Del 4.  Kristendommens vanskelige politiske rolle.

i

Kap. 9. Trekk fra kontinental kristendom utenfor Europa

I kapitlet 6 om Arvesynden og menneskeverdet, viste jeg til Horsfjord et al. som i boken Global Kristendom skrev om Pinsekirken i Brasil som helbreder gjennom utdrivelse av ånder vi finner i afroamerikansk religion. Denne boken er ellers en viktig samtidshistorie om kristendommens utbredelse og praksis i de store verdensdelene. Det er tydelig at kristendommen nå er den største av de store religionene, og mitt spørsmål er hvordan de har kunnet etablere seg med makt og innflytelse i områder som Afrika og Sør-Amerika og USA. Jeg kommer, i denne omgang til å begrense min fremstilling til disse områdene, selv om Horsfjord et al. også skriver om kristendommen i Canada, Asia og Midtøsten.

Den makt kristendommen har fått i disse områder av verden deles av både katolske og protestantiske bevegelser. Pinsebevegelsen, som omfatter både den klassiske form, fra 1. pinsedag da disiplene ble fylt av den hellige ånd og begynte å tale i tunger, har også en gjenklang i karismatisk katolisisme. Sammen med den klassiske form og den nyere Hellighetsbevegelsen i USA etter John Wesley utgjør pinsebevegelsen 120 millioner i dag (Wikipedia).

På 1900 fikk åndsdåpen en spesiell vekkelse, der de følgende begreper ble forklart: Omvendelse: En viljes avgjørelse, å komme som du er. Helliggjørelse: En full overgivelse til Gud. Åndsdåpen: Å bli fylt av den hellige ånd. Tale i tunger: et personlig bønnespråk.

Hellighetsbevegelsen hos pinsevennene tok ekstatiske former, der man priste Gud med høy røst (noe man også fant hos Smith Vennene, Brunstad Kristian Church, Baptister o.a.). Dette er en suggestiv form som er særlig egnet til å påvirke og endre deltagernes mentale tilstand, et psykologisk inngrep med varige konsekvenser. Denne form for forkynnelse var særlig uheldig i både Sør-Amerika og Vest-Afrikanske land der Åndsdåpen også forutsatte utdrivelse av onde ånder i det enkelte menneske, et angrep på urfolkenes religion?

Dette er troen på hekseri som Derek Durett har gjort kjent i Norge, og anbefalt som grunnlag for behandling av barn med psykiske vansker. Nazneen Khan-Østrem forteller i en kronikk i Aftenposten (06.01.24) at «problemet er såpass omfattende på det afrikanske kontinentet at Det panafrikanske parlamentet har vedtatt nye retningslinjer for å hindre mishandling mot personer som noen tror er hekser». Hun nevner også at

«Det er ofte evangeliske prester, gjerne selvlærte, som forteller foreldrene at det er barna som er årsaken til sykdom eller ulykker. Den evangeliske kirken står sterkt i mange afrikanske nasjoner, særlig vestafrikanske land som Nigeria»

Frem til 1910 hadde etablerte kirker i Afrika, de fleste protestantiske, som metodistkirken, presbyterianerne og anglikanerne i tillegg til den katolske kirken, en tilslutning fra 9 prosent av en befolkning på 100 millioner. I dag utgjør de 55 prosent av en befolkning på over en milliard. De fleste utgjøres av karismatiske menigheter hvorav varianter av pinsebevegelsen danner et stort flertall.

Spørsmål om utbredelse av kristendommen i Afrikanske og Sør Amerikanske land kan vanskelig diskuteres uten stor kunnskap om disse landenes nære politiske og økonomiske historie, som ligger utenfor mine fagområder. Denne gjennomgåelsen begrenser seg derfor til noen punkter jeg finner interessante i boken til Horsfjord et al. De sier allerede i innledningen at de kristne er tett innvevd i økonomiske, politiske og sosiale endringer i de enkelte land. Med andre ord «kirkene er – tett innvevd i ulike former for maktutøvelse, både på lokalt, nasjonalt og globalt nivå». Denne maktutøvelsen har i stor grad vært resultatet av et samspill mellom stat- og kirkemakt, og det har ikke alltid vært like klart «om hvem som regulerer hvem». Den gjensidighet som eksisterer i dette maktspillet er nok avhengig av hvem som forteller om det. Horsfjord et al. gjengir derfor Jomo Kenyatta, den første presidenten i et uavhengig Kenya som skal ha sagt følgende:

“When the missionaries came to Africa, they had the bible, and we had the land. They said, «Let us pray» We closed our eyes. When we opened them, we had the bible, and they had the land.”

Det var stor nød i Afrika når de kristne kom, og er det fremdeles. Mange utgjorde politiske kirker. Horsfjord et al, nevner eksempler på politiske kirker der anglikanske og presbyterianske biskoper uttrykket kritikk av den daværende autoritære presidenten i Kenya, Daniel arap Moi. Pinsebevegelsen inntok ikke alltid samme posisjon, og allierte seg flere ganger med tvilsomme ledere i Zambia, Uganda og Nigeria. Horsafjord et al.  sier derfor at pastorene i de karismatiske pinsekirkene «hevdet at kristnes oppgave var å støtte opp om og be for politiske ledere i posisjon». Spørsmålet om hva som ville gi de kristne makt på sikt var ikke avklart.

Den sterke økningen som kristendommen har hatt i Afrika, men også i Søramerikanske land, har skjedd mot et politisk bakteppe der religion og etnisitet ikke kan skilles. Det vil si at religion ikke har vært en privatsak, men en identitetsmarkør som hadde store konsekvenser for ressursfordeling. En slik markør var viktig, men også farlig (Harari, 2023). Konvertering fra en religion til en annen vil derfor ha store politiske konsekvenser for den enkelte. Offentliggjøring av statistikker over religiøs tilhørighet skapte derfor politisk sprengstoff.

Kristendommens tilslutning i Sør-Amerika, som også har vist en betydelig økning i senere tid, er et produkt av den karismatiske katolisismen, men også av protestantisk vekst, spesielt pinsebevegelsen. Den karismatiske katolisismen var også et produkt av frigjøringsteologien som slo an i Sør-Amerika, spesielt Brasil. Dette var også en form for folkelig katolisisme der trosforestillinger og skikker ofte ble praktisert utenfor presteskapets kontroll. Katolisismen i Sør-Amerika hadde også et problematisk forhold til folkelige skikker, der kirken, spesielt i Mexico, gjorde flere forsøk på å dyrke døden, en kult som stammet fra den kvinnelige skikkelsen i La Santa Muerte.

Protestantismen i Sør-Amerika består av lutheranere, metodister og anglikanere på den ene siden. På den andre siden har vi pinsebevegelsen som hadde flere fellestrekk med den folkelige katolisismen. Denne bevegelse, som også ga opphavet til flere varianter, er kjent for vektlegging og dyrking av den hellige ånd. De utnyttet åndetroen i urbefolkningsreligionen, og som nevnt ovenfor arbeidet de med åndeutdrivelse. (Se også Kapitel 5 om Arvesynden)

Før jeg avslutter denne delen om kontinental kristendom, må jeg også si litt om kristendommens rolle i USA, siden dette landet har lenge blitt sett på som frihetens forkjemper for menneskene generelt og for troende kristne spesielt. Da den amerikanske grunnloven trådte i kraft i 1789 fikk vi verdens første demokrati som bl.a. fastslo at religionsfrihet var grunnleggende for den nye staten. Den bygger på maktfordelingsprinsippet ved at presidenten har den utøvende makt, kongressen har den lovgivende og høyesterett den dømmende makt. (I Norge er det regjeringen som har den utøvende makt, stortinget den lovgivende og rettsvesenet den dømmende makt.) I USA ble det grunnlovsstridig å gi fortrinn til én kirke, slik statskirkene har fått sin makt i Europa. I Norge er statskirkeordningen tatt inn i grunnloven, og selv etter flere lovendringer, har man ikke helt greidd å skille stat og kirke.

