Jesus er død, la ham hvile i fred!

3. Kravet om vitner

Jeg kommer derfor til det andre hovedpunktet i beviskravet: Kravet om habile vitner, som har sett ham i oppstanden tilstand. For det er riktig som Jacob Jervell sier i det siterte, når vi bare forandrer “består i” til “avhenger av om”, altså: Kirkens rett til Jesus avhenger av om mannen fra N. er den samme som den oppstandne. Og her opererer som kjent kirken med historiske vitner som skal ha sett ham, og som framfor alt hadde kjent ham før oppstandelsen, og derfor hadde forutsetninger for å kjenne ham igjen. Dessuten, sier de kristne teologene: graven var i følge de samme vitner tom.
Liket var blitt levende, påny.

Først dette med den tomme grav. Det har sin meget enkle forklaring i at liket må være flyttet til en annen og mer hensiktsmessig grav. Det blir også uttrykkelig opplyst at den graven Jesus først ble lagt i, var å betrakte som midlertidig, fordi det var kvelden før sabatten og man hadde ikke tid til å finne et mer passende gravsted for den avdøde. Med andre ord: Den tomme grav kan overhodet ikke volde noe historisk problem i retning av naturlovstridige forklaringer.

Spør vi så etter vitnene, så viser det seg at samtlige av dem som opptrer i evangelie-skriftene er inhabile, dvs. alle var troende tilhengere av Jesus, og følgelig ikke nøytrale iakttakere. Og det viser seg også at bare ett av disse vitner presenteres navngitt av synoptikerne, med en påstand om at vedkommende selv har opplyst å ha sett den oppstandne, nemlig Maria Magdalena. Det heter at hun etter å ha konstatert at graven var tom, traff en mann som hun først trodde var gartneren. Sannsynligvis var det også gartneren. Han kan i så fall ha villet drive litt gjøn med den arme Maria, og utgitt seg for Jesus. Det var jo tidlig på morgenen og ennå mørkt. Maria, som Jesus hadde utdrevet syv onde ånder av, har etter dette hatt et så sterkt behov for sin sjeleleges nærvær, at hun har vært tilbøyelig til å godta alt som kunne tilfredsstille dette behov. Disponert for hallusinasjoner kan vi gå ut fra hun har vært. Og dermed satte hun ryktet om Jesu oppstandelse i omløp.
Ved siden av Maria opptrer det bare ett navngitt vitne i NT (utenom Johannesevangeliet) som skal ha påstått å ha sett den oppstandne, nemlig Paulus. Selv om han ikke var noen Jesus­ tilhenger da han hevdet å “se” den oppstandne første gang, så var også han klart inhabil. Det vil føre for langt å forklare hvorfor her, så jeg henviser til “Dogmet om Jesus”. Men jeg vil framheve to ting: For det første gir Paulus ingen beskrivelse av den person som han hevdet å se i sitt syn, og som han senere påsto var Jesus. For det andre sier han at han befant seg i den tredje himmel da han hadde synet, og der kunne jo ingen kontrollere ham. Han var alene om synet. Og om Paulus gjelder dessuten at han ikke hadde kjent Jesus personlig, og derfor ikke hadde rimelig forutsetning for å gjenkjenne ham.

Det vil føre altfor langt her å skulle utrede de psykologiske – eller skal vi heller si mytologisk-psykologiske prosesser som førte til at dette etterhvert ble til en stadig bredere massebevegelse omkring den tro at Jesus var stått opp fra graven, en bevegelse som snart bredte seg over de religiøst underutviklede Europa hvor Jesu oppstandelse til sist endte som et den dag i dag grunnlovsbeskyttet postulat i vårt eget land.

Det vi kan slå fast er at de vitneprov kirken anfører, overhodet ikke en gang kan utlegges som noe sannsynlighetsbevis for Jesu oppstandelse. Det eneste vi har bevis for er at troen på denne oppstandelse startet med at to personer i NT på et klart sviktende grunnlag trodde å ha sett Jesus som oppstått. De så ham ikke, men de hadde religiøse opplevelser med hallusinasjoner av Jesus.

Konklusjonen på dette er altså at kirken og de kristne organisasjoner så å si holder Jesus kunstig i live i en kjempemessig teologisk-dogmatisk respirator. Jesus er – hvis tiden ikke har stått stille for ham – blitt en olding på 1978 eller 1974 år. Men han får ikke lov til å dø. På denne måten mener kirken å holde liv i hans autoritet, hans tanker og forestillinger fra den gang han levde sitt menneskeliv.

Men dermed vil kirken skape en voksende mistanke hos alle tenkende mennesker: Historien har jo en lang rekke personligheter hvis tanker og ideer har betydd meget og fortsatt betyr meget for vår kultur i dag, også personligheter som levde før Jesus. Men de trenger ikke kunstige støtter. De behøver ingen jomfrufødsel og ingen oppstandelse for at vi skal kunne få øye på dem som de kulturens landemerker de er i vår historie. Hvorledes kan det da forholde seg med Jesus? Kan det være slik at en vesentlig del av hans tanke- og forestillingsverden er så foreldet, at den simpelthen ikke vil kunne stå av seg selv uten kunstige støtter? Trenger den virkelig så usedvanlige bærepillarer som postulatene om hans jomfrufødsel og oppstandelse?

