Kap. 12 Kirkeøkumenikken og den begrensninger.

Dette kapitelet har et tema som kunne gi opphav til en selvstendig publikasjon. La meg derfor forklare grunnen til at jeg behandler kirkeøkumenikken i et arbeid som i utgangspunktet handler om mitt oppgjør med kristen tro, og utvikling av et humanetisk livssyn. Noe av grunnen ligger i min lenge bevarte respekt for kristendommen som en verdensomspennende religion, verdens største i dag (Horsfjord et al. 20189). Er det grunnlag for en slik respekt, vil kristne kirkesamfunn kunne enes uten en felles bibelforståelse?

Som det framgår av Elaine Pagels bøker hadde ikke biskopene de første århundrene en felles bibelforståelse slik Tertullian fremhevet, mens gnostikerne og andre (Marcion) ga et annet bilde. I kapitel 7.1 fortalte jeg om Konstantin som samlet de kristne i den ‘universelle’ kirke i Roma, befestet gjennom kanonisering av de hellige skriftene. Men, dette felleskap holdt ikke, da den ortodokse kirken ble delt mellom Roma og Konstantinopel. Senere har en forgrening av kristendommen, blitt en av dens viktigste kjennetegn, og gjort det vanskelig å si at denne religionen har et felles budskap. I dag finnes neppe en ‘universell’ kirke, i stedet finner vi stor strid mellom noen av kirkesamfunnene. Vi så det i kristningen av Norge, der ‘reformatorer’ ble beskyldt for å drive blasfemi (se kapitel 14). Lidelser etter Reformasjon i 30 års krigene i Europa, er også et resultat av forgreningen av Kristendommen som en religion. Nedenfor kommer jeg også inn på striden mellom patriarkatene i Moskva og Konstantinopel. Selv i mindre målestokk har vi funnet sosiale og psykiske vanskeligheter der Smith-vennene gikk over til Brunstad Christian Church, og resulterte i ‘Smiths venner og uvenner’. Enhver ny gren av kristendommen var problematisk for mange, ofte betydde forgreningen lidelse og psykiske overgrep.

Den kolossale forgrening av kristendommen i dag vanskeligjør kirkeøkumenikken. Som jeg skal vise i dette kapitelet er et internasjonalt samarbeid mellom ulike kirkesamfunn, møtt med tvil og motstand i egne rekker. Kirkeøkumenikken er likevel en realitet i dag, og mitt spørsmål er derfor om den kan lykkes i fremtiden.

Siden middelalderen da katolikker søkte å forene Østkirken og Vestkirken er flere forsøk gjort for å etablere et samarbeid mellom de forskjellige kirkesamfunnene. Økumeniske bevegelser er fortsatt levende i kristenheten i dag siden kristne gjerne viser til Johannes 17.21 som sier at ‘disiplene må være ett for at verden skal tro’. Kristenheten må opptre samlet for å gjøre det gode budskap kjent for hele verden. Jeg husker fra min oppvekst på Jevnaker at de forskjellige samfunnene (sektene) holdt felles møter for å tydeliggjøre kristen enhet. Senere har økumenikken gjort både regionale, nasjonale og internasjonale fremstøt, og i 1948 ble Kirkenes Verdensråd (KV) stiftet, med egne råd i alle verdensdeler.

Frem til i dag har ikke den katolske kirke, Southern Baptists i USA og deler av pinsebevegelsen i Sør-Amerika blitt med i KV. Likevel hadde økumenikken en oppgangstid frem til 1990 årene, senere har vi merket stillstand og lite fremgang. Syvendedags Adventistkirken stiller seg kritisk til økumenisk arbeid, men gjennom Public Affairs on Religions Liberty (PARL) arbeider de for gode relasjoner til andre trossamfunn. På Syvendedags Adventkirkens nettsider har Widar Ursett gitt uttrykk for skepsis til den oppgave KV har. Her skriver han blant annet:

« – hvis alle kirker og menigheter skal tone ned og av-bekjenne det som skiller dem, ville vi ende opp med å tro på ingenting – som ville være vårt minste felles multiplum. Vi ville ikke ha noe å si til hverandre, og like lite å si til ikke-troende. Den eneste som ville sette pris på det er Satan.

