Står kristendommen for en krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi?

I noen år fremover kommer vi nå til å få en rekke minnedager om hendelsene under den siste verdenskrig for femti år siden. Jeg går ut ifra at det ikke bare er de av oss som på en eller annen måte opplevde denne krigen, som – etter at vi på skolebenken hadde stiftet bekjentskap med Europas historie – har fått et påtrengende inntrykk av denne historie som krigshistorie. Og bare tre måneder etter at vi vårdagene 1945 hadde kjent lettelsen ved at krigs- og okkupasjonstrykket løsnet, kom så å si det konsekvente klimaks i denne krigshistorie: atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Med en endeløs rekke av kriger bak oss, de to verste i vårt århundre, hadde vi fått en altoverskyggende militaristisk trussel foran oss.

Fordi vi må spørre som europeere, er mitt første spørsmål dette: Hvorfor er det nettopp vår såkalte «kristne» kultur som er blitt åstedet for utfoldelsen av all denne ekstreme militarisme? Jeg stiller ikke her spørsmål om hva som generelt er årsakene til militære rustninger og krig. Men: hvorfor er vi kristne kulturfolk blitt historiens verste? Tusen års innbyrdeskriger mellom Europas kristne nasjoner, ved siden av deres erobrings- og kolonikriger – for en stor del utryddelseskriger mot de såkalte «hedningfolk», ble fulgt av to verdenskriger. Tusen års kristne jødeforfølgelser med til sist nazismens rasehovmod, førte til et av historiens verste folkemord. Stalinismens ideologiske hovmod endte i politiske massemord. Og til sist ble alt dette avløst av truslene om en atomkrigs verdensødeleggelse. Og dette er alt sammen et verk av oss såkalte kristne folk. Ytterligere står vi i dag som kjent overfor en annen, dyster trussel i tillegg til denne tøylesløse militarisme. Det gjelder f.eks. noe tilsynelatende så uskyldig og nesten hyggelig i vårt kalde nord som en rekke usedvanlig milde vintre, med en truende sky i horisonten fordi vi allerede vet at vi med våre teknologiske ferdigheter kan ha skapt grunnlag for farlige klimaforandringer.

Dermed følger mitt andre hovedspørsmål, nærbeslektet med det første: Hvorfor er det fremfor alt vår såkalte kristne kultur som er blitt jordbunn for forurensingstrusselen mot vår natur og vårt miljø – i sammenheng med sløsingen av naturressurser? Hva er i veien med vår kultur siden den har vist seg å romme slike livs- og samfunnsfarlige tendenser? Det er vanlig å tale om religionen som kulturens bærer. Hvilken bærekraft har den egentlig? Det er sannsynlig at de nevnte tilstander i høy grad har noe med vår religion å gjøre. Det ubønnhørlige spørsmål er: Har vi valgt oss en religion, et kollektivt livssyn som ikke holder etisk mål? Som ikke i tilstrekkelig grad beskytter oss mot oss selv, men som tvert om har påført oss destruktive tendenser som kommer i konflikt med selve naturens evne og vilje til liv, den natur som vi selv er en del av? Jeg taler altså om oss kristne europeere, og som naturligvis inkluderer både amerikanere og sovjet-russere. For det er først og fremst oss det gjelder.

Eller for å si det med foredragstittelen: Står denne vår religion – til tross for at den i sin Bibel innleder med et løfterikt skapelses-perspektiv – for det motsatte: for en krigs-, volds- og ødeleggelses-teologi? Er det en årsakssammenheng mellom p. d. e. s. denne religions gudsbilde, menneskesyn og historieoppfatning og p. d. a. s. den farlige retning vår kulturs historiske utvikling har tatt? Er det slik at vi har valgt oss en religion preget av oldtids-menneskets oppfatning, den gang man mente at gudene helt bevisst brukte krig mellom folkene, vold mot mennesker for å gjennomføre sine planer? Har vi valgt oss en religion med et bilde av en gud som også går bevisst inn for å ødelegge skaperverket, dvs. selve livet på jord? Og som bruker sin egen skapning, mennesket – til dette ødeleggelsesverk?

Hvis kristendommens gud er Bibelens gud – og det lar seg jo ikke benekte – så er vi dessverre nødt til å svare ja på det. Men før jeg gir en del eksempler på dette, må man vel straks svare også det motsatte? At kristendommens gud er en fredens gud, dvs. en gud som tar avstand fra krig og vold? Og som gjør det fordi han oppfattes som skaper av mennesket og av selve livet og dets verdier, og som pålegger mennesket et såkalt «forvalteransvar» overfor dette skaperverk: jorden, dens natur og dens materielle ressurser?

