Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
«Kirke- og undervisningsdepartementet var et norsk departement som ved. kgl. kunngjøring 17.11.1818 ble tillagt ansvar for «Alt hvad angaar Kirkevæsenet og Præsteskabet. Universitetet, Seminarer, Skoler, Musæer, Bibliotheker, lærde Selskaber, Kunstacademier m.v., Medisinalvæsenet, milde Stiftelser, Fattigforsørgelsen og de Geistligheden og offentlige indretninger beneficerede Jordegods». Kirkedelen av departementet ligger i dag under Kultur- og kirkedepartementet. Undervisningsdelen ligger i Kunnskapsdepartementet». (kilde: Wikipedia, som ikke er helt oppdatert).
Det er mange aspekter ved stat-kirke samarbeidet som underkommuniseres i det offentlige rom, av kirke og medier. Samarbeidet er langt tettere enn den rent økonomiske bindingen. Kirkeministre, kulturministre og/eller «trosministre» fra ulike partier har gjennom tiårene bidratt med tale og tilstedeværelse ved DnKs årlige Kirkemøte (kirkens «storting»). Også Kongen selvsagt!
Kongen dropper Kirkemøtet for første gang
Vårt Land mener: «Kongens ja til kristen tro er viktig»
Jeg nevner også Ap-statsrådene Trond Giske (2007) og Rigmor Aasrud (2012). Høyres «kirkeminister», Linda Hofstad Helleland, gjestet Kirkemøtet i 2016.
Nå sist i april 2024 var det Senterpartiets Kjersti Toppe som holdt tale for Kirkemøtets delegater, slik hun gjorde i 2022 og 2023. (Talen 2024 kan leses på DnKs nettside). Hun har så vidt jeg forstår tilhørighet i en annen menighet enn DnK.
Kjersti Toppe er barne- og familieminister, men kalles også «trosminister» i kristelige medier, i likhet med sin forgjenger fra KrF: Kjell Ingolf Ropstad. Barne- og familiedepartementet har nå ansvar for «tro, livssyn og kirkesaker». Det kan være verdt å reflektere over. Nedenfor er en oversikt over tilskuddsberettigete «tros- og livssynssamfunn» med antall medlemmer i 2024. Forstår Den norske kirke seg som trossamfunn eller livssynssamfunn, samfunnsinstitusjon eller service- og velferdsentral? Alt på en gang kanskje? Kirken har omtalt seg som selve samfunnslimet og en del av samfunnsstrukturen.
antall-tilskuddstellende-medlemmer-tros-og-livssynssamfunn-2024.pdf
Pilegrimsboom
Utredninger om stat-kirke saken ble ledet av hhv. Trond Bakkevig (2002) og Kåre Gjønnes (2006). «Begge disse utredninger foreslo en avvikling av statskirkesystemet, samtidig som en del særordninger for Den norske kirke som religionssamfunn skulle bevares». Trond Giske (Ap) er kalt arkitekten bak det såkalte Kirkeforliket i 2008. Han gikk i 2009 pilegrimsvandring til Santiago de Compostela i Spania, i følge med daværende biskop i Hamar og andre prominente personer i samfunnslivets elitesjikt. Om noe av motivasjonen var av åndelig karakter vites ikke, men hensynet til reiseliv og turistnæringen var avgjort en viktig faktor.
Kultur | Pilegrimsminister Trond Giske
Ikke så få statsråder, topp-politikere og medieprofiler har gått pilegrimsvandring og beæret Olavsfestdagene i Nidaros med sitt nærvær. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (og hans ektefelle) gikk pilegrimsvandring, 4 mil, sammen med kronprinsesse Mette-Marit i juli 2010. Vandringen endte i Nidarosdomen (Olavsfestdagene), hvor presten Per Arne Dahl møtte de to til «kjærlighetssamtale» om liv og død… Seansen ble behørig kringkastet av NRK. Samme år kunne VG fortelle at kronprinsparet, sammen med ca. 100 venner, var invitert til Støres private 50-års feiring. (Kronprinsesse Mette-Marit satt en tid i styret i Kirkens Bymisjon).
Medieprofil og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, publiserte i avisen 2013 en svært følelsesladet skildring av sin ukelange pilegrimsvandring over Valdres. Som spaltist skrev han også dette innlegget i 2018.
Kristendommen er et fundament i vår kultur | Knut Olav Åmås
Åmås var en kort tid statssekretær i Kulturdepartementet i Erna Solbergs høyreregjering – før han i 2014 hoppet til stillingen som nåværende direktør i stiftelsen Fritt Ord. Det er ikke få journalister som etter noen vandringer fram og tilbake i avisfloraen har funnet sitt «hjem» i Aftenposten. Mellom NRK og Dagbladet har det også vært mange utvekslinger av journalister og redaktører.