Det viser seg også at den moderne økumeniske bevegelse vil gå lenger enn å forene kristne. Den ønsker å knytte sammen både protestanter, katolikker og ikke-religiøse. Den langsiktige (og kanskje også den kortsiktige) konsekvens av dette er å benekte det unike ved Jesus og den kristne tro.                                              

Enheten må bygge på felles bibelforståelse. Det blir helt feil å undertegne eller forplikte seg til fellesuttalelser som kompromitterer Bibelens kjerneundervisning. Lærepunkter om frelsen, rettferdiggjørelse ved tro, inspirasjon og Bibelens autoritet kan ikke ofres til fordel for syntetisk enhet. (http://www.firstthings.com/blogs/leithart/2015/03/practical-ecumenism)

Ursett treffer i dette notatet noe vesentlig: Urkirken tok opp kampen mot vranglære og kjetteri og ble stående på sitt unike bibelsyn. Konsekvensen av dette syn vil være at kirkesamfunnene rammes av Tolstojs berømte kritikk, at hver av dem må ha motstandere i andre samfunn, at det ikke fantes noe kirkesamfunn før vi fikk to av dem. Mange vil nok være uenig med Tolstoj i dag siden de første kristne anså seg som medlemmer av den universelle katolske kirke. (Gnostiske samfunn ble ikke anerkjent som kristne).

Her vil jeg også legge til at Kristensionismen som Dag Hoel beskriver i boken Armageddon Halleluja, som har en særskilt politisk rolle for Israel, vil ha vanskeligheter med å delta i økumenisk arbeid.

Ordene fra Johannes 17.21., ble skrevet på en tid da man neppe forutså at fremtidige disipler skulle knytte seg til ulike kirkesamfunn. Historien har vist noe annet, ikke bare at katolikkene delte seg i Vestkirken og Østkirken, men vi fikk også den Lutherske Protestantisme som ytterligere har forgrenet seg i mange nye kirkesamfunn. Det blir også vanskelig å forstå Johannes 17.21., når vi vet at flere kirkesamfunn har gått til krig mot hverandre.

I dag kan vi si at 30 Års krigene, og andre konflikter mellom kristne hører fortiden til. Eller er dette en sannhet med modifikasjoner? Etter at patriark Bartolomeos i Konstantinopel (nå Istanbul) i 2018 sa ja til å skille de kristne i de to landene i det Østromerske rike, ble Russland et eget patriarkat. Resultatet ble en maktkamp mellom patriarkatene i Moskva og Konstantinopel. Som nevnt har Gunnar Kagge i Aftenposten (15.03.22) fortalt at de to patriarkatene slåss om hvem som har Gud på sin side. Patriark Krill, i Moskva har hevdet ikke bare at Gud var på deres side, men også at konflikten i Ukrainia er mye mer enn politikk. Putin selv har støttet seg på patriarkatets verdensoppfatning og uttrykt at konflikten i Ukrainia er en kamp mellom den russiske sivilisasjon og et dekadent Vesten som går i oppløsning.

Det er derfor mulig å se krigen i Ukraina blant annet som en kamp mellom religiøst baserte verdier, noe NRKs Moskva korrespondent Eva Bratholm har gjort seerne oppmerksom på. På bakgrunn av denne og lignende konflikter mellom kristne synes det svært vanskelig å basere kirkeøkumenikken på konfesjonsenhet. Kan vi derfor forsvare den posisjon Widar Ursett har om kirkeøkumenikken?

Andre kristne som støtter KV, vil nok fortsatt arbeide for at kristendommen skal fremstå som ett – på tvers av land og verdensdeler. Likevel synes det vanskelig, kanskje umulig å basere dette arbeidet på konfesjonsenhet. Kan kirkens folk kompromisse på dette punkt ved at kristne misjonærer fra ulike samfunn, går hånd i hånd, kanskje nedjustere ulikhetene noe, i forhold utviklingsarbeid, sosial hjelp og kamp for menneskerettighetene? Vil ikke dette bety å fremme det kristne budskap om nestekjærlighet til alle verdens folk?