Også her må nok svaret bli et ja. Men dessverre et adskillig mer forbeholdent ja: For det er ikke til å komme forbi at krigens, voldens og ødeleggelsenes gud dominerer i den bibelske mytologien og teologien. Og det er dette gudsbildet som er vårt tema. Det er denne guden som allerede i Bibelens første bok i myten om syndefloden begår massemord på sin høyeste skapning når han ved drukning utrydder hele menneskeheten så nær som en utvalgt familie på åtte medlemmer. Og fremfor alt fordi det er denne gud som deretter i Bibelens siste bok massakrerer den store majoritet av Noahs etterkommere, og til slutt ødelegger deres jord med alt dens liv – denne gang med unntak av en liten flokk, utvalgt til å bli evakuert til himmelske boliger hinsides alle blåner.

Denne dypt pessimistiske historieoppfatning har vi latt våre kristne kirker by oss mennesker opp gjennom århundrene. Og den er altså forankret i en gudsoppfatning. Dette skal vi se litt nærmere på. Og den bør betraktes uten fordommer og forlegne fortolkningskunster. Det gagner oss ikke det spor å gjøre oss illusjoner om den bibelske mytologien og teologien. Vi må se på den som den faktisk er, og så ta et ærlig og redelig standpunkt til den. Samtidig bør vi hele tiden holde klart for oss at dette er hva en gruppe oldtidsteologer trodde om sin gud. Det de gir uttrykk for i de tekstene vi skal se på, er primitive, naive og barbariske forestillinger, som er fullt forståelige ut fra deres snevre horisont og de begrensede kunnskaper de den gang hadde om verden og livet, mennesket og historien. Dette skal vi vurdere ut fra det foruroligende faktum, det alvorlige problem at dette gudsbilde fra oldtiden fremdeles er en uløselig del av det bildet våre kristne kirker i sin lære, bekjennelse og forkynnelse – hos oss endog i en statsreligion – tegner av sin «Gud» med stor G.

Har NT «pasifisert» Bibelens gud? Det jeg her har referert fra Bibelens siste bok, Johannes’ Åpenbaring, viser klart nok at det bibelske gudsbilde ikke er blitt pasifisert i Det Nye Testamentet. Å spørre om krigs- og ødeleggelsesguden fra GT er blitt mindre krigersk og destruktiv i kristendommens bilde av ham, er også ifølge dens lære nokså meningsløst. Kristendommens grunnleggende syn på sin hovedperson, Jesus, er at han er «av samme vesen» som Faderen. Derfor har han aldri med ett ord kritisert sin krigerske bibelske far for hans voldelige virksomhet. Det har vært et utpreget trekk ved nyere tids kristne teologiske argumentasjon å hevde at krigsguden er Det Gamle Testamentets gud, altså egentlig «jødenes» gud, mens Jesus og hans nytestamentlige disipler derimot forkynte en gud som proklamerer «fred på jorden». Europeisk antisemittisme i nyere tid har for en stor del vært begrunnet med denne påstand.

Tanken om «fred på jorden» – på fremtidens jord når Israels lidelse og undertrykkelse en gang skal ta slutt, er en gammeltestamentlig, dvs. utpreget jødisk tanke: Da skal man, som profeten Jesajas sier, «smi sine spyd om til vingårdskniver» og «kalven og løven skal beite sammen». – Jesus hadde dessverre ikke noe slikt perspektiv på menneskenes framtid på vår jord, utvilsomt fordi han levde i en særlig opprevet okkupasjonstid, da svært mange, etter århundrers skuffelser, hadde mistet troen på den. Selv om det er klart at en del av hans etikk – særlig i Bergprekenen – forutsetter et samfunn preget av rettferdighet, fordragelighet og fred, har dette ikke hatt noen positiv virkning på historieoppfatningen. For Jesus var fremtiden på jorden dyster og uten lyspunkter. De siste tider – som han ventet i sin egen generasjon – skulle være kjennetegnet av krig og katastrofer: «Folk skal reise seg mot folk og riker mot riker».

a) «Gud» som krigfører

La oss først se på kristendommens krigsteologi, dvs. gudens opptreden som krigfører. Kanskje kan man si vi møter ham i denne rollen allerede i myten om syndefloden, hvor han bevisst bruker naturkreftene som drapsvåpen, slik han også gjør i en rekke andre katastrofeberetninger. En krigfører i egentlig forstand er den som bevisst bruker mennesker som våpen mot andre mennesker, nemlig som anfører for de organiserte grupper vi med pene ord kaller hærer eller armeer. Og som alle Bibel-lesere vet, gjør dens «Gud» det i høyeste grad. Gjennom hele Bibelens historie opptrer han som den øverste krigfører på menneskenes elendige slagmarker. Her står vi ved den aller farligste side ved kristendommens autorisering av det bibelske gudsbilde, farlig for alt ærlig fredsarbeid.

