Sammendrag av Kapittel 17 (Fra ChatGpt)

Her reflekterer forfatteren over hvordan moral kan utvikles i et sekulært samfunn uten guddommelige dogmer. Det legges vekt på at mennesket kan utvikle sine egne moralske systemer basert på empati og samarbeid .

Kapittel 17 Gudenes karakterbok

Jeg har lurt på om vi mennesker kanskje er i behov av å tenke strategisk på hvilket perspektiv vi velger. Religiøse perspektiver har jo den svakheten at de nettopp er subjektive på den måten at man beveger seg utenfor den felles menneskelige basis.  Det nærmeste vi kommer det felles menneskelige er vitenskapen. Kan vitenskapen erstatte noe av de religiøse behovene i mennesket? De fleste av oss kjenner noe spirituelt ved å se opp på stjernehimmelen. Kanskje er nettopp stjernehimmelen en av de viktigste spirituelle inspirasjoner vi mennesker har felles. Våre gudsforestillinger har en tendens til å havne «der oppe» i svært mange av våre religiøse fortellinger. Stjerner og planeter har fått gudestatus. Og heltene blant oss har fått «stjernestatus». Det er en kobling her som beveger mennesket på det spirituelle planet. Vi har undret oss og fantasert om himmelen over oss, i utallige generasjoner. Men så, i løpet av få generasjoner har vitenskapen kommet til. På kort tid har kunnskapen om «det som er der oppe», eksplodert. Og fortellingen er på mange måter så svimlende at det får de gamle mytene til å falme.

Jeg tenker at det er fullt mulig å dyrke dette frem, ikke bare for spiritualitetens del, men også av nytte. Det jeg kommer med nå, hører inn under det som kalles for filosofiske tankeeksperimenter. Det kan være så som så med realismen i slike tankeeksperimenter. Men det er ikke poenget. Poenget med slike eksperimenter er ikke hva som er realistisk eller ikke, men å reflektere over problemstillingen de reiser.

Universets utstrekning og alder har et omfang som er langt utenfor det vår hjerne er utviklet for å kunne handtere. Her er det plass til mye mer enn vi aner, også «guder» om vi har litt vidsyn på hva det kan være. Det kunne vært greit om Frank Drakes formel for beregning av sannsynlighet for andre sivilisasjoner i universet, ble allemannseie. Da handler ikke dette om «spesielle interesser». Det er det utvidede perspektivet som er relevant her.

Frank Drakes formel ser slik ut:

N = R* · fp · ne · fl · fi · fc · L^[58]

Faktorene som inngår i ligningen, er:

• R* er tempoet for dannelsen av nye stjerner i galaksen vår
• fp er andelen av stjerner som har et planetsystem rundt seg
• ne er hvor mange planeter i disse planetsystemene som kan ha forhold som ligger til rette for at liv kan eksistere der
• fl er andelen av disse planetene hvor liv faktisk oppstår
• fi er andelen av disse planetene hvor livet er intelligent
• fc er andelen av disse planetene hvor den intelligente livsformen utvikler sivilisasjon og teknologi til å sende målbare signaler ut i verdensrommet som vitner om deres eksistens
• L er den gjennomsnittlige levetiden til en slik sivilisasjon