Et slikt kompromiss kan bety at kirkeøkumenikken ledes inn i ren sekularisme og at konfesjonsenhet forsvinner. Horsfjord, Kloster, Lende og Løland stiller seg tvilende til denne mulighet og påpeker at «sekularisering i betydning av marginalisering eller nedgang for kirkene ikke er en tydelig global trend. Det er ingen grunn til å trekke raske slutninger fra den europeiske konteksten, for eksempel nedgang i de tradisjonelle majoritetskirkene i Europa, til generelle utviklingstrekk med gyldighet over hele kloden» (ss. 282-283).

Jeg kan ikke være enig med Horsfjord et al. som omtaler sekularisering som marginalisering. (Se også min omtale av sekularisering over i kapitel 11. og nedenfor på denne siden) Den globale trenden med kirkefelleskap mellom Europa og Sør-Amerika garanterer hverken sekularisering eller konfesjonsenhet på tvers av verdensdelene. Spesielt vil protestantiske kirker i Europa og pinsebevegelsen i Sør- Amerika lett skille lag i synet på ekteskap og kjønn, noe som også skiller det russiske patriarkatet fra deler av Europeisk kristendom. Horsfjord et al. er klar over disse begrensninger og sier at kristne kirker kan bli mer sekularisert ved at religionen selv forandrer seg. «- spørsmålet er om religion og religiøsitet kan endre seg så mye at det likevel kan gi mening å snakke om sekularisering» (s. 283).

Selv om sekularisme har blitt sett på som fravær av religion, vil mange mennesker som selv erklærer seg som sekulære og kristne ha et positivt og aktivt verdenssyn. Harari mener de har verdier som også finnes i mange religiøse tradisjoner, men utgjør motsetningen til noen religiøse ledere som gir deg et enten-eller-valg: Enten er du muslim, eller så er du det ikke. Og hvis du er muslim, må du avvise alle andre doktriner. Sekulære mennesker derimot er ofte komfortable med mange hybride identiteter. – De sekulære reglene «som absolutt blir akseptert av mange millioner, kristne, hinduer og ateister – verner om sannhet, barmhjertighet, frihet, mot og ansvar» (s. 212).

Sett på denne måten er det fullt mulig at kirkeøkumenikken kunne ta opp i seg sekulære verdier, og derved oppnå forståelse hos menneskene i alle verdensdeler. Likevel er det to forhold som gjør at økumenikken ikke kan reduseres til sekularisme: 1. Sekulære mennesker forveksler ikke sannhet og tro. De hevder ikke å sitte på den hele og fulle sannheten. 2. Deres engasjement for barmhjertighet «går ikke ut på å adlyde påbudene – en eller annen Gud, men på å utvikle en dyp forståelse av lidelse» Harari, s. 213).

Det er derfor to forhold som begrenser kirkeøkumenikken i dag: 1. Uenighet innad om konfesjonsenhet mellom kirkesamfunnene, og 2. at økumenikken ikke kan reduseres til sekularisme. Jeg kan ikke se at kravet om konfesjonsenhet noen gang blir imøtegått av kirkesamfunn over hele verden. Det vi kjenner fra kristendommens historie synes å gjøre dette til en umulighet. På den annen side kan vi spørre om økumenikken likevel kan forandres til sekularisme over tid. Jeg ser dette som en reell mulighet over flere generasjoner. I kapitel 14, der jeg spør hva kristningen av Norge betydde skal jeg også diskutere forholdet mellom sekularisme og kristendom her hjemme i dag.

Før jeg går inn på norske tilstander, skal jeg reise spørsmålet om vi i Europa, kanskje også globalt, kunne ha fått en dogmefri kristendom. Det ville ha vært en annen bevegelse, med et sterkere åndelig liv enn det våre kirkefedre så for seg i Nikea 225.

Kap. 13 Alternativet: Dogmefri kristendom?

Kunne jeg likevel beholde min respekt for kristendommen om den hadde utviklet seg som en dogmefri religion? Er dette en mulighet vi kan diskutere, sett i lys av åndelige og religiøse skillelinjer fra antikken og frem til nyere tid.

Er det noe i enhver religion, i alle fall de monoteistiske, som nødvendiggjør dogmene? Kunne de kristne ha utviklet en dogmefri religion? Spørsmålet om en dogmefri kristendom synes ikke å ha noe klart svar, likevel inviterer jeg leseren til å ta spørsmålet seriøst. Hva, om vi i det vesentlige kaller kristendommen en åndelig bevegelse, slik at gudstroen ble en form for meditasjon?