Vår offentlige religions gud presenteres her som «en krigsmann» som «knuser fiender», som «slår motstandere ned» og med sin «vrede fortærer dem som halm». Om seg selv sier han: «Jeg kvesser mitt lynende sverd, tar hevn over mine fiender, og gjengjelder dem som hater meg» … lar «mitt sverd fortære kjøtt og lar mine piler drukne i blod, blod av falne og fanger». Krigeren hyller ham fordi han «opplærer» mine hender til krig» og «fyller meg med kraft til krig», så han «knuser sine fiender som støv for vinden, tømmer dem ut som avfall på gatene». Når «Herrens dag» kommer er den «fryktelig og full av hans harme og brennende vrede», og han skal gjøre «jorden til en ørken», «syndere skal utslettes», fiender «som blir funnet skal gjennombores» og «deres småbarn skal knuses mens de ser på, deres hus skal plyndres og deres kvinner voldtas».

Militaristiske stormakter og diktaturstater kaller Bibelens «Gud» for «Min hammer, mitt krigsvåpen. Med deg knuser jeg folkeslag og ødelegger jeg kongeriker, med deg knuser jeg mann og kvinne, knuser jeg gammel og ung, knuser jeg gutt og jente. Med deg knuser jeg gjeter og buskap, bonden og hans okser, stattholdere og styresmenn» … «ingen av dem skal unnfly, ingen skal komme unna, jeg skal by sverdet å slå dem i hjel og la mitt øye hvile på dem, til det onde og ikke til det gode» … «Dine byer vil jeg gjøre til grushauger, og du selv skal bli en ørken». «Jeg vil fylle dets fjell, dine daler og dine bekker med drepte menn. Til evige ørkener vil jeg gjøre deg …»Dette er bare en liten del av all den krigsteologi vi møter i kristendommens grunnbok og som viser oss bildet av en «Gud» hvis holdninger og handlinger anses identisk med krigførerens og krigerens atferd med drap av mennesker og ødeleggelse av folk og land som oppgave.

b) Voldsguden

Også i fredstid opptrer guden gjennom hele Bibelen stadig som voldsutøver. I fiendeland slår han f.eks. i hjel eldste sønn i alle familier, og i tillegg endog alle førstefødte dyr av folkets buskap. Enhver som ikke dyrker ham forskriftsmessig, beordrer han steinet i hjel. Og den som gjør seg skyldig i blasfemi, skal henrettes. I praksis kan det arte seg slik at han lar en gruppe guttunger som har gjort narr av en profet, bli revet i hjel av bjørner. I en rekke tilfeller setter han fyr på sine motstandere, bl.a. prester som dyrker en annen gud. Trollkvinner eller hekser beordrer han brent på bålet. Og for «ustyrtelige og trassige sønner» er det dødsstraff. I Bibelens kristne testamente advarer Jesus bl.a. mot tillitsmenn i hans menighet som ikke passer jobben sin: de skal skjæres i småstykker (Mt. 24:51). De som ikke bøyer seg for Messias’ krav på kongeverdighet, skal «slaktes ned for hans øyne». Hans vantro motstandere skal «kastes ut i mørket utenfor hvor de gråter og skjærer tenner». Og alle lovbrytere skal samles inn av hans politiengler og «kastes i ildovnen», og forespeiles en evig tortur.

c) Ødeleggelsesguden

Som nevnt opptrer ødeleggelsesguden allerede i Bibelens første bok, hvor han kaldblodig myrder nesten hele menneskeheten – med unntak av en utvalgt familie – i håp om at de har et bedre arvestoff i seg. Men fordi guden snart betrakter også dette eksperimentet som mislykket, forsetter han sine ødeleggelsestokter gjennom GT, fortrinnsvis som anfører for krigerske diktaturstater. I Bibelens siste bok i NT avslutter han så verdenshistorien ved på ny å opptre som massemorder av menneskeheten, fremdeles med unntak av en liten minoritet, som får enda en sjanse til å prøve seg, men denne gangen på en annen planet.

