Kapittel 16 Gud, en sovepute i menneskets tidsalder?

Vi er nå kommet til et punkt der vi må avklare vårt menneskesyn under trussel om utryddelse av det biologiske mangfoldet, forurensning og klimaendringer som truer alt liv på jorden. Dette er trusler som vi finner i geologiske funn i dag, som viser at mennesket har avsatt sine spor i kloden vår, og er sammenfattet under navnet Antropocen, med antro for menneske og cen for ny. Derfor snakker vi også om denne tiden som menneskets tidsalder. Begrepet har altså betydning i en geologisk tidsregning, samtidig som oversettelsen henviser til menneskets rolle som naturens forvalter i en kritisk tid. Klima- og naturkatastrofer er helt og holdent menneskets ansvar. Jeg ser derfor at enhver diskusjon om religion og livssyn må underordnes dette perspektivet for livet på jorden.

Klimakrisen krever handling nå, det samme gjelder arbeidet for å bevare naturen. Dette betyr at menneskene bør også engasjere seg politisk, for å påvirke og spille sammen med myndighetene i landet. Jeg mener Antropocen må møtes politisk, samtidig som den berører de verdier som nedfeller seg i hvert individs bevissthet. Jeg vet at mange kristne også engasjerer seg i disse oppgavene, men det gjør også sekulære mennesker. Er det forskjeller mellom kristne og sekulære i deres måte å møte klimakrisen på? Hva betyr sekularismen i denne kampen?

16.1 Sekulære idealer

For å svare på dette spørsmålet bør vi se en gang til på begrepet sekularisme. Harare nevner to idealer som kjennetegner sekularismen. Det ene er, som jeg har nevnt ovenfor, at sekulære individer bestreber seg på ikke å forveksle sannhet og tro. De søker sannheten der den finnes i vitenskapelig forskning eller kontrollerte rapporter i nyhetsredaksjonene, samtidig som de sier at ingen person, gruppe eller bok sitter på den hele sannheten alene.

Harare nevner også en annen egenskap hos de sekulære som er barmhjertighet. De har utviklet en dyp forståelse av lidelse. Han sier at «Sekulære mennesker avstår for eksempel fra drap fordi drap påfører sansende vesener enorme lidelser, ikke fordi en gammel bok forbyr det». Samtidig leder dette idealet til mange dilemmaer: «Hva skjer når en og samme handling skader ett menneske, men hjelper et annet?» (s. 213). Vanskeligheter med slike dilemmaer kommer tydelig frem i krigstilstander, slike vi nå (jan. 24) finner i Midtøsten. Kan da sekularismen hjelpe oss gjennom slike alvorlige kriser?

Gjør den det i dag? Sekularismen, med de idealer som Harare beskriver, skulle absolutt muliggjøre dette, men det forutsetter også et positivt menneskesyn, der vi erkjenner menneskets eget ansvar. Problemet er at mange sekulære kjennetegnes også gjennom en hybrid identitet, sekulær og religiøs. Dette er ofte mennesker som holder en Gudstro ‘for sikkerhet skyld’. Mitt spørsmål blir derfor om en Gudstro kan fungere som en sovepute. Ifølge denne tro er det den allmektige Gud som bestemmer utviklingen. Den kan også hjelpe oss utenom de moralske dilemmaene.

Flere politisk engasjerte mennesker, ofte ungdom, i kampen for klima og natur, kan ha en Gudstro. Derfor kan jeg ikke si generelt at Gudstroen vil fungere som en sovepute. Jeg har heller ikke noen statistikk for en slik sammenheng, men reiser her likevel spørsmålet. Alle individer med en hybrid identitet, som ennå ikke har engasjert seg politisk i klimakampen, for disse kan Gudstroen virke som en sovepute.

For at vi ikke skal gå i en slik felle, må vi snakke med hverandre om menneskets ansvar, og at vi som frie og tenkende mennesker kan bidra til å bedre livsbetingelsene på kloden vår. I dette ligger det et humanistisk menneskesyn som jeg mener er grunnlaget for fremskrittet i vår del av verden. Derfor mener jeg at Antropocen også nødvendiggjør at vi også snakker om livssyn, som kan være vanskelig å gjennomføre.

16.2 Antropocen og det livssynsåpne samfunn

For å møte de utfordringer som vi finner i Antropocen trenger vi et livssynsåpent samfunn. Det behøver ikke nødvendigvis være et akademisk samfunn, slik jeg kommer til å fortelle om her, men individene i et slikt miljø må ha en åpenhet og nysgjerrighet for utfordringer og muligheter i menneskets tidsalder.

Det hadde jeg ikke i min pensjonisttilværelse i Drammen, jeg savnet da et godt miljø for samtaler om tro og livssyn. Et slikt miljø hadde jeg i 70 og 80 årene mens jeg arbeidet på Blindern, et samfunn som kan tjene som en modell for humanistisk tenkning og utvikling. Jeg skal fortelle litt om dette miljøet, som neppe kan gjenskapes i dag, det sitter likevel igjen i min hukommelse som et godt eksempel på intellektuell åpenhet.

UNI-bygg på Blindern hadde gitt meg leilighet på Østerås, et bofellesskap som vi populært kalte «Akademiker-ghettoen» i Bærum. Her møtte jeg mennesker med ulik vitenskapelig bakgrunn, fra Nobelpris-vinner (økonomi), til professorer og stipendiater i flere fag. De representerte også flere livssyn, kristne, som humanetikere og ateister. Flere møttes mye privat, og slik husene var satt opp med kjøpesenteret i nærheten, møttes vi også utendørs. Jeg opplevde stor åpenhet og god kontakt med mine naboer.

Jeg husker spesielt Halvard Beck som bodde der sammen med barn fra tidligere ekteskap, som var studentprest på Blindern og høyt verdsatt av studentene. Han ga et positivt og godt bilde av sin kristne tro. Tilsvarende ga humanetiker og ateist Thor Jacobsen en betryggende og god beskrivelse av sitt livssyn. Det ble mye å tenke på for meg, likevel er det først som pensjonist jeg tar et veivalg.

Selv om Østerås ble en «akademiker-ghetto», avgrenset fra det konservative miljøet i landskapet rundt oss, minnes jeg Østerås som et livssyns-åpent samfunn. Dessuten er det nettopp dette Humanetisk Forbund (HF) arbeider for.

Når jeg sammenligner med det livssynsmangfold jeg opplevde på Østerås, skjønner jeg at det er store forskjeller blant kristne i åpenhet om religiøst dogmatiske spørsmål. Jeg visste at lukkede kulturer kunne finnes i karismatiske menigheter, særlig i Smiths Venner, men ble overrasket over å finne dette også i DNK.

Mange kristne som jeg møtte på Østerås og andre i delvis lukkede livssynsmiljøer, hadde likevel et sekulært liv. De kunne derfor i ifølge Harari beskrives med en hybrid identitet, og likevel finner jeg her store forskjeller som kan beskrives med begrepet åpenhet i livssynsspørsmål. Det var på Østerås at jeg møtte kristenhumanister i samtaler og samliv med livssynshumanister, og på grunn av deres åpenhet i livssynsspørsmål, har jeg spurt meg selv om de noen gang kan forenes. Problemet er gudstroen. Selv om ikke alle kristne er sikre i sin gudstro, vil likevel tanken om en allmektig Gud opprettholde et skille mellom kristenhumanisme og livssynshumanisme. Hva dette betyr når det gjelder å møte utfordringene i menneskets tidsalder bør diskuteres.

For å ha en hybrid identitet måtte kristne også tilfredsstille «Det sekulære idealet» som blant annet betyr at man lar være å forveksle sannhet og tro. Slik jeg husker samtaler jeg hadde med flere på Østerås var forskjellen mellom sannhet og tro ikke noe problem, men hos andre kristne jeg har møtt i senere tid er dette usikkert. Forskjellen mellom de som tilfredsstiller «Det sekulære idealet» og de som ikke gjør det, kan lett komme frem når vi diskuterer evolusjonsbiologi. Mennesker som ikke aksepterer en Darwinistisk forklaring, velger derfor å gå inn for kreasjonisme som er forenlig med skapelsesberetningen i bibelen. Også den moderne utgaven, intelligent design er forenlig med en religiøs tenkemåte. Det ser derfor ut til at folk som holder seg til en slik tenkemåte, også ser bort fra empirisk basert forskning som en viktig forutsetning for sannhet på dette feltet.

Dette skillet er også kritisk viktig når vi snakker om menneskeskapte klimaendringer. I nyere tid finner store endringer i klima, og vi vet at forskningen knytter dette til en gradvis oppheting av kloden, noe vi alle er med og bærer ansvaret for. Likevel, med en sterk Gudstro kan dette ansvaret lett relativiseres. Vil troen på intelligent design også påvirke deres holdning til klimakrisen?

Derfor stilte jeg spørsmålet om kristen tro kan gi oss et grunnlag for å ta opp kampen for miljøet i Antropocen, eller om troen er uten relevans for dette spørsmålet? La meg derfor nevne noen få punkter om forholdet mellom Gud og vår materielle verden, slik Norske teologer ser det. Disse finner jeg blant annet fra en masteroppgave skrevet av Asla Maria Bø ved det Teologiske Fakultet, UiO 2008. Dette temaet kan også settes i en bredere filosofisk sammenheng, der det er naturlig å ta utgangspunkt i René Descartes skille mellom den kroppslige verden res extansa og den subjektive, opplevde verden res cogitans. Hans filosofi ble sterkt diskutert av både Kant og senere Heidegger. Selv om alle diskuterer en dualistisk forståelse av verden, skal jeg her begrense meg til religiøs dualisme, som vi også finner i flere av Østens filosofer.            

Kristendommens dualisme kan best forstås om vi starter med begrepet Transcendens. Ifølge bibelen skapte Gud verden. Han må derfor skille seg fra sitt skaperverk. Her avviker kristendommen fra naturreligionene der det hellige er til stede i naturen ikke utenfor den. Gud som skaper, opprettholder verden som likevel er adskilt fra Gud.

En ytterligere dualisme mellom Gud og verden hentet Origines (185 – 253) fra Platonismen. Han skiller den forgjengelige fysiske verden fra den guddommelige verden, dvs. at selvet tegnet (den fysiske verden) skilles fra det tegnet viser til (Gud). Dette gir oss et hierarkisk verdisyn som vi også finner igjen hos Augustin: Nederst finner vi dyrene, deretter de materielle tegnene som viser til den himmelske og åndelige verden, og øverst finner vi den geistlige stand. Et slikt hierarkisk verdisyn leder også til kristendommens dualisme, som jeg har omtalt tidligere: mellom gode og maktsøkende sider.

16.3 Luther

Han sidestiller den materielle og åndelige verden. Mennesket er en del av naturen, men også hevet over naturen siden mennesket er født i Guds bilde. Dette er en forkortet beskrivelse av forholdet mellom den kristne Gud og naturen som mange teologer kan si er utilstrekkelig. Teologien inneholder en lang tolkningstradisjon om forholdet mellom Gud og naturen som ikke har forandret min kritiske holdning til kristne bidrag i klimakampen. Imidlertid går Bø utover med den teologiske rammen og nevner Lynn White’s arbeid «The historical Roots of Ecological Crises» (Science 1967). White sier her at Skapelsesberetningen har forkastet animismen og derved muliggjort en skandaløs utnytting av naturen. Det er 2 grunner til dette.

Bibelen har latt mennesket dominere over naturen og lagt grunnlaget for antroposentrisk tenkning.

Kristendommen skiller mellom mennesket (i Guds bilde) og resten av skaperverket (som ikke har sjel eller fornuft).

Slik jeg tolker White kan naturreligionene i et visst mon utmanøvrere kristendommen på dette feltet. Mennesket kan ikke skilles fra resten av skaperverket (naturen). Han nevner spesielt St. Frans av Assisi som fremmer et alternativt kristent syn på naturen, om absolutt likhet mellom alle skapninger, mennesket inkludert. White stiller seg likevel kritisk til St. Frans’ tanker:

The present increasing disruption of the global environment is the product of a dynamic technology and science which were originating in the Western medieval world against which Saint Francis were rebelling in so original a way. Their growth cannot be understood historically apart from distinctive attitudes toward nature which is deeply grounded in Christian dogma. The fact that most people do not think of these attitudes as Christian is irrelevant. No new set of basic values has been accepted in our society to displace those of Christianity. Hence, we shall continue to have a worsening ecologic crises until we reject the Christian axiom that nature has no reason for existence save to serve man.

Om vi forkaster dette aksiomet, må vi også forkaste inkarnasjonen som betyr, ifølge White at «man shares, in great measure, Gods transcendence of nature». Det gjør ikke kristendommen mener White, og hevder derfor at den er «the most anthropocentric religion the world has seen». Fortsatt gjenstår det derfor å forklare menneskets ansvar for naturen, klima og klodens fremtid.