Høyres kulturminister, Thorhild Widvey, inviterte i 2015 avisredaktører til «pilegrimsvandring» innom Oslos gudshus: kirke, moske og synagoge. Så vidt jeg husker kom initiativet opprinnelig fra Vårt Lands tidligere sjefredaktør: Helge Simonnes. Han selv hoppet i sin tid fra sjefsstolen i VL til spaltist i Arbeiderpartiets hovedorgan: Dagsavisen (nå med Vårt Lands mediehus som eier).
Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) la ut på pilegrimsvandring langs Olavsleden i 2017. Statsminister Erna Solbergs var til stede ved Reformasjonsjubileets åpningsgudstjeneste i Nidarosdomen samme år.
Kirkemøtet 2017 – i Trondheim 25.- 31. januar
Igjen, noe av det første Jonas Gahr Støre gjorde som nyvalgt partileder i Ap 2014 var å holde foredrag for Bispemøte i Trondheim. En ganske underlig prioritering, etter mitt syn. Under Støres lederskap er det blitt vanskelig å kjenne igjen Arbeiderpartiet.
Støre: ‘Politikk og tro skal holdes godt separert’
«Tro på Gud, forsoning og tilgivelse er en viktig del av Jonas Gahr Støres identitet. Han mener kristendommen i sin kjerne er et frigjørings- og likeverdsbudskap….Han mener den kristne tro kom til Norge som et frigjøringsbudskap... Men han mener det er viktig å skille mellom religion og politikk. – Jeg sier som Tony Blair sa en gang «I don’t do God». Det er også min inngang… I Norge har vi jo skrevet religiøse tekster ut av politikk, og tydeliggjort at politikk er menneskers verk. Det er bra. Den makten mennesker har tiltatt seg gjennom institusjoner, skal vi være innebygd skeptiske til, det er demokratiets verdi og styrke, sier Støre». (Dagbladet 17. juli 2015, min utheving).
Snakker Støre mot bedre vitende? Evangelisk-luthersk kirke i Grunnlovens § 16 er vitterlig basert på en religiøs tekst, læreskrift og bekjennelse: Confessio Augustana/CA (1530). Denne lære ble (på ny) ble innskrevet i den reviderte Grunnloven 2012. Det er Stortinget, et politisk organ, som vedtar lovene. Vi ser mange blindsoner når det gjelder forholdet mellom religion og statsstyre, kristen tro og politikk.
Støre ble ikke uten grunn tidlig kalt «kristen-Jonas». Som kjent, han har snakket om sin kristne tro bl.a. i Nidarosdomen, i Vårt Lands «Min tro» spalte, også i Sarons dal med Kjell Arild Hareide ved sin side. Sosialdemokratiet og kristendemokratiet lar seg godt forene, mente Støre i gemyttlig forståelse med Hareide. Med årets bokutgivelser har vi forstått at båndene mellom KrF-leder, Ap-leder og SV-leder ble pleiet og styrket flere år før det berømmelige «retningsvalget».
Se også nåværende SV-leder, Kirsti Bergstø, i Vårt Lands Min Tro-spalte. Det er ingen motsetning mellom Marx og Messias, sier hun i avisen mars 2023.
Nettverksbygging
Kanskje bør forskningsinstituttet KIFO (kirkeforskning) se nærmere på nettverkene i kirke-Norge, også sitt eget samarbeid med Den norske kirke – hvis den er en uavhengig privat forskningsstiftelse. KIFO beskriver seg som tverrfaglig, med hovedfokus på programmer knyttet til empirisk samfunnsforskning/sosiologi på religionsfeltet. «Stiftelsen Kirkeforskning er en norsk forskningsorganisasjon, opprettet i 1993 etter oppdrag fra Kirkemøtet i Den norske kirke». Informasjon om eierskap, finansiering, styre og representantskap kan leses på KIFOs nettside. KIFO har gjort en rekke spørreundersøkelser som kirken sikkert har god nytte av i de «strategiske planer».
Det er ikke få parti- og samfunnstopper som har kommet ut av «kristen-skapet» i Vårt Land. I likhet med andre avgåtte eller pensjonerte partipolitikere, har SV-veteranen Oddny Miljeteig hatt ulike roller i kirkepolitikken. Anne Enger Lahnstein (Sp), Odd Einar Dørum (V), Rolf Leikvam (SV), Gerd Liv Valla (Ap) er blant flere tidligere partitopper som har engasjert seg i Den norske kirkes organer: menighetsråd – bispedømmeråd – kirkemøte… Rigmor Aasrud (Ap) har hatt styreverv i Sjømannsmisjonens, som også Thorhild Widvey (H).