13.1 Gnostisisme

Er, en tid blitt ansett som del av kristendommen og knyttet til Valentinius (ca 150). Ordet ‘gnosis’ betyr kunnskap, men skiller seg fra den kunnskap vi oppnår ved bruk av sansene og sund fornuft. Gnostisk tenkning spredte seg til områder kontrollert av Romerriket (Middelhavet og Midtøsten), og ble preget av en dualistisk holdning til verden, dog ikke på samme måte som Kristendommens dualisme som jeg beskrev i kapitel 4, som har en sol og skyggeside, men skiller den guddommelige fra den materielle verden.

Gnostisismen hadde også en refortolkning av det gamle testamente, og en angivelse av den menneskelige frelsesveien. Mennesket har en guddommelig gnist, som muliggjør for oss å vende tilbake til en lysverden, for derved å oppnå gnosis. Et eksempel på frelsesveien finner vi Thomas evangeliet som jeg vil omtale i neste avsnitt.

13.2 Thomas evangeliet

I bibelen hører vi om ‘lyset’ allerede i skapelsesberetningen, men Evangeliene knytter det i første rekke til Jesus Kristus. I Johannesevangeliet (8.12.)  kommer det frem at Jesus var ‘lyset’: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». ‘Livets lys’ var den mest verdifulle gave til menneskene, og vi kan derfor spørre om dette var menneskeverdet, en nyskapning gitt oss av Jesus Kristus. I Apostlenes gjerninger (26;22-23) heter det også at Jesus var «den første som skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedning folkene». Dette samsvarer med misjons-befalingen vi finner i Matteus 28.  Når hedningene kunne motta ‘livets lys’ gjennom omvendelse/konvertering, kunne menneskeverdet spres til alle mennesker. Hedning folkene hadde altså et menneskeverd enten fordi de var i stand til å motta ‘livets lys’, eller fordi de allerede hadde mottatt dette gjennom misjonens arbeid. Hva om hedningene ennå ikke hadde mottatt ‘livets lys’; hadde de da et menneskeverd? I så tilfelle blir menneskeverdet avhengig av religiøs tro. Derved knytter man menneskeverdet til den historiske Jesus, man tidsbestemmer begrepet i den forstand at bevisstheten om det kom med Jesus Kristus. Hva med menneskeverdet for individene før Kristus?  Slik jeg ser det har fortellingen om ‘livets lys’ ingen relevans for utviklingen av mennesket som art.

‘Livets lys’ synes å være en fortolkning av menneskeverdet som vi finner blant flere misjons-organisasjoner i dag. Liv Mari Lia hadde en artikkel i Vårt Land (23.10. 21) om 31 misjons-organisasjoner som søker ut mot «unådde folkegrupper på tvers av teologiske standpunkter» (The Send, var en misjonskonferanse i Telenor Arena 25 juni 2022). Mottoet for deltagerne på denne kongressen var «all in» i møte med unådde folkegrupper, slik at også de skulle motta ‘livets lys’? Lia stilte derfor følgende spørsmål til konferansekoordinator Glenn Tønnesen: «Et fokus på unådde folkegrupper vil jo implisere at de som ikke får høre evangeliet ikke har noen sjanse til å bli frelst. Forstår du at et slikt syn kan kritiseres?». Svarene hun fikk virker på meg unnvikende og uklare. (Er denne uklarhet nødvendig for å kunne samles på tvers av teologiske standpunkter).

I tillegg til ‘unådde’ grupper som The Send er opptatt av, finnes det også utdødde grupper som aldri fikk oppleve ‘lyset’. Hvordan forstår de kristne menneskeverdet for disse gruppene?  Mennesket er skapt i Guds bilde heter det i bibelen, gjelder det også våre søsken i evolusjonen som Homo Rudolfensis, Homo Erectus og Homo Neandertalensis?