16.4 Pave Frans i klimabrevet (Laudato si’)

18. juni 2015 sendte Pave Frans ut sitt lærebrev om jorden og klimakrisen. Navnet henspiller på Solsangen av Frans av Assisi der han lovpriser skaperverket. I sitt lærebrev appellerer paven inntrengende om en dialog, på tvers av religioner og kulturer om hvordan vi kan utforme vår planets fremtid. Dette lærebrevet er senere blitt omtalt i NRK programmer, som henvender seg til eksperter på tvers av landegrensene.

 En slik oppfordring fra kristent og katolsk hold må hilses velkomment, men vanskeligheten i dette arbeidet, på tvers av religioner og kulturer, gjør at det krever god styring. Derfor minner dette oppdraget fra paven om arbeidet med å lage FNs charter for menneskerettene. Det var styrt og ferdigstilt av Eleanor Roosewelt (se kapitel 11.1), på en måte som oversteg senere tverrkulturelt samarbeid for å redde klimaet.

Vi kan være uenig om metodene for å stoppe global oppvarming, og derved klimakatastrofer. Harare i boken Homo Deus sier at «den eneste sikre metoden for å stoppe global oppvarming er å stoppe økonomisk vekst, og det er ingen myndigheter villige til å gjøre» (s. 192). Aller minst har kristendommen en oppskrift for denne oppgaven.  For å imøtegå en slik alvorlig situasjon, å erkjenne menneskets ansvar for klimaet, der ingen ‘Christian dogma’ kan hjelpe oss, må vi utdype humanismens menneskesyn.  

Dette er en holdning som fornuften har gitt oss, den gir oss forvalteransvaret for naturen, men hindrer ikke en opplevelse av enhet mellom mennesker og dyr. Da vil jeg også understreke at denne kampen for miljøet krever kunnskaper om natur og klima, kunnskaper som vi til dels har i dag, men som også krever ny forskning.

16.5 Vitenskap og religion

De siste årene på universitetet og fra tiden jeg ble pensjonist har jeg blitt sterkere opptatt av grunnlagsproblemer i vitenskap. Dette er også en aktuell problematikk for klimaforskningen som kom både før og etter min tenkning om kristendommens rolle i Antropocen. Begge har medført at jeg ikke lenger er tilfreds med en hybrid identitet, nå tar jeg opp i meg det humanetiske livssynet. En av de temaene som befestet dette livssynet hos meg var forholdet mellom vitenskap og religion.

Også når jeg leste litteratur om kristendommens utvikling, måtte jeg igjen ta opp spørsmålet om hvordan vi skal forstå forskjellen mellom religion og vitenskap. Jeg fikk høre, i sekteriske kretser at det ikke er noen forskjell: vitenskap er også en form for religion! Spesielt er dette blitt sagt om Darwinisme (evolusjonsbiologi), som jeg nevnte ovenfor ble erstattet med begreper som kreasjonisme og intelligent design, ogsom jeg snart avviste etter å ha lest nyere litteratur om evolusjonsbiologi. 

Med bakgrunn i min egen forskning (og fra diskusjoner som gikk på Psykologisk Institutt) var det naturlig at jeg gikk til vitenskapsfilosofien for å forstå grunnlagsproblemene, men også for å uttrykke så klart som mulig hva forskjellen mellom religion og vitenskap er. Her fikk jeg blant annet hjelp i Thomas Kuhn’s arbeider der han sier at vitenskapelig utvikling ikke kan forstås som en sakte kumulativ prosess, men en serie paradigmeskifter. Et paradigme identifiserer hva som er viktige eksperimentelle og empiriske problemer, og dermed utgjør en form for ‘approach’ spesielt til naturvitenskapelig forskning. Jeg lærte også at et viktig paradigmeskifte i mitt eget fag fant sted da klassisk hukommelsesforskning ble inkorporert i kognitiv nevropsykologi. Kan kristendommen sies å bygge på ett paradigme, uten noen paradigmeskifter?

Vet ikke om begrepet paradigme er særlig brukt av teologer, kanskje mange vil si at det er irrelevant i en diskusjon om religion. Kanskje kan noen hevde at kristendommen har ett paradigme, nemlig inkarnasjonen som er sammenfattet i Den Apostoliske Trosbekjennelsen, og fastsetter derved forholdet mellom Gud og naturen. Den er ikke skiftet ut i moderne kirkesamfunn, men i det store og hele forblitt den samme. Kan ikke se at kristendommen har hatt paradigmeskifter. Derfor representerer kristendommen (og andre monoteistiske religioner) det motsatte av hva Kuhn forstår som vitenskap.

Jeg har også fått stor hjelp i å lese Karl Popper. Han sier at teorier er vitenskapelige bare om de er støttet av falsifiserbare hypoteser. Her blir altså kravet om falsifiserbarhet sentralt. Begrepet betyr at det må finnes en eksperimentell eller annen fremgangsmåte som setter oss i stand til å avgjøre om hypotesen er riktig. Er den ikke riktig skal den forkastes. En teori er ikke riktig i en absolutt forstand, men blir den støttet av et stort antall bekreftede hypoteser vil teorien bli stående som del av vår etablerte kunnskap. Hypoteser kan også omtales som påstander, trosbekjennelsen er en samling påstander. Ingen av dem er falsifiserbare og har derfor ikke noe med vitenskap å gjøre. Mange vil nok si at vi ikke skal stille samme krav til tro og vitenskap. Kanskje Poppers krav om falsifiserbarhet er irrelevant i diskusjon om religion?

Det er jeg ikke enig i. Dette kravet er ikke irrelevant fordi det betyr at feilsøking (testing av hypotesene) er viktig i våre forsøk på å forstå mennesket og naturen. Fremskrittene i vitenskapen, og med dem utviklingen av sivilisasjonen, hviler blant annet på at forskere har blitt tidlig oppmerksom på feil for så å gjøre de nødvendige korreksjoner. Darwin var ikke kjent med Mendels tidlige arbeider i genetikk. Han antok feilaktig at avkommet ville få en fenotypisk blanding av foreldreparets egenskaper. Når denne feilen ble oppdaget ble evolusjonsbiologien korrigert. Tecumseh Fitch sa at evolusjonsbiologien giftet seg med genetikken og vi fikk epigenetikken. Vi mangler en tilvarende feilsøking i kristne tekster og kristen praksis som derfor har fått et ‘stand still’, mens vi har blitt vitne til nye vitenskapelige fremskritt, og med dem sivilisasjonen, uavhengig av kristendommen og andre religioner.

Kristne samfunn i dag deltar i åpne debatter om samfunns-utviklingen, og i denne debatten kommer det frem påstander som i mange tilfelle er blitt karakterisert som konspiratoriske teorier. Ikke sjeldent finner vi at slike teorier har sine opphav i konservativ kristendom. I samfunnsdebatten blir det nødvendig å stille krav om fakta-sjekk av slike teorier, dvs. at teoriene må være basert på falsifiserbare hypoteser. For meg har derfor Karl Popper relevans også for en debatt om kristendom og religion, likevel bruker jeg hverken Kuhn eller Popper som en oppskrift på hvordan vi skal løse problemer av trosmessig eller moralsk art. (Om vi i det hele tatt her kan snakke om noen problemløsning) Generelt forteller de oss om egenskaper ved fruktbar forskning, noe som også gjelder for klimaforskningen. Likevel, bruker jeg disse for å minne oss om betydningen av å oppdage feil i egen tenkning og teoridannelse. På denne måten vil det være mulig å skape en holdning i samfunnsdebatten, dvs. en holdning som deles av mange i samfunnet, og som ikke minst har betydning i debatter om livssyn og religion.

Selv om det finnes ulike tilnærminger til kampen mot klimatrusselen, finner vi også stor respekt for en vitenskapelig tilnærming på dette feltet. Det gjelder ikke minst den verdi vi har funnet i de årlige rapporter fra FNs klimapanel, og det faktum at 194 land har sluttet seg til den siste Parisavtalen fra 2023. Her har vi forpliktet oss til klare grenser for klimagassutslipp, noe vi fortsatt sliter med å etterkomme.

En kritisk holdning på dette feltet, med en åpen og engasjert debatt betydde et viktig skritt på veien mot humanismen. Etter mitt syn vil en slik debatt også åpne veien for et humanetisk livssyn. I 2018 meldte jeg meg derfor inn i Humanetisk Forbund (HEF) og har siden hatt stor glede av kontakten med denne bevegelsen i Norge. Her møter jeg en kritisk holdning til samfunnsdebatten i sin alminnelighet, og til debatt om religion og livssyn i særdeleshet.

Jeg skal forklare nærmere dette livssynet, som ga meg Frigjøringen, og har egenskaper som jeg søker å forklare i det følgende.

Kapittel 17 Ateisme

Jeg erklærer meg nå som ateist. Lenge betraktet jeg meg som agnostiker. Forskjellen kan for mange fortone seg som liten, i det en agnostiker beholder en flik av tvil som ikke kommer til uttrykk hos ateisten. For meg er valget mellom ateisme og agnostisisme et holdningsspørsmål.

Ateisme er ikke en tro eller et livssyn. Stalin var ateist, men jeg deler ingenlunde det livssyn han hadde. Ateister har forskjellige livssyn, ingen av dem har tro på en Gud. Mange spør da hvordan jeg kan vite at det ikke finnes en Gud. Selvfølgelig kan jeg ikke vite det, la meg understreke igjen at ateisme er en holdning jeg har. Hvordan skulle jeg dessuten bevise at noe X ikke eksisterer? Bertrand Russell nevner følgende tankeeksperiment: Et melkespann går i bane rundt solen, men dette spannet er så lite at det ikke blir oppdaget av de sterkeste teleskoper vi har utviklet. Skal vi likevel tro at det finnes?

Ateisme er forbudt ved lov i flere samfunn, i noen praktiseres også dødsstraff for ateisme.

På nettet fant jeg fant nylig (26.03.23) følgende ordveksling om ateisme: «Noen mennesker hevder at teisme og ateisme er to sider av samme sak, hva synes du om denne påstanden? Svar: Jeg har sett at mange mennesker som tror på en gud er overbevist at alle har et absolutt behov for å tro på noe, og dermed stempler ateisme som en form for religion». Mest av alt ser jeg slike påstander, og selve spørsmålet, som et selvforsvar.

Det kan være et signal om at man ikke vil eller er i stand til å forstå at andre ser verden annerledes enn en selv. Det er i så fall ikke helt uventet. Hvis man tror på noe og føler seg helt avhengig av å tro på det, da kan det å akseptere ateisme føles skremmende. Å fornekte ateisme blir da en måte å fornekte sin egen tvil» (Martin Ystenes, Quora).

En avvisning av ateismen som innebærer at alle mennesker har et behov for en Gud, forekommer i enhver teisme. Det betyr gjerne at man legger sin lit til Gud i vanskelige tider, slik som klimakrisen i vår tid. Som jeg skrev i forrige kapitel er vi nå kommet i menneskets tidsalder, Antropocen. Å si at ateisme er en form for teisme vil være å frata ateistene alt ansvar, men verre er det for de som forutsetter en gudstro for alle mennesker. Hvem har da ansvaret for kloden vår? Jeg har inntrykk av at det er mange mennesker som tenker slik, en holdning som ikke bygger opp ansvaret for kloden, og fremtiden vår.

Ordet Gud er en del av språket, det finnes i alle språk. Hva mener vi med Gud?  Noel Harari har to svar på dette spørsmålet:

Noen ganger når folk snakker om gud, snakker de om et storslått, formidabelt mysterium, som vi ikke vet noe som helst om. Vi påberoper oss denne mystiske Gud for å forklare kosmos’ dypeste gåter. Hvorfor finnes det noe og ikke bare ingenting? Hva var det som formet de grunnleggende fysiske lovene? Hva er bevissthet, og hvor kommer det fra?  (Harari. S. 205).

Vi kan ikke si noe konkret om denne guden, den er filosofenes Gud. Et tema vi kan ha rundt leirbålet. Fortsatt, ifølge Harari er gud også noe annet:

Ved andre anledninger ser folk på Gud som en streng, verdslig lovgiver som vi vet alt for mye om. Vi vet nøyaktig hva Han mener om mote, mat, sex og politikk, og vi påberoper oss denne sinte mannen i himmelen for å rettferdiggjøre en million regler, dekreter og konflikter. Han blir sint når kvinner går med kortermet skjorte, når to menn har sex med hverandre, eller når tenåringer masturberer (s. 205).

Kristne bruker også ordet Gud når de forklarer hvordan alt levende er blitt til. Da ser de helt bort fra evolusjonsbiologien og hvordan den forklarer artenes utvikling. Som nevnt er det mange kristne og andre som erstatter evolusjon med ‘kreasjonisme’ eller ‘intelligent design’, som blant andre Richard Dawkins avviste i The Blind Watchmaker (2016).

