Gudsbildet som debatt-tema

Det var som kjent bestemte sider ved kristendommens gudsoppfatning som var satt opp som debatt-tema for Human-Etisk Forbunds møte i Kristiansand for en tid tilbake (jfr. forhåndsomtale i Fædrelandsvennen 4.4.1989). Det dreide seg om de meget realistiske bibelske forestillingene om og skildringene av gudens («Guds») opptreden som aktiv krigfører, voldsutøver og målbevisst ødelegger av natur og livsmiljø på vår jord. Jeg håper den noe arrogante tone som preget Fartein Valen-Sendstads kommentar til dette i Fædrelandsvennen (29.4.1989) dekker over forlegenhet og rådvillhet overfor et alvorlig etisk problem i vår overleverte religion, og at det samme gjelder hans valg av tema for sitt eget bidrag på møtet.

Valen-Sendstad gir i sitt innlegg i Fædrelandsvennen uttrykk for den eiendommelige oppfatning at når han hadde sagt ja til å opptre som opponnent mot meg på møtet, så anså han det ikke dermed som sin oppgave å svare på («kommentere») de synspunkter og den utfordring som lå i møtetittelen: «Står kristendommen for en krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi?», og som ville bli hovedtema for mitt innledningsforedrag. Det han skulle gjøre, sier han, var å «levere et eget bidrag til temaet ‘Er kristendommen en fare for verdensfreden’ med utgangspunkt i Edwiens produksjon». Men hva har det generelle ordet «produksjon» å gjøre i denne sammenheng? Situasjonen var og er jo den at «Er kristendommen en fare for verdensfreden?» er tittelen på en allment tilgjengelig bok (ny utgave 1986, 88 sider). Og at Valen-Sendstad, da møtet ble avtalt og boken overlevert ham for nærmere ett år siden, ble informert om at den inneholder alle de hovedsynspunkter jeg ville gjøre gjeldende på møtet. Det var nettopp for å presisere dette tema så konkret og tydelig som mulig at foredrags- og møtetittelen – som V.-S også aksepterte på et tidlig tidspunkt – ble formulert slik som sitert. Sammenhengen her anser jeg ganske klar: Når man svarer på spørsmålet i møtetittelen: Om kristendommen inneholder og dermed «står for en krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi», så vil man også måtte drøfte og svare på spørsmålet om denne teologi er «en fare for verdensfreden» – idet kristendommen er en «verdensreligion». Jeg har konkludert med å svare ja på begge spørsmål. Og jeg hevder at vi her står overfor hovedårsaken til at de kristne nasjoner for det første er blitt «verdenshistoriens verste militarister» (med bl.a. sine koloni-, erobrings- og verdenskriger med påfølgende atomkrigstrusler etc.), og for det andre til at de har frembrakt til ressurssløsende og forurensende teknologi uten etisk styring som også alvorlig truer natur og livsmiljø. Jeg har utdypet sammenhengen i den nevnte bok og i en rekke foredrag i tilknytning til den, senest på dette møtet i Kristiansand.

Førsteamanuensis Valen-Sendstad (hovedfag: systematisk teologi/dogmatikk) unnlot å svare både på spørsmålet i møtetittelen og på utfordringen i boken og i mitt foredrag. Han tok overhodet ikke temaet opp til behandling. Sin taletid brukte han til avsporing fra det hele, idet han ved å ta for seg – og fare med en harelabb over – mitt øvrige forfatterskap, var særlig opptatt med herfra å «klippe og sakse» løs et par detaljer, som var helt irrelevante for møtets tema. (Det gjaldt dateringen av et par utenombibelske, senjødiske skrifter – interessante idéhistoriske spørsmål i og for seg, men helt uten betydning for det som her skulle være gjenstand for debatt.) Etter lang betenkningstid under forberedelsene hadde følgelig den teologiske opponent bestemt seg for at han under sin deltakelse på møtet ikke ville ta imot utfordringen, ikke behandle møtets tema, men «snakke om noe annet». Dette fikk ingen vite før han sto på talerstolen. Dette planlagte opplegg ser jeg derfor som en «taktisk manøver» i forsøket på å styre unna dette meget brysomme og ubehagelige problem i vår religion: «Gå utenom, sa bøygen.» Valen-Sendstad må på denne bakgrunn finne seg i at hans medvirkning blir tolket slik: Det han egentlig «sa»; men som han kamuflerte med spredte betraktninger over «Edwiens produksjon» på trygg avstand fra det oppsatte tema, var dette: «Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg står opprådd for argumenter mot innlederens resonnement og konklusjon».

Nå oppga sant nok Valen-Sendstad en slags grunn for hvorfor han bøyde unna hele problemet, og han gjentar den i sitt innlegg i Fædrelandsvennen. Men – for å holde meg til hans eget uttrykk: den «holder ikke mål». Det er ikke noe svar – men en utflukt – når han hevder at jeg inviterer til en «urimelighet», nemlig til noe han kaller «en diskusjon om enkeltsteder og enkeltsitater» som er «klippet og sakset fra det historiske materiale». Han gjorde ikke engang forsøk på å påvise noen slik «urimelighet». Teologen Valen-Sendstad vet like godt som jeg at en påvisning av at et foreliggende historisk materiale inneholder bestemte ideer og forestillinger – her av teologisk-mytologisk art om en guds handlinger og adferd, nødvendigvis må skje ved hjelp av sitater. I mitt foredrag viste jeg hvorledes «krigs-, volds- og ødeleggelsesteologien» foreligger bredt dokumentert i Bibelen gjennom begge dens testamenter – fra 1. Mosebok til Johannes Åpenbaring. Kildematerialet er så rikholdig og entydig at bare den som helst vil ignorere denne teologis eksistens, i stedet for å ta oppgjøret med den, vil være fristet til utilbørlig «klipping og saksing».

Og hvorfor er et kritisk oppgjør med denne to til tre tusen år gamle, primitive mytologi nødvendig? Selvfølgelig fordi den med sin barbariske gudsoppfatning, sin bloddampende voldsmentalitet, sin destruktive livs- og naturfiendtlighet og sin impotente, fatalistiske historieoppfatning (jfr. Johannes Åpenbaring), dessverre er en integrerende del av vår overleverte religions lærebygning. Det gjør den til en alvorlig og farlig sykdom i vår kultur. For mange (de fleste?) kirkelige teologer er den et ubehagelig, et pinlig problem – og følgelig et «urimelig» debatt-tema. Derfor tiet den teologiske opponent Fartein Valen-Sendstad om det hele på Human-Etisk Forbunds møte – og snakket om «noe annet».

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Debattmøtet i Kristiansand

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    nine − 6 =