Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Biskopene har det øverste lære- og tilsynsansvar i sine bispedømmer. Oslos avgåtte biskop Kari Veiteberg skriver i Vårt Land 11/10/2023:
«… Eg trur på den treeinige Gud, og har som alle ordinerte prestar lova å forkynne Guds ord klart og reint, som det er gjeve oss i Den heilage skrifta, og som vår kyrkje vitnar om det i vedkjenninga si«.
«Vedkjenninga» Kari Veiteberg henviser til er trolig det som kalles: Trosbekjennelsen. Det er 5 slike urørlige skrifter i Den norske kirkes læregrunnlag, med Apostolicum og Confessio Augustana som de mest sentrale.
«Bekjennelsesskrifter er symbolske bøker eller skrifter som et kirkesamfunn har som sine offisielle og rettslig bindende lærenormer ved siden av Bibelen». (snl.no)
Ettersom kristendommen er splittet i utallige kirkesamfunn og teologier kan Herrens ord umulig være «klart og reint». Man kan også undres hvorfor «Den heilage skrifta» må gjennomgå hyppige revisjoner. Kan det skyldes at guden i Det nye testamente også er krevende, dømmende, hevngjerrig og straffende?
Det synes opplagt at straffeaspektet forstyrrer moderniseringsivrige og såkalt progressive teologer. Da kommer gjerne intrikate nytolkninger og teorier. Det sies at den kristne Gud (Kristus?) skal straffe ondskapen/det onde/synden og nyskape himmel og jord. Det betyr vel et nytt Paradis, hvor det i «urtiden» rådet fullkommen harmoni før synden skapte uorden i Edens hage.
Den falne Adam og Eva representerer det «gamle» menneske. Da ligger det vel i kortene at syndere – syndens bærere – ikke må slippe inn i det nye Paradis: befolket av det «nye» (gjenfødte) menneske. Et nytt gudsopprør kan ikke risikeres. «Ren og rettferdig – himmelen verdig», står i en norsk salme fra 1895.
Seksualitetens problem har hjemsøkt kristendommen gjennom hele dens historie, inntil i dag. Seksuell avholdenhet – kyskhet/renhet – er helt klart Det nye testamentets ideal. Verken Jesus eller disipler og apostler forteller om hustruer, barn og familieliv. Slikt var noe «verdens barn» var opptatt av («vredens barn» i Ef. 2,3).
Som den store Paulus sier i 1 Kor 7: 29-31: Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at herefter de som har hustruer, skal være som de som ingen har… (Martin Luther anbefalte ektefolk å ha samleie uten det syndige begjær).
Paulus var selv plaget av en «torn i kjødet». Det har vært opphav til utallige teologiske spekulasjoner. Han ba tre ganger om helbredelse, men ble ikke bønnhørt. Det fortelles at den hellige kirkefader og martyr Origenes fra Alexandria (død 254 evt) i sin ungdom kastrerte seg selv, ut fra skriftordet i Matteus 19:12.
Selvutslettende munker og nonner er i århundrer beundret og æret for lydighet, livs- og verdensforsakelser i ødemarkens golde landskap, eller i isolerte klosterceller. Også selvpining og selvpisking var tidvis nødvendig for å kue (naturlige) menneskelige og fysisk-kroppslige behov. Ved å straffe seg selv skulle man etterligne Jesu Kristi lidelse – for syndene. Fra denne selvforakt eller masochisme var ikke veien lang til å pine/straffe andre.
(Se gjerne boken «Tårer og hellighet» av E. M. Cioran, 1996)
Hvordan forstås de helliges samfunn i Den apostoliske bekjennelse art. 3? Denne såkalt økumeniske (felleskirkelige) bekjennelse er av usikker datering, men den stammer fra Romerkirken. Her er en katolsk definisjon:
«De helliges samfunn refererer til det åndelige fellesskapet som binder sammen troende på jorden, sjelene i skjærsilden og helgenene i himmelen, i en organisk enhet under Kristus. Dette begrepet har to hovedbetydninger: delaktighet i sakramentene og delaktighet i fellesskap med de hellige».