Med en konfesjonsløs kongress kunne man forvente at kristendommen hadde mindre innflytelse på Amerikansk politikk i dag, mens Norsk politikk fortsatt er befestet i grunnleggende kristne verdier. Siden denne forskjellen kan bestrides skal jeg i korte trekk si litt om etablering av kristne samfunn i USA og den politiske rolle de utspiller i vår tid.

Horsfjord et al. nevner at den katolske kirken er fortsatt den religiøse institusjonen med flest medlemmer i dag, rundt 20% av befolkningen. Likevel er det protestantisk kristendom som dominerer med bl.a. metodister, presbyteriansk kristne, kalvinisme og anglikansk kristendom. Med bakgrunn i hjemlandets protestantisme var disse etablert som «mainline», mens amerikanere flest ville ha en mer individualistisk kristendom. Samlet har disse bevegelser utgjort et religiøst konkurransesamfunn, der det enkelte kirkesamfunn definerer sin identitet i forhold til kjetteriet i konkurrerende samfunn. Svaret ble de evangelikale kirkene, en motkulturell bevegelse som etter hvert fikk stor innflytelse på amerikansk politikk.

I konflikten i Midtøsten, der Hamas angrep Israel 7 okt. 23, drepte og bortførte flere tusen mennesker, mange av dem barn. I denne situasjonen uttrykker både president Biden og utenriksminister Blinken, at USA gir Israel sin fulle støtte. Deretter begynner Israel et nådeløst bombardement av Gaza, der sivile tap og ødeleggelser av nabolag fortsetter å øke. Samtidig hindrer Israel at nødvendig tilførsel av mat, energi og legemidler tilføres Gazastripen. Når dette skrives (26.10. 23) vet vi at hundrevis av barn og syke kommer til å dø, en humanitær katastrofe. President Biden ber så Israelerne være tilbakeholdne med sin straff, og ikke gjøre samme feil som amerikanerne selv gjorde etter 09.11.

Dette er fornuftige ord fra den amerikanske presidenten, men vil de holde i en usikker tid innad i amerikansk politikk? Som nevnt ovenfor har de evangelikale kirkene stor innflytelse på amerikansk politikk, også andre kirkesamfunn medvirker her. Mange amerikanere, også utenfor deres rekker, vil legge vekt på at Israel er ‘Guds trone på jord’, og selv om de ikke alle forventer noen Armageddon med det første, vil de ikke støtte harde mottiltak fra Israel, med påfølgende risiko for innblanding fra andre krigsmakter i området.

De første kristne som innvandret til USA flyktet fra fattigdom og religiøs undertrykking i hjemlandet. I det nye landet ble de lovet frihet for sin kristne tro, dvs. en frihet som kristne fremhever med stolthet den dag i dag. Bortsett fra krav om å følge landets lover, ble det ikke satt betingelser for denne trosfrihet. Kunne din frihet bety andres ufrihet?

De kristne i ulike kirkesamfunn hadde sterke meninger om helse- og sosialpolitiske spørsmål. Selv om abort lenge var tillatt ifølge Høyesterett, ble dette bekjempet av kristne lokalt. Den kristnes frihet ledet i noen tilfeller til drap på abortleger og kamp mot viktige klinikker for kvinnehelse. Dessuten ble kristen tro brukt som et politisk argument. Var det tvil om din kristne identitet og tilhørighet ble dette brukt mot deg i politiske debatter. Vi fikk ‘kulturkrigen’ mot den gudløse liberalismen som hadde slått ned i USA siden 1960. Nå gjaldt kampen mot abort, pornografi og den ‘amoralske tanke’ om homofilt ekteskap. Vi fikk reaksjon mot vitenskap, særlig mot evolusjonslæren (Darwinismen) som det lenge lå forbud mot å undervise i mange amerikanske skoler. Kulturkrigen var like alvorlig som den kalde krigen mot Sovjetunionen.

Denne ‘krigen’ kom fra kristne amerikanere, og man kan nå spørre om innvandrere og deres etterkommere fikk den frihet de ble lovet. I så fall må vi også spørre om mennesker med annet livssyn, seksuell orientering og funksjons-avvik fikk sin ufrihet i USA.

Mange har tenkt at den amerikanske grunnloven har sikret ‘vanntette skott’ mellom stat og religion. Likevel, hver gang en ny president, dommer eller annen høytrangert embetsmann innsettes må vedkommende gi sitt løfte med en hånd på bibelen. I virkeligheten er derfor ikke kristendom noe som skal gjemmes bort, men holdes frem i politikken. Tenk på Tea-party bevegelsen, som gjorde seg gjeldende foran siste (2020) viktige politiske valg.

De fleste amerikanske presidenter erklærte sin kristne tro, noe som ble avgjørende for valgseieren for flere av dem. La meg bare nevne George W Bush som i 1999 erklærte i en TV-debatt at Jesus var hans «favorittfilosof». I to valgkamper vant han med særskilt støtte fra de evangelikale kristne. Også Obama erklærte seg som kristen foran første valgkamp. Horsfjord et al. nevner også hans visjonære bruk av bibelreferanser som ga støtte til et mer liberalt syn på homofili og lesbiske rettigheter.

Med denne beskrivelse av forhold i det amerikanske samfunnet kan vi se at kristendommen trenger ikke alltid et innpass i grunnloven, eller formelt i statsapparatet for å oppnå makt i landet.  

Det jeg har gjengitt fra Horsfjord et al. er selvfølgelig en utilstrekkelig fremstilling av den kontinentale kristendommen, også når jeg har begrenset meg til å beskrive dens utbredelse og virke i Afrika, Sør-Amerika og USA. Likevel viser denne gjennomgåelsen, ikke bare den utbredelsen kristendommen har i moderne tid, men også at den fortsatt søker makt i dag. Samtidig viser den hvor oppsplittet kristendommen er i dag. Spørsmålet som jeg tar opp i kapitel 12 er derfor hvilke begrensninger kirkeøkumenikken har, og hva forholdet mellom kristendom og sekularisme er på verdensbasis.

9.1 Motstand for verdikampen?

Det jeg har lært om kontinentale trekk ved kristendommen gir meg grunner til pessimisme for verdikampen, som jeg ellers beskrev i innledningen. De globale trekk ved kristen forkynnelse og praksis i Afrika, Sør-Amerika og deler av USA hindrer den frie tanke, og det livssynsåpne samfunn. Den makt deler av katolisismen, samt den karismatiske pinsebevegelsen, har oppnådd, har også bidratt til en eliminering av individualiteten. I disse miljøer er det stor motstand mot abort, homofili og transseksualitet, samtidig som lovsystemene er formet for best mulig å kunne bekjempe slik ‘umoral’. Konstitusjonelle regler er utformet for best mulig å kunne ivareta konservativ kristendom.

Grenser for verdikampen finner vi også i Europeisk kultur og politikk i Europa i dag. Konservativ kristendom har hatt stor innflytelse i land som Ungarn og Polen, som fortsatt kan ha stor kraft i disse landene fremover.  

Først vil jeg se mer på spørsmålet om hvordan vi forholder oss til overgrep som er gjort av kristne fra antikken til i dag. I Polen har partiet for Lov og orden (PiS) vist stor motstand for utsatte grupper (homofile, transseksuelle o.a.), samt innført en omstridt reform som ga regjeringen kontroll over domstolene. Trekk ved annen Østeuropeisk politikk kunne vært nevnt her. Sammen med begrensende trekk jeg finner fra noen land i Europa, viser også muslimske land motstand og overgrep mot utsatte grupper, særlig gjennom kvinneundertrykking. Til sammen finner vi globale kjennetegn ved religiøs tro og praksis, som begrenser verdikampen i dag. Disse begrensninger er også en trussel for demokratiet.

Kap. 10 Kan vi unnskylde overgrep fra antikken til i dag?

