Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Religionsfrihet i våre moderne liberal-demokratiske samfunn medfører at sauefIokken/hjorden/folket ikke lenger følger gjeteren som i fordums tid. Kanskje har gjeteren/hyrden selv gått seg vill i sekulariseringens tidsalder. Det er så mange av dem, og de snakker svært ofte mot hverandre. Den norske kirke/DnK har hele 12 Hyrder, inkl. en overhyrde/preses, som strever med å samle seg om en felles stemme.
DnK har nylig diskutert om den skal innføre bispestaven/hyrdestaven ved vigsling av biskoper. En av bemerkningene i høringsforslaget fra fagnemnd/Nemnd for gudstjenesteliv lyder slik: «Det er paradoksalt at jo mindre makt biskopene får, jo flere symboler tar vi med» (Vårt Land 14.10.2024). Hva ville Jesus, hyrden over alle hyrder, sagt om de pompøse seremonier ved bispeinnvielser i de tre hovedkirker? Kontrastbildene er skrikende grelle.
Fornemt og høykirkelig skal det være når en biskop innvies til Kirkens mektigste embetsstilling. En forespeiling av saligheten i Himmelriket? Alle kan «google» bilder og event. video på nettet av disse selsomme forestillinger i hovedkirkene. Kongehuset og andre prominente personer er normalt representert ved Den norske kirkes bispeinnvielser. Igjen: ingen Lazarus-er! (Kirkens Bymisjon arrangerer kanskje egne gudstjenester for dem). Og det er vel ikke mer merkelig at president Putin gjester den russisk-ortodokse kirke ved særlige anledninger enn at vårt kongehus og ledende politikere gjør det samme i Den norske kirke.
Skal man forstå dagens (rettroende?) folkekirke-teologi, må kirkehistorien være full av vranglærere: falske profeter eller hyrder? Kanskje noen av dem også blant Menighetsfakultetets mange professorer etter stiftelsen i 1907. Dette fakultet (MF) har i 2024 for første gang i sin lange historie heist Pride-flagget. Det er en pinlig demonstrasjon av intellektuell og etisk-moralsk kollaps i denne institusjon som har utdannet så mange prester/biskoper og troslærere gjennom 1900-tallet. Det er lite tillitvekkende fra et fakultet som i dag kaller seg «vitenskapelig» i navnet (kanskje uoffisielt også «verdibasert»?).
«Samarbeidet mellom stat og kirke har vært et maskineri for urettferdighet», skriver prest og diakoniforsker Gyrid Gunnes i Klassekampen 24. oktober 2024. Hva er forklaringen? Vi kan gå århundrer tilbake og se det samme mønster. Tidsperspektivet er svimlende. Først NÅ ser man noen ansatser til selverkjennelse for urett og overgrep som er begått, men erkjennelsen sitter «langt inne». Tendensen til å plassere (hoved)ansvaret hos statlige myndigheter er merkbar. I stat-kirke samarbeidet blir Den norske kirke ofte framstilt som en passiv aktør.
Hvem gjorde hvilke feilslutninger? Forsto de ikke menneskelige erfaringer, slik dagens presteskap og fakultetsteologer (plutselig) er blitt så opptatt av? Var ikke fortidens hyrder/biskoper «Lysets barn»? Vandret de i mørket, kanskje?
Se MF-teolog/Phd Hilde Brekke Møllers tekstblikk på søndagens prekentekst Johannes 12, 35-36 i Vårt Land 15. oktober 2024 (22. søndag i treenighet). Interesserte lesere kan studere nærmere hennes forsknings-blogg.
Blogg: Hilde Brekke Møllers blogg
Kritisk lesning av «Bibelen»
Det er nylig sagt fra en fakultetsteolog og professor ved TF i Vårt Land at skrifter og fortellinger i Bibelen (?) må leses kritisk. I Vårt Lands artikkel tituleres Marianne Bjelland Kartzow som professor ved UiO. Vi ser stadig oftere at fakultets-teologer «gjemmer seg» bak nøytrale akademiske titler og stillingsbetegnelser.
Marianne Bjelland Kartzow, professor ved Universitetet i Oslo
Mitt spørsmål i denne sammenheng: skal også evangelieskriftenes Jesus leses kritisk? En (progressiv?) prest/teolog spør i avisen Dagen 23. okt. om kristendom er lære eller budskap. Vel, kirke-kristendommens Lære (bekjennelser) har stått hugget i stein gjennom ca. 1700 år. Langt viktigere må vel være å avklare Jesu lære og budskap i evangelieskriftene?