En lokal SV-politiker, Erik Faret Sakariassen, ble valgt inn i i Stavanger bispedømmeråd for perioden 2024-2027. Politiske og kirkelige verv går visst godt sammen. Nylig avdøde Odd Kristian Reme, luthersk prest og sentral Ap-politiker, var et kjent navn i kommunepolitikken i Stavanger (han har også holdt andakter/prekener i Stavanger Aftenblad). Det er mange eksempler på at prester og teologer hopper glatt mellom politiske taburetter, prekestol og teologisk kateter. Noen menighetsprester har hatt et mellomspill som statssekretær/rådgiver i et departement, andre presteviede sitter som ordførere i sine hjemkommuner.
Jeg vet ikke om Bent Høie (H), tidligere helseminister og nåværende Statsforvalter i Rogaland, er engasjert i menighetsarbeid eller kirkestyre, men i en «Min tro» samtale med Vårt Lands journalist, Alf Kjetil Walgermo, har også Høie tilkjennegitt sin «kristne tro». I seneste tid har Aps kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun i nevnte spalte fortalt om Guds hjelp i en vanskelig livssituasjon. Nestleder i Ap, Jan Christian Vestre, har nylig (i en uttalelse om abort) betegnet seg «som kristen…». Vestre opptrer tidvis som en «kloning» av statsministeren.
I den rød-grønne regjering omkring 2013 var miljø- og utviklingsminister Erik Solheim (SV) og utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) aktive pådrivere for at Gud og religion måtte inn i politikken. Erik Solheim og Bård Vegar Solhjell fra SV ga hver sine bidrag i boken nedenfor. «Gud er tilbake, med andre ord. Om han noen gang dro sin vei«. Slik konkluderte Erik Solheim i NRK Ytring (2013). Hvilken «Gud» det er tale om, nevnes ikke.
Gud er tilbake! – religionens rolle i fremtiden
Etter Moster-jubileet (jubileumsuken 28. mai – 2. juni 2024), oppsto noen kontroverser mellom teologer i Vårt Land om «Kristen tro, Kristenretten og kirkens oppgaver». Det kirkelige selvbildet lyder slik i Trond Bakkevigs versjon:
«I historie og nåtid er etikk, lovverk og lengselen etter nåde og det gode budskap vevet inn i hverandre. Å feire tusen år siden kristenretten og la dette bli en del av prekenens budskap, er å ivareta kirkens samfunnsoppdrag. Det betyr ikke at kristendom kan reduseres til verdier og etikk, men det er å bruke et stykke historie til å vise hvordan vi som kristne kan leve våre liv og bidra i arbeidet med å forme et godt samfunn». (VL 13.06.2024. Min utheving)
Hvordan politikk og (kristen) tro holdes separert, er ikke lett å forstå. Heller ikke om det skilles mellom misjonsoppdrag og samfunnsoppdrag. Med kristningsjubileene er det helt klart en kristen-nasjonalistisk arv og tradisjon som skal styrkes, med en mykere og mer fleksibel strategi. Kristenarven bæres oppe av stat, konstitusjon, kongehus – og statskanalen NRK. Etter Moster 2024 kan man bare tenke seg hvilke dimensjoner (det nasjonale) Stiklestadjubileet 2030 vil få.
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum har varslet storsatsing og involvering fra regjeringens side. En kuriositet: han er i slekt med Støres ektefelle, som i 2021 ble ordinert til prest i Oslo Domkirke (samme uke Aps valgresultat gjorde Støre til statsminister). Middelalderens steinkirker og andre verneverdige kirker tilgodeses med et titalls milliarder i et kirkebevaringsfond (i følge Vedum: en nasjonal gave til oss selv).
Vi blir ikke særlig beroliget av at regjeringens kristne finansminister fra Sp siterer Paulus i Galaterne 3:28. Det er å håpe at verken dette vers i NT eller Paulus er styrende for Vedums politiske og moralske kompass. (kilde: Dagen 24.06.2024. Tittel: Vedums kirkepolitiske lysglimt).
Livssynsåpenhet – eller mer kristendom?
Behov for religionsfrie rom i offentligheten avfeies ofte nedlatende med at vi får et livssynstomt eller verdinøytralt samfunn. Fra kirkens ustoppelige propagandamaskineri har vi fått høre at et sekulært samfunn er uten verdier – eller at alle gode verdier, også de sekulære, kommer fra kristendommen. Islamkritikken har vært voldsom de siste tiår, ikke minst fra kristen-folket. Islam oppfattes uten tvil som en både truende og konkurrerende religion som må bekjempes. På samme tid har, beleilig nok, den spesifikke kristendoms- og teologikritikken forstummet.