Når troende blir spurt om Guds eksistens begynner de gjerne å snakke om universets gåtefulle mysterier, men er ute av stand til å forklare sammenhengen mellom den ‘kosmiske gud’ og den lovgivende gud som vi finner i bibelen. De glir fra en språklig kontekst til en annen og forblir i en uklarhet om Gud, som likevel må være sentralt i noe de kaller det gode budskap for alle mennesker.

Kristendommens flere ansikter betyr at dette budskapet ikke bare er brukt til å gi kjærlighet og omsorg, men også til å true og begå overgrep. I bibelen er Gud både kjærlighetens og trusselens kilde, som også opprettholdes ved kristnes forklaring/forståelse av ateisme.   På denne måten blir kristendommens dualisme opprettholdt.

Kapittel 18 min forståelse av HEF

I dette kapitelet redegjør jeg for min forståelse av Humanetisk Forbund (HEF), der jeg også er medlem. Kapitelet viser min forståelse, og er ikke et program som forbundet nødvendigvis kan gi sin tilslutning til. Likevel, håper jeg at forbundet i hovedsak kan slutte seg til det jeg sier i dette kapitelet.

HEF setter mennesket i sentrum og viser hvordan vi kan leve gode liv uten tro på Gud. HEF er også en premissleverandør for religions og livssynsdebatten i Norge. Forbundet søker å påvirke politiske valg som berører utdanning, generell opplysning og mangfoldet i det Norske samfunnet. Likevel søker ikke dette forbundet å bli en identitetsskaper for en hel nasjon eller folk. I motsetning til kristendommen er derfor ikke HEF en politisk bevegelse. Det søker ikke makt over nasjonen slik kristendommen gjennom århundrene har gjort, og som livssynsbevegelse er forbundet hele tiden under utvikling. Selv om forbundet har innrettet sitt arbeid for et mer humanistisk samfunn, søker det etter nye veier å gå, og midler til å nå et slikt mål.

Selv om det er mange ulikheter mellom HEF og keiser Julians idealsamfunn, tror jeg det mangfold av religioner og livssyn han arbeidet for, ligger nærmest opp til det samfunn HEF vil ha. Forbundet deltar i, og kommer med innspill til den offentlige debatt om mange sider av samfunnslivet, men fremmer ikke et sett moralregler som alle må følge.

HEF har også et verdifelleskap som på flere måter bygger på ideer fra Opplysningstidens Europa og som er uttrykt i Nordisk humanistmanifest fra 2016 i samarbeid mellom seks nordiske humanistorganisasjoner. Det er ikke vanskelig for meg å slutte meg til dette manifestet, det er gjengitt i Morten Fastvolds bok om Humanismens idehistorie. Derfor trenger jeg ikke å gå i detalj om manifestet, men vil kommentere et par punkter som berører tanker som i stor grad har opptatt meg gjennom denne livssynsreisen.

«Humanister anser at det ikke er noen forutbestemt mening med tilværelsen».

Dette var en vanskelig tanke for meg 7. mai 1945 da jeg mistet min søster Lotta. Dødsbudskapet jeg fikk den gang var en forferdelig vond opplevelse, men jeg ser nå at det var ingen forutbestemt mening med hennes tidlige død. Livet har for de fleste både vonde og gode dager som vi må greie å leve med. Likevel har det ingen forutbestemt mening. Det er nok ikke helt tilfeldig at mine foreldre fikk meg, sitt 8.nde barn i 1934, men det er en tilfeldighet at det var akkurat den ene sædcellen som befruktet min mors eggcelle, og som ble min genetiske identitet som menneske. Det betyr ikke at mitt liv har hatt en forutbestemt mening, men som Morten Fastvold skriver i sin bok har også jeg funnet mye mening i livet. Livssynsreisen (Frigjøringen) som dette manuskriptet beskriver, forteller om mye av det jeg har opplevd som mening i mitt liv.

Det andre punktet lyder slikt:

«Humanister oppfordrer til kritisk granskning av alle ideer og oppfatninger, også våre egne»

Dette berører tanker jeg har hatt etter å ha lest Copper, at oppfatninger må være falsifiserbare om de skal tas alvorlig. Det er derfor viktig å oppdage feil i våre påstander og ideer. Kanskje kan vi si at vi lærer først og fremst av feilene vi gjør. Fremskrittet, både i en vitenskapelig og samfunnsmessig forstand er avhengig av kritisk gransking og avdekking av feil. Jeg brukte eksempelet med Darwins feiltagelse om arv som etter at dette ble oppdaget, muliggjorde enorme fremskritt innen epigenetikken og evolusjonsbiologien. Er det ikke slik at vitenskapelige fremskritt, og med dette også sivilisasjonens utvikling, er i stor grad muliggjort gjennom retting av feil?  

Det punktet i manifestet der det oppfordres til kritisk granskning av alle ideer, også våre egne, gjør at HEF ikke kan være et politisk parti. I et partiprogram ville dette punktet lett bli sett på som ubesluttsomhet, prinsippløshet eller manglende holdning i politikken. Hos HEF skiller dette punktet forbundet fra politiske partier samtidig som det gjør HEF til en sterk samfunnsaktør.

Ikke minst vil jeg nevne at et viktig punkt for meg er at HEF også krever forpliktende klimainnsats. Dette skjedde ved at HEF sluttet seg til Humanist Internationals klimaresolusjon i 2019, og på den måten også slutter seg til menneskerettighetene om et trygt og bærekraftig miljø for alle.

Den viktigste grunnen til at jeg har gått fra en kristen kultur til det humanetiske livssynet som HEF representerer, er at jeg nå i alle sammenhenger kan sette mennesket i sentrum. Mennesket skal ikke tjene en Gud, men har selv ansvar for å tjene sine artsfeller, natur og miljø, derfor understreker vi likeverd for alle mennesker.

Til slutt, HEF er ikke oppstått etter en C’anton (som Nikea 325 hos de kristne), dvs en fullendt lære som medlemmene forplikter seg til – i all fremtid. HEF, som setter menneskeverdet i sentrum, er under utvikling for all fremtid. Den tar hensyn til, og vurderer betydningen av ny kunnskap om mennesket og miljøet.

Kapittel 19 Mennesket i sentrum

I dette, siste kapitelet ønsker jeg å summere hva Frigjøringen har gitt meg. Jeg vil se på arbeidet for humanisme fremover, med en avslutning om min egen opplevelse av livet, nå i min høye alder etter 90.

Jeg er takknemlig og har stor respekt for mine foreldre som ga meg livet i 1934. Min mor var da 45 og min far var 51 år. De genene jeg var utrustet med betydde mange potensialer for utvikling. Nå i min høye alder ser jeg at det er i varierende grad at de har blitt realisert, men ett potensiale som jeg har hatt gjennom livet er tankens frihet. Det tok tid før jeg skjønte at jeg hadde denne gaven, og i dag kan jeg si at tankens frihet er den viktigste gave/potensiale som alle mennesker er utrustet med. Det gjelder for alle at de må oppdage og realisere denne friheten.

Det er tankens frihet som har muliggjort at jeg har kunnet gjennomføre den livssynsreisen som har kommet frem i denne fortellingen. Tankens frihet har også kommet meg til gode på andre områder av livet, ikke minst innenfor fag og arbeid. Jeg kan derfor si at tankens frihet har gitt meg et spennende og rikt liv, der jeg også har lært å kjenne kristendommens sol – skyggesider. I dette sluttkapittelet vil jeg sammenfatte resultatet av min livssynsreise, et resultat som klarest kommer frem under den valgte tittelen, Frigjøringen.  Denne sammenfatning annonseres best ved å fremheve Mennesket i sentrum, som også er blitt tittelen på mitt siste kapitel.

Kristne bruker ofte ordet menneskeverdet, og mange vil nok oppfatte at begrepet betyr en betingelsesløs verdi hvert menneske har. I så fall kan det også gi mening at mennesket settes i sentrum for vårt livssyn. For meg er det vanskelig å finne støtte i Bibelen for et slikt syn. I kapitel 4.1. skrev jeg om de gode narrativene som en nøkkel til forståelse av hvorfor kristendommen har eksistert i mer enn 2000 år. De er meningsbærende og gitt mange mennesker glede og støtte i livet, men de har også bidratt til at Gud, ikke mennesket er satt i sentrum for individers bevissthet. Pragmatikkens mening som formidles gjennom narrativene gjelder også mye musikk som vi hører i konserter og under gudstjenester, som skaper stemning og gode følelser hos de troende. Likevel, narrativene formidler ikke ubestridelige sannheter. Det gjelder både fortellinger i bibelen, og store konserter. Jeg har også hørt flere si at Bachs juleoratorium beviser at Gud eksisterer, noe jeg har avvist. Denne sterke musikkopplevelse viser bare at skaperkraften finnes hos mennesket! Også den åndelige styrken i gudstjenester, den sjelelige/psykiske velvære menneskene mottar der, er i sin helhet skapt av mennesker. Å benekte dette, er å føre menneskene bak lyset, og fremfor alt å hindre den frie tanke.

La meg begynne med noen meningsløsheter i det kristne budskapet om tro på Jesus Kristus, meningsløsheter som også motsetter seg tanken om mennesket i sentrum.

19.1 Soningsdøden

‘Jesus ga livet som et offer for menneskehetens synder og ofret seg selv som en fullkommen soning for Gud’. Hva var ‘menneskehetens synder’ som nødvendiggjorde soningsdøden? Var det mennesker som brøt med den jødiske, og senere også kristne lydighetsetikken (se kapitel 5)? Kunne dette uttrykket ha betydd menneskenes ugjerninger, gjennom overgrep, mishandling og drap, dvs. ugjerninger som kan tolkes ut fra det moderne menneskets moralforståelse? Neppe, siden det ikke var den type overgrep han ble tiltalt for. Soningsdøden var heller ikke resultatet av en rettergang slik vi i dag forstår prosessen.  Problemet ligger i å forstå ‘menneskehetens synder’. Betyr dette begrepet synder hos mennesker som levde på Jesu tid, kanskje også hos mennesker som hadde levd? Dette spørsmål er ikke lett å besvare, spesielt siden Jesus neppe hadde et begrep om ‘menneskeheten’ (homo sapiens).

Kan evangelisten, som skrev dette, ha ment alle mennesker, både de som har levd, før og etter Jesus, samt dagens mennesker, og nye mennesker i fremtiden. Det betyr at helgenene, biskoper, pastorer og andre kirkens folk, ja til og med Paven må være belemret med disse synder. Det viktigste er at ‘alle mennesker’ også må gjelde de som aldri har hørt om Jesus. Samtidig kan alle de som ble kjent med ‘det kristne budskap’, oppleve ‘fullkommen soning for Gud’. Spørsmålet blir da hvordan man avgjør at ‘fullkommen soning for Gud’ har funnet sted. Er dette et resultat som bare det enkelte, søkende menneske må/kan avgjøre selv. I så tilfelle, må vi gi Lev Tolstoj rett når han sier «Gods kingdom is within you». Er det bare de som er ‘seekers’ som opplever en ‘fullkommen soning for Gud’? Eller er det bare medlemmer av et kirkesamfunn som har sluttet seg til dets lære, og som derfor opplever ‘fullkommen soning for Gud’? Da blir det vanskelig å tolke begrepet menneskeverd som en betingelsesløs egenskap alle har?

Det som bibelen sier om ‘menneskehetens synder’ er en tydelig nedvurdering av mennesket som artsfrende. Her står den kristne Gud i sentrum, ikke mennesket. Denne nedvurdering kommer i tillegg til Arvesynden, som jeg beskriver i kapitel 5.3. Skal man regne med alle tekstene i Bibelen, må man også regne med de nedsettende ord om mennesket, ikke bare de som forteller om nestekjærlighet. Se over i kapitel 4 om hvorfor kristendommen måtte ha både sol og skyggesider.

19.2 Soning versus forsoning

Jesus led soningsdøden, og senere ble det viktig at alle mennesker sonet for sine synder. De kristne legger vekt på begrepet soning, men har lite å si om forsoning. Det siste brukes om tilfeller der det syndige menneske greier å forsone seg med sin Gud, Jesus Kristus, men kan ikke se at kristne har søkt forsoning med mennesker som har lidd under kristne misgjerninger i Jesu navn. En slik forsoning vil innebære å anerkjenne skyggen sin, slik Harari skriver om dette begrepet. Har dette aldri skjedd?

Vi vet at kristne har bedt om unnskyldning for feilgrep gjennomført av både katolske og protestantiske kirker. Som jeg nevner i kapitel 7 ble det fra 1800 til 1970 begått store overgrep mot barn fra urfolket i Canada, som den Canadiske regjering (2008) og senere Paven (2022) ba om unnskyldning for. Senere har man også funnet graver etter barn fra urfolk i USA, uten at jeg kjenner en offisiell unnskyldning fra noe kirkesamfunn. Her kan vi også spørre etter Kirkenes reaksjoner på mishandlinger av urfolk rundt i verden, ikke minst mishandling av samene fra 1700 tallet og senere. Jeg regner med at kirkene på et eller annet tidspunkt kan ha fremmet unnskyldninger for slike handlinger, som jeg ikke kjenner til i dag.