Kristendommens dualisme
«… uten konflikter, distinksjoner og polariseringer har vi ingen teologi…Midt i teologiens kjerne finner vi nemlig en distinksjon som kirken må formidle; den mellom lov og evangelium. Her finner vi også en «polarisering»; den mellom det falne mennesket og den hellige Gud. Begge disse danner utgangspunktet for all teologi. Dette er åpenbaringsbasert teologi som alltid vil stå i konflikt med samtidens allmenne filosofier». (Kilde: teolog Bjørn Kero, Dagen 6. februar 2025. Min kursivering)
Dialogkompetansen synes lite utviklet både på hjemmebane og bortebane. Etter nær 2000 år kan de hellige, brødre og søstre «i Kristus», ennå ikke forlikes. Kristendommens sekterisme er en «frukt» av den dualistiske tenkning i Det nye testamente. Den skarpe fronten mot «de andre» er gjennomgående både hos Jesus og i apostelbrevene.
Noe kamuflert kan man i dag gjenkjenne den eldgamle, vedvarende konflikt og kamp mellom «rettroende» og «vranglærere». Hvorvidt det handler om rett mening eller rett teologi i samfunnsaktuelle spørsmål gjør liten forskjell. Utbrytermenigheter fra hovedstrømmen i fortid og nåtid vitner klart om at dialogen ikke fungerer i den kirke-kristne verden.
Også kristendommens verdensmisjon ville være utenkelig uten dualismen og dens skarpe todeling i menneskesyn og verdenbilde: oss og dem, vi og de andre, utenfor eller innenfor…
Det er bemerkelsesverdig hvordan fagteologer manøvrerer utenom årtuseners fiendebilder og fiendehat i skrift- og læregrunnlag, teologi OG historisk praksis.
Avgrensning er også en strategi. Karakteristisk kanskje at teologiprofessor og kirkehistoriker Eivor Oftestad innleder sin kronikk med Shakespeares «Kjøpmannen i Venedig» (1605).
Jødehatets røtter i kirke-kristendommen er av svært tidlig dato. Fra hvor kom Shakespeares antijødiske fordommer og stereotypier, om ikke fra «den kristne kulturarven»? Høy og lav ble fra barnsben innpodet og eksponert for Kirkens jødehat gjennom forkynnelse, prekener og oppdragelse/undervisning.
Så sent som på 1400-tallet stilte den katolske kirkestaten i Spania jødene overfor det umulige valget: tvangsdåp/konvertering eller død. En ideologi om «blodets renhet» var blitt utformet. Ca. 200 000 jøder ble deportert/landsforvist av den spansk-katolske inkvisisjonen. Var dette bare en ubetydelig parentes i kirkehistorien?
«I 330 år kontrollerte nidkjære spanske inkvisitorer alt. Den spanske inkvisisjonen brente tusener av kjettere, jøder og nykristne, og enda flere ble torturert.» (kilde: historienett.no)
Nær et århundre senere både videreførte OG forsterket reformatoren Martin Luther jødehatet fra oldkirken og middelalderkirken. Hans voldsomme og ubeherskede raseri mot jødene, da de ikke ville underkaste seg hans kirkes «gudstro», er særlig kjent fra den hatefulle, uhyggelige pamfletten «Om jødene og deres løgner» (1543).
Den lange rekke av lutherske biskoper og teologer foregående århundrer var sikkert ikke uvitende om dette skriftet. Fordømmelsene og religionshatet i Confessio Augustana/CA (1530) har bestått urørt i Den norske kirke – statskirke eller folkekirke – inntil denne dag. Fiendene er endog utpekt.
Oldtidspredikanten Jesus sparket vel så mye nedover som oppover, avhengig av hvem som underordnet seg hans autoritet. Han tålte ikke den motstand eller avvisning han møtte hos sitt eget folk. Da svarte han med utskjelling og straffetrusler, slik hans senere etterfølgere gjorde.
En kirkelig prest forsøkte for få år siden å «hvitvaske» eller rettferdiggjøre Jesu skjellsord, noen av dem de-humaniserende. Jeg henter (igjen!) fram Linda Aune Aurdals masteravhandling ved MF 2020.