At religionskritikk nødvendigvis måtte inkluderes i et «livssynsåpent» samfunn var kanskje fremmed for det offentlig oppnevnte utvalget fakultetsteolog og kirkepolitiker Sturla Stålsett ledet for noen år siden. Nå har han rykket opp blant toppkandidatene til ny biskop i Oslo bispedømme, med sin sosial-politiske frigjøringsteologi. Han har som sin svigerinne, Kari Veiteberg, bakgrunn fra Kirkens Bymisjon (tidvis kalt «gatas engler»). Rollene som teologisk forsker, kirkepolitiker og biskop glir sammen. Diakoni er et av hans fagfelt.
Det er mange som spiller på lag i kristen-Norge, formelt og uformelt, i denne «gjenkristningens» tid. Det er selvsagt ikke tilfeldig at statskanalen NRK gjennom mange år – ukritisk – har vært involvert i formidlingen av pilegrimsvandringer og Olavsfestdagene i Nidaros. Nå avdøde Tomm Kristiansen var en av flere journalister med dobbeltroller: utenriksreporter og Afrika-kjenner, andaktsholder i NRKs morgenandakter og debattleder ved Vestfrontens «trossamtaler» under Olavsfestdagene. Hans siste bok er en andaktssamling særlig rettet til skeptikere: «Gudsord for tvilere» (2017). Denne type sjanger og kristendoms-apologi har de senere tiår skyllet over oss fra mange hold, i mange versjoner.
Men «trosforsvar» for barn er vel noe ganske nytt? Nå skal barn helt ned i 6-års alderen utrustes mot «troskritikk». Prest og forfatter Marie Bakkevig Hillesund har utgitt andaktsbok på IKO-forlaget som skal hjelpe barn som står alene med sin «tro» i skolegården (Dagen 06.11.2024). I kristningsjubileenes tid kan man vel ikke overraskes om skolen igjen blir en arena til forkynnelse, om det gjelder skolegudstjenester, Skolelagets aktiviteter, bibelutdelinger eller annet.
Med julehøytiden i sikte øker presset. Tanken synes å være at skoleelevene særlig trenger å høre det kristne julebudskapet. Det er ellers avslørende, som mange påpeker, at forkynnelse må skje innenfor skoletiden. Barn og unge har vært og er blant de fremste målgrupper (misjonsobjekter) i Den norske kirke. Kirkens håp er vel at de skal føre kristenarven videre inn i framtiden. Med andre ord: det er kirken som trenger skolegudstjenestene.
Forrige direktør for Olavsfestdagene, Petter Myhr, kom fra NRK, hvor han også har holdt en rekke morgenandakter. Ganske oppsiktsvekkende at NRK så sent som i 2022/23 startet opp med fjernsynsoverførte søndagsgudstjenester, til stor jubel fra kristen-folket. Jeg har ikke registrert at NRKs religionsavdeling har gitt plass til en katolsk eller ortodoks gudstjeneste/messe søndagene kl. 11.00. Og hvem slipper til i de «moderniserte» morgenandaktene?
NRK sender et ganske tydelig signal til andre kirkesamfunn enn den protestantisk-lutherske. Det er ennå langt fram til likebehandling av kirkesamfunn. Filadelfiakirken Drammen og Oslo misjonskirke Betlehem (med pastor Erik Andreassen) er vel så langt de eneste menigheter utenfor Den norske kirke som er «utvalgt» eller funnet verdige til å sende NRK-gudstjenester. («TV-pastor» i TV2, Egil Svartdal, har tilhørighet i Filadelfiakirken).
Skal sende NRK-gudstjenester fra Oslo misjonskirke Betlehem
Å bli TV-kjendis i reality-programmer har gitt presten Thor Haavik og sjefredaktør i avisen Dagen Vebjørn Selbekk en ny plattform (misjonsmark?) til forkynnelse. Haavik la stor vekt på å formidle og vise fram den kristne tro på TV-skjermen. Selbekk lærte Sophie Elise «Fadervår». Vårt Lands årlige Petter Dass pris utdeles til en person eller organisasjon «som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte».
Journalister og redaktører i Vårt Land har hoppet friksjonsfritt mellom NRKs morgenandakter og avisens spalter. Rolleforståelsen synes lite bevisst og erkjent. Journalistikk og forkynnelse glir sammen. Se eksempelvis Åste Dokka (kommentator) og Elise Kruse (religionsredaktør). Sistnevnte har også fått plass i et ukentlig panel i NRK radios såkalte livssynsprogram: Kompass. Men også internt i Vårt Land glir redaktører og kommentatorer inn i predikantrollen, om det er i prekenspalten eller andaktsspalten. Nå sist har avisens debattleder, Kristine Banggren Gripsgård, skrevet andakten i Vårt Land 14. november.