Igjen: det er et poeng i Jesu anskuelsesundervisning at gjeteren/hyrden foretar en utskillelse av sauene fra geitene, billedlig overført til utsorteringen foran den trange Himmelporten. Utsortering og utstøting er et gjennomgående motiv/tema i Jesu eskatologiske forkynnelse. Hvordan ekskludering kan bli inkludering i moderne folkekirke-teologi, krever selvsagt noe mer enn luftige slagord som: Gud elsker alle…Gud vil at alle skal bli frelst… Skrift, lære/teologi og historisk praksis viser noe helt annet.
Dere er mine venner hvis dere gjøre det jeg befaler dere, sier Jesus til sine disipler (Joh. kap.15). Lydighet under hans autoritet var en betingelse for inkludering i sekten. I dagens polariserte debattklima siteres stadig munnhellet: Den som ikke er med meg, er mot meg, men ofte forties at disse ordene er tillagt Jesus selv i Luk. 11:23.
I Vårt Lands ukentlige utlegning av prekenteksten 3. søndag i påsketiden sto overskriften slik onsdag 09.04.2024: Gjeteren representerer både makt og omsorg. (Bibelord fra «gjeterkapitlet» i Esekiel 34, med kryssreferanse til Johannes kap.10). Sidestillingen «makt og omsorg» lyder lite betryggende.
I alminnelig forkynnelse oppstilles Jesus (Kristus Herren) som «den gode lederen» i hverdagsliv og på alle samfunnsområder. Også for næringslivet. Jesus er også «den gode legen». Ifølge biskop i Borg, Kari Mangrud Alvsvåg, hadde han endog omsorg for kvinners menstruasjonsplager (jfr. Dagsavisen, kvinnedagen 8. mars 2023). Jesus er vel også den gode psykologen – og en stor filosof og tenker? Kort sagt: den første og største på de fleste livsområder.
I en gjestekommentar nylig i Vårt Land sto følgende overskrift: Har Jesus noen gang stått i oppvasken? Det kan vel hende at noen lesere trakk på smilebåndet… Utgangspunktet er Jesu besøk hos Lasarus og hans to søstre: Marta og Maria. Det underlige, fra mitt hjørne, er at denne fortellingen hos Lukas «forstyrrer» likestillings-teologer i det 21. århundre. Så følger vidløftige refleksjoner og teorier om ulike former eller hierarkier for «spiritualitet». Kristen spiritualitet må innordnes i et teologisk skjema. I kommentaren henvises til fem hovedformer for spiritualitet. Jeg siterer:
«I artikkelen «Pastoral spiritualitet i endring» refererer førsteamanuensis Halvard Johannesen til fem hovedformer for spiritualitet; 1) Kontemplativ spiritualitet vektlegger det indre åndelige livet som for eksempel bønn og kontemplasjon 2) Estetisk/rituell spiritualitet som vektlegger liturgi og symbolhandlinger 3) Verbal/rasjonell spiritualitet som vektlegger det skrevne ord 4) Karismatisk spiritualitet som vektlegger Åndens gaver og 5) Diakonal spiritualitet som vektlegger diakoniens nedslagsfelt».
Nettavisen Verdinytt kan fortelle at en lensmann tok Jesus med seg på jobb…
Lensmannen Per tok Jesus med seg på jobb
Hvilken Gud er overalt?
«Gud er overalt, bare ikke i terapirommet», skriver en kristen psykolog i Vårt Land 14.10.2024. Og videre: «Det ser ut til at Gud har blitt tabu i terapirommet». Det er vel snarere slik at de teologiske fakulteter vil ha hånd om religionspsykologien. Desto mer viktig må det være å tilby plagede, behandlingssøkende mennesker en frisone uten «Gud».
Dette er ellers velkjente toner, ikke minst fra Modum Bads sjelesørgere, psykologer og sosionomer. (Noen av dem svarer på samlivsspørsmål i Vårt Lands faste spalte). Psykologene Gry Stålsett og Kari Halstensen, begge med bakgrunn fra Menighetsfakultetet/MF og Modum Bad, var svært profilerte i mediebildet for noen år siden da «brente barn» og utbrytere fra autoritære eller lukkede menigheter sto fram i offentligheten. Det handlet for en stor del om å korrigere et autoritært og såkalt usunt gudsbilde. Det kan man vel forstå at psykologistudiet ikke har som oppgave.