La oss se litt på gudens draps- og ødeleggelsesmetoder i denne kristne del av Bibelen. Hans hovedredskaper er syv ødeleggelsesengler, som utstyrt med trompeter setter i verk en lang rekke natur-ødeleggelser, miljøforurensinger, mordbranner, tortur og massemyrderier. Og alt dette skjer vel å merke på gudens eget initiativ, den «Gud» som i vår offentlige religion er «Gud» med stor «G» og identifisert med «himmelens og jordens skaper». Den første av disse gudsenglene sender hagl, ild og blod over jorden som ødelegger tredjeparten av den, inkl. skog og annen vegetasjon. Den andre forurenser tredjeparten av havområdene, så alt liv her dør ut. Samtidig sender han tredjeparten av menneskenes skipsflåte til bunns. Den fjerde gudsengelen formørker sollyset til bare to tredjeparter av det normale. Den femte forurenser luften, slik at den produserer en spesiell art gresshopper med særlig appetitt, ikke på gress, men på mennesker. De er store, som hester, har menneskeansikter og løvetenner, og har til oppgave ikke å direkte drepe menneskene, men – som det heter – pine og plage dem i fem måneder. Den sjette gudsengelen kommer så og setter i gang massemord på tredjeparten av menneskeheten. Og til slutt kommer den syvende engelen etter dette voldsskuespill og utroper Herren og hans salvede, Kristus, til verdensherredømme i tid og evighet.

I mellomtiden får de syv englene i oppdrag å fullbyrde ødeleggelsene ved – som det heter – å tømme «de syv vredesskåler» på jorden og ta livet av resten av menneskene, alle med unntak av en liten minoritet som har «gudens stempel på sin panne». Det skjer bl.a. ved at de setter i verk det såkalte Harmageddon, den store apokalyptiske krig som kalles «krigen på Guds den allmektiges store dag» og som utkjempes inntil resten av den vantro menneskeheten kastes i helvete, den svovelfresende ildsjøen til evigvarende tortur. På grunnlag av det jeg her har referert fra kristendommens bibel vil jeg hevde at kristendommen har et av verdensmytologien mest krigsfarlige og natur-miljøfiendtlige gudsbilder.

Konsekvenser av krigs- og ødeleggelses-gudsdyrkelsen

Hvorledes går det med folk som dyrker en slik gud, dvs. som har slike forestillinger i sitt gudsbilde? Hvorledes er det gått med oss kristne europeere? Hva har vi på samvittigheten? Her er noen eksempler: De kristne jøde-, kjetter- og hekse-forfølgelsene i Europa antas å ha kostet flere titalls millioner mennesker livet. På 1500-tallet ble i løpet av hundre år nærmere 80 millioner såkalte «hedninger» utryddet ved de kristne europeeres kombinerte misjons- og erobrings-tokter i Mellom- og Syd-Amerika. De senere kolonikriger i Afrika hadde liknende konsekvenser. Verdenskrigene i dette århundre drepte 50-60 millioner mennesker. 

Og etter at vi i samme tidsepoke har latt våre kirker og teologer belære oss om at den verdensgud vi angivelig styres av – med vitende og vilje skal sette i gang en prosess som ødelegger natur og levelig miljø på vår jord og i sammenheng med det en total «apokalyptisk» krig som skal avslutte vår jordiske historie – er vi blitt så indoktrinert og programmert med dette fremtidsperspektiv at vi selv er begynt å opptre som et slikt vesens – en slik moloks – håndlangere, nemlig ved teknologiske og militaristiske foretakender som nettopp kan få slike konsekvenser: «Si meg hvem din gud er, og jeg skal si deg hvem du er og hva du gjør!»

Overfor dette destruktive gudsbilde bør alle være ateister. Denne guden har aldri eksistert andre steder enn i vår egen forskremte mytologiske og teologiske fantasi. Men nettopp fordi vi har trodd på en slik guds eksistens og latt oss prege av hans vesen, har vi vært i ferd med å gjøre oss selv til bevisstløse redskaper for denne fantomguden og hans livsfiendtlige program. Den såkalte «avkristning» er intet annet enn tegnet på at vi er begynt å våkne og arbeide oss ut av den farlige og langvarige kollektive psykose som denne teologi har påført oss. En kultur som truer med å ødelegge seg selv, lider av konstruksjonsfeil i selve sin grunnvoll. Kristendommen har fungert som denne grunnvoll i mer enn tusen år, og det er den som har sviktet. Den svikter fordi den ikke er sannferdig, fordi den ikke taler sant om livet.