Dersom vi begynner å plugge inn data i denne formelen, så aner vi muligheten for at det kan eksistere, kanskje tusenvis av slike sivilisasjoner, bare i vår egen galakse. Men usikkerheten på flere av disse parameterne er svært stor. Vi kan også ende med den motsatte konklusjonen. Det kan bli resultatet dersom vi, for eksempel, antar at livets opprinnelse på denne planeten er av det svært usannsynlige slaget. Foreløpig er usikkerheten så stor, at dette kan koke ned til at selv vår egen sivilisasjon kan være temmelig usannsynlig. Men, som sagt, med optimistiske tall, så kan vi fort havne på noen tusen. Men, i så fall, hvor er alle sammen? Hvorfor har vi ikke sett noen enda? Det er denne problemstillingen man kaller for Fermis Paradoks. Det kan du lese om her. Spekulasjoner rundt Fermis Paradoks er et utbredt fenomen, på Internett. Du finner en god oppsummering av Brian Cox her.
Grunnen til å dra dette opp i denne sammenhengen, handler om perspektiv. For å kunne fungere samlet, er mennesket i behov av perspektiver som er større enn oss selv. Vi må heve blikket fra vår egen navle. Dette har vært mange religioners perspektiv. Ved å introdusere Gud og gudeverden, får vi en avstand som gir den nødvendige bakgrunn for perspektiv på hele menneskeheten, og dens livsvilkår. Men nå kommer vitenskapen for fullt med en kanskje langt bedre erstatning. For mange var det en øyeåpner å se vår kjære planet som en jord-oppgang fra månens overflate. Der bor vi alle sammen. Det er vår alles hjem. Hvor skjørt og lite det er i den store sammenhengen. Og det er bare begynnelsen. Astronomien åpner for en anskuelse hvor menneskehetens sivilisasjon, bare er en av mange mulige. Oppdag at dette pirker i en våre kraftige naturlige tilbøyeligheter, skapt av evolusjonen. Jeg snakker om tribalisme. Det har jeg skrevet om her, og det er ikke i positive vendinger. Menneskeartens tilbøyelighet til tribalisme utgjør høy-risiko for menneskehetens fremtid, som sivilisasjon. Men det som er eiendommelig med tribalismen er at den er fleksibel. Vi har rivalisering mellom familier i landsbyen, men også mellom landsbyer, da er familiene på lag. Og landsbyene er på lag, i rivalisering mellom land. Hva om menneskeheten ble på lag, i en tenkt rivalisering mellom tenkte sivilisasjoner der ute? Ville en slik gjennomgripende idé kunne virke samlende nok, til at vi maktet å oppheve den globale naturtilstanden, av i dag? Da er vi tilbake til Fermis Paradoks. Det som er mest interessant i denne sammenheng, er selve den tankeøvelsen det er å komme opp med alternative hypoteser som forklarer Fermis Paradoks. For gjennom dette utvikler vi dette ønskelige perspektivet.

Et eksempel på en slik hypotese, er for eksempel at de aller fleste sivilisasjoner ender opp med å utslette seg selv i atomkrig. Med andre ord kan det være universelt at arter som utvikler sivilisasjoner, gjennomgår faser, preget av stammesamfunn og rivalisering mellom stammer. Dette bygger inn tilbøyeligheter til tribalisme i artens natur. Dette er igjen opphav til kriger og konflikter. Dette blir da en sperre for global enhet. Når så arten, til slutt, utvikler masseødeleggelsesvåpen, så ender de opp med å bombe seg selv tilbake til steinalder. Og muligheten til å re-starte sivilisasjon, er gjerne forsvinnende liten fordi viktige ressurser er gått tapt i første forsøk.