Depresjon – og relasjon til Gud
Meninger: Skriftemålets helsebringende funksjon
Hvorfor må «Gud» inn i terapirommet hvis sjelesørger og skriftefar, mange med såkalt pastoralklinisk utdanning, står klar med veiledning for de som trenger å snakke om sin gudsrelasjon? Og helt gratis!? En diakon skal visstnok ivareta «hele mennesket». Intet mindre! Om nevnte utdanning skriver Den norske kirke: «Rent formelt er det en utdanning som går på å hente kunnskap og erfaring fra sidedisiplinene til teologien: psykiatri, psykologi, sosiologi, litteratur, medisin, osv. Dette gjør oss mer bevisst på hva en driver med som diakon og prest».
En ny presterolle
Det er uvisst hva slags prester eller hyrder man får i morgendagens (folke)kirke. De får stadig utvidete oppgaver. Ifølge teologiprofessor og dekan ved TF, Anders Runesson, er en ny presterolle under utforming (Vårt Land 27.04.2024). Prester skal utdannes til bl.a. «kulturbyggere» og «dialogeksperter». Med Jesus som forbilde?
Det sies ikke om de ved ordinasjon/vigsling skal avgi lydighetsløfte til Apostolicum («Trosbekjennelsen») og det konfesjonelle læreskriftet Confessio Augustana/CA, samt underordne seg biskopens/Hyrdens lære- og tilsynsansvar.
Ny-ateismen er utspilt eller har gått av moten, er det sagt fra mange hold i kristen-Norge. Også i Vårt Lands kommentariat. Se gjerne Ragnar Misje Bergems essay i Klassekampen lørdag 26. oktober 2024. Han er førsteamanuensis og systematisk teolog (!) ved MF. Ja, «Gud» har det med å forsvinne, for så komme tilbake igjen – kanskje mer moden? Et innlegg i avisen Dagen dette år bar tittelen: Troens tilbakekomst.
«Justin Brierley gir en troverdig forklaring på hvorfor mange sekulære nå tenker nytt om tro»
«Ingen slutter å tro», sier en forkynner og professor ved Høyskolen for ledelse og teologi/HLT i Dagen 13. sept. Ja, vi tror på godt vær og vi tror at det kommer bedre tider. Kirkens Kristus-tro (Credo) er vel noe annet? Ny-apologetene (trosforsvarere) har vært og er svært aktive. Noen av dem koketterer med at de har vært ateister. Apologetene har nylig hatt sitt årlige seminar i Grimstad: Veritaskonferansen.
På nettsiden står følgende: Vårt formål er «å styrke kristne i troen på Jesus som Sannheten, og å utruste til frimodig å leve ut og dele sin tro». Det store navnet dette år er den australske prest/teolog og forfatter John Dickson (også eks-ateist, selvsagt), med boken «Bøller og helgener» (2024). Et sted har han sagt at «bøllene» i kirkehistorien ikke lyttet til Jesu melodi…
Abonnenter av avisen Dagen kan også lese om en gruppe skandinaviske forskere som mobiliserer sterkt mot bl.a. Darwins utviklingslære. De er professorer eller innehar en doktorgrad på sine fagfelt: «Utover at de alle har en tung akademisk bakgrunn innenfor naturvitenskap, deler de en felles kritikk av darwinismen – tanken om at livet er blitt til gjennom naturlig utvikling over lang tid».
Samlet forskere som tror på Bibelens skapelseberetning: – Det de blir lært, er ukorrekt
«Tro er en privatsak, religion er det ikke», skriver kommentator og dr. theol. Åste Dokka i Vårt Land (21.09.2024). Hvordan skille det ene fra det andre; kristendom fra Kristus-tro? Selvmotsigelser er det mange av i de kirkelige tankesmier, også i Vårt Land. Hvorfor driver kirkesamfunn – religionen kristendommen – misjon over hele verden hvis «tro er en privatsak»? Ifølge Kjell Arild Pollestad, som tidvis kaller seg «prest i unåde» (av hvilken grunn?), finnes også uekte religion (jfr. Dagen).