Likevel, en offisiell unnskyldning etter at vi fikk FNs menneskerettigheter, er en offisiell handling som kirkesamfunnene har måttet komme med, uten å bli fratatt sine klausuler i landet. Forsoning, i en moralsk forstand, er noe mer enn en offisiell unnskyldning. Sammenlign Pavens unnskyldning overfor urfolket i Canada, med Willy Brandts ‘Kniefall von Warschau’ i 1970. Det er en av de handlinger som Knoop Rachline sier forsegler forsoningen, samtidig som den representerer de humanistiske verdier mange kjemper for i dag.  

19.3 Menneskenes synder

Det er ikke vanskelig å oppdage menneskenes synder i dag, når tv-skjermene er fulle av grusomheter, der barn leter etter sine foreldre, og foreldre leter etter sine barn i de utbombede byene på Gaza. Det er så vondt å se menneskene som bærer sine barn i hvite likposer, der sivile, voksne og barn enten dør av sult eller av sykdom som kunne vært helbredet om sykehusene var intakte og utrustet med medisiner og utstyr. Tv-skjermene forteller også om alle de som dør i skyttergravene i Ukraina. Alt dette på bakgrunn av en uendelighet av kriger i nyere tid, men også tidligere i 1. og 2. verdenskrig, der den siste har gitt et uutslettelig minne som Holocaust. Derfor søker vi etter løsninger/tiltak som kan hindre nye kriger og at andre grusomheter kan bryte løs. Hva kan kristendommen bidra med?

I kapitel 9 skrev jeg om skyggene fra antikken til i dag, som ifølge Harari, kristendommen er ansvarlig for. Det er ikke mindre grusomheter vi har oppdaget etter kristningen av mange land, også utenfor Europa. Jeg har fortalt ovenfor hvordan Mayaindianerne, begikk gruppevis selvmord ved å kaste seg ut for høye fjell i de dype innlandsfjordene (bl.a.Chiapas i Kile).. Alt for å unnslippe de kristne konkvistadorene. Hvordan kunne dette skje i møte med nestekjærlighetens religion?

Dersom kristendommen ikke har noe å bidra med, er det også usikkert om de andre monoteistiske religionene har det. Hver og en av dem hevder å være i besittelse av sannheten. I konflikter, slik som krigen I Gaza, vil man måtte forholde seg til de krigførende parter. De sivile menneskene, med kvinner og barn, er de lidende i denne konflikten. Som jeg skrev i kapitel 10 c. er det en selvfølge at kravet om å følge folkeretten reises til de krigførende partene, Israel og Hamas. Til tross for sivile som i særlig grad lider, heves ikke debatten opp på individnivå, krigførende parter ledes jo av noen få, som en general, et krigskabinett(?), som tenker på den territoriale og politiske gevinsten. Hertil kommer deres hevntanker for landet eller folkegruppen. Folkeretten, og med den humanitærretten, som er utviklet av FN, og i alt vesentlig er et sekulært produkt, overses i denne sammenheng.

En krig som i sterk grad involverer monoteistiske religioner, kan vanskelig påvirkes av sekulær tenkning. FNs sikkerhetsråd vil be om våpenhvile, men kan USA blokkere vedtaket med sin vetorett? Menneskelige, humanitære behov vinner ikke fram, så lenge amerikanske politikere kjenner seg forpliktet til å støtte Israel, det hellige land. Israels folk må ha beskyttelse, men i vår tid kan ikke noe land bli akseptert som Det hellige land. For meg betyr det å fremheve religiøs tenkning at deres Gud er i høysetet, og at mennesket er mindre påaktet.

Generelt er ideologiske og religiøse hensyn rent støy for statsdannelse, i mange tilfelle er de skjebnesvangre (Ikke alltid lett å skille ideologiske og religiøse hensyn, bl.a. i Nazityskland og flere kommunistregimer i Asia). Statsdannelsen i Israel vil vanskeliggjøres dersom religiøse hensyn vektlegges. I kapitel 14 skrev jeg om kristendommens rolle i statsdannelsen av Norge, som vi kanskje kan lære litt av når det gjelder de problemer Israel har i dag. Ble kristendommens rolle overdrevet?  Her vil jeg minne om det Christian Michelsen sa i sitt intellektuelle testamente, at alt skjedde i vårt eget bilde, siden «ingen rase eller religion har rett til å tvinge sine meninger og systemer på andre».  

19.4 FN støtter Humanismens utvikling

Både Arvesynden og Soningsdøden forteller oss om at den kristne Gud settes over mennesket. For meg betyr dette en stor forskjell på Kristendom og Humanisme, når det gelder forståelsen av menneskeverdet. Sekulære mennesker vil nok se på dette begrepet som en verdighet mennesket har, uavhengig av en Gud. Det samme vil jeg si om skaperkraften vi finner hos mennesket, noe vitenskapenes utvikling gjennom århundrene vitner om. Produktive og nyskapende forskere, alene og sammen med andre i gode vitenskapelige miljøer, kan vi finne på tvers av religiøs og kulturell tilhørighet. Også innen de ulike kunstartene finner vi skaperkraften hos mennesket, som gang på gang realiseres uavhengig av kristne kirker og organisasjoner. Steven Pinker understreker at alt dette forteller om «en voksende bevegelse som kalles humanismen, som tar til orde for en ikke-overnaturlig basis for mening og etikk: det gode uten Gud». Han sier også denne bevegelsens mål er «å maksimere menneskelig trivsel – liv, helse, lykke, frihet, kunnskap, kjærlighet, erfaringsrikdom -».

Humanismen er uttrykt i en trio av manifester, der den første kom i 1933.  Pinker gjengir Det humanistiske manifest III fra 2003, mens Fastvold gjengir Nordisk Humanistmanifest 2016 som jeg har gjengitt deler av i foregående kapitel 17. Alle utdyper det Pinker sier om humanismens målsetning som jeg også slutter meg til, og kan kanskje forstås som en målsetning for Frigjøringen som denne boken handler om. Her vil jeg likevel legge til følgende, ingen av disse manifestene fremstiller humanismen som en lære, med egne doktriner og leveregler. Humanismen som bevegelse er alltid underveis, den kan alltid forbedres og presiseres, den skiller seg derfor klart fra alle religiøse og hellige skrifter!

Vi skal se på Humanisme som en folkebevegelse som vinner frem, i første rekke i de Europeiske landene, men som også har fått tilslutning i flere andre land. Jeg skriver ikke dette for å agitere for Humanismen som bevegelse, selv om den er en sterk inspirasjonskilde. Det viktige er at FNs organer for menneskerettene gir bevegelsen en konstitusjonell støtte, ikke bare i det opprinnelige Charteret fra 1948, men også FNs konvensjonsorgan som overvåker statenes forpliktelser, samt et eget menneskerettighetsråd som er det viktigste politisk organ i dag.  Her kan også nevnes at Europarådet vedtok å nedsette den Europeiske menneskerettskonvensjon 4. nov. 1950, for deretter å etablere Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Haag.

FNs arbeid er på dette feltet  et eksempel på mellomstatlige tiltak som er kommet til på tvers av religionene. I kapitel 10 har jeg også forklart at drivkraften i FNs arbeid har vært en fellesmenneskelig moralforståelse, husk Elinor Roosevelts gruppearbeid med det opprinnelige charteret. Vi har fått et lovverk som ingen Gud eller religion har satt sitt stempel på, men som er en støtte for Humanismen som bevegelse. Den gir oss samhold og trygghet i alle land som søker å utvikle, og befeste et demokratisk samfunnsstyre.

19.5 Mot vendepunktet?

I dette arbeidet har jeg flere steder skrevet om mennesker med en hybrid identitet, dvs. mennesker som opplever at de er både kristne og sekulære. Hybrid identitet finner vi også blant andre monoteister, mennesker som er muslim og sekulær, som er jødisk og sekulær. Begrepet hybrid identitet, som jeg har fra Noah Harari, betyr at det ikke er en motsetning mellom religiøsitet og sekularisme. Fastvold understreker også at de to begrepene ikke må ses på som motsetninger, religiøsitet og sekularisme er ikke helt uforenlig.

Mange religiøse ledere har tatt til orde for å bekjempe sekularismen, og Fastvold nevner også at Humanetisk Forbund, ble av Vårt Land karakterisert som «det store feilgrepet» da det ble dannet i 1956. I dag finner vi ikke noen klar motsetning mellom kristenhumanisme og livssynshumanisme, dvs.at religiøsitet og sekularisme er i mange henseender forenlige bevegelser. I kirkevalget er Åpen Kirke et godt uttrykk for en tilnærming av de to bevegelser.

Jeg vil understreke at begreper som ‘religiøs’ og ‘sekulær’ brukes om den identitet hvert individ mener å ha. Begrepene kan også ‘overlappe’ når individer uttrykker at de har en ‘hybrid identitet’. Denne muligheten gjør at det blir vanskeligere å anvende begrepene om grupper eller samfunn, der uttrykkene lettere kan forstås som en standard medlemmene må forholdet seg til, og som individer likevel kan avvike fra.

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNWRA) forventes å støtte humanitærretten, og derfor forventes at de har en humanistisk holdning til problemene i Gaza. Etter at Israel offentliggjorde at 12 medlemmer av denne organisasjonen var innblandet i Hamas’ angrep mot Israel 7. okt. 23., har 12 land trukket tilbake pengestøtten. Eksempelet viser hvor vanskelig det er å overføre identitet og holdninger på individnivå, til å gjelde organisasjoner. Anne Fredriksen skrev i Aftenposten 30.01.24. at «UNWRA har allerede sparket de 12 palestinerne som anklages for innblanding i angrepet. FN har også lovet etterforskning og straffeforfølgelse». Flere land som trakk sin støtte til organisasjonen, har senere gjenopptatt denne støtten.

I dette sluttkapittelet har jeg valgt å se nærmere på forholdet mellom religiøsitet og humanisme. Dette er heller ikke gjensidige utelukkende begreper, samtidig ser jeg på dem som motpoler i et univers av holdninger og ideer. I kapitel 11 forklarte jeg at humanitærretten, som jeg anser som et sterkt uttrykk for humanisme, er uavhengig av religion. Likevel forventer jeg at religiøse støtter humanitærretten. Vi kan også finne eksempler på at religiøsitet og humanisme, uttrykt gjennom folkeretten/humanitærretten, ikke er forenlige holdninger. Forholdet mellom de to kan også forrykkes gjennom holdningsskapende arbeid, sammen med en oppfordring til de krigende parter å rapportere om alle brudd på folkeretten.

Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag har nylig opprettet sak, der Sør-Afrika har anklaget Israel for folkemord på palestinere på Gaza. Presidenten i ICJ, Joan Donoghue uttrykte at, ‘minst noen handlinger ser ut til å falle inn under folkemordskonvensjonen’. Domstolen beordret ikke stans i krigshandlingene, men påla Israel å «gjøre alt for å forhindre folkemord på Gazastripen, å sørge for at landets soldater ikke begår folkemord, å straffe de som oppfordrer til folkemord, å åpne for mer humanitær hjelp til Gaza» (Janne Christiansen, Aftenposten 27.01.24). Selv om mange har forventet at Israel etter dette går inn i en mindre intens fase av krigen, har Benjamin Netanyahu sagt at de vil ‘fortsette å gjøre det som er nødvendig’. Han kaller kjennelsen «skandaløs».

Netanyahu er kjent for sin tilknytning til religiøst konservative representanter i Knesset, som i første rekke motsetter seg ICJ domstolens påbud. Mange andre land har støttet de påbud domstolen har kommet med, også Norge. Venstre har villet legge press på partene for å få til en våpenhvile, og SV vil hindre at våpen produsert av Norske selskap blir sent til Israel. Likevel, USA yter fortsatt våpenhjelp til Israel, da et sterkt religiøst bakteppe kan begrense den amerikanske presidentens handlingsrom.

Samlet sett mener jeg likevel at oppmerksomheten rundt det FN gjør i forhold til krig og folkemord, har øket i senere tid. Dette er oppgaver som viser et humanistisk engasjement, som har sine røtter i humanismens idehistorie, og som fikk et løft gjennom FNs Charter for Menneskerettighetene, og som derfor er sterkere i dag. Derfor brukte jeg god plass i kapitel 11 for å redegjøre for arbeidet med dette Charteret, som ble ledet av Eleanor Roosevelt, og offentligjort i 1948. Jeg fremhevet betydningen av hennes arbeid også i avsnittet ovenfor, men vil også hedre henne som person, for det hun har betydd for menneskeheten. Jeg kan ikke se at noen religionsstifter har betydd mer for menneskene enn det Eleanor Roosevelt og sentrale medarbeidere fortsatt betyr i dag.