«Tomskalle», «idiot», «ormeyngel», «satan». Dette er noen av skjellsordene Jesus brukte
Allmakt og avmakt
Vilkårlige domsavsigelser uten konkrete straffelover og siviliserte rettsprosedyrer kjennes best i autoritære og totalitære regimer; på jorden – som i himmelen? Allherskeren/eneherskeren benåder eller straffer etter eget forgodtbefinnende. Lydighet og lojalitet belønnes. Frykt og trussel om straff holder folkene på plass.
I den kirke-kristne rettsjustis blir dette utlagt som den ultimate rettferdighet. Det er riktig som det er sagt fra kristent hold: Guds rettferdighet er en annen enn vår. «Guds» fullkomne kjærlighet, moral og rettsoppfatning har ikke vist seg verken sympatisk, human eller teologisk konsistent. Men det er fascinerende hvor godt noen kjenner «Guds egenskaper»; de grunnleggende prinsipper i hans natur og innerste vesen (også hans tanker og følelser).
«… Synd, i kristen forstand, er ikke bare individuelle feil, men en krenkelse av Guds hellighet og skaperorden…. Jesu lidelse og død var nødvendig i henhold til Guds natur som rettferdig og kjærlig. Tilgivelse uten tilfredsstillelse av rettferdighetens krav ville undergrave moralens grunnlag og Guds integritet. Jesu offer er derfor ikke en arbitrær handling, men en logisk nødvendighet for å gjenopprette balansen i skaperverket». (min utheving)
Hvorfor krevde Gud lidelse og død for tilgivelse?
Kristningsjubileene hopper gjerne over ca. 500 års autoritære regime i vårt luthersk-evangeliske statskirkeland. «Syndens konsekvenser» kom til uttrykk i diverse sanksjoner, straffelover og kirketukt. Kirkens mer enn tusenårige historie, katolsk eller protestantisk, viser kontinuitet både når det gjelder maktstrukturer og voldstyranni. Dialogteologi, fred- og konfliktstudier sto neppe på læreplanen til Kirkens «skriftlærde og yppersteprester».
Ukrenkelig menneskeverd?
Den brysomme historien må gjentas: bålene flammet gjennom århundrer (!) i det kristnede Europa, om det var kjettere eller hekser. De ble brent levende eller døde (ofte etter forutgående tortur). Det er bare demonisering som kan forklare slik villskap og barbari. Individer og grupper av mennesker fratatt all menneskelighet påkalte verken empati eller «nåde».
Lutherlandet Norge var ett av de siste landene i Europa som avskaffet offentlige henrettelser. Den siste offentlige piskingen i Bergen skjedde i 1825. Gapestokken ble avviklet ved lov i 1848. Brenning på bål, drukning og radbrekking var formelt gyldige straffer her i landet helt frem til straffeloven av 1842.
Brenning regnes blant de mest grusomme henrettelsesmetoder som er brukt i den (kristne) vestlige verden. Hengning og halshogging var andre henrettelsesmetoder. Landsforvisning og bannlysing/bannbuller hadde vært praktisert fra oldkirkens tid.
Prest og bøddel/skarpretter sto gjerne side om side på retterstedet. Hengning ble praktisert i Norge fra middelalderen til 1700-tallet. (Galgeberg i Oslo har navn etter denne henrettelsesmetode). Totalt ble 77 personer henrettet ved halshogging i Norge i det 19. århundret. Siste halshogging i Norge: 1876. Angivelig etter mistanke om et sokketyveri.
«Hengning ble ansett som en spesielt vanærende straff, forbeholdt de lavere klasser og etter hvert kun for tyver. Personer av høyere byrd ble i stedet halshogget. Etter avskaffelsen av hengning i Norge ble halshogging eneste metode som var i bruk».
Tortur i himmelen – som på jorden…
Pinefull straff og død var ikke bare noe renessanse-dikteren Dante Alighieri forlystet seg med. En offentlig henrettelse var i århundrer folkeforlystelse, med opp til flere tusen tilskuere: menn, kvinner og barn. Pine, tortur og offentlig ydmykelse skulle visstnok ha avskrekkende, forebyggende effekt.