‘Livets lys’ som en fortolkning av menneskeverdet har god dekning i bibelen, og selv om noen kristne vil ordlegge seg litt annerledes (uttrykket er jo bare en allegori for menneskeverdet) kan nok mange også understøtte en slik fortolkning. Problemet forblir om hedningene alltid har hatt et menneskeverd uavhengig av kjennskap til Jesus. For de som går «all in» som misjonærer blir dette en mulig tolkning. For kristenhumanister unngår man denne vanskelighet ved at frelse blir avhengig av fri vilje, noe vi må forutsette at også de «unådde folkegrupper» har!

Er det mulig at andre som også har skrevet om Jesus i begynnelsen av første århundre hadde en annen fremstilling av ‘livets lys’ enn det som kommer frem i Johannesevangeliet og Apostlenes gjerninger.  Har andre enn evangelistene skrevet om ‘livets lys’ på en annen måte, dvs. kanskje som en målsetning for meditasjon? Kan vi her finne et tankekors fra kristendommens begynnelse, som etter Nikea 325 sjelden blir tatt opp til debatt.

Av Elaine Pagels’ bøker ble jeg, som nevnt i kapitel 4, særlig opptatt av ‘Beyond Belief’ der hun sammenligner Johannesevangeliet med Thomas evangeliet.  Det er denne sammenligningen som gjør at jeg stiller spørsmål om at kristendommen kunne utviklet seg som en form for meditasjon. Sagt allegorisk kan vi kanskje si at meditasjon kan også handle om hvordan vi kan finne ‘lyset’ i oss selv, som seekers.

I motsetning til Johannesevangeliet som sier at Jesus var ‘lyset’ ser vi bemerkelsesverdig at også ‘Thomas’ omtaler ‘livets lys’. Forskjellen er at ‘Thomas’ sier Jesus ikke var lyset, men var den gode veileder som lærte oss å finne ‘lyset’ som er nedlagt i oss alle. I Thomas evangeliet heter det også at Kristi oppstandelse var av åndelig art, det hadde ikke noe med legemlig oppstandelse å gjøre. Ifølge Thomas ble kristne i mindre grad ansett som believers, men i sterkere grad som seekers. Belief var ikke det viktigste, men utfordringer som ligger bortenfor belief (Pagel, 2003).

13.3 «Seekers og believers»

Thomas uttrykker at ‘lyset’ er noe som er og har vært nedlagt i alle mennesker gjennom tidene. Det oppsto ikke med Jesus, men var delt av hele menneskeheten selv om hvert enkelt individ ikke var klar over dette. I Johannes’ evangeliet ble Jesus identifisert med ‘lyset’ fra tidens begynnelse. Spørsmålet som gjenstår, er hvordan mennesket før Kristus kunne finne ‘lyset’, som var nedlagt i hvert individ, uten noen veileder? Thomas har møtt veilederen, og alle som har mottatt slik veiledning, er selv ansvarlig for å finne ‘lyset’ som er nedlagt i oss ‘fra tidenes morgen’.  Det var som ‘seekers’ at menneskene kunne oppdage ‘lyset’ – en alternativ forståelse av menneskeverdet. Slik jeg ser det ville nettopp ‘seekers’ kunne utvikle et åndelig liv, som også kan ses på som en form for meditasjon. Pagels forklarer at Thomas evangeliet muliggjør dette:

«- certain passages in Thomas gospel draw a quite different conclusion: that the devine light Jesus embodied is shared by humanity since we are all made ‘in the image of god’. Thus, Thomas expresses what would become a central theme of Jewish – and later Christian mysticism a thousand years later: that the ‘image of god’ is hidden within everyone, although most people remain unaware of its presence» (Pagels 2003, 40 – 41).

Thomas evangeliet fremstiller ‘the devine light’ som guds rike og i følgende utdrag forteller Jesus om hvor vi finner dette riket:

«If your leaders say to you, ‘Look the kingdom is in heaven,’ then the birds of heaven will precede you. If they say that ‘it is in the sea’ then the fish will precede you. Rather, the kingdom is inside you and it is outside you. under the earth the fish of the sea will enter and will precede you. And Gods kingdom is inside you and outside you. Whoever knows oneself will find this.