I foregående 2 kapitler har jeg vist hvordan kristendommen har søkt etter makt, både på statsnivå og på individ- og gruppenivå, fra antikken til i dag. I denne kampen er det begått mange overgrep. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til slike overgrep i dag. Mange av disse er allerede beskrevet i innledningen, men selve uttrykket ‘anerkjenn skyggen din’ har jeg fra Harare. Det er derfor nyttig å gå nærmere inn på hans bruk av dette uttrykket.

10.1 Anerkjenn skyggen din

I innledningen ba jeg om at (kristne og sekulære) anerkjenner alle skyggene fra kristendommens historie. Slik jeg forstår Harare, gjelder ‘anerkjennelse av skyggen’ fortidens rolle i utvikling og forståelse av vårt livssyn og religion i dag. Hele livsløpet med opplevelser og læring, kan danne ‘skyggen din’ og blir ofte en del av din identitet, men det gjør også forhistorien til den kultur/religion du bekjenner deg til. Harari har senere argumentert for at din identitet er både viktig og farlig. Det er derfor viktig at du anerkjenner den, uten at du derved mister dine andre røtter. La oss nå se nærmere på hva Harari legger i uttrykket å ‘anerkjenne skyggen din’.

Vi kan altså snakke om individets ‘skygge’, men Harari snakker først og fremst om livssyn og religioners ‘skygge’. Spesielt redegjør han for sekularismens og kristendommens skygge (her skyggen din som kristen). Kristendommens uheldige maktbruk gjennom historien inngår i denne religionens ‘skygge’, og Harari diskuterer hvordan vi i dag skal forholde oss til denne ‘skyggen’:

Kristendommen har for eksempel vært ansvarlig for alvorlige forbrytelser som inkvisisjonen, korstogene, undertrykking av innfødte kulturer i hele verden og for å svekke kvinners stilling. En kristen kan bli fornærmet over dette og svare at alle disse forbrytelsene ble gjort fordi folk misforsto kristendommen fullstendig. Jesus forkynte bare kjærlighet, og inkvisisjonen hadde grunnlag i en fryktelig fordreining av Jesu ord. Vi kan ha forståelse av denne påstanden, men det ville være feil å hjelpe kristendommen ut av knipen så lett. Kristne som er forferdet over inkvisisjonen og korstogene, kan ikke bare frasi seg ansvaret for disse ugjerningene – de bør heller stille seg selv noen svært vanskelige spørsmål. Hvordan kunne det ha seg at «kjærlighetsreligionen» deres ble fordreid på en slik måte – ikke bare en, men utallige ganger. Jeg vil råde protestanter som prøver å legge hele skylden på katolsk fanatisme, til å lese en bok om oppførselen til protestantiske kolonier i Irland og Nord Amerika.

Hver eneste religion, ideologi og trosretning har en skygge, og uansett hvilken trosretning du følger, bør du anerkjenne denne skyggen og unngå de naive forsikringene om at «dette ikke kan skje med oss». Sekulær vitenskap har i det minste én stor fordel fremfor de fleste tradisjonelle religioner, nemlig at den ikke er vettskremt for sin egen skygge, og at den i prinsippet er villig til å innrømme egne feil og svake punkter. Hvis du tror på en absolutt sannhet åpenbart av en oversanselig kraft, kan du ikke tillate deg å innrømme feil, for det ville ugyldiggjøre hele historien din. Men hvis du tror på feilbarlige menneskers søken etter sannhet, er det en naturlig del av opplegget å innrømme tabber (s. 220 – 221.

Kristendommen, som andre store religioner har sin skygge. Det betyr ikke at kristne i dag kan belastes for ugjerninger som ble begått tidligere, men de må ikke bortforklares. I stedet må vi forstå hva anerkjenne innebærer. Det betyr at vi forstår hvordan religiøs dogmatikk og kulturtradisjon har hatt omfattende virkninger i samfunnet vårt, som har inntruffet flere ganger senere, og som kan skje igjen.

Også innen politikken er det et behov for en bevisstgjøring av det slag Harari skriver om. Blant kommunister i forrige århundre (og kanskje også i dag) var det få som skjønte at Marx’s lære også kunne lede til Gullag og Moskva prosessene.

Her skal jeg fortsette med kristendommen, og nevne at Harari også diskuterer hvordan kristendommen har tjent nasjonen, et tema som har med identitetspolitikk å gjøre. Har vi gjennomtenkt alle virkninger av en kristen identitetspolitikk for landet vårt?

10.2 Hvilken rolle har religionene for staten i dag?

Hva er så religionens rolle for statene? Lenin sa i sin tid at religion er opium for folket. I en viss forstand kunne han ha rett, men alternativet han ga sovjetfolket var totalt uakseptabelt.

Hva er kristendommens rolle i moderne samfunn som kaller seg kristne?  Harari argumenterer for at religion er den viktigste identitetsskaper for en nasjon eller folk. Fellesskap i verdier, riter, ritualer og seremonier skaper identitet og bestemmer «strekene i sanden». Statsmakten, dumaen, kongressen o.a. er avhengig av denne identitet. Den støtter derfor opp om landets religion, som igjen støtter opp om statsmakten. Harari uttrykker dette slik:

«Menneskenes makt er avhengig av massesamarbeid, massesamarbeid er avhengig av å skape masseidentiteter – og alle masseidentiteter er basert på oppdiktede historier, ikke på vitenskapelige fakta eller økonomiske nødvendigheter.» (s. 145).

I Midtøsten etter 2. verdenskrig, mens Engelsmennene hadde sitt mandat for landområdet, var det nettopp «strekene i sanden» som måtte tegnes. Ga den så de riktige massidentiteter på hver side av «strekene»?

Dersom staten går til krig mot andre nasjoner, vil den selvfølgelig være avhengig av denne masseidentiteten. For de som blir angrepet trenger også en masseidentitet for å kunne forsvare sitt folk. Slik identitet ligger i felles verdier, riter, ritualer osv. som i kristne land er bibelsk basert, men som også inneholder fortellinger om hvorfor dette landet/nasjonen har guds velsignelse. Palestinerne på den andre siden hadde sine, noen av dem kunne nok ha hatt det muslimske kalifatet i tankene, som ville ha gjort alle «strekene i sanden» ugyldig.

Fra gammelt av har palestinerne bodd sammen med andre grupper, der flertallsgruppene har reist krav om enerett, og ført til store konflikter innad i landet. Slike konflikter oppsto særlig når folkegrupper strakte seg over grensene inn i naboland. I mange tilfeller har det derfor vært vanskelig å si hva «strekene i sanden» var.  

Prester i Russland og i Ukraina sier begge steder at Gud er på deres side i krigen, fortellingene de baserer seg på er ofte forskjellige, men har et bibelsk opphav. De enkelte kirkesamfunn har likevel gitt fortellingene sin form.  Gunnar Kagge skrev i Aftenposten 15. mars i 22 at «Putin har hevet seg på Kirkens verdensoppfatning, om at det er en kamp mellom den russiske sivilisasjonen og et dekadent Vesten som går i oppløsning «. En prest i Lviv skal ha sagt at Putin er «vår tids Kain». Fortellingene som vinner folket, styrker nasjonen i krig.

Jo Nesbø spurte i Aftenposten 12 mars 2022 «Kan Putin slås med fortellinger?». Dette spørsmålet kan ikke avgjøres uten god fakta sjekk. I Putins historieforståelse er Ukraina en del av det Stor-russiske rike med sine røtter i vikingtidens Kyiv-rike. Kunne kristendommen i Det østromerske riket ha bestemt «strekene i sanden»? Patriarken av den ortodokse kirke bandt de to landene sammen, inntil patriark Bartolomeus av Konstantinopel ga sitt ja til at den Ukrainske kirken kunne løsrives fra Moskva. De to kirkene delte ikke fullt ut de samme fortellingene, som i praksis ble «strekene i sanden». Det dekadente Vesten, og nødvendigheten av å bekjempe Pride, er bare med i den russisk-ortodokse kirkes fortellinger, og disse synes å bli støttet av et flertall av den russiske befolkningen.