Fra hvor kom Dantes torturfantasier (visjoner?) i Den guddommelige komedie (1300-tallet)? Han var katolsk oppdratt og lojal mot pavedømmet. Kanskje ble Dante inspirert av Inkvisisjonen; en religiøs domstol etablert av pavekirken for å oppspore og straffeforfølge alle former for avvik fra den (offisielt) kristne lære.
Ingen poesi kan avlede oppmerksomheten fra torturskildringene i Dantes «storverk», som i nye oversettelser møtes med ovasjoner fra anmelderkorpset. Er det vakker poesi å skildre bestialsk tortur av profeten Muhammad i Inferno?
Jeg siterer fra Morgonposten 3. september 2022:
«Varje morgon kommer en demon med ett svärd och klyver den dömde från hakan till rövhålet så att alla inälvor trillar ut. Resten av dagen ägnar sig den dömde åt att stoppa in inälvorna, och kroppen läker sakta igen. Men vad hjälper väl det? Nästa morgon är demonen där igen med sitt svärd, Nytt hugg, från hakan till rövhålet. Och så där håller det på. Dag ut och dag in, och så är det tänkt att pågå i all evighet…
I den åttonde kretsen återfinner vi också Muhammeds svärson Ali, den som shiamuslimer ser som profetens rättmätige arvtagare. Han straffas också med att dagligen bli kluven – dock ”bara” genom att få skallen kluven.»
Rätt man på rätt plats, sa Dante, satte profeten i åttonde kretsen av infernot | Morgonposten
Død og pine – dødsstraffens historie i Vesten av Erik Holien
blasfemi ronnie johanson – Søk
Skyldig eller uskyldig?
Straffeaspektet er «klart og reint» formulert av Jesus i evangelieskriftene, også i det stadig gyldige Confessio Augustana/CA: evangelisk-luthersk lære. Vi/de andre skal sammen med de onde djevlene straffes med «pine uten ende», ifølge art. 17.
Hvordan skal skyldspørsmålet avgjøres Dommedag? Hvor mange som anslagsvis ble uskyldig dømt og straffet århundrene etter at «Kristenretten» ble innført, er det vel ingen som vet. Det finnes ingen oversikt over antall justismord, utover noen få navn.
I Luthers teologi er den kristne (Kristus-troende) allerede fritatt skyld og ansvar for egne handlinger. Ved å peke på korset og offerlammets blod er regnskapet oppgjort og Himmelporten åpen. «Vi står ikke under dommen», er et kjent munnhell i luthersk-protestantiske kretser. Men på samme tid sies at «vi alle» skal stilles til regnskap. Teologisk konsistent? Ingen sivilisert, human rettsstat bygger heller en straffesak på (subjektiv) Tro og Håp.
«Med kirken bekjenner jeg dom og oppgjør – ved Jesus gjenkomst. Vi skal alle stå til regnskap. Men Guds nåde og kjærlighet i Jesus Kristus vil gå seirende ut av kampen mot ondskapen og den siste fienden, døden. Denne troen gir oss del i et levende håp». (Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, Aftenposten 28.01.2023. Min utheving).
«Sankta Sunniva» tror på – og ser fram til – dommedag, kunne vi lese i Klassekampen (21.12.2024) og i ukeavisen Dag og Tid (20.12.2024) etter hennes bispeutnevnelse. I den moderniserte versjon er Dommen blitt «et godt budskap». Blir det mer teologisk tydelig domsforkynnelse i Oslo Domkirke?
Skriftens ord, Herrens ord – eller Teologens ord?
Med nye dommedags-teorier skal århundrers fryktkultur jages ut av Folkekirken. Også teologen Åste Dokka har endret mening om Dommen. Det «skremmende ved dommen» henvises til populærkulturen. Er Jesu doms- og straffetrusler i evangelieskriftene populærkultur?
«Dommedag er sannhetens time. Det er rettferdighetens sted «, skriver Dokka i kommentaren Vårt Land 20. januar 2025 (tittel: Hva om du er idioten?).