Mistanken er utvilsomt berettiget. Det må understrekes at det er en uadskillelig sammenheng mellem kristendommens lære om Jesu oppstandelse og dens forutsetning om hans religiøse, etiske og intellektuelle ufeilbarlighet. Det er nemlig nettopp bare som oppstått at kirken kan påstå at Jesus for oss i dag g jentar som en tidløs sannhets-åpenbaring det han sa som menneske på jorden for 20 århundrer siden.

Mitt andre hovedspørsmål er da om det er grunnlag for denne enorme betoning av hans ideologiske autoritet. Og her viser jeg da til 1. del av min bok “Dogmet om Jesus”, hvor jeg har funnet det nyttig å inndele spørsmålet i 4 deler. Vi spør da henholdsvis etter Jesu verdensbilde, hans gudsbilde, hans historieoppfatning og hans menneskebilde og samfunnsideal.

II. JESU UFEILBARLIGHET. VERDENSBILDET

Kanskje forteller ikke kildene så meget direkte om hva som var Jesu verdensbilde, men nok til at vi kjenner det i hovedtrekk. Jordens kuleform var ukjent. Verdensrommet var for Jesus en enorm tredimensjonal bygning med en rekke etasjer og jorden selv som gulv og fundament under det hele. Himmelen var et kjempemessig hus eller palass hvor guden og englene holdt til. Himmel og helvete var typografisk bestemte steder i denne bygning og altså ikke symbolske betegnelser på menneskelig storhet og elendighet. De var i realistisk forstand bestemmelsessteder for menneskenes sjeler etter døden, for belønning og avstraffelse. Himmelen hadde flere etasjer, derfor brukes ofte flertall “himlene”; de fleste mente tre eller syv, men noen mente også det var enda flere. Guden tronet høyt i den øverste etasje. Man var seg bevisst enorme avstander mellom himmel og jord, det tales om fra 50 til 500 årsreiser, og gudens kontakt med menneskene måtte derfor opprettholdes av engler. Jesus mente selv at en slik øverste engel hadde tatt opphold i hans person og ledet ham under hans jordiske virksomhet.

Det trenger ingen begrunnelse når jeg sier at dette verdensbildet er så sterkt knyttet til Jesu samtids opplysningsnivå at det vil være umulig å flytte det over i vår egen tid med gyldighet for vår kosmologiske orientering. Allikevel er det unektelig dette de kristne kirker forsøker når de gjennom kristendomsundervisningen skal prøve å aktualisere Jesu lære. – Samtidig hevder jo en del teologer i vår tid at Jesu religiøse forestillinger i virkeligheten var uavhengige av hans verdensbilde, og her kommer vi da til Jesu gudsoppfatning:

GUDSBILDET

Å tro at Jesu gudsoppfatning ikke var avgjørende bestemt av hans verdensbilde, er ren ønsketenkning. Forestillingen om guden som en gigantisk menneskeliknende person var allerede forlengst innpasset i dette verdensbildet og skildret av tidligere profeter i Israel,
som Ezekiel, Daniel og Henok. Nettopp forestillingen om himmelen som et tredimensjonalt hus, et palass hvor guden hadde sin tronstol, måtte i høy grad framtvinge forestillingen om guden scm et menneskeliknende vesen, og dermed også tanken om at han sendte sine ambassadører og fullmektiger i oppdrag til jorden: profeter og engler, og til sist Messias, Menneskesønnen.

At guden var menneskeliknende – man mente at de spesielt utvalgte også kunne se ham, selv om han vanligvis var usynlig – gjorde det også nødvendig å bestemme hans kjønn, og i en patriarkalsk kultur måtte det bli hankjønn, guden var den store Mann, Herren, Faderen. Og da naturligvis tegnet i bildet av tidens virile herrer, slaveeiere, patriarkalske familiefedre og eneveldige despoter. Monoteismen forbød kvinnelige guder ved siden av Jahve, det ville føre til mytologisk barneavl og polyteisme. At Jesus delte dette gudsbilde er på det rene, med andre ord: hans religiøse anskuelser var sterkt preget av et relativt verdensbilde. Det samme gjelder da nødvendigvis også hans historieoppfatning.