Kristendommens historieoppfatning – atomkrigsfaren og truslene mot natur og miljø

Det er selvfølgelig intet svar å si at den situasjon vi er i – med atomkrigsfaren og truslene mot natur og miljø – er automatiske følger av selve den teknologiske utvikling. I så fall var vi lemen – ikke mennesker. Både den tøylesløse utvikling av masseødeleggelsesvåpen i militærteknologien og den like tankeløse og planløse industrielle rovdrift på jordens ressurser med forurensning av natur og livsmiljø i vår tid er vitnesbyrd om hvorledes vi – den «kristne» del av menneskeheten som fortsatt bærer hovedansvaret for alt dette – dermed har avslørt at vi i den religion vi har, har manglet det nødvendige, etiske incitament til selvkritikk, selvkontroll og selvbeherskelse.

Dette er det all grunn til å se i sammenheng med den farlige innbilning at vi har fått oss åpenbart verdens eneste sanne religion, og har trodd oss utvalgt av den eneste eksisterende gud til å underlegge oss naturen og verden. Dette har gitt oss, den kristne verdens folk, et ganske ustyrlig «fariseisk» hovmod, etter vår krigs- og voldsguds opptreden som en av historiens verste militarister. Som døpte i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds «navn», ser det ut til at man samtidig har slått seg til tro med å være sikret en eventuell frelse og evig liv i himmelske boliger, etter at vi er blitt indoktrinert i et historiesyn som sier at vår jord ikke er noe blivende sted, at menneskene av natur og arv er så uforbederlige syndere at en ny og denne gang definitiv syndeflod forestår.

I den tro at vi som utvalgte også denne gang skal reddes av en «Noahs ark», ut fra barnelærdommens forsikring om syndstilgivelse, har vi de siste menneskealdre ved hensynsløs sløsing med jordens ressurser prøvd å få det beste ut av tilværelsen på en klode som ifølge våre teologers ustanselige profetier ikke har noen fremtid. Dette kan sies slik at de etiske verdier som finnes i kristendommen har vært for svake og for teologisk forurenset til å forhindre at denne religionens gudsbilde, verdensbilde og historieoppfatning og menneskesyn – slik vi møter dem igjennom krigs- og ødeleggelsesteologien – har behersket oss så lenge og så grundig at dens respekt for jordens natur og liv langt på vei har vært i ferd med å ødelegges. Denne respekt som er helt nødvendig for at vi skal kunne overleve.

Derfor – på grunn av den lammende innflytelse denne teologiske illusjon har hatt på oss – er vi kommet så altfor sent og tregt i gang også med vårt natur- og miljøvernarbeid. Ut fra denne illusjon har vi latt vår teknologiske utvikling rase av sted i blindt overmot – uten etisk styring. I dag har det gått opp for oss – ikke for sent – at dette vårt gudsbilde har vært et speilbilde av mennesket, av oss selv, og at det derfor gjenspeiler vår egen mangel på etisk herredømme over vårt kollektive liv og vår felles fremtid på jorden. Vi oppdager at det er vi selv – ikke gud – som har gått den gale vei, og at vi derfor kan gjøre noe med det. At det ikke trengs noen teologi til for å forklare og advare oss mot den soleklare sammenheng mellom vår militarisme og vår misbruk.

Gudens to «ansikter

Nå sier det jeg har sitert som nevnt slett ikke alt om Bibelens brokete gudsoppfatning. Denne guden fra oldtiden, som har vært vår statsreligions gud i tusen år, har flere ansikter, som gjenspeiler forskjellige gudsideer fra ulike kultursituasjoner og utviklingstrinn. Men to hovedideer skiller seg ut: Den hatefulle, barbariske volds- og ødeleggelsesmoloken vi har sett bilder av, har mot seg – som vi alle vet – en gudsidé med forholdsvis humane, tillitvekkende trekk preget av skapertanken. Beskrivelsene her tegner bildet av en gud preget av barmhjertighet, langmodighet og godhet, i sammenheng med at han betraktes som naturens og verdens skaper og oppholder, og samtidig som en elsker av rettferdighet som tar seg av de små, svake og undertrykte i samfunnet, alt dette som vi må betrakte som de varige verdier i Bibelen.