Det er smått med skriftreferanser fra Det nye testamente til støtte for den nye innsikt. Da kan vi andre hjelpe til med bibelord tillagt domsprofeten Jesus fra Nazaret: «sann Gud». Hvis hans lære og forkynnelse lar seg overstyre av ny-liberale og halvortodokse teologer, står vel både Sannhetens ord og Sannhetens person for fall?
Slik står det skrevet i Matteus kap. 25:
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre. […]
Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. […] Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv».
«Kristendommen anser Jesu Kristi gjenkomst for å innebære den endelige dommen fra Gud over alle mennesker som noen gang har levd, som resulterer i godkjenning av noen og straff for andre. Konseptet finnes i alle de kanoniske evangeliene, særskilt i Matteusevangeliet …. I kunstens fremstillinger er dommedag vanligvis fremstilt slik at Kristus sitter i midten på sin trone med en glorie. På hans høyre side blir de salige ført gjennom Himmelens porter, på hans venstre side drar djevler de fordømte inn i helvete». (kilde: Wikipedia)
Fra første til siste skrift i Det nye testamente løper forestillingen om endetid og gjenkomst forut for dommen og dens «to utganger». Endetidstegnene, den siste «trengselstid», er rikelig utmalt og konkret skildret. Er det troskap til Jesu lære i Skriften (NT) eller troskap til Bekjennelsen(e) som gir frelsesgarantien?
Som apostelen Peters etterfølger er Paven – Romas biskop – overgitt nøkkelmakten til Himmelrikets porter. (Jfr. Jesu ord til Peter i Matteus 16:19). Har apostelen Paulus andre «nøkler»? Romerbrevet er kalt «Kristusevangeliet». Ifølge Bibelselskapet inneholder Romerbrevet «summen av apostlenes lære og er den første kristne dogmatikk og etikk».
Moderne teologer leter etter nødutveier (en plan B?) for oss vantro, ugudelige og uomvendte i den tro at det kristne himmelriket skal være tiltrekkende. Himmelen er et mareritt, leste jeg i et avisoppslag. Det kan kanskje flere skrive under på. (Les Joh. Åp. kap. 20 og 21 i den kristne bibel).
«I 2000 år har kirken tolket frelsen som troen på at vi blir frelst av Gud på tross av at vi ikke klarer å gjøre det som er rett. Og når Jesus sier til mennesker at «din tro har frelst deg», så er det fordi de kommer til ham i tillit, ikke fordi de har rett tro eller rett lære. Frelsen er Guds nåde-handling overfor oss. Jesus har vunnet over mørket, over synd, død og djevel. Derfor finnes det ikke noen himmel uten Jesus«. (min kursivering)
Menneskesyn/antropologi er svært pessimistisk. Opp mot en allmektig gud må mennesket alltid være avmektig. Menneskelig hovmod (hybris?) er som kjent en av dødssyndene. Med den ufortjente «nåden» understrekes menneskets svakhet, avhengighet og hjelpeløshet. Et velkjent innslag i gudstjenesteliturgien (Syndsbekjennelsen) lyder slik:
«Se i nåde til meg arme, syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger… For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene«.
Kirkens «Gud» og/eller Jesus gir altså frelse eller nåde til tross for at vi ikke klarer å gjøre det som er rett… Utallige medmennesker i fortid og samtid har tenkt og handlet rett og godt ut fra etiske og rasjonelle overveielser – ikke for Jesu Kristi skyld. Folk flest har ganske sikkert også andre «verdslige» og mer meningsfulle interesser i livet enn kamp mot «mørke, synd, død og djevel». Hva blir deres skjebne i evigheten?
Biskop emeritus Halvor Nordhaug sier følgende til Vårt Land 01/03/2024: «Det er min mening at ingen kirke eller teolog har noe mandat til å sette strek over muligheten til å tape det evige liv hos Gud».
Sunniva Gylver har uttalt i Vårt Land (2024) at «vi alle trenger redning, frigjøring og frelse, og at vi har fått det». Hvilken redning har «vi alle» fått: fra hva – og til hva? Så langt er det høyst «verdslige» saker som behandles ved Bispemøter og Kirkemøter: pengespørsmål/økonomi, organisering, kjønn og samliv… Hva som er bekjennelsesspørsmål, av betydning for «det evige liv», synes skjøvet ut i periferien.
