Introduksjon til Eutyfron-dilemmaet

Eutyfrondilemmaet, som stammer fra Platons dialog Eutyfron, er et klassisk filosofisk problem som stiller spørsmål ved grunnlaget for moral, særlig i en teistisk kontekst. I dialogen spør Sokrates om noe er godt fordi gudene elsker det, eller om gudene elsker det fordi det er godt. Dette spørsmålet er innom forholdet mellom guddommelig vilje og moralens objektivitet og utfordrer hvordan man kan forstå Guds rolle som moralens kilde. Overført til en monoteistisk sammenheng kan vi spørre –  Er moral god fordi Gud bestemmer det, eller følger Gud en uavhengig standard for godhet?

To problematiske alternativer

Alternativ 1: Gud definerer hva som er godt

Den første muligheten er at Gud selv definerer hva som er godt, et syn kjent som divine command theory. Dette innebærer at moral er vilkårlig og kun basert på Guds preferanser og kommandoer. Dette gir rom for usikkerhet rundt moralens stabilitet og pålitelighet, da moral her avhenger av en enkelt viljes bestemmelser uten en uavhengig standard. Dermed kan alt potensielt være godt hvis Gud bestemmer det, uavhengig av menneskers moralske intuisjoner (for eksempel kunne grusomhet betraktes som en dyd). Hvis moral er vilkårlig, mister begrepet om Guds godhet enhver objektiv betydning, og moralens verdi reduseres til en refleksjon av Guds vilje uten noen iboende standard.

Alternativ 2: Gud følger en eksisterende standard for godhet

Den andre muligheten er at Gud følger en allerede eksisterende standard for godhet utenfor seg selv. Dette innebærer at det finnes en objektiv moralsk orden som Gud selv anerkjenner og tilpasser seg. Selv om dette kan gi moralsk objektivitet og stabilitet, antyder det samtidig at Gud ikke er den ultimate kilden til moral. Gud ville da være underlagt en høyere moralsk lov, noe som igjen utfordrer ideen om Gud som suveren og “selvtilstrekkelig”.

Løsningsforslag og utfordringer

Flere teologer og filosofer har foreslått ulike tilnærminger for å forsøke å bevare Gud som moralens grunnlag uten å gjøre moral vilkårlig. Her er noen av de mest kjente tilnærmingene:

Guds natur som moralens grunnlag

En vanlig tilnærming er å hevde at Guds moralske kommandoer ikke er vilkårlige fordi de er forankret i Guds uforanderlige natur, som er iboende god. Ifølge denne oppfatningen velger ikke Gud godt og ondt på en vilkårlig måte; snarere er hans natur perfekt god, og moralske sannheter er et uttrykk for denne essensen. Godhet flyter derfor naturlig fra Guds karakter.

Guddommelig enkelhet

Et relatert argument er doktrinen om guddommelig enkelhet, som sier at Gud ikke består av ulike deler, egenskaper eller attributter. Guds natur og vilje er forent, slik at hans essens er identisk med hans godhet. Det er ingen forskjell mellom Guds vilje og det som er godt – de er ett og det samme. Dette gjør Guds moral både absolutt og ikke-vilkårlig.

Kombinasjon av moralsk realisme og divine command

En annen tilnærming er at Gud og moralsk realisme (troen på objektive moralske sannheter) kan eksistere side om side. Her anses moralske sannheter som nødvendige aspekter ved virkeligheten som manifesteres gjennom Guds eksistens. Ved å skape rasjonelle vesener, gir Gud dem forståelse av disse objektive moralske sannhetene, som er i tråd med hans natur.

Kritikk og motargumenter

Kritikere hevder at disse forsøkene på å løse dilemmaet har tydelige svakheter. Et viktig poeng i debatten er at ideen om objektiv moral er problematisk. Hvis moral virkelig var objektiv, kunne praksiser som slaveri og steining av kvinner fortsatt blitt ansett som moralsk forsvarlige. Det faktum at vi i dag ser på slike praksiser som barbariske, tyder på at moral ikke er uforanderlig.

Noen peker på at å appellere til Guds natur ikke løser problemet med vilkårlighet. Dersom godhet defineres som å være i tråd med Guds natur, mangler vi en uavhengig standard for å vurdere om denne naturen faktisk er god, noe som kan føre til sirkulær argumentasjon («Gud er god fordi Gud er god»).

Videre hevder sekulære moralrealister at objektiv moral kan eksistere uavhengig av en guddom. De argumenterer for at etiske prinsipper kan eksistere som nødvendige sannheter (for eksempel at lidelse er iboende negativt), uten å kreve en guddommelig kilde.

Ateistiske og sekulære perspektiver på moral

Noen sekulære moralrealister argumenterer for at moral er et produkt av evolusjon og sosiale behov – ikke en objektiv størrelse som naturlover, men heller en pragmatisk nødvendighet som støtter samfunnets funksjon og individets velvære. De hevder at moralske sannheter kan eksistere som nødvendige prinsipper, uavhengig av en guddommelig kilde, basert på ideer som menneskelig velvære, rasjonell etikk, eller det iboende negative ved lidelse.

Selv uten en gudevariant mener mange at moralske prinsipper som forbyr unødig skade har universell relevans. Dette kan reflektere en evolusjonært utviklet empati og sosial kontrakt, som gir opphav til visse «nødvendige sannheter» innen moral. For de som vurderer moralens opprinnelse fra et ikke-teistisk ståsted, kan Eutyfrondilemmaet på mange måter fremheve det problematiske ved å knytte moral til en guddom. I stedet kan moralske prinsipper betraktes som fundamentale aspekter ved menneskelig eksistens og rasjonalitet – noe som består uavhengig av et overnaturlig vesen.

Ettertanke og refleksjon

Historiske eksempler, som Guds angivelige anger i historien om syndfloden og introduksjonen av en ny pakt i Det nye testamentet, viser at moralske normer har endret seg betydelig. Dette gjør det vanskelig å opprettholde troen på en uforanderlig og objektiv moral som kommer fra Gud.