Denne type hypotese kalles for et «filter» i terminologien rundt Fermis Paradoks. Og man kan tenke mange slike filtre. For eksempel at livets opprinnelse, kan være ekstremt sjelden. Da blir det som regel ikke liv, selv der forholdene ligger til rette, og vi er noe veldig sjeldent i universet. På samme måte kan man tenke om metabolisme, flercellet liv, utvikling av varmblodige arter, mutasjoner som mangedobler overføringshastigheten til nervebanene (myelin) og derved utvikling av høy intelligens. Alle disse er varianter hvor vi har passert filteret, og kommet videre. Kan det være at noe av dette er særdeles sjeldent? Hvilken meningsløshet er det ikke da, at vi skusler det hele bort i kriger og konflikter med hverandre?
Men som sagt, finnes det en rekke filtre som kan ligge i vår nære fremtid. La oss tenke oss at disse filtrene ikke er vanntette, og at det eksisterer sivilisasjoner der ute, som ikke bare har spredt seg ut i hele galakser, men også intergalaktisk. Dette er den type sivilisasjoner jeg kaller for «Den kosmiske Adel». Det er de som maktet å komme gjennom kriser av den type vi står i nå. Dette har jeg skrevet om her. Får du ikke litt lyst til å se menneskeheten, kvalifisere seg til dette? Men hva må til? Sivilisasjoner som har nådd veldig langt, har kanskje sett utallige sivilisasjoner som ikke maktet dette. Kanskje gjelder det de fleste. Men kanskje er det noen der ute, som sitter med kunnskap om hvor lite som skal til, for at sivilisasjoner mislykkes og går under. Tendensene ser vi jo i vår egen historie. Det mest relevante er kanskje oppdagelsen av Amerika, og hva det førte med seg. Den enkle populistiske fortellingen er av type at europeere var smartere, og mer rasjonelle, og dermed teknologisk overlegen. De tok brutalt kontroll over den nye verden. Vi får en slags forenklet «survival of the fittest»-forklaring på det hele. Dette er nok langt mer nyansert, og kan sannsynligvis ikke universaliseres. Men med en slik modell, så kan man tenke seg arter som er nådeløst brutale, med ufattelig teknologi, som pløyer gjennom galaksen, og legger den under seg. Vi får en type ond «empire», som i Star Wars. Derfor er det jo mange som tar til orde for at vi burde gjemme oss i stedet for å søke kontakt der ute.
Jeg er blant dem som tviler på at det er slike arter som blir «Den kosmiske Adel». Da handler det nettopp om at det er arter med slike tilbøyeligheter som har høyest sannsynlighet for å komme i konflikt med seg selv. De makter ikke å utvikle den høye grad av samspill og samarbeid som må til. For den oppgaven jeg snakker om er enorm.
Kanskje må det til, en type sivilisasjoner som makter å utvikle sosiale teknologier som overkommer tilbøyeligheter som evolusjonære prosesser med nødvendighet bygger inn i alle arter som ender opp med evne til utvikling av sivilisasjoner. Vi har vært inne på tribalisme og rivalisering. Det vi da snakker om, er måter å innrette sivilisasjoner på, som makter å holde slike tilbøyeligheter i sjakk. Kanskje, er det mest grunnleggende her, at en universell etisk tenkemåte, får så stort globalt gjennomslag, at det setter det nødvendige preg på sivilisasjonsutviklingen. For det andre så må jo arten være grunnleggende nysgjerrig. Når den påtreffer liv andre steder, så handler det ikke om rivalisering eller utnyttelse, men om kunnskapsutvidelse, og moralske hensyn. Hver ny planet med liv, er en perle, som studeres med stor nysgjerrighet. Og ny innsikt erverves, for hvert eneste tilfelle. Slik ville en «Kosmisk Adel», kanskje kunne lage gode prognostiske forutsigelser om andre sivilisasjoners muligheter i et større perspektiv.

Så kan det kanskje være slik at noen steder så får brutale ideologier, globalt herredømme. Vi kjenner jo alle tankeeksperimenter av type «Nazistene vinner Andre Verdenskrig». Hva hadde da skjedd? Kanskje ville «Gudene» ha trukket på skuldrene, vel vitende om at slike sivilisasjoner aldri holder sammen i lengden, og representerer dermed ingen risiko, annet enn for seg selv. Eller kan det være slik at forskjellen på filosofisk modenhet, og evne til å skape teknologi, ikke bare kan bli så stor at arten utsletter seg selv, men at det ut av dette kan komme så farlig teknologi at det kan bli en trussel for galaksen. Med andre ord, vi får uansvarlige arter, med tilgang til ekstrem teknologi. Og teknologien, i seg selv, kan være av den selvkopierende typen, som sprer seg som virus i galaksen. Kan vi tenke oss arter som, taper kontrollen over egen teknologi og selv dør ut, men teknologien lever videre og steriliserer galaksen?