Historiens ende i Det nye testamente
«Forestillingen om en dommedag ved historiens ende har med utgangspunkt i de bibelske fortellingene (Matteusevangeliet, kapittel 25, og Johannes åpenbaring) også fulgt den kristne teologien helt fra tidlig kristendom«. (kilde: snl.no)
Hvad står der i Bibelen om dommedag?
«Og da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle jordens slekter jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet. Og han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn». (Matt. 24).
“For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Jesus skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid». (1 Tess kap. 4)
Paulus skriver til menighetene at deres tro og tålmodighet i prøvelsene (trengselstiden) vil bli belønnet når «Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». (2 Tess 1, 7-8).
Da Jesus for opp til himmelen, framfor øynene til disiplene, kom to engler og fortalte dem hvordan hans gjenkomst skulle finne sted: «Denne Jesus som er opptatt fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen». (Ap.gj. 1:9-11).
Apokalytikeren Johannes fikk i en åpenbaring/visjon se denne framtidige begivenheten og skriver: «Se, en hvit sky, og på skyen satt en som var lik en menneskesønn. På sitt hode hadde han en krone av gull, og i sin hånd en skarp sigd». (Joh. Åp. kap. 14)
Et klipp fra Internett:
«Snart kommer han, han som har vært ventet så lenge! Han som var god uten å være svak. Han vi aldri blir ferdig med. Han vi trenger så til. Han kommer. Og hans komme er en gjenkomst. Han var her en gang før. Første gang kom han til krybbe og kors. Andre gang kommer han med krone og trone».
To eller tre avdelinger i Himmelriket?
I evangelieskriftene og apostelbrevene finnes intet tredje alternativ utover de to veier og to utganger. Når og hvordan ble den trange Himmelporten i Jesu lignelse plutselig vidåpen?
Vårt Lands mangeårige prest, Knut Grønvik, forteller i Min tro spalten 4. august 2024 at han ble født samme år (1953) som Ole Hallesby holdt sin helvetespreken i NRK radio.
– No, sytti år etter, heller eg sterkt i retning av at Gud til slutt vil klare det ein truleg må vera Gud for å få til: Å halde saman fullkommen kjærleik og fullkommen rettferd… Viss Gud sin frelsesplan er å samanfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord, vil ikkje Gud då til slutt også frelse alle menneske, enten dei trur på han eller ikkje?
Vårt Land oppsummerte «helvetesdebatten» i midten av det forrige århundre slik oktober 2015:
Den katolske kirke innførte i middelalderen en «mellomstasjon» i den hinsidige verden; et oppholdssted mellom døden og dommedag, mellom himmel og helvete: Skjærsilden/Purgatoriet (en «rensende ild»). Det er gjeldende katolsk lære at de ubotferdige syndere i Skjærsildens pine kan «flyttes» til Himmelen ved hjelp av de levendes bønner.
Den katolske kirke innførte også en særordning for mennesker «i limbo», fortrinnsvis udøpte barn og/eller de som aldri har hørt «evangeliet» forkynt (de kalles «unådde» i evangeliske/protestantiske misjonsorganisasjoner).
Jesus’ og apostlenes lære og forkynnelse i Det nye testamente kan vanskelig misforstås. Tilhengere av apokatastasis-teorien («universalisme») er derfor svært selektive i ny-testamentlige skriftreferanser. Teologer diskuterer sine teorier helst med hverandre og/eller med de hellige kirkefedre.
Annihilasjonsteorien ble nylig «gjenopplivet» (republisert) i et intervju med kateketen Øystein Skarholm, utdannet ved MF (Dagen april 2024/januar 2025). Han skrev masteroppgave om annihilasjonslæren; en idé om at de som går fortapt, opphører å eksistere. Skal det være et godt budskap for «oss andre»? (Se boken: Evig liv – evig død, 1953, utgitt av MF-professorer)
Lektor og MF-student Tor Øyvind Westbye gir nedenfor en ypperlig bekreftelse på «teologisk spekulasjon» om Guds frelsesplan….