Nå i kristnings-jubileenes tid heter det at kirken skal verne om felles samfunnsverdier (jfr. prest og kirkepolitiker Trond Bakkevig i Vårt Land 06.08.2023). Vi forstår at det er en samkjørt strategi i språkføring, teologi og kirkepolitikk. Jeg siterer professor Anders Runesson:
«Det jobbes med reform av studieopplegget på profesjonsstudiet, med mål om å enda tydeligere få fram samfunnsnytten av disse studiene. – Vi har en visjon om at den som blir prest utdannet hos oss ikke bare er formidler av evangeliet, men en kulturbygger og en dialogekspert. En prest, slik vi ser det, er en som kan bidra til å skape bærekraftige samfunn der folk med ulik religiøs bakgrunn ikke bare kan tolerere hverandre, men også respektere hverandre». (min kursivering).
Framtidige prester skal altså fortsatt formidle «evangeliet» (bestemt form, entall). Men i folkekirke-teologien blir det stadig mer uklart hva dette ordet/begrepet betyr og betegner. Pågår det kanskje også en dekonstruering eller rekonstruering av «evangeliet» ved Det teologiske fakultet/TF? Hvis eller når progressiv og kontekstuell teologi ikke kan gjøre flere innhogg i «Herrens ord» og «Den hellige skrift» gjennom bibelrevisjoner, får vi kanskje et supplerende evangelieskrift med en oppdatert, rekonstruert og samfunnsaktuell Jesus, dvs. «en annen Jesus».
Evangeliet blir enkelt og klart sammenfattet nedenfor. Og slik er «evangeliet» – frelseshistorien og frelsesplanen – forkynt i kirke, hjem og undervisning i uminnelig tid. Også i all misjonsvirksomhet. Vi kan være glad for at det ikke er Kristenretten eller Landsloven vi skal navigere etter i vår tid. Det ble forbausende stille etter NRKs «sakte TV» helgen 24.-25. august (48 timer), da Landsloven fra 1274, ord for ord, ble opplest i alle kanaler. Hvor mange seere og lyttere som skrudde av TV og radio, kan vi bare spekulere i.
Hva er evangeliet? – TeologiTavla
Medvind eller motvind for kristen tro?
Lanserer historisk misjonsstunt. Ber heile kyrkje-Norge bidra
En vekkelsesvind feier over landet. Bare ikke i Den norske kirke, kanskje? Misjonsilden er på ny tent, forstår vi. En stor visjon og felleskirkelig misjonssatsing lanseres på årets misjonskonferanse: Unådd. Da kan vi vel regne med at endetiden er kommet nærmere. Det ser ut til at Ungdom i Oppdrag/UIO vil misjonere også i Vatikanstaten… Jeg siterer leder Andreas Nordli:
«Vil sende til høgrisikoland… Libya, Saudi-Arabia, Iran og dei palestinske områda, så vel som Russland, Vatikanstaten og Noreg. 198 FN-statar skal få besøk av eit norsk misjonsteam dei neste to åra, viss The all nations Initiative-planen fungerer».
Enig eller uenig med seg selv?
Prest/prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig har ved flere anledninger insistert på «intern uenighet» nærmest som et vesenstrekk ved Kirken. Generalsekretær i Norges kristne råd/NKR sier det slik i VL 24.07.2024: «Søskenforhold kan være utfordrende, men vi slutter ikke å være familie på grunn av uenigheter. Den kristne storfamilien fungerer som et uenighetsfellesskap».
Men gjensidig hat og bannlysinger, forfølgelse og demonisering av meningsmotstandere, torturstraff, bålbrenning, religions- og kirkekriger er noe ganske annet enn «uenighet». Jakten på kjettere/vranglærere startet svært tidlig. Teologisk uenighet – kritisk tenkning – ble for mange livsfarlig!
Ingen risikerer dødsstraff eller andre sanksjoner for lære- og trosavvik i vår tid, men frontene innad og mellom kirkesamfunnene skjerpes. Kirketukten kan være på vei tilbake i visse protestantisk-lutherske menigheter, kanskje under nytt navn. Det er nok også riktig at kirketukt utøves på mange måter. Ensretting er like markert i DnK/Folkekirken som i tidligere tider, hva enten det gjelder teologi (lære og bibelsyn) eller nå: samlivsspørsmål. Det har alltid vært trangt i Guds eller Kirkens hus.