Vi kan slå Putin med andre fortellinger om vi tar konsekvensen av at dette blir en kamp om verdier. Kritisk tenkning og en vitenskapelig tilnærming til fakta-sjekk er noen av disse verdiene som folk i vestlige land kan enes om, gitt tilstrekkelig opplysning. Det gjenstår mye arbeid for å kunne gi kritisk tenkning god dekning i vår skole. I tillegg har også vestlige land kristne miljøer med samme syn på Pride og ‘dekadente’ miljøer, som vi finner i den russisk ortodoks kirke.

Vestlige land har også fortellinger som ikke har et religiøst opphav. Noen av disse forteller oss om det liberale demokrati, om parlamentarisme, om maktfordelingen i moderne demokratier. I vår tid vil en ny statsdannelse måtte inneholde fortellinger om det liberale demokrati, og samtidig bygge på folkeretten, FNs organer og FNs charter om menneskerettighetene. I samsvar med dette charter har vi også en bevissthet om menneskeverdet som gjelder uavhengig av hudfarge, kjønn, etnisitet og religion. Selv om både kristne og mennesker fra andre religioner har bidratt til de verdier fortellingene her hviler på, er de også uavhengig av religiøse skrifter og tradisjoner. Når vi bygger på disse verdiene, sammen med kritisk tenkning og vitenskapelig tilnærming til fakta-sjekk vil vi, i det lange løp, kunne slå Putin med våre ‘fortellinger’. Dette krever at vi aldri gir opp kampen for våre humanistiske og demokratiske verdier, som er kjernen i sekularismen og liberal kristendom.

Hver enkelt av oss har gjerne mer enn en identitet, det vil si at vi har en hybrid identitet. Ofte blir én identitet vektlagt, andre blir mindre vektlagt eller oversett. Identitet kommer gjerne frem ved det vi uttrykker verbalt, men kan også uttrykkes gjennom klær, hårfrisyre, jakkemerker og tatoveringer. Harari har diskutert risikoen ved bruk av slike markører da de vil påvirke vår kommunikasjon med omverden (NDLA). De binder deg til én identitet, mens andre sider ved din person eller bakgrunn holdes tilbake.

Mennesker med en kristen tro har vanligvis ingen vansker med å fortelle om sin identitet. De holder gjerne fast ved en slik identitet selv om den overskygger alt annet ved ditt kulturelle og sosiale opphav. Den kan også være farlig om din kristne identitet er gitt deg gjennom en traumatisk omvendelse, der du også er gitt ‘syndenes forlatelse’ under psykisk stress. Om du fastholder din kristne identitet etter en slik prosess, vil du aldri kunne lære deg selv å kjenne.  Det er derfor viktig å tenke gjennom hendels-forløpet som har gitt deg din kristne identitet. Uten at andre sider ved ditt kulturelle og sosiale opphav kommer frem, kan det være vanskelig å markere en hybrid identitet, for eksempel, kristen og sekulær.

I kapitelene 5.3 (om Arvesynden) og kapitel 9 fortalte jeg om pinsebevegelsen i Brasil som ‘kristnet’ de innfødte gjennom demonutdrivelse. Hele grupper kunne på denne måten bli gitt en kristen identitet, og på den måten miste sin kulturelle bakgrunn. Tvangskonvertering og ødeleggelse av gamle minnesmerker, har blitt brukt som midler til å gi de innfødte en ny kristen identitet.

10.3 ‘Strekene i sanden’ vanskeligjør aksept for mangfoldet

Statsdannelser involverer politiske bestemmelser, men er i høy grad også påvirket av religiøs tro. Området der Israel i dag ligger var frem til andre verdenskrig under osmansk styre, senere under britisk styre. For å gi jødene sitt eget land opprettet britene staten Israel i 1948. Dette ble ‘strekene i sanden’ som for noen tjente kongedømmet av Davids ætt, slik Gud har planlagt for Israel. Dette området som var underlagt et arabisk – israelsk styre, var allerede bebodd av palestinere, som i alt vesentlig var ikke- jøder. De to folkegruppene hadde ulik religion, med forskjellige seremonier og gudsdyrkelse, som vanskeligjorde utvikling av en felles identitet. Resultatet ble store konflikter med intifadaen o.l.

I en gjestekommentar i Vårt Land (26.11.23) sier Trond Bakkevig at «Gud» har ingen ting med folkeretten å gjøre.. Han uttrykker en forståelse av nåværende konflikt i Gaza som jeg i alt vesentlig kan slutte meg til. Jeg tillater meg derfor å gjengi noen punkter fra Bakkevigs innlegg.

En klok tilnærming til konflikten tar til etterretning at det jødiske folk har tilknytning til landet og Jerusalem gjennom sin historie og sin religionsutøvelse. På samme måten må det også tas til etterretning at landet og Jerusalem har en spesiell plass for muslimske troende og deres religionsutøvelse. Skal konflikten løses, må religiøse ledere og viktige religiøse aktører involveres. Alle kan hente viktige ressurser fra jødisk og muslimsk teologi som gjerne sier at «landet er vårt», men at det like fulgt kan bygsles av andre. Mange vil også si at menneskeliv og menneskers like rettigheter er viktigere enn land.

Bakkevig understreker derfor at religion må regnes inn. Denne konflikten er også etter mitt syn en religiøs konflikt. Derfor vil diplomatiske fremstøt som ikke tar religiøse motsetninger i betraktning være uten effekt på lenger sikt. På det politiske plan bør aktører i diplomatiet også merke seg hvor farlig det er når «Netanyahu bruker ord fra bibelen som i neste omgang kan brukes til å begrunne folkemord eller fordrivelse av andre folk» Samtidig sier Bakkevig at det er «farlig når Hamas tar Gud og al-Aqsa-moskeen til inntekt for terror». Bakkevig avslutter sine kommentarer på følgende måte:

«Gud er ingen størrelse i folkeretten. Den ble til fordi alle påberopte seg Gud og brukte det til å slå hverandre i hjel. Alle forsøk på å skape fred i Midtøsten må ta utgangspunkt i og løse den på grunnlag av det internasjonale rettssystem som møysommelig er bygd opp gjennom århundrer».

Jeg kommer til å diskutere forutsetninger for å bruke folkeretten i neste kapitel. Der argumenterer jeg for at disse forutsetninger ligger i sekularistisk tenkning, og trekker inn kombinasjonen av religion og sekularisme, det Harari kaller hybrid identitet.

Gud kan ikke lenger gi sine tilhengere et land ved å ‘tegne strekene i sanden’. Riktignok finnes mange andre eksempler på religiøse grupper som har søkt å etablere et eget land på basis av sin tro, og som derved har blitt involvert i konflikter og stridigheter med andre. Religionskrigene er nok uttrykk for det samme, men her vil jeg bare nevne to andre eksempler. Det første er maurerne som ble kjent som et muslimsk nordafrikansk rike, men som etablerte en andalusisk høykultur sentrert rundt Granada i al-Andalus i Spania. De delte landområder med både kristne og jøder, noe som ledet til pogromer og andre lidelser. Det var med Allahs støtte de overtok dette landet. Likevel, kunne mindre grupper eller familier med ulik religiøs bakgrunn leve godt sammen, se tidligere omtale av Ildefonso Falconres’ bøker i kapitel 6. Også i vedlegg 2 forklarer han hva sekulær tenkning og holdning kan lede til, til tross for religiøs tvang og undertrykking.

Det andre eksempelet er Uigurene i Nord Kaukasus som kontinuerlig har ligget i konflikt med Han-kinesere, et folkeslag som i årtusen tilbake har gjort krav på de samme landområder. Dette er ingen konflikt mellom monoteistiske religioner, men er likevel meget vanskelig på det politiske plan i Kina. Er ikke dette også en kamp mot et folks identitet?

