Kap. 14 Kristninga av Norge: Fra religionstvang til kristen sekularisme

Noe av bakgrunnen for at jeg diskuterer kristningen av Norge, og slaget ved Stiklestad i 1030, er de mange samtaler jeg hadde med Lars Roar Langslet i begynnelsen av femti årene på gymnaset i Hønefoss. Det var gjennom ‘lapper’ vi sendte til hverandre i timen, at vi diskuterte språkpolitikk. Som tilhenger av ‘samnorsk’ provoserte jeg Lars Roar, som sterkt argumenterte for ‘riksmålet’. Han var konservativ og katolikk allerede den gangen, derfor roset han den kristne kulturen vi hadde fått siden slaget på Stiklestad i 1030. Hva var denne kulturen, og hvordan er den utviklet de siste tusen år?

Religionstvang i middelderens Norge og kristen sekularisme i det moderne Norge, anser jeg som motpoler i denne utviklingen. Kristen sekularisme kan også forstås som en hybrid identitet, se kap. 11.3, og et mer menneskevennlig mål for kristendommen i dagens Norge.

14.1 Kristendommen kom med krigsmakten.

I dag bør vi reflektere over hva den kristne kulturen i Europa var fra vikingtiden og frem til i dag. Nordmenn hadde kontakt med denne kulturen helt fra folkevandringstiden frem til vikingtiden. De lærte snart hvordan noen kunne sikre sin makt i landet. Konger og keisere hadde erklært sin tro på de kristnes Gud, og deres makt var betinget av denne tro. Så lenge de hadde den kristne Guden på sin side var deres posisjon i landet sikret. I tillegg hadde de også røvet til seg mye gods og gull, og bygget store kirker og andre praktbygg som bevis på rikdom og makt.

Derfor kom kristendommen til Norge ved hjelp av krigsmakten, det samme skjedde for kristendommen i Romerriket. I Norge var det vikingene, i første rekke Håkon den Gode og Olav Tryggvason som kom med kristendommen til landet, og kjempet mot stridsmenn for mindre høvdingseter, og erobret også kongemakten i landet, men greidde ikke å innføre kristendommen som statens religion. Derimot har det lenge vært stor enighet om at Olav Haraldsson, etter slaget på Stiklestad i 1030, innførte kristendommen i Norge. Hvorfor ble det nettopp Olav Haraldsson som har fått ‘æren’ av denne utviklingen? Han var omtalt som en Hvitekrist. Var han derfor særlig egnet for en slik oppgave? Kunne kristendommen blitt innført på et senere tidspunkt, med en som ikke tilhørte Hvitekrist?

14.2 Alternative religionsstiftere.

Ville det vært mulig for en kveker å innføre kristendommen i landet vårt? De var pasifister og støttet seg ikke på en krigsmakt. Det gjorde heller ikke presten og salmedikteren N.F.S. Grundtvig, med sin dannelseshumanisme, eller Hans Nielsen Hauge som var tilhenger av den protestantiske arbeidsmoral.. Begge hadde mange tilhengere i landet vårt. Morten Fastvold skriver om Grundtvigs «glade kristendom», der det også heter i en av hans salmestrofer: «Mennesket først og kristen så». Likevel er det noe i kristendommens historie som påvirket Olav Haraldsson, og som har formet deler av det norske samfunn i noen århundrer, men ikke det lavkirkelige miljøet som Grundtvig eller Nielsen Hauge tilhørte. Dette behovet var behovet for statlig makt. som ikke fantes blant Grundtvig og de andre jeg nevner. De ville derfor ikke kunnet kristne Norge, med statlig makt slik DNK vektlegger og fremstiller historien i dag.

14.3 Kristendommens makt i dagens Norge.

Det er mange tegn som forteller oss om kristendommens makt i det Norske samfunn i dag, og som bare delvis fantes hos kvekerne: Den Gregorianske kalenderen er på mange måter en kristen arv, selv om den i mange henseender er et produkt av astronomers arbeid, er dens innhold for det meste bestemt av kristenfolket (7 helligdager og 51 søndager). Korset i det norske flagget minner oss om kristendommens innflytelse gjennom mange år. Vi har kristne innslag i NRK (høymesse og morgenandakt), KRL faget i skolen, prestetjenesten i forsvaret. Kristen og humanistisk kulturtradisjon nevnes i Grunnloven. Kristendommens makt i Norge har en historie som jeg vil fortelle om.