Mange forstår nok hvem som må UT i Olav Fykse Tveits «progressive» kirke. Han feller sin dom over 36 kristne organisasjoner og trossamfunn som holder fast på klassisk teologi og samlivslære. Ja, det er alltid noen som kjenner Guds vilje og skaperordning bedre enn andre.
Preses: Håper ingen DNK-menigheter vil signere
– Vi må forstå at alle er skapt av Gud, at Gud skaper fortsatt, og alle er skapt i Guds bilde. Å si at noen egentlig er feil, det bryter med det å bli skapt i Guds bilde, sier preses Fykse Tveit til Vårt Land. Om det er «Gud» eller teologen Olav Fykse Tveit som mener dette, blir ikke klart for oss. Tidligere trappistmunk og nåværende katolsk biskop i Trondheim, Erik Varden, har skrevet bok om kyskhetens velsignelse. Kanskje kunne vi få en meningsutveklsling i NRK/Dagsnytt 18 mellom ham og Fykse Tveit?
Lillesøndag i Vårt Land skriver MF-professor Ole Jakob Filtvedt om ytre og indre ydmykhet (prekentekst: Lukas 18, 9-14). Pekefingeren rettes som sedvanlig mot fariseerne – «de andre» – IKKE innover mot hovmodet og arrogansen i Filtvedts teologiske kretser.
Den sekteriske dualismen fra Jesus og hans samtids sektvesen ble bærende i den kristne kirke og religion, hva det store antall (protestantiske) kirke- og trossamfunn vitner om. Det ulmer også i Den katolske kirke, men så langt har Pavens eneveldige makt og autoritet holdt verdens største kirkesamfunn samlet. Ingen kan vel være i tvil om at de kristne stadig kjemper mot hverandre om rett tro, rett lære, rett sakramentsyn og rett bibelsyn. Hvem er de utvalgte: sanne troende? Hvem er Lysbærerne? Gudsrikets arvinger? Hvem vinner seierskransen i løpet mot målet?
Søndagsteksten 1 Kor 9:24-27 (2020)
«Da Gud skiftet mening», heter boken forfattet av prest/prost Trond Bakkevig og NRK-journalist Tomm Kristiansen (2020). Skiftende gudsbilder gjør seg sterkt gjeldende også i vår tids folkelige eller populistiske kristendom. Teologenes «Gud» skifter stadig ansikt. Var Jesus uenig med seg selv? Har «Gud» i nyere tid også endret mening om Frelsesplanen?
Jeg spør: er det uenighet innad i den «relasjonelle» Treenigheten som forplanter seg nedover i Kirkens hus? Holder treenighets-personene rådsmøter om kjønn, sex og samlivsspørsmål? Det ser ut til at det er disse saker, ikke «evangeliet», som danner grunnlag for samarbeid eller brudd mellom kirker og menigheter.
Kirkens steintavle
Gjennom alle kirkehistoriens kriser, skisma og absurde lærestridigheter har det stått hugget i stein: «Kristus er oppstanden«. Dette kjernedogmet er udiskutabelt fordi det utgjør selve grunnmuren i det teologiske lærebyggverket: den kristne religion og kirke. Spaltisten Trond Bakkevig skriver i Vårt Land 07.04.2024: «… kirken har holdt fast ved at ingen var vitne til oppstandelsens øyeblikk… at graven var tom… at mange møtte den oppstandne…». (Vi kan tilføye at engler var «vitner» til oppstandelsens øyeblikk. De ble sett og hørt av noen frammøtte ved den tomme grav).
Bakkevig avslutter med den mest bekvemme og uangripelige konklusjon: «Jesu oppstandelse er bortenfor det vi kan forklare».
Jeg spør: skal hele menneskeheten, gjennom alle tidsaldre, i det neste liv stilles til regnskap og dom på grunnlag av et enkeltstående uforklarlig fenomen påskehøytiden i Jerusalem for ca. 2000 år siden? Det kan vel sies å være verdens skumleste rettsjustis. Man skulle tro dette måtte være et mer prekært problem i teologien enn samlivsspørsmål… Forbausende nok vet moderne biskoper og teologer mer om «Guds vilje» med kjønn, sex og samliv enn om den samme gudens vilje med dom, frelse og fortapelse. Dette til tross for at evangelieskriftenes Jesus hevdes å være den siste og sanne åpenbaring av Guds vesen og vilje. På samme tid er han «Gud av Gud…sann Gud av sann Gud», ifølge Den nikenske (tros)bekjennelse. .