En stor del i begge Bibelens testamenter, herunder i Jesu lære og de moralske leveregler, kan godt betegnes som fredens og fordragelighetens etikk, og sees som en del av skapelsesteologien. De to ansiktene i det bibelske gudsbilde var opprinnelig – i oldtidens eldste mytologi – to forskjellige guder: den ene en skaper, den andre en ødelegger, som bekjempet hverandre. De ble av det GT’s teologer presset sammen i ett gudsbegrep, som dermed er blitt preget av «schizofrene» motsetninger. Riktignok har de gamle bibelske teologene – og Jesus er en av dem – forsøkt å forlike motsetningene, nemlig ved å bruke krigs- og ødeleggelsesguden som den store og farlige trussel mot moralsk forfall og sosial og politisk undertrykkelse, altså som et redskap for skaperguden og hans krav om rettferdighet og fordragelighet mellom sine skapninger. En viss historisk-pedagogisk verdi av dette på lavere stadier av vår kulturs utvikling, skal ikke her bestrides. Men motsetningene er for voldsomme og har ikke kunnet skjules.

De to gudsideene er – også i Jesu og hans nytestamentlige teologers lære – blitt uforsonlige og uforenlige på grunn av volds- og ødeleggelsesgudens tøylesløse og blinde herjinger, som altså i Bibelens historiske perspektiv fører til at han til slutt – i NT – går av med seieren som jordens og dens livs ødelegger. Den historisk-psykologiske konsekvens av dette perspektiv er skjebnesvanger. Vår tids kristne teologer strever nærmest desperat for å skjule disse eksplosive motsetninger i vårt overleverte gudsbegrep. Det er en håpløs oppgave. Vi står overfor en selvopprivende indre splid i kristendommens gudsbilde som med nødvendighet fører til dets oppløsning. Vår offentlige religions gud er en kunstig autoritær syntese av en skaper og en ødelegger, en krigshisser og en fredsstifter, en bøddel og en frelser, en helbreder og en torturist, en livgiver og en massemorder. Et slikt gudsbegrep kan ikke bestå i en kultur hvor også religionens sentrale ideer og forestillinger må bli gjenstand for selvstendig kritisk tenkning og forskning. De som prøver å holde fast ved dette gudsbildet ungår som regel ikke å få sin tro på livet på jorden, på skaperverket, på menneskeheten og dens fremtid, mer eller mindre skadet, mer eller mindre ødelagt. Derfor kommer – som en undersøkelse nylig har vist, de kristne organisasjoner på jumboplass når det gjelder vår tids altoverskyggende oppgaver: fredssaken, natur- og miljøvern-arbeidet. Derfor er faktisk hele vår kristne kultur den som selv i første rekke har skapt problemene – blitt en sinke i verdens-sammenheng overfor disse oppgaver.

Avslutning

Vi kan ikke fortsette å lære våre barn at de har en himmelsk far som er identisk med Bibelens gud som har skapt dem i sitt bilde, fordi dette bilde er et bilde også av et mytisk monstrum som opptrer som krigfører, massemorder og torturist og til sist som jordens og dens livs bevisste ødelegger. Fortsetter vi med det, kan vi ikke gjøre dem skikket til en fremtid og et meningsfylt liv på denne jord, men vil da risikere å lamme deres evne og vilje til å arbeide for fred mellom folkene og vern om natur og miljø. Vi står altså ved en skillevei, hvor vi må velge: enten la oss selv, våre barn og deres fremtid på jorden paralysere av disse våre overleverte forestillinger som ikke er annet enn et speilbilde på himmelhvelvingen av vår historiske barndoms forskremte guds-fantasier …  Eller å ta en endelig avskjed med overtroen og tenke selv med den sunne fornuft vi vitterlig er utstyrt med, uansett om vi vil tro at denne fornuft er følgen av en naturlig utvikling mot høyere erkjennelse, eller at den er gitt av en universell, skapende makt. For humanismen ligger menneskehetens skjebne i dens egne hender. Dens gode budskap er troen på den gode vilje som en uimotståelig makt, en kraftfull bevegelse i menneskehetens historie. Humanismen sier et ubetinget «ja til livet». Til livet på jorden. Og derfor også til den himmel den speiler i sine hav.

  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Kategori: Militarisme
  • Stikkord: Debatter
  • Stikkord: Debattmøtet i Kristiansand

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    20 − 19 =