Hvordan er vi blitt slik, hvordan skjedde kristningen av Norge? Som nevnt var både Håkon og Olav Tryggvason, som også grunnla Nidaros, viktige forløpere for denne prosessen. Likevel, slaget ved Stiklestad 29. juli 1030 nevnes ofte som den viktigste hendelse i Norgeshistorien da Olav Haraldsson innførte kristendommen i Norge. Aftenposten skriver (30.07. 22), i samsvar med historisk forskning, at dette ikke var en religionskamp, men en kamp om makten i Norge. (Man kan jo spørre om religionskamp og maktkamp var samme sak) Når dette er blitt fremstilt som en religionskamp var det mye fordi Olav Haraldsson var en kristen, han ble kristnet i Rouen i Frankrike i 1013. Likevel, den bondehæren som kjempet for han i Nidaros besto av både kristne og hedninger. Dessuten fikk han støtte av svenskekongen med en hær som besto av 1000 hedninger. Det var tydeligvis ikke en kamp mellom Åsatroen og Kristendommen, men det var en kamp mellom den kristne, kong Knut og hans vasaller (som også var kristne) mot Olav Haraldsson og hans folk, om makten i Norge.

Jeg antar derfor at kristendommen hadde blitt innført i Norge, uansett hvem som hadde vunnet slaget på Stiklestad. Forståelsen av slagets betydning for kristningen av Norge festet seg etter at Olav Haraldsson ble helgenforklart i Nidarosdomen. Olavsmyten befestet seg etter at kisten hans ble åpnet, og man fant at liket av han ikke hadde råtnet. «Hår, skjegg og negler hadde fortsatt å vokse – og så videre» (Aftenposten Historie s. 30). At Norge ble kristnet etter dette slaget ble snart rotfast i det offentlige Norge og i norsk skole. Kristningen av landet gikk raskere etter at Olav ble helgenforklart, og vi ble snart knyttet til kirkesamfunn i det øvrige Europa. Mytene, med helgenforklaring av Olav Haraldsson, fikk stor makt i landet.

Siden Olav hadde latt seg døpe i Rouen, tidlig på 1000 tallet, ble det vanlig å betrakte han. som en sterkt troende kristen. Skeie (2018) sier at denne dåpen må ses i sammenheng med en avtale Olav inngikk med Angelsaksernes Ӕthelred. Skeie (2018) påpeker også at dåp og omvending var uløselig knyttet til politiske maktforhold. Selve dåpsseremonien var derfor instrumentell for Olav Haraldssons søken etter makt og innflytelse. Om dette skriver Skeie videre:

For 1000 tallets mennesker – enten de bekjente seg til den kristne gud eller blotet til Tor, Odin eller Frøy – gjennomsyret det åndelige alt og alle, det åndelige og det sekulære var uløselig flettet inn i hverandre, umulig å skille. At Gud – eller gudene virket i verden og lot seg påvirke gjennom ritualer og bønn, var en selvfølge, det var umulig å tro noe annet. Det gjorde religionen instrumentell på en måte som kan virke fremmed i dag, men som for dem var det eneste naturlige. (s. 146).

Skeie sier også at Olav kunne vært oppriktig i sin nye tro – «om ikke i den grad hans senere helgenbiografer ville ha det til». Spørsmålet er om DNK som senere helgenforklarte han, sluttet seg til datidens tro om at det sekulære og åndelige liv var uløselig flettet sammen. Noe jeg sterkt betviler, dessuten kan vi spørre om Olav hadde kristningen av Norge som sitt store prosjekt. Skeie skriver blant annet:

De tidligste kildene tyder ikke på at kristningen av landet var et hovedprosjekt for Olav. I de store mengder av bevarte kvad som ble diktet av Olavs egne skalder mens han var i live, nevnes Gud eller kristning aldri med et ord. Det samme gjelder kvadene som senere ble påstått å være diktet av Olav selv. (s. 211)

Det var Tore Hund som drepte Olav Haraldsson på Stiklestad, som senere er fremstilt som den store skurken. Som nevnt ovenfor hadde jeg mange diskusjoner om kulturutviklingen i landet vårt med Lars Roar Langslet, en av mine klassekamerater fra gymnaset i Hønefoss, Da han som kulturminister i 1974 ble spurt av Dagbladet om hvem som var Norgeshistoriens største kjeltring var svaret kort: Tore Hund!