Gudenes karakterbok handler om hvordan bedømme potensielle sivilisasjoners mulige utvikling, kanskje både i forhold til muligheter for å hjelpe dem videre, men også muligheten til å stoppe, eller kontrollere farlige utviklingstendenser. Spekulasjonen her handler da om hvilke egenskaper ved sivilisasjoner som bedømmes. Her er mitt forslag:

1. Kunnskapspotensiale
2. Ansvarspotensiale
3. Teknologisk potensiale
4. Tilpasningspotensiale

Kanskje gudenes karakterbok ville kanskje hatt en slik type overskrifter. Dersom jeg skulle gjette på gudenes dom, så ville menneskearten kanskje kvalifisert på kunnskapspotensiale og på teknologisk potensiale. Men på ansvarsevne og tilpasningsevne er jeg mer i tvil. Da handler det både om forvaltningen av vår planet, men også om evnen til å skape nok global enhet, til å klare å navigere gjennom de store globale utfordringene. Merk at begge disse har moralske komponenter i seg. Kanskje, for en art av vår type, så handler vår mulighet til suksess, langt mer om moral enn om teknologisk kunnskapspotensiale.
Men i dette spørsmålet ligger jo også dette med flaks eller tilfeldighet. Om vi kobler tilbake til det individuelle, så vet vi jo at individers potensiale kan ødelegges på en uopprettelig måte, gjennom eksponeringer i oppveksten. Kanskje er det slik fatt med menneskeheten også, at gitt de rette forhold så kunne vi ha fått det til. Men kanskje er det løpet kjørt? I vår tid er Elon Musk kjent for en visjon, om å starte på nytt på Mars. Kanskje har han det travelt. Dommedagsklokken er nær ved å slå. Er det fortsatt mulig å snu? Vår tids tilstand gir ikke veldig mye grunn til optimisme.
En type problemstilling som dette tankeeksperimentet reiser handler om synet på mennesket. En variant jeg fikk med meg i min adventistiske fortid, handler om hva «filtret» til paradis egentlig handler om. Det handler rett og slett om at paradis ikke kunne vært paradis dersom de dårligste av oss hadde sluppet inn der. Hele prosessen med frelse og fortapelse er altså en sortering mellom mennesker som passer inn, og de som ikke passer inn. Herav skillet mellom «de gode og de onde». Ideen blir jo da at for å skape det gode samfunn, så må menneskeheten gjennomgå en omfattende utrenskningsprosess, hvor «klinten skilles fra hveten».
Dette er den samme type ide, som professor Jonathan Haidt sammen med Greg Lukianoff kritiserer i boken «The Coddling of the American Mind»^[59].  I denne boken benevnes en kultur som holder seg med tre dårlige ideer som skaper kulturell uhelse. Da handler det om overbeskyttelse, polarisering og emotivisme. Disse har jeg reflektert over her. I denne sammenhengen handler det om polariseringen, altså en grunnleggende idé om at verden er arena for kamp mellom gode og onde mennesker. Jeg mistenker at denne ideen kan være influert av den type kristne ideer, jeg akkurat har presentert. Jeg tenker uansett at en slik idé bærer i seg potensiale til grunnleggende feiltakelser om menneskets natur. Og mange kristne, når de får tenke seg om, vil kanskje være enig med meg. De vil si «vi bærer jo alle synden i oss». Oversatt til vitenskapelig: Vi har alle impulser i oss, med potensiale til konflikt, og destruksjon. Enhver form for utrenskning vil ikke få dette bort, for det er i oss alle. Oppdag at det er en grunnleggende forskjell mellom det å sortere ondskapen mellom oss mennesker, og det å erkjenne at «dyret» er i oss alle. At dette får store følger for hvordan vi organiserer samfunnet, er åpenbart. De verste utslagene av sort-hvitt syn på mennesket finner vi nettopp i utrenskningsprosesser i nazisme, kommunisme og utallige varianter i store og små sammenhenger.
Verden er ikke sort-hvitt. Ikke mennesket heller. Skal vi knekke den store koden, så må vi studere mennesket selv og dets natur. Og den eneste ansvarlige fremgangsmåten her er kombinasjonen god vitenskap og god moral. Så lenge mennesket er menneske, vil alltid potensiale for det destruktive og det konstruktive ligge der på lur. Derfor er vi i behov av å finne frem til innretninger som dulter de fleste av oss inn i den konstruktive retningen. Da trenger vi det gode menneskesynet i bunnen. Det er humanismen, for den favner jo oss alle, med et godt utgangspunkt.