ICJ-domstolen i Haag har kommet med en rekke oppfordringer til de krigførende parter i Gaza, som flere land støtter i dag. Jeg ser derfor på domstolens arbeid som opinionsdannende, i favør av et mer humanistisk samfunn. Kontrasten til et slikt samfunn avtegnes når domstolens oppfordringer avvises av Netanyahu som «skandaløs».

Krig og konflikter finnes mange steder, og man kan spørre om verden er blitt mer fredelig i dag. Krigen i Ukraina er et eksempel på det motsatte. Likevel, menneskene i dag følger bedre med i krigsforbrytelser og overgrep i mange land. Det er ikke bare nye og mer effektive kommunikasjonsmetoder som forklarer dette. NRK har nylig sendt programmet om USA og Holocaust før, og om begynnelsen av 2. verdenskrig. Dette viste blant annet hvor vanskelig det var for amerikanere (og mennesker i noen andre land) å forstå (eller tro) at Nazistene hadde satt i gang et utstrakt folkemord på jødene. I dag vil vi lettere oppfatte signaler om folkemord, selv om vi også ser muligheten for ‘fake news’. Nettopp derfor søker også media etter uavhengige kilder for ytterligere dokumentasjon av krig og overgrep. Derfor mener jeg vi ikke, like lett, overser kritiske hendelser i dagens verden. Snarere har vi fått en kritisk årvåkenhet overfor et komplisert verdensbilde, som også gjør det mulig å påvirke folkeopinionen i humanistisk retning. Likevel, kan utviklingen også ta en annen retning.

På den ene side kan folkeopinionen og mange politikere vektlegge Folkeretten sterkere, for derved å sette menneskene i sentrum av vårt verdensbilde. Dette kan bety en humanisering av samspillet mellom statene, noe vi trenger sterkt når vi nå går inn i antropocen, menneskets tidsalder.  På den annen siden kan vårt kompliserte verdensbilde bety at Folkeretten mister sin autoritet, der militærmakt og økonomi avgjør forholdet mellom stater og folkegrupper. Vi synes å stå ved et vendepunkt, der den kompliserte situasjonen kan ta oss i negativ retning, der militærmakt og økonomi er avgjørende, eller mot en humanisering av konfliktene og styrking av FNs rolle.

Jeg vil komme tilbake til FNs rolle litt senere, men først vil jeg snakke om nasjonale oppgaver.

19.6 Arbeid for humanisme i Norge

Tankens frihet har som sagt muliggjort min livssynsreise, og med den også frigjøringen fra kristen gudstro. Siden jeg nå er vel etablert med et humanetisk menneskesyn, betyr ikke det at reisen er slutt. Med basis i dette menneskesynet er det et spørsmål hva jeg kan gjøre for mine medmennesker i dag. Jeg vil gjerne bidra, men i min høye alder har jeg begrensninger her, men vet også at HEF vil spille en viktig rolle for denne oppgaven.

Jeg begynner med å se på disse oppgavene nasjonalt. En av dem ligger hos Samarbeidsrådet for Tros og Livssynssamfunn (STL), der hovedoppgaven er å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom samfunnene. Dette rådet som ble opprettet i 1996, skal også diskutere sosiale og etiske spørsmål, herunder livssynspolitiske utfordringer og dilemmaer i Norge. Jeg kommer til å følge med på dette feltet.

STL ble opprettet på et tidspunkt der antallet tros- og livssynssamfunn hadde tiltatt i Norge. Nye religioner blant innvandrerne, samt andre samfunn hos etnisk norske borgere hadde kommet til. Imidlertid ser jeg også en annen grunn for opprettelsen av STL. Det største trossamfunnet, Den Norske Kirke (DNK) hadde allerede den gang merket en lavere tilslutning, mange etablerte en hybrid identitet (se Kap.10 om Kirkeøkumenikken og Kap. 11 om hybrid identitet). STL ble et organ som også måtte forholde seg til det sekulære Norge. Resultatet ble at kommunikasjon ikke kunne bryte det Harari kaller Det sekulære idealet. Det at du ikke må forveksle tro og sannhet.

Dette kravet kan bli vanskelig å følge av noen kristne samfunn. (Uten at dette berører STL i Norge, vil kravet variere sterkt for kristendommen i de forskjellige verdensdelene) Dogmatikken som vi fortsatt finner i DNK og andre kirkesamfunn gjør det nærmest umulig å tilfredsstille Det sekulære idealet. Det jeg venter på er at kristne ledere, prester, biskoper, forstandere o.a. tar et endelig oppgjør med mange av mytene i bibelen. Dette gjelder i første rekke Skapelsesberetningen i 1. Mosebok, og fortellingene som samlet gir oss Inkarnasjonen og Oppstandelsen. Disse mytene utgjør ‘datagrunnlaget’ for dogmatikken, som i teologien utgjør en egen disiplin. Dvs. at dogmatikken søker en systematisk fremstilling av den kristne tro. Jeg anser dogmatikken som en disiplin innen teologien, som ikke bare har tjent som et fast oppslagsverk, men har også utviklet seg med store ‘konfesjonelle’ og nasjonale forskjeller fra oldtidens Origenes og Augustin, over Thomas Aquinas (1270) til bl.a. Ole Hallesby i nyere tid, og biskopene i DNK i dag.

En av grunnene til at jeg fremhever sterkt dogmatikken i kirkesamfunnene som en disiplin innen teologien er at den skal rettlede og gi svar på, hva som er riktig tro, og derved hva sannhet er. Jeg kan ikke forstå at en teolog, som på denne måten forteller oss hva riktig tro er, uten at hans/hennes utredning også fremstilles som en sannhet for menneskene. Det betyr at dogmatikken som teologisk disiplin umuliggjør å følge Det sekulære idealet, men fremfor alt umuliggjør den også den frie tanke!

Grunnen til at den kristne dogmatikken nevnes i mitt avsluttende kapitel av Frigjøringen er å vise hvor vanskelig det er å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom samfunnene.  Samarbeidsrådet for tros og livssyn, etablert i 1996, krever nettopp dette, og jeg kan ikke se at rådet har noen fremtid uten at det gir rom for kritisk tenkning, og deved den frie tanke.

Det betyr ikke at enhver myte som har formet bibelske tekster skal forkastes. Flere har gitt menneskene gode dager og et viktig samhold i kirkesamfunnene. Derimot, med «Opplysning nå» som Steven Pinker skriver om, kan ikke lenger Inkarnasjon og den bibelske Skapelsen trumfe vitenskapen.

Jeg er optimist når det gjelder en menneskelig tolkning av de bibelske tekster og en humanisering av kristen praksis. Det vil åpne landskapet av livssyn i landet vårt, samtidig som det bidrar til åpenhet og gjensidig respekt. Det er de kristne, og spesielt DNK som i første rekke møter denne utfordringen. Åpenhet følger av det manifest HEF har formulert for sine medlemmer.

STL gjelder arbeid med livssynssamfunnene i Norge. Hva med dette arbeidet internasjonalt, og hvordan kan vi i dag – og i morgen – tilfredsstille det Harari kaller det andre sekulære idealet?

19.7 Mer makt til De forente nasjoner (FN)

Som nevnt i kapitel 11 har sekulære mennesker en dyp forståelse for lidelse. Hvordan er dette mulig i dag? Dette spørsmålet meldte seg for meg da jeg leste Karsten Jensens artikkel i Aftenposten nylig (okt. 24) med tittelen: Intet nytt fra Gaza. Han tok utgangspunktet i Erich Maria Remarques: Intet nytt fra Vestfronten, et stort tidssprang fra krigen i Gaza. Lidelsene var enorme på Vestfronten, der bajonett krigen ga nærhet mellom soldat og offer, men fjernstyrte bomber i Gaza ble ikke noe bedre for menneskene som blir drept på en grusom måte.

Vi får informasjon om alt dette inn gjennom TV og andre massemedia, politiske fremstøt for å få til en fredsavtale synes vanskelig, kanskje en umulighet når dette skrives. Det er kriger i dag andre steder også, Ukrainia og flere steder i det fjerne Østen, og når dialogene som ofte mislykkes kan vi spørre om alt dette, i det lange løp truer arten menneske. I det minste vanskeligjør det andre sekulære idealet, vår forståelse for lidelse.

Må Sapiens selv gjennomleve en transformasjon? Vi er vant til å tenke om Sapiens som den mest utviklede art på jorden. Kan likevel fremtiden vise at en  mer utviklet og livsdyktig art oppstår, en Sapiens II?, der sekularismens idealer opprettholdes, der humanismen er sterk. I likhet med tidligere utvikling vil dette kreve massesamarbeid, slik Sapiens utmanøvrerte Neandertalerne. Spiller kunstig intelligens en rolle for en slik oppgave? Svaret kan være både ja og nei.

Spørsmålet er hvordan vi skal løse problemer mellom individer og stater. Til dette trenger vi informasjon. Her skiller Herari mellom den komplekse og det naive synet på informasjon. Han sier informasjon ikke alltid leder til makt og ære via sannhet, men kan også lede til makt via orden, noe vi gjerne har funnet i store diktaturstater (nazismen og stalinismen). Orden er gjerne skapt politisk, med politiske mål og kan ikke diskuteres.

Uten sammenligning for øvrig, finner vi i Nexus kapitel 4: «Feil: fantasien om ufeilbarlighet», som i stor utstrekning handler om troen på en ufeilbarlig Gud (i de tre monoteistiske religionene). Denne ufeilbarlighet finner vi også i politiske stater, med en noe kortere levetid. Her står vi ved det viktigste hinder for utviklingen av arten Sapiens. Troen på, eller fantasien om, ufeilbarlighet hindrer en av de viktigste kilder til utvikling, nemlig feil vi gjør i vår søken etter forståelse og kunnskap. Herari sier at oppdagelsen av uvitenhet skjedde først i det 17. århundre Da Kopernikus, Tycho Brahe, Robert Boyle, Spinoza og andre gjorde sine egne studier. Mange av dem var ikke universitetsprofessorer. Det ukjente vi ennå ikke visste noe om var som en besettelse.

Kan KI gi oss den utvikling som leder til Sapiens II? Det kommer an på hvordan vi forstår informasjon, dessuten vil en transformasjon av Sapiens være spekulativt. Vi trenger sterke inngrep for å stoppe de mange lidelsene på Gaza og andre steder. Vi trenger en overnasjonal makt, som er utstyrt med selkorrigerende mekanismer (Harari: Nexus), som kan både hjelpe og bidra til våpenhvile i krigssituasjoner.  Den viktigste hjelpeorganisasjonen er UNRWA, Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East. Ifølge Aftenposten (30.10.24) driver UNRWA «skoler, helsetilbud og sosiale tjenester for 5,9 millioner palestinske flyktninger i Syria, Libanon, Palestina og Libanon». Det synes klart at uten UNRWA hadde lidelsene på Gaza vært enda større.

29.okt. i år vedtok Knesset å forby UNRWA å operere i Israel og Israelsk okkupert område. De forbød også tjenestemenn å ha noe som helst kontakt med UNWRA. Dette forbudet har den norske regjeringen, og myndighetene i mange andre land protestert sterkt på, Det lindrer ikke lidelsene som media forteller om daglig. Forholdet til Israel er vanskelig også på andre måter når det gjelder krigen på Gaza. Vedvarende diplomati for å få til en våpenhvile har slått feil, i første rekke for at den israelske regjeringen har motsatt seg forslagene.

Det er i en slik situasjon at jeg trekker inn Harari’s «fantasien om ufeilbarlighet». Israels holdninger til diplomatiet kan minne om dette, selv om regjeringen der vil sette seg imot at deres plan er fantasibelagt. Om så er tilfelle hører den hjemme i mange andre historiske opprør og kriger, som har ledet ut i elendighet. Humanitærretten, kan dømme, men ikke gripe inn med makt der alle diplomatiske fremstøt har spilt falitt. Alt dette tolker jeg som et behov for en overnasjonal makt, som uten å hindre statenes selvstyre, kan hindre løsninger ut fra en «fantasi om ufeilbarlighet». Ikke minst blir dette avgjørende i klimakrisen som kan ramme menneskene på tvers av statsgrensene. Det samme gjelder også migrasjonen som blir økende problem for sosioøkonomisk velstående land, i både Europa og USA. Likevel, å støtte en overnasjonal styring møter mange vansker.

Dette blir til slutt et verdispørsmål, blant annet spørsmålet om vi tilstreber sekularismens idealer. Da bør FN få en like sterk plass som religionene, spesielt de monoteistiske, i årlige feiringer og seremonier. FN-dagen bør ikke forbigås i taushet hver høst i norske skoler. Århundrene de monoteistiske religionene hviler på, kan ikke utmanøvrerer FN, og med det troen på menneskets fremtid på kloden.

