.

At kommunistenes forkastelse av de kristnes gud stadig er et hovedanstøt for særlig de konservative kretser i Vesten, er tydelig. USA’s president bruker i dag dette som hovedanklage mot dem. Han går så langt som til bevisst å sette den kristne dualismes stempel på øst–vest–konflikten, når han kaller Sovjet­staten for “djevelens imperium og “den onde verdensmakt”, og øyensynlig mener at USA er den gode verdensmakt.

Dette viser hvorledes kristendommens dualisme er et sentralt, irrasjonalt element i øst–vest-konflikten. Den er konfliktens underliggende mytologi. Det er den som gjør den spesielt farlig. Den får supermaktenes ledere til i ekstrem grad å personifisere det onde hos motparten og det gode hos seg selv.

Før det er for sent

Derfor ser jeg det som uhyre viktig at kampen for fred og avspenning også retter seg mot kristendommens voldspregede dualisme, mot dens militaristiske gudsbegrep og dens negative menneskesyn og historieoppfatning.

Det er noe etisk fundamentalt galt – ja, noe dødssykt – ved en kirke og en ”offentlig religon” som i sin lære og sin teologi fortsetter å autorisere og dyrke en volds– og krigsgud som i kirkens grunnbok truer med – og skryter av – sine motbydelige voldseksesser. Som demonstrerer sin makt med at han i krig “knuser småbarn” for foreldres øyne, ”knuser mann og kvinne, gammel og ung, yngling og jomfru”. Som. skremmer med at storparten av menneskeheten skal utryddes i en “apokalyptisk krigs” blodbad, at han skal slakte dem ned, kaste dem på avfalldyngen, pine dem i ild og svovel.
Denne gud i som fremdeles er den kristne kirkes gud, er skapt av det etisk underutviklede menneske, og i dets eget bilde. Dette skumle og infantile himmelske speilbilde av krigeren, voldsmannen og torturisten, må vi få ut av vår kultur før det er for sent. Vi må få det ut av vår nåtid og vår framtid, og definitivt plassere det der hvor det hører hjemme: i vår felles fortid, dvs. på vårt religionshistoriske museum.

Humanismen – kristendommens avløser

Religiøse og politiske ideologier som under voldstrusler stiller sekteriske betingelser for menneskeverdet, er krigsfarlige og kan aldri skape fred på jorden. Den konsekvente humanisme stiller ikke slike betingelser. For humanismen er menneskeverdet en universell og absolutt størrelse som ingen sekterisk religion eller ideologi har rett til å relativisere og sette sitt stempel på. Derfor må humanismen avløse kristendommen.

PS. Professor Austads uttalelser om den uungåelige “apokalyptiske krig” som en følge av overmektige “nedbrytende og konfliktskapende krefter” stammer fra hans bok ”Krig eller fred?” (1972, s.37 og 93). Jeg utfordret ham første gang for dette for syv år siden (i boken ”Er kristendommen en fare for verdensfreden?”), og gjorde det altså på ny under møtet i Drammen. Men skjønt Austad fastholdt den siterte oppfatning og opplyste at han fra før var kjent med min utfordring, unnlot han også denne gang å besvare den. Han vil nå få tilsendt et eksemplar av ovenstående artikkel, med tilbud om (etter avtale med Human–Etikk’s redaksjon) å svare her i bladet.

Andreas Edwien

  • Kategori: Etikk og menneskerettigheter

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    15 + 10 =