Kort sagt; det er mange rare «hopp og sprett» mellom medienes journalister og redaktører. Vårt Lands politiske redaktør, Berit Aalborg, kom i sin tid fra Aftenposten. Veslemøy Østrem var nyhetsredaktør i Vårt Land da hun i 2022 ble rekruttert (headhuntet?) til sjefredaktør i den politiske nettavisen: Altinget. Årene 2011-2019 var hun ansatt i lederroller i Aftenposten.
Det er noen år siden «kirkeredaktørenes» tid i Aftenposten, med bl.a. Per Lønning, Per Arne Dahl og Dag Kullerud i ulike roller. Avisen innførte en «livssynsspalte» med ulike skribenter, men den ble også avviklet. Ironisk nok er det Klassekampen og Vårt Land som holder i hevd en slik fast livssyns- eller religionsspalte. Schibsted-konsernet, som andre store (kommersielle) mediehus, strever kanskje med omstilling til en ny «kirkevirkelighet». Så vidt jeg har forstått er nåværende debattleder i Aftenposten, Erik Tornes, teologiutdannet.
Liberale prester og teologer som Einar Gelius og Bjørn Eidsvåg var en del år gjengangere i hhv. VG og Dagbladet Magasinet. I våre dager ser det ut til at progressive eller halvortodokse folkekirke-teologer søker seg til Klassekampens spalter.
Reptilhjerner og utflytende grenser
Klassekampens mangeårige sjefredaktør, Bjørgulv Braanen, kom i sin tid fra Dagens Næringsliv. Under hans redaktørtid er den religiøse og kirkelig-teologiske slagside blitt svært markert. Fra Klassekampens Bokmagasin har Vårt Land senere år rekruttert kulturredaktører. Arne Borge hoppet fra Klassekampen til kulturredaktør l Vårt Land, og derfra til Gyldendal. Nå har han hoppet til Morgenbladet, som eies av Vårt Lands mediehus: Mentor medier.
Arne Borge var i sin tid nådeløs mot leserne av Vårt Land som ikke verdsatte kulturstoffet i avisen. I en harmdirrende kommentar 14. april 2021 plasserte A. Borge dem nedlatende i boksen med «reptilhjerner». Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk v/TF, var begeistret. Jeg siterer henne.
«Like fullt, jeg lo høyt av begeistring av Arne Borges kommentar i Vårt Land 14. april der han ga oss lesere det glatte lag for å velge å lese lettbeinte artikler framfor kultursaker som krever litt mer fordypning…. «Dere – kjære lesere – vil simpelthen ikke lese disse sakene. Dere sier kanskje til dere selv og vennene deres at dere søker dybde og refleksjon, men reptilhjernene deres ønsker konflikter og sensasjoner.»
Reptilhjernene våre og gudstjenesten
Om Thomas Espevik (også fra Klassekampen) og hans etterfølger Lars Petter Sveen har brakt mer substansielt innhold, dybde og refleksjon inn i «reptilhjernene» gjenstår å se. Det ser ikke ut til kulturstoffet i Vårt Land har brakt avisen opp og ut av bølgedalen. Avisens målsetting om brobygging har ikke vært særlig vellykket. Ved å bla gjennom nettavisens overskrifter (også uten abonnement) kan man vel forstå hvorfor avisen i liten grad når bredere ut enn «grunnfjellet». Fokus og perspektiv er ganske smalt og snevert.
Kanskje trengs en spørreundersøkelse fra KIFO blant avisens abonnenter om hva de forventer av en selverklært kristen avis? Det kan tenkes at mange av dem søker «teologisk substans» mer enn kulturstoff. Fra en pensjonert jurist i Vårt Land 14. november 2024 kom sjelden «klare ord», helt motsatt noen kristelige redaktører, bispekandidater og biskopers utflytende tale. Ingen kan vel være i tvil om at den kristne Gud (Kristus?) var, er og skal være: enerådende!
«Et annet sentralt teologisk argument som støtter ideen om den kristne Gud som realitet bak alle autentiske gudsopplevelser, er tanken om Kristi inkarnasjon, at Gud åpenbarte seg i menneskelig form gjennom Jesus Kristus. Dette gjør Guds natur tilgjengelig for menneskelig erfaring. Hvis Kristus er Guds definitive åpenbaring til verden, vil alle menneskelige gudsopplevelser peke mot Kristus som veien til enhet med Gud… Kristen dogmatikk, inkludert læren om treenigheten, inkarnasjonen og nåden, spiller en avgjørende rolle i å gi mening til subjektive erfaringer av Gud… Selv om subjektive opplevelser varierer mellom enkeltmennesker, gir kristen dogmatikk en robust teologisk ramme som tolker slike erfaringer som virkelige møter med Gud«. (min utheving)
Kirkepolitikk og verdikrise
Politisk kristendom i Norge har vi i Kristelig Folkeparti/KrF, også i minipartiet: Konservativt. (Tvillingpartiet til KrF i Sverige kaller seg: Kristdemokraterna/KD).
«Verdipartiet» KrF har i senere tid utstilt sin vrangside. Interne maktkamper i dette partiet er ikke noe nytt. Hvorvidt KrF kan snu motgangsvinden til medgang, gjenstår å se. Det er ikke opplagt at den yngre generasjon politiske talenter kan løfte partiet opp over jammerdalen: sperregrensen.
KrF ble stiftet i 1933 «som en reaksjon på tiltakende sekularisering i samfunnet». Vel, kampen pågår fortsatt. De kristne verdier dette partiet ville innføre skiller seg lite fra dagens «evangelikale» republikanere i USA. Først så sent som i 2013 ble KrFs «bekjennelsesparagraf» avskaffet. Det betyr vel, som i USAs republikanske parti, at velgerne ikke trenger å være bekjennende eller personlig kristne for å stemme på såkalt kristne kjerneverdier.
§2 i Grunnloven «speiler verdigrunnlaget i FNs «Verdenserklæring om menneskerettigheter» som sier at ethvert menneske har en «iboende verdighet og like og uavhendelige rettigheter», skriver Trond Bakkevig. Men FN er vel ingen kristen organisasjon? Langt mer interessant er hvilken teologisk autoritet Bakkevig som kristen evangelisk-luthersk prest og kirkepolitiker i Den norske kirke tillegger seg. Hvordan legitimerer han sin (subjektive?) teologiske posisjon opp mot eksempelvis kristne evangelikale/konservative kirkeledere, også pave Frans, katolske biskoper og patriark Kirill?
Trond Bakkevig: «Prester er prester så lenge de ikke frasier seg kappe og krage»
Jesus_i_konflikt_med_menneskerettighetene_fullt_skann_NB.pdf
Er ikke alle kirkesamfunn enige om at Jesus var og er «Veien, Sannheten og Livet»? Jesus kan ikke betegnes kristen, og det er nok mange flere rare og uforståelige (krevende) tekster i evangelieskriftene og apostelbrevene enn fikseringen på Johannes 3:16 presteskap og teologer i Den norske kirke burde ta tak i.
Ordkløveri og sammensurium i Bakkevigs innlegg er typisk for kristelige avledninger og tilsløringer. Verdikrise? Han oppgir ingen skriftreferanser fra Det nye testamente, men siterer fra FNs erklæringer sent på 1900-tallet. Jeg siterer ham:
«Kristne verdier» har ulik betydning alt etter hvem som sier det. «Familieverdier» brukes av konservative kristne for å begrunne motstand mot likekjønnede forhold, diskusjon om kjønnsidentitet og transpersoners rettigheter. Patriark Kirill (og Putin) viser til familie- og kristne verdier til å legitimere et angrep på Ukraina som angivelig har «metafysisk betydning.» Den israelske presidenten legitimerer krigen i Gaza med at det er «forsvar av vestlig sivilisasjon».
«Troen på menneskets «iboende verdighet» er det grunnleggende orienteringspunkt når kirken skal si noe om politikk og våre egne liv. Kirken har ikke løsninger på kompliserte politiske spørsmål, men den skal alltid fremholde, utfordre og drøfte hvilke verdier vi orienterer oss etter. De ti bud, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter vil ivareta respekt for det enkelte menneskes iboende verdighet og rettigheter. Med slike verdier kan vi bygge fred og gode samfunn».
I Bakkevigs betydning er «kristne verdier» blitt til samfunnsbygging. Men ingen steder i evangelieskriftene framstår Jesus (Guds eneste Sønn?) som samfunnsbygger. Høyst tvilsom også som morallærer. Det som var hans hovedsak – omvendelse og frelse – er tvert om skjøvet ut i periferien. Var Paulus, de hellige kirkefedre og Martin Luther gode samfunnsbyggere?
Utallige teologiske teorier er konstruert for å tilpasse kirke-kristendommen vår moderne tid. Alle ideer, fenomener og samfunnsendringer må inn i et teologisk rammeverk. At teologiske teoretiseringer og deres interne tankeverden er kreativ og spenstig, kan man trygt si. Om ikke også spekulativ. Se boken «Moderne teologi : tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer» (Høyskoleforlaget 2018, 758 s.).
«Det 20. århundre fremstår som et av de mest skapende århundrer i teologiens historie. Ikke minst kjennetegnes perioden av imponerende enkeltprestasjoner fra fremstående teologer som på hver sin måte søkte å fornye den teologiske tenkningen – dels gjennom revitalisering av tradisjonen og dels ved spenstig nytenkning».
Kirkepolitikk; drømmen om kristelig enhet og harmoni
Det hvite hus arrangerer jevnlige bønnefrokoster, etter initiativ fra «evangelikale» predikanter fra mange tiår tilbake. På overflaten følger presidentkandidater og sittende presidenter de forventede religiøst-kristne tradisjoner og seremonier. I valgkampen besøker de programmessig kirker og menigheter, da religiøse og kristne velgere utgjør en stor velgermasse. Verken en ateist eller muslim kan vel bli president i USA. Så langt tyder alt på at «feil kjønn» også blokkerer veien til presidentembetet.
Demokraten Jimmy Carter i 1976 var visstnok den første evangelikale presidenten. Han var aktivt troende baptist. Siden har blant andre republikanerne Ronald Reagan og George W. Bush, samt demokratene Bill Clinton og Barack Obama, snakket høyt om «tro». Er demokraten Joe Biden den første katolske presidenten? Det sies at han går til katolsk messe hver søndag og bærer en katolsk rosenkrans i hånden eller lommen. Når gruppen ikke-religiøse og konfesjonsløse amerikanere vokser blir «personlig tro» nedtonet, slik en del analytikere har påpekt. Vi ser vel samme tendens i vårt land.
Da Gud ble republikaner – Apollon
Det norske Storting har, ufattelig nok, evangelisk-luthersk stortingsprest. Er også Stortinget en misjonsmark og potensiell menighet? Den tredje stortingspresten ble nylig ansatt – uten motforestillinger i Vårt Land (den første var Per Arne Dahl). Avtroppende stortingsprest forteller at en av dem som vikarierer for ham når han er bortreist, er KrF leder Dag Inge Ulstein.
Her er den nye stortingspresten
Folkevalde fortel stortingspresten noko dei ikkje deler med andre
En ny Stortingssesjon markeres hvert år med en gudstjeneste i Oslo Domkirke. Fysisk er avstanden kort, men den «mentale» avstanden mellom Stortinget og Oslo Domkirke blir kanskje lenger og lenger for hvert år. – Innenfor Oslo-biskopens område finner man både Stortinget og kongehuset, og det er en mer offentlig rolle enn mange av de andre biskopene, sier leder i Oslo bispedømmeråd: Gard Sandaker-Nielsen. Han er også leder i kirkepartiet Åpen folkekirke.
Et historisk tilbakeblikk på hva Grunnloven sier om religion i hhv. USA, Frankrike og Norge: «Mens den amerikanske fra 1789 og den franske av 1791… erklærer at religionen er et felt som staten ikke har noe med, slår vår Grunnlov fast at religionen som den øverste myndighet har, den skal også innbyggerne lyde… De som skapte den nye nasjonen følte at nasjonaliteten var skjør, og at de måtte bestrebe seg for å skape ensartethet, slik at ikke et religiøst og nasjonalt Babel skulle forstyrre, ødelegge og true nasjonen». (Karsten Alnes, VG 16. mai 2014).
Kongeriket Norge har altså gått motsatt vei, i nyere tid også gjeninnført den kristne (protestantiske) religion i Grunnloven – til alt overmål under ledelse av en luthersk teologiprofessor fra TF, også Høyre-politiker. Med grunnlovsendringene ble Statens religion erstattet med Norges folkekirke. Den norske kirke skal være evangelisk-luthersk! Kristendommen som identitetsmarkør skal fortsatt knytte det nasjonale, tradisjonelle og kristelige tett sammen. Skal vi ikke alle være kristen-humanister ifølge Grunnloven?
Økende polarisering i samfunnet gir kirkesamfunn, kristelige aviser og diverse nettsider god næring til. Her klarer man ikke engang å håndtere interne kriser og splittelser, om det er rette verdier eller rett lære det strides om. Den protestantisk-lutherske arv i våre skandinaviske land – denne type kristen identitetspolitikk – har også gitt særlig god jordbunn for religionshat. Med Muhammed karikaturene ble kristen-folket plutselig påfallende opptatt av ytringsfriheten. De kunne fritt more seg over krenkelser av profeten Muhammad, uten å skjele til Confessio Augustanas fordømmelse av «muhammedanere» (se artikkel 1 og 17).
Det hele begynte i Jyllands-posten. Sjefredaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, tok opp stafettpinnen; han som i sin tid gikk imot opphevelse av blasfemiparagrafen i Grunnloven. Selbekk har siden hatt heltestatus i pressemiljøer. Religionsdialog sto ikke på dagsorden. (Boken «Dialogteologi på norsk» utkom først i 2016).
Ideologi og teologi, materielle og immaterielle verdier
Er Kirkens treenige Gud blitt kristensosialist, sosialdemokrat eller kristendemokrat i vårt land? Alt på en gang kanskje? Ganske avgjort ikke republikaner! Hvilke kirkepolitiske konstellasjoner bygges i bakrommene? KrF definerer seg innenfor «den kristendemokratiske familie», med forgreninger i flere europeiske land. Det tyske kristendemokratiske parti (CDU) har stått sterkt i europeisk politikk gjennom store deler av etterkrigstiden. I norsk sammenheng er Erik Lunde betegnet som kristendemokratisk ideolog i KrF.
«Denne type partier tar gjerne utgangspunkt i tradisjonelle kristne verdier… Familiepolitikk og religionens plass i skolen er typiske saker…». (Wikipedia)
«Den kristendemokratiske tradisjonen har røtter tilbake til 1870-årene i den katolske delen av Europa… Målet med den kristendemokratiske retningen var å være et alternativ til de nye sosialistiske og liberale partiene som vokste frem. Begge disse partitypene ble sett på som en trussel for tradisjonelle religiøse verdier». (snl.no)
Den kristendemokratiske tenkningen er mer relevant enn noen gang
Kristendemokrati – Oversikt – Civita, den liberale tankesmien
Henrik Syse er blant dem som bærer mange hatter: dr.art eller dr.philos, såkalt etiker, søndagsskolelærer, professor II ved Oslo Nye Høyskole, PRIO-forsker… Kristendemokratiet står sterkt i tankesmien Civita og i tidsskriftet Minerva, med sjefredaktør Nils August Andresen. Teologiprofessor/TF Inge Lønning (død 2013) var fast spaltist i Minerva helt til det siste. «Lønning skapte seg et ry blant mange som Høyres fremste ideolog… I 2010 ble han utnevnt til æresmedlem av Unge Høyre for sin rolle som mangeårig støttespiller». (jfr. Wikipedia og Store norske leksikon)
Se gjerne Inge Lønnings bidrag i boken «Humanitet og virkelighetsoppfatning» (1965).
Humanitet og virkelighetsoppfatning
Klassekampen har utpekt Minerva-redaktøren som en av Norges viktigste tenkere/intellektuelle, ved siden av avisens egen journalist og Rødt-politiker: Mimir Kristjansson. Sistnevnte holdt tale på Oslo Symposium i 2019, slik SVs Erik Solheim gjorde i 2013. Siste sommer (2024) inviterte Vårt Land ulike samfunnsprofiler til å fortelle om hva de ber om, i spalten «Hva ber du om?». Her er Nils August Andresens tanker om bønn…
Jeg skulle gjerne bedt mer, skriver sjefredaktør i Minerva Nils August Andresen.
I kristelige medier har Rødts «superpar», Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug, fortalt at deres felles litterære målsetting inneværende halvår er å lese gjennom Bibelen fra perm til perm. To filosofiprofessorer, Ole Martin Moen (Oslo Met) og Einar Duenger Bøhn (UiA), gjorde det samme i 2022. Om «Bibelpoden» deres har gjort Bibelen mer tilgjengelig for vanlige folk, er uvisst.
Ifølge samboerparet fra partiet Rødt er håpet og målet å bli et klokere og bedre menneske av å lese Bibelen. Se også nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre nedenfor. Han var i et tidligere liv aktiv i partiene RV og Rødt. Det er langt mer alvorlige «synder» enn irritasjon, misunnelse, fråtsing, løgn (og brilletyveri) religiononen(e) har på rullebladet.
Har me gløymt å tilgje folk for feil dei gjer?
Sturla Stålsetts kollega, teologiprofessor (MF) Ole Jakob Filtvedt, er ikke bare presteutdanner, men også prekenholder i Vårt Land. I et innlegg i VL 28.06.2024 har han synspunkter på kirkepolitikken («trospolitikk»?).
«Kirken skal fortsatt engasjere seg diakonalt og praktisk for menneskers livsvilkår nært og fjernt. Den skal peke på en måte å leve livet på som ikke skjer på andres eller skaperverkets bekostning. Kirken skal stille de irriterende spørsmålene og minne oss om steinene vi som samfunn bærer med oss i skoene. Kristne generelt kan og bør melde seg inn i den politiske samtalen på måter som synliggjør at troen har relevans for alle ting og hele livet». (min utheving)
Politisk teologi by Bergem, Ragnar Misje. 9788282654982. Heftet – 2019
jesus som forbilde – Søk Bilder
Legg igjen en kommentar