Siden mindre grupper av jøder og kristne, andre ganger kristne og maurere, har levet godt sammen, kan det bety at mennesker har en moralsk forståelse, uavhengig av religiøs opplæring, som også er forenlig med en sekulær identitet. Det er mulig å stimulere en slik forståelse, dersom den oppmuntres og legges inn i skolevesenet og den alminnelige folkeopplysning. Det betyr at vi må oppmuntre til humanistisk tenkning, der synet på menneskeverdet fremheves uavhengig av religiøs tro. Det moralske grunnlaget for en slik tenkning er bygget inn i oss, noe Markus Gabriel skriver om:

Moral facts are neither social compromises nor cultural constructs, because they exist sui generis and must be held to universal value standards that can be employed for an overarching evaluation of compromises and cultural constructs. (s. 23)

Han oppmuntrer til en ny Opplysningstid, mye i tråd med det Steven Pinker (2018) argumenterte for tidligere. Dette blir en omfattende og tidkrevende prosess, men er særlig viktig ‘in dark times’ under trussel mot demokratiet i mange land, samt alt-ødeleggende kriger i Ukraina og Midtøsten. Vi må derfor arbeide med opinionen i alle land, for humanitære holdninger under krig og livstruende konflikter. Både i krig og fred må vi igangsette en ny opplysningstid nå.

Dette må ikke avvises som idealisme, et arbeid med opinionen i mange land som vil ta svært lang tid. Vi trenger å løse konflikten i Midtøsten og arbeide for fred i Ukraina nå. Det må gjøres diplomatiske fremstøt, der også religiøse ledere trekkes inn for å sikre politiske løsninger. Den nye Opplysningstid som Pinker og Gabriel ber om, skal ikke undervurderes, tatt i betraktning den raske informasjonsflommen som vi har i dag, der nye opptak, meldinger og bilder raskt kan kontrolleres og dobbeltsjekkes. Opptak og rapporter fra krigen i Gasa vil bli bevart, som betyr at de stridene partene Israel og Hamas vil måtte anerkjenne ‘skyggene’ etter denne krigen. De har som mål å utslette hverandre, og uansett hvem av partene som greier dette, får hver av dem mye å forklare i ettertid. Å leve med de ‘skyggene’ som da finnes, kan bli svært vanskelig for begge parter, kanskje spesielt den ‘seirende’ parten. Bare en humanitær løsning før krigen har kommet for langt, vil dempe de kvaler som partene må leve med.

I neste kapitel 11 kommer jeg til å skrive mer om det felleskulturelle moralsyn som ligger til grunn for Folkeretten. Først vil jeg si litt om problemer vi kan ha ved å fremheve religiøse identitetsmarkører.   

I Norge har vi flere viktige verdier, selv om ikke alle har et kristent opphav, likevel er det vår kristne identitet som fremheves. Som jeg nevnte ovenfor har vestlige land fortellinger og bestemmelser som ikke har et religiøst opphav. Disse danner også landenes verdier som mange av våre politiskere i dag fremhever sterkt. Men parlamentarisme og lovgivning er ikke identitetsskapende på samme måten som religionene er. Likevel, den identitetsskapende kraft hos de monoteistiske religionene varierer innad i hver av dem. Kristendommen i dagens Europa, har gitt opphav til ulike identiteter (russisk ortodoksi mot store deler av vestlig kristendom). Demokratiene vil tape på at motsetningene mellom disse identiteter tilspisser seg. Det er derfor viktig at vi er kjent med flere av våre verdier, at vi ikke fremhever ‘kristen’ som tolkes forskjellig. Kristendommen i Vesten, særlig i Europa er nok også påvirket av Humanismen og Folkeretten, hvilket betyr at en kristen identitet tolkes forskjellig i Russland sammenlignet med de fleste Europeiske land i dag. Som jeg kommer inn på i neste kapitel vil mange mennesker i dag foretrekke flere, hybride identiteter. Det er også en risiko at noen mennesker i dag tolker sin kristne identitet absolutistisk, slik vi finner i konservativ kristendom i mange land. Dette er også en trussel for mangfoldet i disse landene, en trussel som forsterkes ved å vektlegge religiøse identitetsmarkører.

Motsetningen mellom Russisk-ortodoksi og vestlig kristendom er et dårlig tegn for den moderne kirkeøkumenikken, som er tema kapitel 12. Kan kristne samfunn samarbeide internasjonalt og derved bekjempe motsetninger som russisk ortodoksi versus vestlig kristendom?

Kap. 11. Menneskerettighetene og religion

Folkeretten er et rettssystem som regulerer forholdet mellom stater og internasjonale organisasjoner, i senere tid også enkeltpersoners rettigheter og plikter. Den dekker både internasjonale avtaler og sedvanerett, og blir i hovedsak håndhevet av FN. En del av Folkeretten er «humanitærretten» som handler om regler for krigføring. Formålet er ikke å forby krig, men å lage regler for at krigen ikke fører til unødvendige lidelser. En svært viktig del av «humanitærretten» er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krigen, slik som sivile og krigsfanger.

Jeg kan forstå Bakkevig som uttalte at Gud ikke har noe med Folkeretten å gjøre. Vi kan nok også si at Gud heller ikke har noe med «humanitærretten» å gjøre. Den er utviklet, og skal følges uavhengig av religiøs tilknytning, dvs.at mennesker fra alle religioner forventes å følge «humanitærretten». Ifølge Noah Harari kan mennesker med en sekulær holdning forventes å støtte «humanitærretten» i krig. De har en sterk bevissthet for barmhjertighet og et av deres idealer er å vise en dyp forståelse for lidelse. (Dette gjelder også religiøse mennesker med en hybrid identitet). Derfor spør jeg om sekularismen med sine idealer, er en forutsetning for å følge «humanitærretten» i krig.

Krigen mellom Israel og Hamas i dag (04.12.23) viser store brudd på Folkeretten, og med den «humanitærretten». Da Hamas angrep Israel 7. nov. 23, drepte de flere sivile, tok 120 gisler, herav mange barn. Siden har Israel gått til angrep mot Hamas med fly og bakkestyrker, en krig som har medført at mer enn 24000 menneskeliv inntil nå (09.01. 24), herav mange barn, har gått tapt. Den Israelske regjeringen har uttalt at målet med denne krigen er å tilintetgjøre Hamas som terrorist organisasjon. Angrepene har jevnlig vist store brudd på krigens regler, slik disse kommer til uttrykk i «humanitærretten». Diplomatiske fremstøt fra Qatar og USA har ikke hindret slike brudd. Andre diplomatiske fremstøt, gjort i flere år, for å få til en tostatsløsning for Israel og Palestina, har også vært mislykket.  De monoteistiske religionene, jødedom og islam er sterkt representert, henholdsvis i hver av de to partene, men har så langt ikke bidratt til en varig fred.

Vibeke Knoop Rachline (VG 07.01.24) tar opp minnene fra folkemordet på jøder under andre verdenskrig og spør: vil dette aldri mer skje? Hun tar opp krigen i Midtøsten i dag og sier den kan tolkes fra mange sider. Det er ikke så enkelt å ‘bare’ å tolke den som én part mot en annen. Så spør hun, hva kan vi håpe på, ‘finnes det et perspektiv inn i 2024? Så siterer hun den pensjonerte franske ambassadøren i Israel, Eric Danon: ‘Barn må ikke bli så forbitret at de vil hevne foreldrene sine for alltid. Det har vi sett i Tyskland, Japan og Italia, selv om det alltid finnes traumer. Der det alltid er ønske om hevn, er når krigen ender i ydmykelse. I geopolitikken har ydmykelse en høy pris. To ting må til: Det første er å tilby politiske, men også økonomiske og sosiale utsikter til taperne. Det andre er å utføre en rekke symbolske handlinger for å besegle forsoningen.’

Knoop Rachline understreker til slutt: «Det må med andre ord skapes symboler, som de tomme stolene på Akershuskaia, håndtrykket mellom Yasir Arafat og Yitzhak Rabin, eller da Willy Brandt i 1970 knelte foran monumentet over ofrene i Warszawa-gettoen. Men det kan bli lenge til. Først må våpnene tie».