19.8 Livet i menneskets tidsalder

Det er nå tid til noen avsluttende kommentarer om menneskets tidsalder, antropocen, der vi står foran store utfordringer som ikke har kommet klart nok frem med Frigjøringen, tittelen på dette arbeidet. Jeg begynte med å kalle dette arbeidet en livssynsreise, som startet ved fredsslutningen i 1945. I en overført forstand kan derfor mitt arbeid også assosieres med frigjøringen etter 2. verdenskrig. Som nevnt i kapitel 1 gikk jeg sammen med Pappa fredsmarsjen den gang, vi tenkte da på hva den nye tid ville bringe med seg. Hva kunne vi få ut av frigjøringen etter krigen? Takket være min nysgjerrighet på religion og livssyn (og den frie tanke) har jeg skrevet Frigjøringen i dag. Men overskriften til dette arbeidet lover også å forklare hvordan jeg fikk mitt humanetiske livssyn. Noe av svaret ligger i kapitel 18, og til dels i kapitel 16, da vi her står foran utfordringer i antropocen.

Frigjøringen er viktig, men ikke nok! Det humanetiske livssyn krever også at vi tar ansvar for hverandre, for alle mennesker. Det betyr også at vi tar ansvar for våre livsbetingelser, for miljøet og naturen, for fremtiden på vår klode. Det betyr at livssynshumanismen må spille på lag med miljøbevegelsen, på alle gode krefter som tar disse utfordringer på alvor. Det betyr også at vi må spille på lag med kristne, og mennesker fra andre religioner som tar disse utfordringer på alvor.

I kapitel 16 har jeg advart om at troen på en Gud også kan bli en sovepute i arbeidet for miljøet. Derfor er det viktig å understreke at vi trenger ingen religiøs begrunnelse for å arbeide for miljøet, hverken kristne eller troende i andre religioner trenger det. Her kan kristne og ateister samarbeide for felles sak, for hele menneskehetens fremtid. Kravet om å ta ansvar for hverandre gjelder også i dagliglivet, i familier, mellom familier og venner, og i omsorgen for alle de som av økonomiske og helsemessige årsaker faller utenfor storsamfunnet.

Til slutt vil jeg gjerne si litt om livet slik jeg personlig opplever det. Livet har ingen begynnelse, da må jeg også spørre i hvilken forstand har det en slutt? Bertrand Russell sier også om livet at det ikke har noen begynnelse. Big Bang sier noe om begynnelsen av det Univers vi kjenner i dag, men utelukker ikke pre-eksisterende univers. Hadde materien en begynnelse? Hva med slutten, min personlige død?

Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om materien og et tidligere eksisterende univers, en sak for teoretisk fysikk og astrofysikk. Jeg har heller ikke noen forutsetninger for å uttale meg om livets slutt. Mitt humanetiske livssyn gir heller ikke noen svar på dette spørsmålet. Bare mennesker med en tro på Gud mener å ‘vite’ noe om livet etter døden. Kristne, jøder, muslimer, sikher o.a. lever i hver sitt lille og utilstrekkelige univers, som ‘forteller’ dem om livet etter døden.

Selv om mitt humanistiske livssyn ikke gir meg noen svar, binder det meg heller ikke til en måte å tenke om min personlige død på. Jeg har ingen dogmatikk som binder mine tanker. Med hjelp av tankens frihet har jeg kommet frem til mitt humanistiske livssyn, og dette livssynet har ytterligere forsterket denne frihet. I det følgende vil jeg nevne noen mulige veier mine tanker kan ta om dette store spørsmålet.

Først vil jeg si at uttrykket ‘personlig død’ begrenser min tenkning. Mitt humanistiske livssyn tilsier at mennesket som art bør tjene som utgangspunkt også for min tenkning om døden. Harari i boken Homo Deus leker med tanken om at vitenskapen kan med tiden gjøre mennesket udødelig, en tanke som hverken forfatter eller leser kan ta på fullt alvor. Individenes død må ha en viktig funksjon for artens ivaretagelse og utvikling. Da tenker jeg at min død er en del av naturens gang, en tanke som kan bidra til ro i mitt indre.

Dette betyr at jeg tenker på døden som mange-artet, dvs. at døden rammer alle levende på vår klode, derved bekrefter døden min tilhørighet til livet på jorden. Diana Hoff svarte noen år tilbake på en kronikk som biskop Per Arne Dahl skrev i Drammens Tidende. Han henvendte seg til tvilerne i kirken, men sa ingen ting om ateister som ikke savner en gudstro. Diana Hoff svarte han, og skrev blant annet dette om døden: «Vel, jeg hadde ingen problemer før jeg ble født og forventer ikke å ha noen problemer etter at jeg er død. Og meningen med livet? Det er å leve det, å elske, å gjøre noe nyttig og å gjøre minst mulig skade mens man er i denne vidunderlige verden.»

Den kristne kan nok også tenke på dommen som møter en på ‘den andre siden’. Noen kristne blir kanskje ikke foruroliget av en slik tanke, men ser fram til en ‘salighet’ som venter dem, noen kan kanskje fylles med uro. Jeg kan ikke avskrive noe, men denne tanken gjør meg likevel ikke urolig. Guds dom er for meg helt meningsløs.

Imidlertid kan jeg komme til å avsi en dom over meg selv. Innholdet i en slik dom kan gjøre meg både urolig og nedbrutt, en fare som et hvert individ, troende eller ikke-troende står overfor. Hvis «sjelesorg» skulle ha noen mening så måtte det være en terapeutisk rettet samtale med en venn, eller med meg selv nær livets slutt.

I stillheten, en tidlig morgenstund, kan mitt liv passere i revy, som i et roterende kaleidoskop, der jeg møter menneskene på min vei, avgjørelser jeg tok eller ikke tok. Gode og vonde følelser kommer tilbake, noen ganger blir fortidens hendelser re-fortolket og forstått på en ny måte, også emosjonelt. Det er hendelser i mitt liv som det er vanskelig å tenke tilbake på, men det er også hendelser som gjør meg glad, og når jeg avslutter denne fortellingen, arbeider jeg med en helhetlig forståelse av det som ble mitt liv.

19.9 Noen sluttord

Jeg tenker på mine nærmeste i dag, min kone Jorunn, mine og våre ‘bonusbarn’, samt våre 10 barnebarn.  Alle er mine kjære, og jeg er meget glad i dem. De to som jeg var med og tok imot på klinikken, har jeg lenger fartstid sammen med, i røft og vanskelig hav, men også i smult farvann. De har nå fått et enda sterkere feste i mitt hjerte. Jeg har nådd en høy alder nå, og kan gå bort før dere. Forstå det slik at min død er med å opprettholde en balanse for arten menneske, ja for alt liv på jordkloden. Det er noe større enn de kristnes Gud som bare er skapt av myter, som også menneskene skapte. Er det som ligger foran meg den uendelige store Evigheten som Georg Brochmann en gang skrev om?

Ved avslutningen av denne reisen, som også har hatt en åndelig side, velger jeg et dikt av ateisten Bjørnstjerne Bjørnsons «Salme II»:

Ære det evige foraar i livet,

Som alting har skabt!

Opstandelsens morgen det minste er givet,

Kun former går tabt.

Slægt føder slægt,

Stigende ævne den når;

Art føder art

I millioner av aar.

Verd’ner forgår og opstår.

Etterskrift

Den viktigste inspirasjonen jeg har hatt til å skrive denne boken fant jeg i Noah Harari: 21 taker om det 21. århundre, der han i kapitelet om Sekularisme kommer med følgende oppfordring: Anerkjenn skyggen din. Oppfordringen rettes både til sekulære og religiøse bevegelser, men kan også rettes til individer, den er derfor fremhevet allerede i Innledningen til mitt arbeide. Her skal jeg gi en ytterligere utdypning av hans oppfordring, og hvordan jeg har forstått den.

Hver eneste religion, ideologi og trosretning har en skygge, og uansett hvilken trosretning du følger, bør du anerkjenne denne skyggen og unngå de naive forsikringene om «dette ikke kan skje med oss» s. 220.

Hvert individ, når tankene om eget livsløp melder seg, kan også ha sine skygger. Dette kommer frem i undertittelen til nevnte kapitel hos Harari: Anerkjenn skyggen din. Hvordan oppdager jeg den? Bare ved at du er tilstrekkelig bevisstgjort om ditt eget livsløp. Enhver av oss kan finne hendelser, og tanker vi har vært opptatt av, som det kan være vanskelig å fortelle om til andre. Det kan også være oppgaver du har gjennomført, men likevel angrer. Hver av dem kan bli ‘Skyggen’ i ditt liv, som Harare ber deg anerkjenne. Om du forteller den til andre, eller bare bevisstgjør deg ‘Skyggen’ for deg selv, kan dette likevel styrke din selvfølelse og din humanistiske utvikling.

Når du reflekterer på hendelser, kan du tenke på valg du har gjort og synder du har begått. Begrepet ‘synd’, som er en del av vårt daglige språk, er likevel i sin opprinnelse et religiøst begrep. Jeg har diskutert begrepet synd i kapitel 19.1 ‘Soningsdøden’. Dette er ikke den skyggen Harari ber deg anerkjenne, men det kan være handlinger du har gjort, eller valg du har tatt. Å ta opp igjen og bevisstgjøre ditt forhold til valgene dine, kan bygge din psykiske helse (selv ved avslutningen av livet). ‘Anerkjenn skyggen din’ fremstår for meg som det motsatte av ‘soningsdøden’, en motsetning som kommer tydelig frem i Håkon Fostervold Høydals bok: Kruttårnet. Farfars samtaler med Quisling. Denne boken omtales også av Mina Hauge Nærland i en artikkel i Aftenpostens morgenutgave 27.09. 2024, under tittelen Angret Quisling? Her kommer det fram at Quisling kan ha angret på sin livsoppgave, men fengselspresten (Håkon Fostervolds Farfar) prøver å trekke Quisling bort fra sine ‘vrangforestillinger’, og insisterte på at Quisling måtte be Gud om tilgivelse, Quisling sto rett foran soningsdøden.

Slik jeg forstår Hauge Nærlands artikkel, kan Quisling ha blitt hindret i å ‘anerkjenne skyggen sin’.  Hun hevdet i artikkelen at Quisling ikke fikk anledning til å uttrykke sin anger. I stedet prøvde fengselspren «å trekke Quisling bort fra selvmedlidenhet og vrangforestillinger, tilbake til skriften, til samtalen med Gud og til å be».  Jeg sitter igjen med spørsmålet om fengselsprest Peder Olsen umuliggjorde at Quisling kunne gi uttrykk for anger, og derved «Anerkjenne skyggen sin»

Heidi Marie Lindekleiv uttrykte i Vårt Land (27.08.24) at fengselspresten ga Quisling denne muligheten. Hun sier at det som er nytt i Fostervold Høydals bok Krutttårnet er «den lille glipen av endringsvilje. At han i et kort øyeblikk åpnet for å kanskje se annerledes på det han hadde gjort».

Dersom Quisling hadde sluppet til med sin endringsvilje, og derved anger, som senere hadde blitt gjort kjent for offentligheten, ville dette budskap ha påvirket hans ettermæle. Jeg kan ikke se at noe av dette har skjedd. Han har fortsatt et dårlig ettermæle hos det norske folk. Quisling forsonet seg med sin Gud, men jeg kan heller ikke se at dette har endret på noe som helst i hans ettermæle.

Glipen i Quislings samtalen mellom han og presten ble nedskrevet av Peder Olsen. Quisling sier: «Tror De det går an å ta feil av sin livsoppgave – og hvordan går det da?» Peder Olsen svarte liketil: «Jeg tror det». Presten fikk likevel noe å tenke på, og krev senere i sine notater: «Alt det gjelder er å stå for Gud» Senere leste han for Quisling: Dømt av Gud, Kor. 4. 2 – 5.

For meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere eller av noe menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For jeg vet ikke om noe galt jeg har gjort. Men jeg er ikke dermed frikjent, for Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal få fram i lyset i det som er skjult i mørket, og avsløre hjertets tanker. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.

Peder Olsen skjønte at Quisling kan ha tatt feil av sin livsoppgave, et forsøk på å uttrykke sin anger, men dette gjorde ikke presten til et sentralt tema i sin sjelesorg. Med ovenstående bibelord ble Quislings anger «skjult i mørket». Derfor kunne aldri Quislings mulige anger bli kjent for det norske folk – noen gang.

Hararis oppfordring til å «anerkjenne skyggen din» rettes, som sagt til både individer, religiøse og sekulære bevegelser. Alle vil kunne ‘anerkjenne skyggen sin’ og derved støtte sitt ettermæle, eller anseelsen som religion eller politisk bevegelse kan ha i dagens samfunn. For både individer og religioner betyr «skyggen» i nåværende eller tidligerehendelser, noe du oppfordres til å «anerkjenne», dvs. noe du uttrykker ansvar for. Dette skulle ikke være noen sak å klargjøre for Peder Olsen i sin sjelesorg med Quisling.