When you know yourselves, then you will be known, and you will understand that you are children of the living father. But if you do not know yourselves, you dwell in poverty and you are poverty. (Prologue fra The Greek Gospel of Thomas i Marvin Meyer 7)

I spørsmålet om hvor Guds rike befinner seg, er uttrykk som ‘Inside of  you’ eller ‘within you’ kritisk.  Også Lukas 17, 20 – 21 skriver «- the Kingdom of God is within you», men Pagels påpeker at «within you» har blitt tolket som «among the disciples». Den siste tolkningen ble foretrukket og derfor brukt i den Reviderte Standard Versjon av Bibelen.

Det ble altså Johannesevangeliet som ble kristenhetens forståelse av ‘livets lys’. Når det gjelder Thomas Evangeliet var det nok flere grunner til at dette ikke nådde opp i Nikea. Dette er skrevet som en samtale mellom to mennesker. Jesus omtaler ikke seg selv som Kristus eller Messias, ikke et ord ble nevnt om Inkarnasjonen. Thomas evangeliet kunne derfor ikke forenes med den Apostoliske trosbekjennelsen.

Som nevnt kommer kontrasten mellom ‘seekers’ og ‘believers’ frem i en sammenligning mellom Johannesevangeliet og Thomas Evangeliet. Dette kan ses som del av det generelle skillet mellom gnostisisme og datidens ortodokse kristendom. De første kirkefedrene som Eusebio, Ireneus og Tertullian fordømte alle gnostiske evangelier og dermed oppfordringen fra alle ‘seekers’ om å finne lyset i seg selv, som kjetteri og vranglære. Ved kirkekonsilet i Nikea 325 v.t. vant kirkefedrene frem med sin konfesjon, og den katolske kirke under keiser Konstantin besto nå i alt vesentlig av ‘believers’.

Her vil jeg likevel ta et forbehold: Kontrasten mellom ‘seekers’ og ‘believers’ kommer frem som nevnt når vi sammenligner evangeliene til Johannes og Thomas, og er ikke et sentralt tema i senere kristendommen. Vi kan si at en ‘believer’ har sluttet seg til en trosbekjennelse, og har på denne måten bekreftet sin tilhørighet i et kirkesamfunn. Anthony Campbell forteller om sosiologer som ber om tillatelse til spørreundersøkelser i en evangelisk luthersk frikirke i USA og som ble frarådet å spørre om tro siden dette ville forvirre dem. Også Elaine Pagels skriver at slike spørsmål kan skape usikkerhet/forvirring hos trofaste kirkegjengere. I stedet er det samhold og nestekjærlighet som de gjerne snakker om. Denne situasjonen finner vi også hos kirkegjengere i dagens DNK, der flertallet er tvilende eller ikke-troende, mens et lite mindretall er sikker på at Gud finnes. Trosbekjennelsen og andre deler av kirkens dogmatikk er likevel med å bekrefte dens maktposisjon i samfunnet.

Heretter vil jeg gå videre med begrepet ‘seekers’. På mange måter kan vi finne likheter mellom Thomas Evangeliet og Kvekerne som ble stiftet av George Fox i 1652. De sa at Guds lys finnes hos alle mennesker, at enhver kunne bli prest, at alle mennesker var likeverdige og inneholdt godhet og sannhet. De ble bekjempet i England, men etablerte seg snart i USA der William Penn grunnla kolonien Pennsylvania. I Store Norske Leksikon fremgår det at de avviser alle autoriteter, seremonier og sakramenter. De hadde ikke noe presteskap, ingen kirkelære, dåp eller nattverd. Her heter det også at i stillheten taler Gud, om man bare lytter. De anså Bibelen som viktig, men ikke som målestokk for rett atferd, da denne ble skrevet på en annen tid og under andre forutsetninger enn dagens samfunn. De ble kjent for sitt sosial- og humanitære arbeid, særlig blant krigsfanger under og etter verdenskrigene. For sitt hjelpearbeid ble kvekersamfunnet tildelt Nobels fredspris i 1947.

Kvekernes pasifisme var en av de faktorer som gjorde at de ble et forbilde for Lev Tolstoj i boken The Kingdom of God is Within You. Med inspirasjon fra kvekersamfunnet starter nå Tolstoj ikkevolds-bevegelsen, som videreføres av Mahatma Gandhi, og på skulderen til disse kjempene står Martin Luther King i kampen mot raseskille og diskriminering i USA i begynnelsen av 1960 årene.

Det viktige er at Kvekerne, på samme måten som Tolstoj fremstår som ‘seekers’. Også Elaine Pagels tar Tolstojs bok til inntekt for ‘seekers’, et hvert menneske vil selvstendig kunne nå frem til The Kingdom of God. Han vektlegger Bergprekenen i NT, og sier at Jesu viktigste budskap handler om fred, kjærlighet og harmoni. Det finnes ikke noe om vold og aggresjon i hans budskap, snarere finner vi en Teori om Liv som han mener Jesus har utviklet og som Tolstoj bygger sin ikke-voldsstrategi på. I denne fremkommer også hans motstand til datidens kirkesamfunn da deres doktriner ikke inneholdt noen avvisning av vold, aggresjon og overgrep. Det var kirken som definerte kristendommen: «Christianity is understood now by all who profess the doctrines of the Church as a supernatural miraculous revelation of everything which is repeated in the Creed». Samtidig beskriver han denne doktrinen som en «false interpretation and consequent misapprehension of the Gospel (an) error of such long standing» (p. 30).

Tolstoj skriver lite om misjon hos ‘hedning folkene’, men nevner følgende:

Slik som Thomas-evangeliet viser til at ‘lyset’ kan finnes hos et hvert menneske som søker det, slik kan ‘Gods Kingdom’, med fred, kjærlighet og harmoni, oppnås hos et hvert menneske. Imidlertid beror ‘Gods Kingdom’ og Tolstoj’s ‘teori om liv’ på en samlet fortolkning av Evangeliene. Derved blir spørsmålet hvordan menneskene før Jesus kunne nå frem til Gods Kingdom uklart, slik jeg leser hans bok.

Det vi kan slå fast er at både Tolstojs bok og Thomas evangeliet ble avvist som vranglære av kirken. I Tolstojs tilfelle gjelder denne avvisning fra alle datidens kirkesamfunn, romerske og gresk-katolske så vel som Lutheranske samfunn og deres avleggere. Felles for alle kirkesamfunnene var ifølge Tolstoj deres ‘infallibility’ (ufeilbarlighet) i motsetning til kjetternes vranglære og ‘heresy’ (avvikende syn). Kirken besto av ‘believers’, og han selv kunne muligens karakteriseres som ‘seeker’. Han ble sett på som en religiøs anarkist, og i tillegg ble hans bok, som først ble utgitt i Tyskland i 1894, også bannlyst i Russland.

Med utgangspunkt i Thomas Evangeliet, kanskje også Tolstoj’s ‘teori om liv’ kunne kristendommen ha utviklet seg som en form for meditasjon (i tillegg til f.eks. Psychonomics og Yoga). Da tenker jeg på et potensiale som finnes i alle mennesker. Samtidig vet vi at kristen meditasjon finnes, men dette er ‘fokusert refleksjon og bønn’ utført av mennesker med en kristen tro der målsetningen er å styrke et personlig forhold til Gud. Det betyr en form for meditasjon som er sterkt knyttet til det kristne gudsbegrep og som derved bygger opp om inkarnasjonen og annen dogmatikk. Den form for meditasjon som ligger i Thomas-evangeliet vil ikke ha den ufeilbarlighet som kirkesamfunnene er belemret med.

Som alternativ til ‘fokusert refleksjon og bønn’ bør vi studere nærmere kvekernes forhold til kristendommen, uten dogmer og sakramenter. De holdt Bibelen som viktig, men som nevnt over, kan ikke Bibelen aksepteres som målestokk for rettferd, siden den er skrevet en annen tid under andre forutsetninger enn dagens samfunn. Videre må vi kunne følge Tolstoj som ‘seeker’ når han sier at «Gods kingdom is within yoy». Dette leder til hans ‘teori om liv’ (som han sier Jesus hadde), og som jeg tolker som en teori om alt liv på jorden. Er det nettopp dette vi trenger foran en natur- og klimakatastrofe under Antropocen, menneskets tidsalder? Vi har ikke bruk for dogmene i dag, men som ‘seekers’ må vi gjøre noe for å ivareta natur og klima på kloden vår. Vi trenger en kjærlighet til naturen og kloden vår, og med den et engasjement for læring og utvikling.