11.1 Finnes en fellesmenneskelig moralforståelse?

For at dette skal skje forventer jeg tilnærmet samme moralforståelse i de to folkegruppene. Likevel, har begge parter anklaget hverandre for å bryte folkeretten og unnlate å ta humanitære hensyn i krigen på Gaza. De to monoteistiske religionene hos jøder og palestinere, betyr forskjeller i ritualer og leveregler, og kan derfor tolkes som forskjellige moralregler. Kan vi likevel tro at de to folkegruppene, til tross for forskjeller i religion, også har en felles moralforståelse?

Det er mange i Israel og Palestina som har tatt til orde for at jøder og muslimer skal kunne leve fredelig sammen. Slike stemmer blir lite hørt i den opphetede krigssituasjon, der hat og hevntanker dominerer den offentlige debatten. Likevel, kan situasjonen bety at jøder og palestinere kan ha en sekulær forståelse av situasjonen, som på sikt kan legge grobunn for en tostatsløsning.

Er det mulig at mennesker i ulike religioner og kulturer kan ha en felles moralforståelse? Et bekreftende svar på dette spørsmålet kan vi finne i Markus Gabriels bok Moral Progress in Dark Times (2022). Han er professor i epistemologi og filosofi ved Universitetet i Bonn. Her omtaler han moralforståelse som ‘moral facts’, som er objektive og uavhengig av meninger fremsatt av individer og grupper. Se sitatet fra han over i kapitel 10.3.

Dette betyr standarder som vi må bruke for å vurdere politiske kompromisser. Han sier ikke noe om hvordan disse standarder har oppstått, kanskje i evolusjonen av mennesket som art? Samtidig peker han på at det finnes moralspørsmål som er vanskelig å løse, mange forslag kan være ‘optional’. Det er likevel viktig å få frem relevante ‘moral facts’, uavhengig av fordommer.

Gabriel understreker at ‘moral facts’ er uavhengig av religioner, og burde være relevant for våre bestrebelser for å få partene i Midtøsten konflikten til å følge folkeretten. Mitt spørsmål er om vi kan finne andre holdepunkter som støtter Gabriels syn i denne saken. Kan vi søke etter et svar i arbeidet som ligger bak FNs charter for menneskerettighetene?

Arbeidet med Verdenserklæringen om de universelle menneskerettigheter, som ble en del av folkeretten, var i stor utstrekning Eleanor Roosevelts fortjeneste. Hun var kjent med forløperne i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 4. juli 1776, som igjen ble brukt av Marquis de la Fayette i den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789. Disse var ikke juridisk bindende, men begrenset til nasjonal lovgivning. FNs erklæring om menneskerettighetene var heller ikke juridisk bindende, men ble betraktet som moralsk forpliktende og ansett som universelle rettigheter. Det var om å gjøre å kunne presisere disse rettigheter, som ville gjelde på tvers av rase, kjønn og religion, og som alle medlemslandene kunne enes om. Kommisjonen som fikk dette oppdraget, hadde medlemmer fra land med ulike styringssett og kultur. Oppgaven syntes derfor svært vanskelig. En egen redaksjonskomité på 18 medlemmer ble nedsatt, der Eleanor Roosevelt fikk i oppdrag å lede dette arbeidet. Komitéen omfattet intellektuelle fra ulike kulturer og religioner, bl.a. Jacques Maritain, Mohandas Gandhi, Aldeous Huxley, Harold Laski, Quincy Wright og Pierre Telhard de Chardin. Også religiøse ledere fra konfutsianisme og islam deltok i komitéen. De leverte forslag til universelle rettigheter som viste seg forbausende like, og takket være et bestemt og fortjenstfullt arbeid fra Eleanor Roosevelt kunne komiteen etter to års arbeid legge frem en 30-punkts liste, nå kjent som Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Mange var overrasket og forundret over det som skjedde. Hvordan kunne ledere fra helt ulike ideologier enes om en slik liste av rettigheter? Det heter seg at en av dem ytret følgende: «Ja, vi ble enige om disse rettighetene, men bare på betingelse av at ingen spurte oss om hvorfor.»

Jeg tar dette som uttrykk for at vi kan enes om generelle formuleringer for rettigheter og forpliktelser vi har som samfunnsborgere, men dersom disse skal presiseres og uttrykkes med større intensjonsdybde, blir vi lett usikre. Dette skyldes selvfølgelig at de universelle menneskerettighetene har ingen dogmatikk, de er ikke basert på gamle hellige skrifter og har ingen veiledende forklaring (som Luthers gamle katekisme). Likevel er det av stor betydning at representanter fra 18 medlemsland kunne enes om en liste over grunnleggende menneskerettigheter som i desember 1948 ble vedtatt i FNs hovedforsamling. I utgangspunktet kunne man lett se på denne som et ideologisk fremstøt fra vestlige land, men deklarasjonen ble støttet av land som India, Kina, Thailand, Burma, Etiopia samt sju muslimske land. 48 land stemte for erklæringen, mens Sovjet-landene, Saudi Arabia og Sør-Afrika avsto fra å stemme.

Jeg ser på FNs vedtak om de universelle menneskerettighetene som et uttrykk for at humanisme er levende i alle verdens religioner og ideologier. Dette er derfor uttrykk for et av de største fremskritt som har kommet menneskeheten til gode i moderne tid. I et foredrag 5. oktober 1995 sa derfor pave Johannes Paul at erklæringen «er en av de høyeste uttrykk for menneskelig samvittighet i vår tid». Imidlertid har Vatikanstaten ennå ikke godkjent den.

Siden humanisme tydelig kommer til uttrykk innenfor alle religioner, er det heller ingen religion eller livssyn som har monopol på den. Derfor må vi kunne betrakte humanisme som et fellesmenneskelig moralsyn basert på tilbøyeligheter som evolusjonen har nedlagt i oss (Dag Hessen). Riktig nok har hver religion sin egen dogmatikk og innhold som i varierende grad er forenlig med humanisme, men som i praktisk religionsutøvelse også kan virke dehumaniserende.

Rettighetene som Elinor Roosevelts folk formulerte i Charteret, var basert på innsikt medlemmene hadde. Kanskje kan vi forstå denne innsikt som det Gabriel kaller ‘moral facts’, som ble forstått av mennesker med ulik kulturell – og religiøs bakgrunn. Det er en overgang mellom den ‘innsikt’ som komitémedlemmene hadde, og den språklige formulering som ble nedfelt i FNs charter for menneskerettighetene. Betyr det at vi regner med en ‘preverbal moralforståelse’ som komitémedlemmene hadde, og som ligger bak svaret flere av dem ga på spørsmålet om hvordan de greide å lage Charteret: ‘Ikke spør oss om hvordan’.

En moral forståelse som har gitt oss de sekulære idealer som Harari forteller om, er ikke begrenset til nyere tid, men kommer også til uttrykk i Senmiddelalderen, slik Ildefonso Falcones forteller om i sine bøker (se kapitel 6.5 over). Mange konflikter på den Iberiske halvøy fra den tiden kan minne om konflikten mellom Israel og Palestina i dag. Her vil jeg gå nærmere inn på Maurerne, navn på en Nordafrikansk gruppe som rundt 700 slo seg ned i Spania og frembrakte en andalusisk høykultur, sentrert rundt Granada i al-Andalus. Fra 718 og frem til 1592 gjenerobret de kristne dette området, samt andre deler av Iberia i nord og vest. Ifølge Wikipedia fikk vi da en periode med gjensidig toleranse, hvor maurerne, kristne og jøder levde godt sammen. Andre har likevel fortalt om overgrep og intoleranse mellom disse gruppene.

Moriskerne, som ble tvangsdøpt av de kristne levde et liv som vi i dag vil si brøt sterkt med menneskerettene. Jeg lar Ildefonso selv forklare hvorfor boken Fatimas Hånd er et sterkt vitnesbyrd om humanistisk tenkning i Senmiddelalderen:

Etter årevis med undertrykkelse møter vi Moriskene, de døpte maurerne, til høymesse i Las Alpujarras, Granada. Her måtte Moriskene ikke bare følge kirkens regler om levemåte gjennom hele uken, men også bli straffet for antatte heksekunster. De måtte svare på opprop fra sakristanen og redegjøre for han om sine gjøremål den siste tiden. Det ble holdte regnskap med gaver de måtte gi til kirken.