Eksempelet jeg har brukt med fengselsprestens sjelesorg for Quisling, før hans henrettelse i 1945, er også anvendbart til religioner og stater. Som jeg har vist i dette arbeide har kristendommen, første gang de etablerte seg i nye stater, innført religionstvang med undertrykking og overgrep mot andre religioner og livssyn. Det gjelder også den enkelte gren av kristendommen, som Conquistadorene i den katolske kirke, som rundt 1400 inntok Mexico og andre Sør Amerikanske land. De truet og drepte de innfødte som dyrket sine gamle guder. Historikere og andre har nok unnskylt overgrepene, men har slike unnskyldninger ledet til å gi den katolske kirken et bedre ettermæle og anseelse i dag?

Kort sammenfattet forstår jeg «Anerkjenn skyggen din» slik: Søk å bevisstgjør deg skyggen i din, eller religionens fortid. Unngå bortforklaringer, og gjør noe for at lignende hendelser ikke skal skje igjen. I kapitel 19 nevnte jeg Pavens unnskyldning overfor urfolket i Canada. Dette alene inneholder ingen annerkjennelse av egen praksis. Spørsmålet er om den kan ha ledet til forandringer i religiøs praksis og hindret at tilsvarende mishandlinger kan skje igjen. DNK kirke har også fremmet unnskyldninger for mishandling av samer, men jeg har ikke tilstrekkelig kunnskap om forandringer i kristen praksis som kan ha hindret overgrep i nyere tid.

Jeg har valgt å skrive om dette tema fra Harari, ved å inkludere eksempelet med prestens sjelesorg for Quisling, for å bevisstgjøre oss om forsoningen med en allvitende og allmektig Gud, skjedde ved å nedgradere annerkjennelse av egen skyld. Derved kommer det ikke klart frem Quislings eget ansvar for sine landsmenn. Ved å vise anger for sine valg, kunne han ha vist dette ansvaret. Det burde derfor vært fengselsprestens ansvar å klargjøre bedre den anger Quisling muligens hadde. Derved ville fengselspresten også fått frem menneskeverdet hos Quisling. I stedet gir Høydals bok et inntrykk av at dette ble nedgradert til fordel for forsoningen med Gud.

Kristne i dag snakker ofte om menneskeverdet, gjerne i sammenheng med politiske spørsmål, som abortsaken. Er menneskeverdet avhengig av troen på Gud? Kan vi da spørre hvilken Gud, de kristnes, jødenes eller muslimenes Gud?

Litteratur

Aftenpostens Historiemagasin, 1 og 9, 23, 1. 24.

Brochmann, G.  Mennesket og evigheten. Aschehoug & Co, 1951.

Bultmann, R. Jesus. Fakkelbok, Gyldendal Norsk Forlag, 1968.

Campbell, A. Religion, Language, Narrative and the Search for Meaning. Lulu.com, 2009.

Dawkins, Richard. The God Delusion. Transworld Bublishers, London 2006.

 “               “             The Blind Watchmaker. Reissued in Penguin Books, 2016.

Deloitte Norge, Microsoft Bing, se www2.deloitte.com.

Falcones, Ildefones. Havets Katedral, Bazar (2006)

   «                 «            Fatimas Hånd.  Bazar 2010.

   «                 «           Jordens Arvinger, Bazar 2018.

Fastvold, M. Humanismens Idéhistorie. Humanist Forlag. 2021.

Frankl, V. E. Man’s search for meaning. The classic tribute to hope from the holocaust. Rider, London 2004.

Harari, Yuval Noel. 21 tanker for det 21. århundre. Bazar Forlag/Cappelen

                   Damm AS. 2018

«   —           Homo Deus. En kort historie om i morgen, Bazar Forlag/Cappelen

Damm As. 2015.

“                  HEXUS. Cappelen Damm. 2024.

“             

Harris, S. The moral lanscape. How science can determine human values. Transworld Publishers. 2012.

Hessen, D. LIV. Historien om universets mest spektakulære oppfinnelse. Cappelen/Damm 2021.

Hoel, D.  Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom. Spartacus 2014.

Horsfjord, V., Kloster, S. Th., Lende, G.,   O.J. Løland. Global Kristendom. En Samtidshistorie.  Universitetsforlaget. 2018.

Høydal, H.F.  Krutt-tårnet. Farfars samtaler med Quisling. J.M. Stenersens forlag, 2024.

Johanson, R. Jesus. Hva forskningen sier mens kirken tier. Religionskritisk Forlag, 2018.  

Johanson, R. Det går nok til helvete. Religionskritikk.no, 2023.11.03

Klausen, A.O. Ingen er så trygg i fare. Samtaler om tro og traumer. Humanist Forlag 2022.

Kuhn, T.  The Structure of Scientific Revolutions. University of Chicago Press. Enlarged edn. 1970.

Lian, A. (2019). Humanisme som fellesmenneskelig moralforståelse. Psykologisk.no.

Lian, A. (2016). Language Evolution and Developmental Impairments. Palgrave Macmillan.

Magnussen, S. Vitnepsykologi. Adlibris, heftet 2017.

Markus Gabriel (2022). Moral Progress In Dark Times. Polity Press

Meyer, M, The Gnostic Gospels of Jesus. HarperOne, 2005.

Mørkhagen, S. Ibsen « … den mærkelige Mand». Gyldendal 2019.

Nixey, C. The Darkening Age. The Christian Destruction of the Classical World. Pan Books 2017.

Pinker, S. Opplysning Nå. Et forsvar for fornuften, vitenskapen, humanismen og fremskrittet. Gyldendal 2018.Russel, Bertrand: Hvorfor jeg ikke er kristen. Humanist Forlag 2009.

Popper, K. Kritisk tenkning. Utvalgte essays. Pax forlag.  2007.

Ringdal, K.T. Hva kan vi lære av Donald «Jesus» Trump? Kronikk, Aftenposten morgenutgave, 01.02.24.

Skarsaune, Oskar. Bergprekenens Jesus. Har folkekirken glemt han? Luther forlag, 2018        

Skeie, T. Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid. Gyldendal, 2018.

Stark, R. (1996). The Rise of Christianity. Princeton University Press/Harper Collins Publisher.

Tecumseh Fitch, W. The Evolution of Language. Cambridge University, Cambridge Press, 2010.

Tolstoj, L. The Kingdom of God is Within You. Digireads.com

White, L. (1967). The historical Roots of our Ecological Crises. Science. 155 (3767), 1203 – 1207.

Vedlegg 1

Sannheter og usannheter om forfølgelse av kristne i Romerriket

Det er kjent stoff fra både historie og religionsundervisningen i skolen at keiser Nero straffet de romerske kristne på de mest bestialske måter. På feilaktig grunnlag ble de også anklaget for å ha å ha satt byen i brann og ble derfor kastet til løvene i byens amfiteater. Dette er opplysninger som er godt dokumentert, men de har også næret opp om forestillingen om at Romertiden var en periode med store forfølgelser av kristne.

I Religions Oraklene tar Birgit van der Lans opp spørsmålet om kristne ble forfulgt i Romerriket. Hennes referanse var brevene til Plinius den yngre. Han forteller at mennesker som ble anklaget for å være kristne ble henrettet når de ble brakt frem for han. Disse rettsakene ble satt i gang av private anklager. Van der Lans skriver at «det fantes ingen juridiske forbud mot kristendommen som religion».

Denne situasjonen endret seg i det tredje århundre da keiser Decius påla alle innbyggerne å ofre til gudene. De som med tapperhet nektet ble dømt til døden som martyrer for sin tro. Vi har imidlertid nesten bare kristne fortolkninger av hendelsene og kan ikke gjengi omfanget av forfølgelsene med sikkerhet. Cathrin Nixey skriver om «the small number of martyrs» og henviser til Edward Gibbon. Han anslo at tallet ikke var større enn ca. 150 i året. Nixey legger til at det var få av disse årene, siden keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion allerede i Nikea, 325.

Mange kristne søkte martyrdommen, særlig de med de mest grusomme metoder.  På denne måten ville de nå frem til himmelens herlighet uavhengig av stand eller rikdom. (Denne tankegangen har heller ikke vært ukjent blant muslimske terrorister) Nixey skriver derfor «in many of the martyr tales the driving force is less that Romans want to kill – and more that the Christians want to die» (p. 59).

Den kunnskap vi har om forfølgelser av kristne i Romerriket er uten tvil mangelfull, derfor er også dette lille vedlegg mangelfullt. Det er imidlertid grunn til en kritisk gjennomlesning av det Grimberg skriver om ‘De første Kristne’ i Rom, samtidig som vi bør søke mer kunnskap om kristne overgrep mot ‘paganistene’ etter Konstantin, og senere fra keiser Julians tid og fremover.

Vedlegg 2

Falcones: Overgrep, mangfold og likestilling mellom religioner i sen-middelalderen

For å studere dette tema finner jeg det interessant å gå til skjønnlitteraturen. I tre av bøkene til Ildefonso Falcones (Havets katedral, Fatimas hånd og Jordens arvinger) beskrives kampen for tilværelsen og et verdig liv hos enkle mennesker i senmiddelalderens Spania. Jeg mener han sannsynliggjør forholdet menneskene levet under, og er ellers i samsvar med historisk kunnskap: Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragon hadde samlet de kristne statene som ett rike på den Iberiske halvøy. Allerede før erobringen av Granada i 1492 hadde dette riket store befolkningsgrupper som ikke var kristne. I tillegg til muslimske grupper (maurerne) fantes mange jøder som ble lagt under stort press for å la seg konvertere til kristendommen. Mange ble mistenkt for å være kryptojøder, dvs. falske kristne som likevel levde som jøder. Pogromer ble igangsatt og vi så begynnelsen på Inkvisisjonen som ble etablert første gang i Castilla, senere også i Aragon.

Det er i denne historiske setting at menneskene i Falcones’ bøker fremtrer. Hovedpersonen i Havets katedral, Arnau Estanyol, får en dramatisk begynnelse på livet. Bare en føflekk gjør det mulig for hans far å stjele barnet og i desperasjon flykte med gutten til et liv blant slavene i Barcelona. Arnau er uten mor og leter etter en Maria-figur han kan kalle sin mor, og finner henne i Havets katedral som også danner rammen om fortellingen. Mye av oppveksten får han sammen med Joan som senere utdanner seg som prest og ender som forhører i Inkvisisjonen. Arnau blir en fremgangsrik valutahandler, men inkvisisjonen innhenter han, der storinkvisitoren tegner et vrengebilde av han og legger dette til grunn for en tiltale. Samlet sett gir boken oss et annet bilde av Arnau der han i mange år hadde levet i et konglomerat av kristne, jøder og muslimer.

I Fatimas hånd møter vi maurerne som kjemper en frigjøringskamp etter mange års undertrykkelse fra de kristne. Hovedpersonen er Hernando som er sønn av en maurisk kvinne og presten som voldtok henne. Han kjemper for frihet og respekt for sitt folk. Dette ender i en blodig religionskrig der begge parter begår brutale og grusomme overgrep. Hernando ser som sin oppgave å skape harmoni og respekt mellom de to kulturer. Hans opphav gjør dette svært vanskelig i det han lett blir mistrodd av både kristne og maurere.

Falcones’ siste bok i serien er Jordens arvinger. Her møter vi Hugo Llor, som etter å ha mistet sin velgjører Arnau Estanyol, ble alene som elleveåring i et hektisk og krevende Barcelona mot slutten av 1300-tallet. Hans far var omkommet til sjøs, hans mor ble «giftet bort» til en gammel tønnemaker med to sønner fra før. Praktisk talt så han moren aldri mer. Søsteren ble ivaretatt av et kloster, der hun også senere avla klostereden, hvoretter kontakten mellom de to ble minimal. I jødekvarteret ble Hugo ivaretatt av Mahir og hans sønner og slaver, der han også ble satt til å arbeide i vingården. Hans kamp for et verdig liv, både i arbeid, forretninger og på kjærlighetsfronten blir mesterlig beskrevet av Falcones.

 «Kin selection» Mot slutten i Jordens arvinger blir vi vitne til en kamp på liv og død for å redde og ivareta sine etterkommere. Dette er en god illustrasjon på det jeg i avsnittet om det evolusjonsbiologiske grunnlaget kalte «kin selection», nemlig den naturlige trangen, nedfelt i mennesket som art, til å beskytte sine slektninger, ikke minst sine barn og barnebarn. Her skal jeg gi en kort sammenfatning av et hendelsesforløp i Jordens Arvinger som konkretiserer det jeg vil forstå som «kin selection».