«I Det nye testamentet gir Jesus etter kristent syn et klarere bilde av hvem Gud er. Det er Det gamle testamentets Gud som åpenbarer seg i Jesus, men Jesus er mer enn en profet i rekken fra Det gamle testamentet. De nytestamentlige skriftene, især Johannesevangeliet , sier at Jesus selv er Gud. I Jesu liv, forkynnelse, død og oppstandelse viser Gud menneskene hvem han er». (kilde: snl.no, fagansvarlig: teologiprofessor Hallgeir Elstad)
«Ingen kirke uten Jesus»
Dette sier kirkerådsleder Harald Hegstad i avisen Dagen 02.07.2024. Jeg siterer ham: «Jesus må aldri bli borte, verken i Den norske kirke eller i andre kristne kirker. Kirken er jo nettopp bygget på evangeliet om Jesus, og uten evangeliet har den mistet sin eksistensberettigelse. At Den norske kirke «forkynner evangeliet til mennesker gjennom hele livet» er derfor et hovedpunkt i Den norske kirkes strategi… Den tid er forbi da vi kunne forutsette en grunnleggende kjennskap til kristen tro i samfunnet. Det nytter ikke bare å rope ut «Jesus er svaret», når folk knapt vet hvem Jesus er, langt mindre hva han er svaret på«. (min kursivering)
Hva Jesus er «svaret på» er det vanskelig å få grep om. I kristnings-jubileenes tid skulle man tro at kirkens hovedperson, Jesus fra Nazaret (Gud selv?), måtte stå i sentrum for oppmerksomhet og formidling. Hvis det ikke finnes noen kirke eller kristendom uten Jesus, finnes vel heller ingen «kristning» uten ham? Det er mye «tungetale» blant de skriftlærde i vår tid. Blir muligheten for at personen Jesus aldri har eksistert forelagt barn og unge i trosopplæring og undervisning?
Bibelforskere strides om Jesu eksistens
Fakultetsteologene har vanskelige og krevende tider når oldkirkens dogmer og mytologi, gjentatt i årtusener, skal tilpasses og innordnes et moderne kunnskapssamfunn, verdensbilde – og humanistisk etikk. Jeg siterer MF-teologen Tor Øyvind Westbye, masterstudent i systematisk teologi og lektor i historie, i Vårt Land 28.06.2024.
«Kirken må erkjenne at det er et gap mellom teologenes nyanserte forståelse og menighetenes bokstavelige oppfattelse. Dette gapet må tettes… En kirkes lederskap bør ikke bare bekrefte trosbekjennelsens ledd som teologiske dogmer, men også forklare hvordan disse kan forstås i lys av moderne virkelighetsoppfatninger. Først da kan vi skape en kirke som både holder fast ved sin tradisjon og er relevant for dagens medlemmer».
Ja, menighetene og aktive kirkemedlemmer bør fremst av alle opplyses om NÅR presteskap og teologer i DnK sluttet å lese den såkalte Trosbekjennelsen bokstavelig. Hvor lenge er menighetene blitt villedet av Hyrdene? Har vi kanskje å gjøre med det som ble kalt «fromt bedrag» (latinsk: pia fraus)?
Kirkens lederskap og geistlighet strever i årlige jule- og påskeprekener med å gjøre det som nå kalles «fortellinger»: aktuelt og relevant. Vil det komme en ny Troslære fra gudsekspertene med «teologisk nyanserte» synspunkter og oppdaterte forklaringer om de sentrale hendelser i Jesu liv og historie: unnfangelse og fødsel, korsfestelse, oppstandelse, himmelfart? Gjenkomst og Dom ligger enn så lenge i en dunkel framtid.
Fredsbudskap – eller fiendskapets ideologi?
Fredsapostlene i Den norske kirke har betydelige troverdighetsproblemer. Hvilken fred? Jesus sier det slik ifølge Johannes 14:27: «Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir». Det er freden innenfor disippelskapet (sekten) Jesus snakker om. Han var en lokal endetidspredikant eller domsprofet som henvendte seg utelukkende til sin egen samtid. Også i Saligprisningene snakker han kun til sine tilhengere. En tidløs eller universell Jesus er en historisk forfalskning.