Ildefonso sammenfatter boken ved å fortelle om opprørerne blant Moriskene, (muslimer som ble tvangsdøpt som kristen) spesielt om den unge muldyrdriveren Hernando som var sønn av en maurisk kvinne og presten som voldtok henne.

Opprøret utvikler seg snart til en blodig religionskrig, der begge parter gjør grusomme overgrep. Hernando ser det som sin oppgave å skape harmoni og toleranse mellom de to kulturene. Han beviser gjennom bønn og deltagelse i muslimske feiringer at han tilhører Islam, men har samme øyenfarge som presten som voldtok hans mor, og blir derfor beskylt for å være kristen. Det vanskeliggjør hans arbeid med å forsone religionene, men modige Fatima, som er hans store kjærlighet, gir han styrke til ikke å gi opp. Han legger derfor en storslått plan for å forsone de krigende partene – og de to delene av sin egen identitet.

Slik Ildefonso skildrer Hernandos kamp for harmoni og toleranse, er det ingen tvil om at hans dobbelte identitet, kristen og maurisk, ga han en styrke. Likevel kampen for toleranse ble også en ny forståelse som ikke var fremtredende i de to monoteistiske religionene.

Derimot har utbredelsen av kristendommen ledet til at urfolket har fått en dobbel identitet som ikke nødvendigvis har bidratt til harmoni og toleranse mellom religionene. I kapitel 13, der jeg diskuterer kristningen av Norge, etter slaget på Stiklestad i 1030, forteller jeg også om ‘kryptohedningene’, «de lot som de trodde på Jesus, men dyrket sine norrøne guder». Tilsvarende finner vi i andre lands historie der misjonen har døpt innfødte som likevel har dyrket sine gamle guder.

I stedet for en dobbel identitet, basert på to av de monoteistiske religionene, snakker Herari om hybrid identitet, der sekularisme går sammen med kristendom eller en av de andre religionene. Mennesker som er både sekulær og kristen, eller sekulær og muslimsk, kan vi si har en hybrid identitet. I både Israel og Palestina i dag vil finne mennesker, som i utgangspunktet er knyttet til en av de to religionene, henholdsvis Jødedom og Islam, noen også til kristendom. Dette er også mennesker som har tatt opp en sekulær tenkning, som jeg derfor anser å ha en hybrid identitet.

 Aftenposten skriver (6. 12. 23) «Folk bombes. Hvorfor griper ingen inn?» Grusomhetene, som gjerne beskrives i tall blir nok ikke mindre når dette manus leses. Samtidig har jeg inntrykk av at menneskene med en viss sekulær tilknytning ikke er de som angrep jødene den 7. november, og jeg tror heller ikke at den Israelske regjeringen, som nå krever at Hamas skal tilintetgjøres, har en sekulær tilknytning. Hverken Israel eller Palestina har gitt sekularismen gode betingelser. Kanskje heller ikke sekulære med en hybrid identitet, blir hørt i dag?

De fleste land i EU vil kreve at Folkeretten følges i konflikten mellom Israel og Hamas. Det samme vil nok enkeltland i FN gjøre, men det er fortsatt usikkert hva USA kan gjøre for å stanse blodbadet. Jeg vil understreke at konservativt religiøse, på begge sider i konflikten vil også kunne bidra til at Folkeretten følges, for derved å redusere lidelsene til uskyldig sivile. Spørsmålet er om de er motivert for et slikt arbeid.

11.2 Religionsfrihet og dens forutsetninger

Religionsfrihet er nevnt i FNs charter for menneskerettene i Artikkel 18, og lyder slik:

Enhver har rett til tanke – samvittighets – og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og 1905offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Dette er en sterk og vakkert formulert menneskerett. Kanskje skulle charteret også ha uttrykt retten til ikke å ha en religiøs tro. Uttrykket ‘tro’ alene er ikke tilstrekkelig. Likevel Artikkel 18 i Charteret er verdifullt, og jeg vil spørre hva forutsetningen er for at denne retten kan realiseres?

Når kristendommen etablerte seg i et nytt land, fikk den også makt over lovene som tilsa at all annen religionsdyrkelse ble forbudt. Selv om disse lovene ikke alltid var like virksomme, betydde dette religions-ufrihet i det nye landet. I Romerriket etter keiser Konstantin hersket religions-ufrihet, og det samme kan vi si om Norge som ble kristnet etter slaget på Stiklestad i 1030.   Den såkalte Ventrikkelplakaten, fra 1741, forbød andre enn prester å preke i kristne forsamlinger, som i særlig grad gikk utover Hans Nielsen Hauges prekener, og som ga oss religions-ufrihet frem til Stortinget vedtok Dissenterloven i 1845. (Dette kommer jeg tilbake til i kapitel 14).

Kritikk mot statskirken, eller annen instans som hadde makt over forkynnelse og annen religiøs praksis, anser jeg som religionskritikk, selv om den kom fra personer som anser seg å være kristne. Derfor kan religionskritikk komme, både innenfra og utenfra religiøse samfunn. Den kan også ha kommet fra personer på grensen mellom tro og ikke tro, der det kan være uenighet om deres religiøse identitet. En av disse er Rudolf Bultmann som jeg omtalte i kapitel 5.1, er blitt kjent for å avmytologisere Det nye testamente. En annen er Lev Tolstoj som jeg vil skrive mer om i kapitel 13.3. Han var inspirert av Kvekerne, som hevdet at enhver kan finne gud, uavhengig av godkjente presters forkynnelse. Tolstojs bok ‘Gods kingdom is within you’ inneholdte også sterk kritikk av eksisterende kirkesamfunn, noe som ledet til at han ble bannlyst fra den den russisk Ortodokse kirken.

I nyere tid har religionskritikken både i Norge og internasjonalt tatt opp troslæren i kirkesamfunnene, og blitt feilaktig oppfattet som en kamp mot religion generelt. Som det står i Nordisk Humanistmanifest av 2016 har religionskritikere møtt denne anklagen med en oppfordring til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne. Derfor er ikke religionskritikk en bekjempelse av religion, men en sikring av religionsfriheten i et land. Det ser vi i land som Iran og andre, der all religionskritikk er forbudt, og statens domstoler straffer slik kritikk hardt, i mange tilfeller med døden.

I de land der religionskritikk er tillatt har sekularismen vokst, menneskene har i flere sammenhenger sett på seg selv som ‘fritenkere’, uten at de har gjort motstand mot religiøse samfunn. Hvordan skal vi forstå sekularismen i vestlige land i dag?

11.3 Nærmere om begrepet sekularisme

Mange vil beskrive sekulære som mennesker som ikke tror på en gud, og som derfor ikke går i kirken og heller ikke deltar i riter og ritualer. Sekularisme er et tomrom som venter på å bli fylt.

Horsfjord et al. har fremstilt sekularisering som marginalisering, fordi religion privatiseres og spiller en mindre rolle i stadig flere menneskers liv. Harare derimot, understreker at marginalisering kan være en feilaktig forståelse av sekulære mennesker. Det er få som vil ha en så negativ identitet, sier han.  Sekularisme innebærer et positivt og aktivt verdisyn, og betyr heller ikke motstand mot religioner. Han forklarer ellers sekularisme på denne måten:

«I motsetning til sekter som insisterer på at de har monopol på all visdom og godhet, er et av de viktigste kjennetegnene ved sekulære mennesker at de ikke hevder å ha et slikt monopol. De mener ikke at moral og visdom kom fra himmelen på et bestemt sted og tidspunkt. Moral og visdom er snarere menneskehetens naturlige arv. Derfor er det ikke unaturlig at i det minste noen verdier dukker opp i menneskesamfunn over hele verden og er vanlige blant både muslimer, kristne, hinduer og ateister» (s. 211)

Et sekulært verdisyn sammenfaller, i stor grad med Gabriels ‘moral facts’ og med moralsynet som uttrykkes i FNs charter for menneskerettene. Det er med utgangspunkt i et slikt verdisyn de stridende parter i Midtøsten må følge folkeretten, og for å oppnå et slikt mål må mye gjøres for å bearbeide folkeopinionen i mange land. Fredsaktivister, som kjemper for en våpenhvile på Gaza, finnes også i Israel, men deres stemmer blir neppe hørt. I realiteten blir de stemplet som forrædere av myndighetene. Den Israelske regjeringen gir ikke uttrykk for et sekulært verdisyn, men kan være styrt av religionshistoriske motiver.