Med livet som innsats: Hugos’ søster Arsenda blir voldtatt og stygt mishandlet av en av kirkens menn i Jonqueres klosteret og nedkommer med en datter, som av klosterets priorinne ble erklært som satans barn. Dette barnet måtte derfor enten drepes eller settes bort. Hugo tar det til seg som sitt barn og gir det navnet Mercé. Hun vokser opp i jødekvarteret som en vakker og tiltrekkende kvinne, gifter seg med greve Bernat Estanyol, blir erklært grevinne og får en sønn med Bernat, og kaller barnet Arnau. Idyllen tar slutt når ryktene når Bernat om at Mercé er satans datter. Barcha, en frikjøpt slave av maurisk opphav, ofrer livet for å finne ut hvor hun blir holdt i fangenskap. Dette muliggjør et risikabelt redningstokt der Hugo greier å tilbakeføre Mercé til vingården.

Gjennom en av tjenerne i Bernats slott får Hugo og Mercé rede på at den nye grevinnen til Bernat er i ferd med å forgifte Arnau, den lille gutten som var Mercé og Bernat’s sønn. Gjennom en halsbrekkende redningsaksjon greier Hugo, Caterina og Mercé å bringe Arnau i sikkerhet. Tjeneren som røpet forgiftningen av Arnau blir nå funnet hengt. Hugo og Mercé anklager den nye grevinnen for å ha utført udåden. Mercé blir også anklaget for bortføringen av Arnau og blir derfor underlagt grusom tortur, og når hun fortsatt nekter sin skyld etter den hardeste tortur blir hun satt fri.

Virkelig versus forbilledlig kjærlighet

Jeg bruker slike utdrag fra Falcones’ bøker fordi jeg lærer noe av dem om fellesmenneskelig moralforståelse. Riktignok dreier dette seg om diktning og ikke historisk forskning. Likevel synes hovedpersonenes kamp for et menneskeverdig liv, troverdig, selv ut fra en kritisk historikers perspektiv. Dertil kommer at disse danner grupper eller lever i familier med individer fra andre religioner. De omfatter både slaver og fri, som også bidrar til å frikjøpe slaver. Det er altså blant individer i kontaktflaten mellom religionene, ikke blant de som står sentralt i kirken eller adelen/statsmakten at vi finner et gryende uttrykk for det vi senere har kalt humanisme.

Hver enkelt av disse menneskene ga nok uttrykk for sin moralforståelse i samsvar med sin religion. Dette gjelder ikke minst begrepet kjærlighet. Etikkens begrepsverden for kristne var i hovedsak formet av kirken, her sto kjærlighet til gud over all annen kjærlighet. Likevel, Falcones lar Arsenda uttrykke seg selvstendig og fritt etter at klosteret hadde anklaget henne for å ha født satans barn, og etter å ha blitt forenet med Mercé (datteren) flere år senere. Hugo sier seg lei for alle problemene hun har hatt. Da svarer Arsenda:

Du trenger ikke å unnskylde deg overfor meg. Alt dette har kommet …… jeg vet ikke ……. for å vekke meg fra en dvale jeg har vært i hele livet. Jeg har gjenoppdaget kjærligheten. Ikke den forbilledlige kjærligheten til Gud, men den virkelige kjærligheten, den man kjenner i magen. (Jordens arvinger, s. 890.)

I denne ordveksling mellom bror og søster får Falcones frem den dypt menneskelige moralforståelse i motsetning til den «forbilledlige kjærligheten» befestet gjennom kirkens dogmatikk. Det er nærliggende å hevde at det er den fellesmenneskelige moralforståelse som også har vært drivkraften i kampen for å redde barn og barnebarn mot slutten i Falcones’ mektige epos.

Motkreftene

Denne kampen hadde sine motkrefter. Allerede begrepet/påstanden om at noen var satans barn vitner om tilfeller der den naturlige trangen til å ivareta egne barn blir hindret eller vanskeliggjort. Mange vil kanskje si at dette er ekstremtilfeller av motstand mot «kin selection». Imidlertid er dette bare et uttrykk for en generell holdning gjennom mye av historien, nemlig at barnets verdi bestemmes av måten det er blitt til på. Derved oppstår et skille mellom ekte og uekte barn, et skille og en holdning vi har vært belemret med frem til nyere tid.

Vedlegg 3

Kjønn

Foreldreoppropet i 2022, ble tatt opp i NRKs Debatten 27. 01. 22. ligger noe tilbake i tid for dagens leser av min fortelling. Grunnen til at jeg tar det med her er at det fortsatt fremheves at påstander om kjønnsinkongruens og transpersoner utgjør en ideologi. Også i dag påstår, særlig kristne debattanter, at bare den binære forståelsen av kjønnsutviklingen er i tråd med biologisk, medisinsk forskning. Debatten fra 2022 er derfor svært aktuell, også i dag. Derfor spør jeg hvem fremmer en trosbasert ideologi i denne saken?   

I nyere tid har vi fått en mediedebatt om begrepet kjønn. Her vil jeg starte med begrepet kjønnsidentitet: Den personlige opplevelsen av å tilhøre et bestemt kjønn, som for de fleste samsvarer med det kjønn som ble registrert ved fødselen, mens andre opplever å tilhøre et annet kjønn. Dette ble opprinnelig beskrevet som kjønnsidentitetsforstyrrelse, men WHO som senere beskrev fenomenet under tilstander som har med seksuell helse å gjøre, innførte begrepet kjønnsinkongruens. (Ubehaget ved denne tilstand blir også omtalt som kjønnsdysfori) Man unngikk altså uttrykket ‘forstyrrelse’ og skilte mellom transpersoner (med inkongruens) og cispersoner (uten inkongruens). I siste levekårsundersøkelser finner man at transpersoner der kjønnsidentitet ikke samsvarer med utviklet kjønnsorgan, er utsatt for betydelig stigmatisering og marginalisering. Av denne grunn er det fremmet forslag til Lov om endring av juridisk kjønn som betydde at transpersoner som ønsket slik endring måtte kastreres. Ketil Slagstad skrev at «noen pasienter ønsket inngrepet som en del av medisinsk behandling; andre opplevde det som tvang, fordi det var eneste måte å få identitetspapirer, som pass som samsvarer med kjønnet man identifiserte seg med og levde i». I tillegg sa han at «som leger stilte vi ikke spørsmål om inngrepene var medisinsk nødvendige eller i strid med menneskerettighetene» (Aftenposten, 05.01.22). Dette er tydelig noen av de utfordringer behandling av transpersoner i dagens medisin utgjør, og for å møte dem må vi, ifølge Slagstad ‘snakke med – ikke om’ disse pasientene.

Transpersoner med kjønnsinkongruens har en verdighet vi ikke må glemme. Jeg er derfor enig med Slagstad at vi ikke kan fortsette å tenke på kjønn utelukkende i binære termer. Tatt i betraktningen omfanget av transpersoner i samfunnet vil en debatt på dette grunnlag lett forvandle hele feltet til en ideologisk slagmark.

Dessverre er det nettopp dette mange kristne oppnår gjennom Foreldreopprop 2022 (VL 20.01.21) der de går til felts mot skolens undervisning om kjønn og kjønnsidentitet. Her avviser de som en uvitenskapelig påstand om at ‘noen kan være født i feil kropp’. Ifølge Oppropet blir barna fortalt at ‘kjønn er noe flytende, og at kjønn kan endres, – en uvitenskapelig påstand der man totalt overser biologisk kunnskap’. Uten dokumentasjon på undervisningsopplegg i skolen er det vanskelig å bekrefte denne ordbruken. Påstanden om at kjønn kan endres behøver ikke å være påstand, men en de facto beskrivelse helt i tråd med WHO’s klassifikasjonssystem som har til formål å sikre god helse (Andreassen m.fl. Aftenposten 12.01.22).

Senere har biskop i Bjørgvin, Halvor Nordeng VL 26.01.22), tatt til motmæle mot Foreldreoppropet 2022 og sagt at ‘hjernen kan ha en feminin programmering mens kroppen ellers er mannlig eller omvendt’. Vi kan derfor ikke avvise som uvitenskapelig at noen er født med ‘feil kropp’.

Den problematikk som Foreldreopprop 2022 reiser ble tatt opp i Debatten i NRK 27.01.22. Her deltar professor i evolusjonsbiologi Glenn-Peter Sætre som understreker at kjønn må defineres ut fra produksjon av kjønnsceller, og med det evnen til å formere seg. Dette er biologisk kjønn og derved uavhengig av hvordan personen ‘føler seg’. Alexander Sørlie, som representerer Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI) benekter ikke denne definisjonen, men stiller spørsmål om det er riktig å dele opp samfunnet basert på disse kjønnscellene.

Daværende kultur og likestillingsminister Anne Trettebergstuen som også deltok i NRK debatten støttet Sørlie og understreket at spørsmålet er hvordan vi skal ta vare på de folka som ikke føler seg hjemme i de to kjønnskategoriene. Dette er mennesker som er suicidale og lever dårlig i ufrie liv. Å støtte dem vil ikke gå ut over de rettigheter som majoritetssamfunnet har.

Ifølge Sætre vil kjønn defineres objektivt og uavhengig av hvordan personen opplever sin kjønnsdrift. Psykologiske faktorer er altså irrelevante for begrepet kjønn og må ikke forveksles med kjønnsidentitet som har med personens opplevelse av kjønnsdriften å gjøre. I følge Berthold Grünfeld og Elsa Almås har ikke kjønnsidentitet sete i kjønnsorganene, men i hjernen. Ved hjelp av TDF ( Testicle Development Factor) utvikles en hjerne som er forenlig med det som blir barnets biologiske kjønn. Det hender at TDF mangler, og i slike tilfeller kan det utvikles en feminin hjerne i en mannskropp eller omvendt.  De fag som tar opp disse faktorer for seksualitet og hjerne er alle å anse som biologiske fag. Det er ikke riktig som Bruset, Farstad og Kalvig hevder i VL 02.02. 22 at biologisk forskning er uten holdepunkter for at hjerneopplevd kjønn kan avvike fra kroppens kjønn. Se øvrige senere innlegg fra Helge Kjuus i VL. der han redegjør for det arvelige grunnlaget for transseksualitet. Her redegjør han bl.a. for en polygyn terskelmodell «der flere hundre eller tusen gener bidrar til det aktuelle kjønnsuttrykk». Diskusjoner om transseksualitet og kjønn tar hensyn til hjernens rolle og er fundert på etablert biologisk forskning, altså det motsatte av det i Foreldreoppropet 2022 påstår.  Ut fra det vi vet om det nevrale grunnlaget for kjønnsdrift og kjønnsidentitet bør trans-seksualitet være en av de temaer norsk skole tar opp.

Det synes opplagt at hjernens rolle i utviklingen av kjønnsidentitet (og kjønnsinkongruens, kjønnsdysfori) må underkastes videre forskning. Begrepet kjønn kan ikke utelukkende bindes til det organ som produserer egg eller sædceller. Fremfor alt trenges mer forskning om kjønn og kjønnsidentitet innenfor psykologiske og medisinske forskningsgrener. Slik forskning er nødvendig for å kunne følge opp Trettebergstuens rop om hjelp til ‘de folka som ikke føler seg hjemme i de to kjønnskategoriene’. Husk at det er deres menneskeverd dette gjelder. En tredje kjønnskategori vil være en identitetsmarkør som kan samle dem, istedenfor å bli sett på som utviklingsforstyrret i forhold til det kjønnsbinære storsamfunnet.

A-magasinet (0.4.2.22) tar opp transseksualitet med en rekke spørsmål og utfordringer vi som samfunn møter («Ingen trans på roser»). Her møter vi tre familier som hver får en jente som i oppveksten viser trekk og interesser som en gutt. Valgene som må tas er irreversible, foreldrene kommer i skvis, ofte med katastrofetanker. Amagasinet gir oss her et innblikk i den virkelighet som transseksualitet blant barn utgjør og som samfunnet må ta alvorlig.

Ikke alle får kjønnskorrigerende behandling ved Rikshospitalet, Alle som tas imot der må først igjennom barnepsykiatrisk utredning. Manglende kunnskap gjør at flere er skeptisk til denne behandlingen. Aftenposten (08.02. 22) melder om at KID teamet ved hospitalet, under ledelse av overlege Anne Wæhre har igangsatt en større undersøkelse om virkningen av kjønnsbekreftende behandling. Hun sier at kjønnsinkongruens ikke er en psykiatrisk lidelse, men spør om kjønnskorrigerende behandling vil ‘gi ungdom et bedre liv’? Vi trenger mer opplysning om dem alle uavhengig av behandling.

WHO sier at enhver antydning om at kjønnsinkongruens er en mental sykdom kan føre til mer sykdom og påfølgende stigma og diskriminering i samfunnet. For at vi skal kunne hjelpe dem trenger vi ikke bare mer kunnskap om de biologiske mekanismene som ligger til grunn for kjønnsinkongruens, men også mer opplysning i samfunnet om den situasjon transpersoner befinner seg i.