«Det er også verdt å merke seg at konseptet om universell frelse har dype røtter i kristen teologi, sporet tilbake til oldkirkens tenkere som Origenes og Gregor av Nyssa. Disse teologene, med deres lære om apokatastasis eller den endelige restaureringen av alle sjeler til Gud, tilbyr et tidlig vitnesbyrd om troen på Guds universelle frelsesplan…. En omfattende og filosofisk analyse er nødvendig for å forstå den fulle bredden av Guds frelsesplan, som potensielt inkluderer alle mennesker. Dette inviterer til en fortsatt dyptgående diskusjon om frelsens natur i kristen teologi». (mine uthevinger)
Var Martin Luther, DnKs høyeste læreautoritet, avstumpet i medfølelse?
«Jesus Kristus»: universets redningsmann?
Præster om dommedag: Med dommen kommer lyset
» – Det er en historisk begivenhed – lige så vel som verden har en begyndelse, vil den også have en slutning. Og det er alle jo enige om, om man er kristen fundamentalist eller naturvidenskabsmand eller ganske almindelig folkekirkedansker, så kan alle være enige om, at der er en begyndelse og en slutning. Og den slutning hedder i den kristne kirke dommedag.” (min kursivering)
Hva menes med «verden»? Menneskenes hjem på vår planet befinner seg innenfor det grenseløse Universet. At det råder konsensus mellom teologi og naturvitenskap om en begynnelse og ende, er nok helst ønsketenkning. Jordens alder er i forskningen (inntil videre) anslått til 4,5 milliarder år. Det er nær en «evighet»… Hva ville Jesus sagt, med sitt svært kortsiktige og mytologiske historiesyn?
Har fakultetsteologene en teori om «tilstanden» FØR Skapelsen: Begynnelsen? Eksisterte Skaperen ensom og alene i et mørkt, kaotisk univers? Nei! han hadde visstnok en «medskaper». Niceneum (325) postulerer at Sønnen var «født av Faderen før alle tider». Jeg siterer det kristne nettstedet: ung i troen.no:
«At det ble dag, kan dypest sett bety at Kristus var nær med sin skapermakt, han som er avglansen av Den allmektige og verdens lys fra begynnelsen til enden. Skriftmaterialet som understreker dette er overveldende. I så fall gjør Kristus seg gjeldende allerede fra bibelens første blad. Da er han ikke bare en bisetning i fortellingen, men selve hovedsaken slik også et samstemt NT forteller».
Kirken lærer og forkynner at Jesus/Kristus «lever». Han fortsetter å åpenbare seg bl.a. slik: «Gud talte til meg… Jeg møtte Jesus». Også Den hellige Ånd er virksom og merkbar med sitt nærvær. Man skulle tro at Skaperen av himmel og jord – og fortsatt aktiv skaper – ville meddele vår verden sine mysteriøse planer med det ordnede kosmos Han angivelig først skapte. Skal det være en overraskelse, kanskje?
Hvis læren og forestillingen om livets «to utganger», sentral i Jesu eskatologi og domsforkynnelse, skulle være en feilslutning er det selvsagt hans guddommelige og/eller ufeilbarlige status og autoritet som rokkes. Og hvis folkekirke-teologer først i vår tid har fått alvorlige etisk-moralske anfektelser ved helvetes-forestillingen, kan vi spørre: hvem har tatt feil? Har feilkildene navn? Noen av dem har vært utstyrt med de høyeste teologisk-akademiske titler og grader: professor… doktor…
Dette burde kanskje evangelisk-luthersk prost (også bispekandidat) i Den norske kirke, Ingeborg Sommer, opplyst om i sin påstand nedenfor. Hvis de/vi andre ikke skal til et brennende Inferno, Helvete eller Gehenna, hvor skal vi da tilbringe evigheten? I et iskaldt mørke? Fortjent?
– Det er en feilslutning at alle som ikke tror på Jesus skal til helvete, sier prost Ingeborg Sommer
Legg igjen en kommentar