Biskop i Borg, Kari Mangrud Alvsvåg, skal nå skal lede «Europeisk råd for religiøse ledere (ECRL), som jobber for fred i Europa og verden på tvers av religioner». Det er ganske uforståelig at en evangelisk-luthersk biskop, med Martin Luthers religionshat i bunnen, kan få en slik framtredende stilling.
Ideal-Jesus er omtalt som «historiens første pasifist». Men hans mange doms- og straffetrusler lar seg vanskelig misforstå. Den historiske Jesus er verken uklar eller tvetydig. Bare noen (vanskelige?) evangelietekster nevnt.
Markus 16:16: Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv
Matt. 25:46: Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv
Matt 18, 6-7: Men den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernsten ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. Ve verden for forførelser. For forførelser må komme, men ve det menneske som forførelsen kommer ved!
Matt. 25: 41: Deretter skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler
Lukas 19:27: … Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, – før dem hit og hogg dem ned for mine øyne
Joh. 3:18: Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn
I Bergprekenen sier Jesus at den som kaller noen for dåre er skyldig til helvetes/Gehennas ild (Matt 5, 22), og om øyet eller hånden din frister deg til synd er det bedre å rive øyet ut eller hogge hånden av enn at hele legemet blir kastet i helvete/Gehenna (Matt 5, 29-30). I Matt 10,28 sier Jesus til disiplene at de skal frykte ham (Gud) som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete/Gehenna (parallellsted: Luk 12, 5).
Maktaspektet og herredømme-teologien går som en rød tråd gjennom den særkristne bibelsamling: Det nye testamente. Også gjennom kirkehistorien. Hvor i evangelieskriftene snakker Jesus (eksplisitt) om mangfold, religionsdialog og toleranse for annerledestenkende? Det er heller ikke mye måtehold eller nyanser i skildringene av de ugudeliges endelige skjebne i apostelbrevene.
«For meg skal hvert kne bøye seg», sier Herren i Romerbrevet 14:11. For slik står det skrevet! I Det nye testamente (Evangeliet?) står også dette: “… for vår Gud er en fortærende ild” (Heb 12,29). For en synder er det “forferdelig å falle i den levende Guds hender!” (Heb 10,31).
Romerne kap. 14: For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, tilhører vi Herren. Derfor døde Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde… Vi skal alle fram for Guds domstol.
2. Tess. 1, 7 -10: …Slik skal det gå når Herren Jesus åpenbarer seg fra Himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dag han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og bli hyllet blant alle som tror.
Se også Hebreerbrevet 10:26, 27 og 10:39, Filipperbrevet 3:19f., 2. Petersbrev kap. 3, Efeserne 1:10, Jakob 3:6, Johannes Åpenbaring kap. 20…
Helvete – Guds Flammende Vrede
Jesus fører tidvis en svært aggressiv og voldelig retorikk mot sine fiender, uvenner og motstandere. Å true med ild og sverd eller «helvetesbomben» er langt fra et fredsbudskap. Med Andreas Edwiens ord: en voldsteologi. Det kristne Vesten (Europa og USA) i fortid og nåtid kan med rette betegnes: krigens og militarismens kontinenter. Kald og varm krig har vekslet det siste århundret, som også perioder med opprustning og nedrustning. Nå er våpenkappløpet i gang – igjen! Alle vet at «Gods own country» (USA) slapp den første og andre atombombe over Hiroshima og Nagasaki i 1945. En prest velsignet bombeflyet.
Tempelridderne var en krigersk munkeorden blant flere. Jeg nevner igjen: den første offisielt utnevnte helgen i den katolske kirke var biskop OG kriger: Ulrik av Augsburg (død 973). Den hellige Jeanne d’Arc (jomfruen av Orleans) var også kriger. Så kan vi andre undres eller uroes over at den brutale krigerkongen Olav Haraldsson «den hellige» i vårt folkekirke-land trenger en offentlig/nasjonal jubileumsfeiring 1000 år etter sin (martyr)død – på slagmarken!
Det er ingen overraskelse om Jesus i vår tid avbildes med skytevåpen i hånden. Vi blir heller ikke forbauset over en «helgen med rakett».
Legg igjen en kommentar