Derved fikk han, etter mitt syn, fremstilt motsetningen mellom den kristne Olav Haraldsson, og den ugudelige kjeltringen Tore Hund. Det sto om den gode kristningen av Norge og det syndige og uutviklede hedenskap. Likevel gjenstår spørsmålet om hvilken tro Tore Hund, kong Knuts sendemann, forholdt seg til. Kunne Tore Hund vært en kristen, kanskje i større grad enn det Olav Haraldsson var?

Aftenpostens HISTORIE, nr. 1 2023 fremstilte slaget på Stiklestad annerledes, som et ledd i maktkampen om Norge. Olav Haraldsson var ikke konge i 1030. Det var danskekongen Knut den mektige, mens Tore Hund «som hadde fått et område å administrere på vegne av kongen fikk også i oppgave å forsvare kongen. Danskekongen var jo også kristen, og Tore Hund gjorde altså bare jobben sin under slaget på Stiklestad, og Olavs forsøk på tronrøveri lyktes ikke» (28,29).

Olav viste seg ikke alltid som en menneskevenn. Når kampen om makten i Norge gikk han imot, forteller Skeie: «Vi aner en anspent stemning rundt en oppfarende og paranoid konge i ferd med å miste kontrollen».  Også Snorre skal ha sagt at på denne tiden da Olavs makt smuldret opp «reagerte han med maktbruk og vold mot sine egne, med det resultat at han drev enda flere inn i sin rivals armer».

Selv om Olav, med sviktende tilslutning, hadde gjort kristendommen til den offisielle religion i Norge allerede i 1024, var det mange som fortsatte å ‘blote etter hedenske skikker’. Her innfører Aftenpoisten HISTORIE begrepet kryptohedninger. «De lot som de trodde på Jesus, men dyrket sine norrøne guder» (s.30). Dette begrepet, kryptohedning anser jeg som en variant av Harari’s begrep hybrid identitet. Vi må tenke at Olav som person og hans menneskesyn, ikke hans gudstro, også påvirket balansen mellom kristendom og Åsatroen i mange år etter at han falt på Stiklestad.

Her er vi ved en situasjon som jeg tror våre landsmenn den gang hadde til felles. De norrøne guder var deres ‘blodsarv’, men kunne likevel ha mottatt kristendommen med ‘skrekkblandet fryd’. De hadde jo hørt ikke bare om krigsmakten som de kristne representerte, men også om Oppstandelsen og evnen til å gjenopplive døde mennesker.

Kristendommen fikk snart all makt over det offentlige Norge, også rettsvesenet. I praksis hadde landet etter Olav Haraldsson, kirkeretten, men i 1267 la Magnus Lagabøter frem en revidert lovbok for Gulating. I følge Store Norske Leksikon avviste Frostating denne lovboka fra kongen, fordi den i for stor grad regulerte kristenretten, som bare erkebiskop Jon Raude kunne ta seg av. Likevel, Magnus Lagabøter gikk lenger ved å ta inn kirkeretten, som kom frem ved å kalle den kanonisk rett.

Lovboka, fra 1267 blir disse dager feiret som et av landets viktigste dokumenter. Like verdifullt som Grunnloven. Den har Kirkeretten som et utgangspunkt, og sikret DNK kirke stor makt. Spørsmålet er om den i lang tid også støttet om religiøs tvang. 

14.4 Tvangen til tro

At Norge ble kristnet etter slaget ved Stiklestad ble snart rotfast i det offentlige Norge og i norsk skole. Vi ble snart knyttet til kirkesamfunn i det øvrige Europa, ikke minst etter Reformasjonen. I det 18. århundre, og begynnelsen av det 19. ble kirkens makt merkbar, gjennom tukt og svie i dagliglivets Norge. Riktig nok fikk Norge en ny identitet, slik Harari har beskrevet, en identitet som kan ha samlet store deler av folket. Likevel, denne identiteten innebar også et sterkt innslag av tvang, og vi kjenner derfor ikke den egentlige tilslutningen i folket. Morten Fastvold skriver:

Helt fram til 1845 pliktet enhver norsk borger å være en evangelisk-luthersk kristen, og det var straffbart å ha en annen tro. Man måtte gå i kirken til høymesse, og manglende oppmøte kunne straffes med fengsel eller gapestokk. Akkurat denne bestemmelsen var det vanskelig å overholde i et grisgrendt land som Norge, men plikten til å konfirmere seg og til å døpe sine barn var absolutt (s. 181).

Den viktigste drivkraft til religiøs og statlig makt var kampen mot vranglære. Det var viktig å oppdage og slå ned på mennesker som drev vranglære. Til dette krevde stor kontroll av individer og grupper i samfunnet, som også ble slått fast i lovverket. Ifølge Christian 5s norske lov var blasfemi definert som krenkelse av selve guddommen og tilknyttet tilsvarende straffer, dødsstraff etter lemlestelse. Etter reformasjonen ble ‘reformatorer’ beskylt for å drive vranglære, og brukte derfor blasfemibegrepet i en utvidet betydning, som beskyttelse for det sterkeste kirkesamfunn. Blasfemiloven rammet derfor også andre kristne. Senere ble de som ble dømt for blasfemi, ikke lenger vranglærer, men ateister og fritenkere.

Den nyeste utforming av blasfemiloven hadde som formål å verne om den frie trosutøvelse, den enkeltes religiøse følelse og forestilling om det hellige. Denne loven ble opphevet i 2015, etter angrepet på den franske publikasjonen Charlie Hebdo. I ettertid er det ikke vanskelig å forstå at blasfemibegrepet, fra gammel norsk lov til nyere tid, ikke bare var en hindring for ytringsfriheten, men også et forsvar for kirken.

Kristendommen fikk feste i Sameland (Sápmi) rundt 1700 tallet. Samenes religion var sjamanistisk, sterkt knyttet til naturen, de flyttet etter dyrene siden de var sterkt knyttet til jakt og fiske. Kunnskapen om deres religion er mangelfull siden den i alt vesentlig bygger på muntlige overføringer. Man vet likevel at de hadde sine hellige steder (Seidi) som også var omsetningssteder fra jakt og fiske, der de også utførte sine religiøse handlinger. Seidi ble tidlig tatt fra dem, da alvoret satte inn med hekseprosessene som også rammet samene. I Finnmark ble mange henrettet, og sent på 1700 tallet ble det bygget egne samiske skoler, der barna ble presset til å gå, og mer eller mindre tvangs-kristnet.

Når kristendommen fikk sitt feste i Sameland, fortsatte samene likevel å utføre sine religiøse handlinger samtidig som de gikk i kirken. Et problem for kirken, men virket ikke et problem for samene, som gjorde det.

Det skulle strafferettslige lover til å kristne Norge. Hvordan skal vi tolke dette når det gjelder tilslutningen i landet vårt? Det viktigste er at flere av lovene ga uttrykk for et menneskesyn som medlemmer av den Norske Kirke i dag ikke kan være stolte av. Som eksempel vil jeg nevne at frem til 1902 hadde vi en lov som krevde konfirmasjonsattest for å kunne gifte seg og tilegne seg eiendom. Den makt den Evangelisk Lutherske kirke hadde i Norge var ikke total da nye trossamfunn, som Grundtvigs «glade kristendom» slo rot i Norge. Siden 1741 hadde ‘ventrikkelplakaten’ forbudt andre enn ordinerte prester å preke i kristne forsamlinger, noe lekpredikanten Hans Nielsen Hauge satte seg mot. Han ble idømt to års festningsarbeid for å ha skapt en kristelig vekkelse på grasrotplan. Så lenge ‘konventrikkelplakaten’ ble beholdt forble Norge et land uten religionsfrihet, men når karismatiske menigheter av forskjellig slag etablerte seg i landet vil mange si at denne frihet ble gjenvunnet.

Norge var lenge styrt etter den kirkelige lovgivningen. For 750 år siden fikk vi Landloven som jeg nevnte var utarbeidet av Magnus Lagabøte, som Aftenposten Historie Nr. 1 2024 karakteriserte som en ny lov for en ny tid. Den var sterkt påvirket av fransiskanerordenen i Bergen, og i motsetning til kirkelig lovgivning tok den i større grad hensyn til de svake i samfunnet (se kapitel 4.2). For å sammenligne den kirkelige og kongelige domstol har Aftenposten Historie følgende eksempel: «Hvis en kvinne som mente seg voldtatt gikk til kirken, ble hun straffet. Hun hadde tross alt hatt sex utenfor ekteskapet. Hvis hun gikk til en kongelig domstol, fikk hun ingen straff. Saken hennes ble dessuten prøvd foran 12 menn som skulle avgjøre hvem de trodde på»

Magnus Lagabøte hadde et godt forhold til kirken, men Landloven ble laget som et godt alternativ til kirkens lovgiving. Han sa at «Dette er kanskje innen kirkens rettsområde, men se her, du får denne regelen». I kapitel 11.2 sier jeg at påvirkningen fra blant andre fransiskanerorden var av sekulær art. Magnus Lagabøte kan derfor sies å ha bygget opp en politisk kultur, som kommer i tillegg til kristendommen. Kristningen av Norge er derfor ikke ensidig, men også en prosess som gjør Norge mer sekulært. Norske humanister har derfor fordømt det danske forslaget om å forby koranbrenning.

Kristendommen betydde mye for leseopplæring i landet, med kristendommen unngikk vi omfattende analfabetisme. Likevel er det grunn til å se nærmere på hva denne leseopplæringen var. Ida Bull skriver følgende om barnelærdommen i Norge før 1750:

Allerede etter reformasjonen ble det innskjerpet at alle barn skulle lære «barnelærdommen». Klokkerne var ansvarlig for undervisningen av barna. Et minimum var at de skulle lese de ti bud, trosartiklene og Fadervår. Men lese her, betyr neppe mer enn at barna skulle lære det utenat etter klokkerens muntlige undervisning. I bondesamfunnet var det prester, klokker og foreldrene som var ansvarlige for at barna lærte det vesentligste av kristendommens læresetninger. (s.2)

Opplæringen var nok forskjellig i by og land, man hadde egne latinskoler for gutter. I tillegg hadde am egne Fattigskoler og Barnehjem. I mange tilfelle var det vanskelig å skille leseopplæring fra trosopplæring.  Det er derfor vanskelig å si hvilket bidrag kirken hadde til en alfabetisering av landet som helhet. Spørsmålet er hvordan leseopplæring, som ren utenat læring, virket tilbake på tilslutning til DNK. Denne læringsform var underlagt sterk kontroll av prester, i mange tilfelle biskopen selv, kom hjem til familien for å eksaminere barna. Klarte ikke barnet denne eksaminasjonen, senere ‘høring’ i kirken, ble de heller ikke konfirmert. Voksne som ikke klarte eksaminasjonen, ble nektet altergang og giftermål. Leseopplæringen var derfor, i stor utstrekning, et uttrykk for tvangen til tro.

Norge ble sterkt underlagt den Evangelisk Lutherske kirkes lover, men vi har også opplevet en humanisering av kirkens lover, og en økende grad av frihet hva tro og livssyn angår. I 1845 vedtok Stortinget den såkalte dissenterloven som gjorde det mulig for andre enn prester i DNK å preke Guds ord.  Som nevnt hadde ikke Norge noen religionsfrihet før vi fikk denne loven. I nyere tid har kristne vektlagt religionsfrihet som et viktig ledd i FN’s charter for menneskerettigheter. Der religionsfrihet er satt opp mot andre kryssende interesser i samfunnet, er det ofte religionsfriheten som har vunnet. Likevel, den manglende religionsfrihet den første tiden da kristendommen etablerte seg i landet er kjent fra andre steder i Europa. Det er bemerkelsesverdig at kristendommen i Romerriket, der keiser Konstantin tok makten sammen med et bispekollegium etter Nikea 325 umuliggjorde religionsfrihet i landet. Som nevnt over ønsket keiser Julian å gjenvinne denne frihet, men vant ikke frem. Senere har de kristne i Europa alliert seg med statsmakten og i mange år vunnet enerett på trosbekjennelsen.

I Norge, etter 1845 da dissenterloven ble vedtatt, kunne man kanskje forvente trosfrihet. Kanskje kan vi si at Grundtvigianismen representerte en slik trosfrihet, men andre nye menigheter har vært preget av en trosmessig tvang innad, som lenge hadde eksistert i Den Norske Kirke. Også karismatisk kristendom viderefører kristendommens søken etter makt og var derfor ingen garanti for religionsfriheten som først ble satt på prøve i nyere tid med jøder, muslimer og sikher som innvandret til landet.

Vårt Land skriver i dag (02.08.22) om det kommende jubileum i 2030, at dette må bli et todelt jubileum, ett for nasjonsbygging og ett for kristning av landet. Jeg skjønner at de må ende på en todeling, men venter en større åpenhet fra de kristne. Det norske folk har også opplevd tvangen slik jeg har beskrevet ovenfor og at mange også gjennomlevet en frigjøring fra streng kristendom. I tillegg opplevde vi etter hvert en sterk påvirkning fra humanister og fritenkere, som ikke bør glemmes ved en slik anledning.

14.5 Kulturkampen

Vi skal også huske den innflytelse filosofer og politikere ga oss etter Den franske revolusjonen og Opplysningstiden i Europa og andre land. Grunnloven som vi fikk etter Eidsvollsforsamlingen i 1845 var tuftet på den amerikanske Frihetserklæringen. Vi fikk på den tiden også parlamentarismen og et rettsvesen som sikret det Norske demokratiet, så kom også FNs charter for menneskerettighetene. Det er disse prosessene, som i sterkere grad enn kristendommen, har gitt oss det norske verdigrunnlaget.

Når tvang kom inn i bildet ble det vanskelig å si at Gud tjener nasjonen. Kristendommen var likevel med som identitetsskaper, men Norge var (og er) mye mer. Selv om man i høytidelige sammenhenger fortsatt nevner vår kristne kulturtradisjon er dette en automatisert frase der mye er underkommunisert. Store diktere som Ibsen, Bjørnson og Garborg var alle darwinister og kritiske til kristendommen. Bjørnson og Garborg var også erklært ateister. Edward Grieg som kjempet en sak for kremering, var også sterkt kritisk til kristendommen. Dette gjelder også de fleste norske forfattere rundt 1930 tallet som Helge Krogh, Sigurd Hoel og Aksel Sandemose. Her bør vi også nevne Christian Michelsen, statsminister i 1905 og en av hovedmennene bak Unionsoppløsningen med Sverige. Morten Fastvold nevner Michelsens intellektuelle testamente der det kommer frem

«at alle våre religiøse, politiske og sosiale forestillinger er skapt i vårt eget bilde, at intet religiøst, økonomisk eller politisk system står for noen absolutt sannhet, og at menneskets idealer skifter med skiftende tider. Michelsen var også klar på at ingen rase eller religion har rett til å tvinge sine meninger og systemer på andre. (s. 195).

Man kan spørre om ‘kristningen’ av Norge forsøkte å gjøre nettopp det. 

I offisielle sammenhenger der spørsmål om deler av Grunnloven diskuteres, blir hensynet til vår kristne kulturtradisjon nevnt. De forfattere og kunstnere jeg har nevnt ovenfor, samt hele vår fritenkertradisjon, mye initiert fra Bergensmiljøet, blir gjerne utelatt eller underkommunisert. Til slutt skal vi ikke glemme Arnulf Øverland! Med tanke på han og mange andre kulturbærere som var kritiske til kristendommen, kan vi spørre om vi i noen utstrekning har hatt en kristen kulturtradisjon?

I senere år har også Den Norske Kirke, sterkt påvirket av det sekulariserte samfunn, gjennomført en rekke reformer som ordinering av kvinnelige prester, vigsling av likekjønnede, reviderte liturgier. Likevel, konservativ kristendom har fortsatt sine stemmer i kirken og i karismatiske menigheter. Kristendommen reformeres, ulikt i forskjellige land, men er fortsatt avhengig av makt og generell innflytelse i samfunnet. Kristendommen som i Nikea ble etablert som en politisk bevegelse finnes fortsatt. Den trenger både den barmhjertige samaritan og den truende hånden for å sikre seg makt.

Hva vil så skje når kristendommens makt begrenses i samfunnet vårt, og når Gud ikke lenger tjener nasjonen? Kan vi få noe som ligner på det idealiserte samfunn som keiser Julian så for seg – i det moderne livssynsåpne samfunn, ved at den kristne Gud ikke lenger sikrer vår nasjonale identitet? Riktignok kan andre forhold bidra til vår norske identitet. Når Gud ikke lenger tjener nasjonen, og vi ikke lenger har den samme identitet som nasjon, er det naturlig at vi søker et sterkere samarbeid med overnasjonale organer for demokrati, menneskerettigheter og et uavhengig rettssystem.

14.6 Sekulær kristendom.

Likevel, kristendommen vil fortsatt være en viktig faktor i norsk samfunnsliv. I den mer humanistiske og menneskevennlige for finnes i dag den sekulære kristendom. Hvordan forholder de kristne i dagens Norge seg til Trosbekjennelsen, spesielt Oppstandelsen?  Har kristningen av Norge ledet til en liberal forståelse av dette spørsmålet, der svaret er ikke bare et ja eller nei. Noen kristne i dag synes å innta en mellom-posisjon når de sier det Åsta Dokka skriver om i Vårt land: «Vi kan ikke tro på oppstandelsen, like fullt kan vi bygge vårt liv på den». Dette er et redelig standpunkt som jeg har forståelse for. Kunne hun ikke da underbygge sin ærlighet ved å si: vi vet ikke om denne fortellingen er sann, men det gjør hun vel også.

Her står vi ved noe alle religionskritikere må ha stor respekt for. Det er sider ved Trosbekjennelsen, spesielt om Oppstandelsen som gir de fleste kristne en åndelig ro, som også gir livet en mening. Når kristne vektlegger Oppstandelsen, og andre sider ved Trosbekjennelsen, bør vi som religionskritikere vise de kristne stor respekt. Samtidig bør kristne stille seg spørsmålet om hvordan spørsmål om Oppstandelsen blir tatt opp med ikke-troende mennesker. De lever nå i et sekulært samfunn, og bør derfor også vise respekt for ikke-troende i dette spørsmålet. Det er det jeg mener Åsta Dokke har gjort, når jeg tolker henne slik: Vi vet ikke om Oppstandelsen er en sann historisk hendelse. Derved forveksler man ikke sannhet og tro. Ved unngå å forveksle de to ordene, opprettholder man det Harari sier er en av sekularismens idealer.

Derved kan vi opprettholde en meningsfull kommunikasjon mellom kristne og ikke-troende. Utvikling av kristendommen i Norge har derved nådd et nivå jeg vil kalle sekulær kristendom.

Spørsmålet er om alle kristne i dagens Norge ser på dette som en viktig målsetning for kristningen av Norge. Konservative kristne vil nok ikke se på sekulær kristendom, som en målsetning. Ved å gå imot en slik målsetning, blir det også vanskelig å se kristningen av Norge i sammenheng med menneskerettighetene. Vi får derfor en sprikende og mangelfull forståelse av det verdigrunnlag vi bygger landet vårt på.

Likevel, når vi ser historisk på dette landets utvikling siden 1030, er det forståelig at kristenfolket ønsker at tusenårsfeiringen må handle om kristningen av Norge. Bygging av nasjonalstaten og kristningen av landet er på mange måter sammenvevd.  I så tilfelle håper jeg at kristenfolket også anerkjenner skyggen, som ennå ligger over kultur-Norge og mye av samfunnslivet generelt, fra denne perioden. Tusenårsfeiringen bør handle om langt mer enn kristendommen rolle i landet.

På denne bakgrunn finner jeg det riktig at vi 2030 feirer nasjonsbyggingen av Norge etter slaget på Stiklestad. Kristendommen har vært en sterk maktfaktor, men har ikke gått foran i utviklingen av det norske demokratiet – slik blant andre, Christian Michelsen gjorde. Kanskje var den viktigste hendelse i nasjonsbyggingen, ikke slaget i Stiklestad, men Unionsoppløsningen med Sverige. Kristendommen har dominert med sin religion hele denne tiden, men landet har også blitt sekularisert, en utvikling som har tiltatt de seneste årene. De fleste mennesker som i dag går i Kirken, eller blir betjent av Kirken gjennom dåp. konfirmasjon eller bryllup, er påvirket av sekulære idealer. I dag har vi et livssynsåpent samfunn, derfor kan vi i 2030 også feire en (delvis) Frigjøring fra kristendommens dominans?

Kap. 15 Kristendommen i dagens Norge: Kort referat av en debatt om transseksualitet

I nyere tid har kristne i Norge engasjert seg i en rekke verdispørsmål som har sitt opphav i helse – og sosialpolitikken. Ett av dem gjelder debatten om transseksualitet og er nærmere omtalt i Vedlegg 3. Den begynner nå å ligge noe tilbake i tid, men jeg mener følgende konklusjon fra debatten den gang, fortsatt er aktuell: «Det synes opplagt at hjernens rolle i utviklingen av kjønnsidentitet (og kjønnsinkongruens, kjønnsdysfori) må underkastes videre forskning. Begrepet kjønn kan ikke utelukkende bindes til det organ som produserer egg eller sædceller. Fremfor alt trenges mer forskning om kjønn og kjønnsidentitet innenfor psykologiske og medisinske forskningsgrener. Slik forskning er nødvendig for å kunne følge opp Trettebergstuens rop om hjelp til ‘de folka som ikke føler seg hjemme i de to kjønnskategoriene’. Husk at det er deres menneskeverd dette gjelder. En tredje kjønnskategori vil være en identitetsmarkør som kan samle dem, istedenfor å bli sett på som utviklingsforstyrret i forhold til det kjønnsbinære storsamfunnet».

Kristne vil gjerne forsvare Bibelens ord om at vi er født som mann og kvinne, det binære synet på kjønn. Går man imot dette synet, går man også imot biologien som vitenskap sies det. Dermed kan man bruke vitenskapelige argumenter for å forsvare Bibelens ord. Motstanderne, de som går inn for bruken av et tredje kjønn i lovgivningen, men også de som er arrangører av Pride, og medlemmer av Fri, tenker ikke bare uvitenskapelig, men fremmer også en ny ideologi. (En ny vranglære?) Hvordan er det mulig å omtale omsorgen for de transseksuelle og det sosialetiske engasjement som ligger i Pride, som en Ideologi? Jeg kan ikke se at de transseksuelles hverdag, deres problemer med å bli forstått og godtatt i samfunnet, kan omtales som en ideologi.

Hvem er det som på dette feltet står for en ideologi? Kjetil Slagstad i Aftenposten (05.01.22) sier derimot at en definisjon av begrepet kjønn, utelukkende i binære termer, og tatt i betraktning antallet transpersoner i landet, vil dette gjøre hele feltet til en ideologisk slagmark. De kristne ser ut til å begrense en biologisk forståelse av kjønn til å gjelde kjønnsorganene og kjønnshormonene, testosteron og østrogen. I vedlegg 3 påpeker jeg at kunnskap om hjernens rolle, gjennom hormonutskillelse fra hypofysen og epifysen i like stor grad danner vår biologiske forståelse av kjønn. Berthold Grünfeld og Elisa Almas nevner også TDF (Testicle Developmet Facor) som er nødvendig for en binær kjønnsutvikling. Der denne faktor mangler vil transseks oppstå. Vi bør derfor også følge biologisk forskning der denne faktor mangler. Det er derfor viktig at biologisk og medisinsk forskning engasjerer seg i avvikende og sjeldne tilstander. Derfor er transseksualitet en utfordring for forskningen, ikke en ideologi. Snarere er det Foreldreoppropet 2022, der mange kristne er med, som gjør dette til en ideologi.

Når kristne har omtalt transseksualitet som ideologi kan det se ut som de oppfatter begrepet som en form for religiøs tro. Dette må derfor avvises som vranglære, på samme måten som de avviste de gnostiske skriftene de første århundrene av kristendommen. Jeg finner derfor likheter mellom kristendommens behandling av transseksualitet og deres avvisning av konkurrende trossamfunn i antikken. Alt som ikke passer bibelske tekster blir lett avvist som en ideologi de ikke kan slutte seg til, som i praksis fungerer som vranglære.

Likevel, toleransen er også levende i deler av kristenfolket i Norge. Nylig satte Jo Clifford opp sitt omdiskuterte stykke «Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning» på Teater Innlandet.  Her er Jesus en transkvinne, og man kunne forstå at forestillingen måtte ha politibeskyttelse. Det er senere blitt mye omtalt i Vårt Land og kandidater som stilte til valg på Bjørgvin Bispesete ble intervjuet om stykket. De ga alle uttrykk for en tolerant holdning til stykket, at de ikke ville motsette seg en fremstilling av Jesus som transkvinne. Derfor ser jeg dette som en forsiktig begynnelse på et åpnere samfunn blant kristne i Norge.