JESU HISTORIEOPPFATNING

For vurderingen av Jesu lære er det av største viktighet å holde klart at Jesus delte sin samtids meget snevre historiske perpektiv: Jorden og dens beboere var skapt i løpet av en uke, og menneskenes historie strakte seg derfor bare over et tidsrom på ca.3800 år, etter beregningen av tidspunktet for jordens skapelse (5/10 3761 f.J.). Og denne historie mente Jesus gikk raskt mot sin slutt. Han så altså på Mosebokens beretning om skapelsen og syndfloden som objektiv historieskrivning, og spådde derfor en like plutselig avslutning på menneskehetens historie som dens begynnelse hadde vært. Etter mønster av syndfloden skulle det skje før hans egen generasjon var gått i graven, i en gigantisk katastrofe langt mer definitiv og ødeleggende enn på Noahs tid. Og dermed kommer vi direkte over til

JESU MENNESKESYN OG SAMFUNNSIDEAL

Selv om menneskene også på Jesu tid var temmelig like ytre sett, så var de iflg. Jesus av to vidt forskjellige kvaliteter eller kategorier: en god og en ond, som likesom på syndflodens tid skulle skilles definitivt fra hverandre. De gode – et lite mindretall som bøyet seg for Jesu autoritet, skulle når jorden snart gikk under i den store dom, frelses og hentes til de himmelske boliger, mens de onde skulle kastes i ildovnen, i det brennende Gehenna for evig avstraffelse.

Jesu samfunnsideal skulle altså ikke realiseres på jorden, hans “Guds rike” skulle opprettes hinsides fødsel og død, i en av de tre eller syv himler hvor han skulle ha sin residens. Og her skulle han selv herske med uinnskrenket makt, som eneveldig diktator over absolutt lydige undersåtter som hyllet ham i hans storhet, og hvor alle statsfiendtlige elementer med hård hånd skulle renses ut ved hjelp av hans politi-engler.

Nå er som vi vet, situasjonen den at det midt i denne makabre teologiske og mytologiske forestillingsverden som så sterkt preget Jesu lære og opptreden, også fins en rekke gode, tildels utmerkede etiske leveregler. Jesus var jo ved siden av å være dommedagsprofet
også morallærer, og vi må medgi at han hadde stor sans for å trekke fram og anskueliggjøre meget av det beste i datidens jødiske moralkodex, og til også å tilføre det visse nye tanker. Også hans teologi inneholder ubestridelige verdier, selv om de er så sammenfiltret med en primitiv mytologi at det kan være vanskelig å skjelne hveten fra ugresset. Forøvrig må det også medgis at det i Jesu atferd og holdning er klart verdifulle trekk, framfor alt gjelder det naturligvis hans solidaritetserklæring med en gruppe sosialt underlegne i hans folk og hans mot til uten hensyn til hva det personlig kostet ham å tale samtidens teologiske autoriteter midt imot.

På tross av dette tvinges vi til den konklusjon at Jesu lære – betraktet som autoritativ i dag – kommer i konflikt med selve de etiske prinsipper for menneskerettighetene. Hans dualisme, tvedelingen av menneskene i to motsatte, sjelelige kvaliteter, er totalt uforenlig med grunnlaget for en universell etikk: menneskenes like verdi og like sjelelige forutsetninger uten hensyn til religiøs tro, slik dette på en treffende måte framfor alt er kommet til uttrykk i FN’s erklæring om menneskerettighetene. Når jeg ikke går nærmere inn på dette her, så er det dels fordi det vil falle for langt, dels fordi jeg tar temaet opp mer detaljert i en bok som vil utkomme om forhåpentlig foholdsvis kort tid.

KONKLUSJON

For det første: Jesus er død. Han døde for ca. 1950 år siden og sto ikke opp igjen. Det hersker ikke elementær identitet mellom det vesen de troende kristne har ment og fremdeles mener å se eller møte i sine religiøse opplevelser på den ene side – og det historiske menneske, Jesus fra Nazareth på den annen side. Under sine teologiske hyrders ledelse og ansvar gjør de seg skyldig i en skjebnessvanger feiltakelse og forveksling.

Det er en menneskerett å leve på denne jord i samsvar med de menneskelige naturlover. Men da er det like fullt en menneskerett å slippe å bli holdt kunstig i live utover all rimelighets grenser, nu i snart to tusen år – i kirkenes dogmatiske respirator. Ja, det bør skapes forståelse for at de kristne kirkers dogme om Jesu legemlige oppstandelse er en så overspent og usmakelig måte å holde liv i et lik på, at det nu bør stemples som en form for “likskjending” som i alle fall ikke har krav på statens offentlige autorisasjon.

For det andre: Vesentlige sider ved Jesu lære er i sin livs- og virkelighetsoppfatning så foreldet, så primitive og etisk mindreverdige at vi nu må gi ham rett til å ta dem med seg i graven. Jesus har rett til å få normal mulighet til å bli rettferdig vurdert som menneske i sin historiske sammenheng. Det vil gi folk flest mulighet til endelig å skjelne positivt fra negativt i hans lære og opptreden, og dermed tillegge ham den historiske betydning han
har krav på. Fortsetter vi med å berøve Jesus denne menneskerett – hvorved vi altså hindrer oss selv i å vurdere vår historiske stilling riktig – kan det få katastrofale følger for vår kultur. De voldsomme ideologiske konflikter som i dag preger den kristne verden
og som truer selve menneskehetens eksistens, har sine hovedrøtter i kristendommens absurde dogmer.
Fortsetter vi derfor å trekke kristendommens og kirkenes enorme veksler på den historiske Jesus, veksler som han ikke makter å innfri fordi det er så uendelig langt over hans menneskelige evne, oppnår vi bare i stigende grad å vanære hans minne.

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    10 − 4 =