Vi skal derfor være bevisst på argumentasjonen bak bestemmelsen om å «tilintetgjøre Hamas». Derfor viser jeg tilbake til kapitel 9.4 der Bakkevig sier at «Gud er ingen størrelse i folkeretten». Slik jeg tolker han betyr dette at Folkeretten er formet uavhengig av enhver Gudstro. Når vi følger folkeretten, betyr ikke det støtte til noen av de monoteistiske religionene. Gudstroen kan også vanskeliggjøre fredsarbeidet på Gaza.

Nå vet vi ikke om krigsherrene på begge sider i striden er sterkt religiøse, men begge kan ha et bakteppe som er formet gjennom årtusener av deres religionshistorie. Det er snakk om folkenes religiøse identitet, en maktfaktor som ikke kan overses i tverrpolitiske forhandlinger om fred. I et tilsvar til Vebjørn Selbekk, som i Aftenposten 10 april erklærer seg som sionist og forsvarer av jødenes rett til et eget land (Israel), skriver Helge Simonnes i Aftenposten 15 april følgende:

«at jødene fra Gud er gitt en spesiell og eksklusiv eiendomsrett til Israels land, og at man betrakter staten Israel som oppfyllelsen av de bibelske profetiene til jødefolket. Opprettelsen av staten Israel, med hovedstat i Jerusalem, er teologisk sett på som avgjørende for Jesu gjenkomst».

Det er derfor avgjørende at vi ikke lar konservativt religiøse grupper, innen noen av de monoteistiske religionene få innflytelse på politiske fremstøt i Midtøsten. Vi vet at USA har stor innflytelse på det Israel gjør i dag, samtidig vil den amerikanske regjering ha et farlig bakteppe i religiøse grupper. En av dem er ny-protestanter som de evangelikale kristne, men også andre grupper, som danner en form for politisk kristendom og som ennå venter på Armageddon, vil kunne hindre en fredsløsning.

Konklusjon. Vi må ha tiltro til at religiøse grupper deltar i nye fredsforhandlinger, men disse bør også ha en sekulær forankring med et positivt verdisyn. Selv om de har et grunnlag i en av de monoteistiske religionene, kan deres tverrkulturelle verdisyn også gi dem en hybrid identitet. Derfor holder jeg på at Folkeretten, og med den humanitærretten, er uavhengig av religion. Sekularisme gir det beste grunnlag for støtte til humanitærretten.

11.4 Kunstig intelligens, religion og sekularisme

Deloitte definerer dette begrepet slik: «Teori og utvikling av datasystemer som er i stand til å gjennomføre oppgaver som vanligvis krever menneskelig intelligens. Økt datakraft og nye algoritmer innen maskinlæring, har skapt «kognitive teknologier», som igjen betyr at datamaskinene er i stand til å identifisere objekter, hendelser, og aktiviteter i bilder. Jeg vil se nærmere på hva kunstig intelligens (KI) kan bety for religionene og det sekulære samfunn.

Noah Harari redegjør for historien om ‘informasjonsnettverk fra steinalderen til kunstig intelligens’. Nettverk som hviler på «kognitive teknologier» er et kulturprodukt som i første rekke er utviklet i den sekulære verden. Kristne forskere har også vært delaktig i denne utviklingen. Spørsmålet er om kristendommen, som monoteistisk religion har deltatt i denne utviklingen, om denne religionen kan styrke sin makt og utbredelse ved hjelp av kunstig intelligens.

KI har gjort det mulig å produsere ‘falske nyheter’, der stemmen til en kjent politiker blir lagt inn i TV bildene, og feilaktig ‘gjenkjent’, der bilder fra krigssoner oppleves ‘reelle og virkelige’. Ofte under forhold der det er vanskelig, eller umulig å etterprøve den ‘nye informasjonen’. Hva kan vi ha tiltro til, dersom denne teknologien utnyttes i propaganda og aggressiv reklame? Siden påvirkningskraften kunstig intelligens besitter, kan kilder som benytter denne teknologien etter hvert også beherske det meste av media verden.

Harari argumenterer for at KI avhenger av en selvkorrigerende mekanisme. Dette betyr at monoteistiske religioner ikke kan utvikle KI. «Som informasjonsteknologi er den selvkorrigerende mekanismen det stikk motsatte av den hellige boken. Den hellige boken skal etter sigende være ufeilbarlig. Den selvkorrigerende mekanismen møter feilbarligheten med åpne armer» (Nexus s. 115). Ufeilbarligheten i de hellige skriftene gjør at KI aldri kan bidra til å styrke religionenes makt i moderne samfunn.

Under slike betingelser der media bruker KI, til dels av ukjente partier eller grupper, må vi spørre om de sekulære idealene lenger kan realiseres. Et av idealene er, som nevnt at sekulære mennesker unngår å forveksle sannhet og tro, et ideal som samtidig skiller dem fra religiøst troende mennesker. Betyr det at sekularisme, med de idealer som Harari nevner, ikke alltid realiseres i et kristent samfunn. Vil KI bidra til å vanskeliggjøre skillet mellom sannhet og tro? Betyr dette at kilder til kritisk tenkning også bli tillagt mindre vekt i media våre?

Det andre idealet som Harari nevner er evnen til medfølelse for de som lider sterkt. Dette idealet stilles på harde prøver under krig, samtidig som det påvirkes av de våpnene som brukes i krig. Bajonetten som brukes for å drepe motstanderen, betyr at lidelse og smerte kommer nær soldaten. I dagens kriger kan lidelsene være like sterke, men våpen som droner og artilleri-granater gjør at soldaten som avfyrte dem ikke ser motstanderens lidelser. Slike våpen kan også utvikles med kunstig intelligens.

Imidlertid skiller Harari mellom det naive og det komplekse synet på informasjon.  Det siste er ikke bærer av sannhet, men også av orden. Det er lett å ofre sannhet til fordel for orden, Nazi-Tyskland var et godt eksempel. Det omvendte har også funnet sted. Herari påpeker at sannhet gjennom vitenskapelig forskning, som Darwins evolusjonsteori, kan undergrave de sentrale mytene som opprettholder orden i mange samfunn. (Tenk på forbud mot å undervise om evolusjon i flere amerikanske skoler.) Det er derfor viktig at forholdet mellom sannhet og orden vurderes kritisk til enhver tid, som kreves av det komplekse synet på informasjon i en opplyst og sekulær verden.

Hva vil så skje med religionene, spesielt de monoteistiske religionene, i samfunn der kunstig intelligens får makten over media? Kan de fortsatt hevde å ha monopol på all visdom og godhet? I så fall, kan religiøse grupper i enda større grad måtte isolere seg fra samfunnet ellers, som for øvrig vil sette den humanistiske utvikling av samfunnet i revers.

Bruk av kunstig intelligens, spesielt kognitive teknologier vil ikke forandre på religionenes forhold til FNs Charter for menneskerettighetene, så lenge landene også tillater religionskritikk. Samtidig ser jeg en fare for at kunstig intelligens også kan vanskeligjøre, og villede vår forståelse av religionskritikken. Det er også viktig at sekularismen forsvarer våre demokratiske idealer, men kan ikke alltid hindre en uheldig bruk av KI.


Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *