Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.
Kirkelige skriftlærde og yppersteprester strever med mange harde knuter, bl.a. hvordan «Bibelen» skal leses og tolkes: historisk, dogmatisk, allegorisk/symbolsk, litterært? Med eller uten Kristus-briller (kristologisk tolkningsnøkkel)? Med eller uten normerende bekjennelsesskrifter? «Bibelen sier…» er et vanlig munnhell fra teologer og forkynnere, svært ofte uten at det presiseres hvilken tekstsamling det gjelder. Lite redelig, etter mitt syn.
Den alminnelige oppfatning er at det «gamle» testamente (også jødedommen) representerer en laverestående eller underutviklet religion, motsatt det «nye» testamentet (også kristendommen): en høyerestående, fullbyrdet religion. Innenfor kirke-kristendommens enkle kontrastbilde – dogmatikken – går bevegelsen mellom de to testamenter i den kristne bibel slik: fra Mørke til Lys, fra Lov til Evangelium, fra blind til seende/opplyst… (I pave Frans årlige messer fra Peterskirken jul og påske tennes fullt lys når man kommer til skriftopplesningene fra Det nye testament).
Kristne bibelforskere/teologer/troslærere bør klargjøre hvordan kontinuitet og brudd foreligger mellom de to testamenter i den kristne bibel. Mangler det noen skrifter/tekster, kanskje, som kunne utfylle det komplekse religionshistoriske bildet og klarere plassere Jesu religiøst-mytologiske tankegods innenfor hans kontekst?
Hvordan den kristne teologiske ekspertise leser og tolker gammeltestamentlige tekster, se eksempelvis Vårt Lands Tekstblikk og Prekenblikk på 1 Kong 17, 17-24 (Lillesøndag, 10. september 2024). «Gud gjør som Gud gjør», skriver førsteamanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole. «Hva kan Gud ha ment med dette?», spør dr. theol. Åste Dokka i sitt prekenblikk på teksten. Hun trekker parallellen til Lukas 7, 11-17 slik: Både Elia og Jesus vekker opp igjen den døde. Denne søndag møter vi altså to profeter, begge med makt til å gjenoppvekke døde. Hvem av dem er størst? Ifølge bekjennelse er Jesus «sann Gud»…
Profeten Elia døde ikke, men ble hentet direkte opp til himmelen i en ildvogn. Elia nevnes i Matteus 17, Markus 9 og Lukas 9. Det antydes at Johannes døperen kunne være en «inkarnasjon» av Elia. Det fortelles at Jesus hadde et møte med både Moses og Elia på fjellet eller berget (Kristi Forklarelsesdag). Denne himmelske seanse avsluttes med at de fortumlede disipler hører Guds røst fra Skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!
Peter gjenoppvekker Tabita fra de døde og Paulus gjenoppvekker Eutykus (Ap.gj. 9 og 20). Hvilke av Jesu Kristi etterfølgere har slik makt i dag? Blant alle helgeners mirakler i Den katolske kirke er det smått med dødeoppvekkelser.
En av de nominerte til biskop i Oslo bispedømme er presten Sunniva Gylver. Hun sier til avisen Dagen 14. sept.: «Jeg kjøper hele pakka med mirakler og oppstandelse fra de døde«. Såkalt progressive prester og teologer som ikke «kjøper hele pakka», har kanskje større vansker. Men hva blir igjen av den enestående, opphøyde Jesus-skikkelsen uten alle mirakelfortellingene? Et «sant menneske»… en alminnelig (doms)profet?
I Vårt Land onsdag 18.09.2024 presenteres vi for to store og underlige mirakelfortellinger – i henholdsvis prekenteksten (Lillesøndag) og Dagens bibelord (andakten): Matt. 8, 5-13 og Johannes 4, 46-54. Jesus blir åpenbart smigret når han oppsøkes av en romersk offiser og en kongelig embetsmann. Han berømmer dem for deres store tro og helbreder den enes tjener/slave og den andres sønn – på avstand! Som vanlig med Jesus: helbredelsen skjer momentant.
Om «arvingene til riket» (jødene) sier Jesus hos Matteus i vers 12 at de skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner. Dette (vanskelige) bibelvers ignoreres av tekstfortolkerne.
Gud hadde en kone…
I senere tid har det kommet et selsomt utspill fra en fakultetsteolog/TF (professor!), gjengitt på NRKs nettside, på forskning.no og i Vårt Land. Gud hadde opprinnelig en kone… Vi som forsker på Det gamle testamente, vet godt at Gud har en fortid, sier TFs teolog Anne Katrine de Hemmer Gudme. Dette skal akademiske teologer ha visst de siste 30 år – uten å opplyse allmenheten og kirkemedlemmene? En intern teologisk hemmelighet? Fortielsens tid er forhåpentlig forbi. Ronnie Johanson har gitt bred og dyptpløyende kunnskap om denne teologiske forskning i boken fra 2018: JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier.
Her må nevnes at historisk-kritisk forskning er av langt eldre dato enn de siste 30 år. Den liberale teologi, i gammel og ny versjon, har gjort lite annet enn å iføre Jesus «nye klær». Se Albert Schweitzers bok «Jesu liv i forskningens lys» (tysk utgivelse: 1906/1913) og Andreas Edwiens artikkel publisert i tidsskriftet Humanist nr. 4-5 1981: «Jesus i nye klær…».
Jesu liv i forskningens lys av Albert Schweitzer
https://religionskritikk.no/edwien/om-liberalteologi/
Når oldtidsmytologien trenger seg på, oppstår spørsmålet: hvilke av de skiftende gudsbilder i israelittisk-jødisk religionsutvikling påvirket mannspersonen Jesus fra Nazareth omkring vår tidsregning? Ellers er det bare å oppdatere den gammeltestamentlige forsker ved TF om Jesus-forsker og idehistoriker Andreas Edwiens hovedverk i 1958: «Idekampen i det bibelske gudsbildet. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys» (konfr. også «Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser», Pax Forlag 1965/1970/1995). De som kjenner historikken om teologenes reaksjoner på Edwiens bøker, vil forstå ovennevnte 30-års grense. Ja, også hvor «den røde linje» går i teologisk forskning.
Kirkelærens påstander om «Gud»
«Gud Fader er ikke ensom. Han har en familie» (kilde: katolsk.no).
«Gud er ikke alene. Gud er heller ikke som et par, som sitter og ser hverandre dypt inn i øynene. Nei, Gud er tre». (Teologiprofessor/TF, Lillesøndag Vårt Land 21.05.2024: Tre må man være)
Den kirke-kristne Gud Fader har avlet en Sønn (tronarving?) – uten en kone ved sin side. Sønnen er «født av Faderen før alle tider«, postulerer Nicæneum fra år 325. Men han er også født i tiden – av en jordisk jødisk kvinne: Jomfru Maria. Hun omtales som gudsmoderen og gudfødersken. Den unge kvinne eller jomfru Maria ble besvangret etter et nattlig besøk av engelen Gabriel, forteller Lukas i kap.1 (ved Den Hellige Ånd, ifølge bekjennelser). «Maria bebudelse» er en merkedag i Kirkeåret: 25. mars. Uforklarlig mysterium, myte/legende, faktisk hendelse?
Til tross for sine vektige bidrag ved «Guds fødsel» i verden forsvinner mor Maria og (foster)far Josef mer eller mindre ut av historien i Det nye testamente når de har oppfylt sine særlige profeterte oppgaver i «juleevangeliet». Deres videre levnetsliv, hvor og hvordan de endte sine liv hadde ettertiden liten interesse for (i kontrast til de store apostler: Peter og Paulus). Maria får et videre liv i senere legendedannelse og hagiografi. I aktuell katolsk Lære er hun, lik Sønnen, «født uten synd», og hun har sin egen himmelfartsdag.
Jomfru Maria – fra jødepike til himmeldronning av Jacob Jervell
Maria, Guds mor – jomfrufødselens historie
Vi ved intet sikkert om Jomfru Maria
Lukasevangeliet er datert til omkring 75–90 evt., mer enn 70 år etter at nevnte ekstraordinære hendelse fant sted. Hvor hadde Lukas, antatt gresktalende lege og «historiker», sin informasjon fra? Hvilke informanter/tidsvitner hadde han kontakt med? Paulus kjenner ikke «jomfrufødselen» til tross for hans tidlige kontakt med Jerusalem-menigheten. Ja, også med Jesu bror (?) Jakob, som vel burde være velinformert. Matteus har en sterkt avvikende historie om «juleevangeliet», men det er Lukas beretning som oppleses hver eneste julehøytid i alle kirker. Så vidt jeg vet har ikke teologiprofessor Jorunn Økland og hennes oversettelses-utvalg for Bibel 2024 gjort (oppdaterte) endringer/justeringer i Lukas fødselsberetning.
Det mest oppsiktsvekkende er selvsagt at hovedpersonen selv ikke i noen av evangelieskriftene omtaler sin egen mysteriøse unnfangelse og fødsel, hendelsen som angivelig endret verdenshistoriens gang (også tidsregningen).
Etter sin faktiske eller mysteriøse Oppstandelse og Himmelfart fødes Jesus/Kristus i hjertene, sies det (jfr. «Jesu tre fødsler»). I Romerkirken ble mennesket Jesus fra Nazareth i Galilea opphøyet til «Guds Sønn». Ikke symbolsk, men i eksklusiv forstand: Guds enbårne/eneste Sønn. At den samme jødiske mannsperson i dogmedannelsen også ble opphøyet til «sann Gud» kan neppe kalles et mysterium. I kirkelæren postuleres dogmene om «Jesus Kristus» eller «Kristus Jesus» som absolutt Sannhet.
Med Treenighetslæren fra 300-tallet skjer en ny spaltning i kirkegudens vesen. Han framtrer i 3 guddommelige, maskuline skikkelser: som 3 personer. Vi kan med god grunn snakke om toguderi og/eller flerguderi i kristendommen. Det mest redelige er derfor å presisere slik: Kirkens treenige Gud. Kristendommen er IKKE en monoteistisk religion, slik den villedende presenterer seg selv.
Man kan trygt si at kirke-kristendommens «Gud» har en eiendommelig fortid og historie. Den er nærmere spesifisert i de (urørlige) oldkirkelige bekjennelser. Det kirke-kristne gudsbildet samt fasene i frelseshistorien gjentas i kirkeårets liturgiske kalender hvert eneste år. Etter den mysteriøse Pinse er vi nå inne i «Treenighetstiden», som varer helt til 1. søndag i advent (Om Treenighetslæren, se Den athanasianske bekjennelse i DnK).
Hvilken av Kirkens treenighetspersoner er mest aktiv i «Folkekirken»? Hvordan skiller man den ene «person» fra den andre? Ca. 2000 år etter sin død og begravelse hører og leser vi at en «personlig relasjon» til Jesus virker livsforvandlende. Han «lever» og lar seg møte. Noen har også sett og hørt ham.
Knut Grønvik: «Hun fikk et fullstendig uventet møte med Jesus. Det forvandlet livet hennes»
«Jesus er min beste venn», hører man ofte uttalt. Men mer enn det: det handler om et intimt kjærlighetsforhold. Å elske Jesus skal være en dyp og personlig opplevelse. Noen «slår opp med Jesus», og da gjennomlever man en slags kjærlighetssorg som vel bare sjelesørgere og kristne psykologer kan behandle. Flere tusen kvinner går motsatt vei og «gifter seg» med Jesus. I det som kalles Jomfruenes orden inngår katolske kvinner et livslangt mystisk ekteskap med Kristus.
Satan og hans demoner i Det nye testamente
En annen teologiprofessor på det såkalt gamle testamente (den hebraiske bibel), Magnar Kartveit, har nylig utgitt bok om «Bibelens vanskelige tekster». Ja, det er blitt mange av dem i folkekirkelig teologi og skriftutlegninger den senere tid. En kreativ teologisk tolkning av Kartveit er sitert slik i Vårt Lands gjengivelse 08.06.2024: «Mener Satan reddet gudsbildet i Bibelen». Hvilken bibel?
Gud, pest og plage – Bibelens vanskelige tekster
Vi må snakke om Satan
Det er riktig at Satan-figuren har en perifer rolle i den jødiske/hebraiske bibel (GT). Satan opptrer heller ikke som gudens motstander eller fiende. Ettersom Det nye testamente IKKE inngår i jødedommens skriftsamling, gjenstår å forklare hvordan djevelen og demonene fikk så stor betydning og plass i den ny-testamentlige overlevering, både i evangelieskriftene og apostelbrevene. Det er her vi finner demonutdrivelsene.
De onde ånder var mange, og så mektige at de kunne ta bolig i menneskene og overta styringen av deres liv. Jesus (eller Menneskesønnen?) identifiserer dem og kommuniserer med dem. Igjen: den store mytologiske styrkeprøve mellom Jesus og Satan/djevelen er fortalt i Matteus kap. 4: Jesu fristelse i ørkenen. Hvilken «ånd» ledet ham ut i ørkenen for å gjennomgå denne prøvelse? Var det med englers hjelp Guds Sønn («født uten synd») motsto Satans fristelser?
Jesus utsendte 70 disipler/apostler med fullmakt til bl.a. å utføre demonutdrivelser. De kom fornøyd tilbake og sa: «Herre, til og med de onde ånder adlyder oss når vi nevner ditt navn». (Lukas 10, 1-20).
Jeg siterer fra 1. Johannes kap. 4 (NT i den kristne bibel):
«Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden».
Nå gikk det ikke slik det gjentas i påskeforkynnelsen hvert år at Lyset overvant Mørket. Djevelens makt og velde i kirke, sinn og samfunn er manet fram i forkynnelse og prekener, skrifter og illustrasjoner gjennom hele kirkehistorien. Også hos den (mytologisk) formørkede Martin Luther. Folkegrupper, religiøse minoriteter og trosavvikere/sekter fikk djevel-stempel: iboende onde. Det var i offisiell kristendom og kirkelære Satanfiguren ble et nyttig redskap og et grusomt maktmiddel.
Exorcisme er på ingen måte avviklet innenfor kristenheten, men ganske bredt akseptert innenfor «forsvarlige rammer». Satan-mytologien og gudsbildets spaltning – dualismen – hos Jesus og i øvrige skrifter i Det nye testamente er tydelig uttalt. Guden er her bare god mot sine (på forhånd?) utvalgte disipler og tilhengere: de hellige og salige. For de/vi andre finnes ingen nåde eller barmhjertighet, verken i Jesu lære eller i Den norske kirkes konfesjonelle bekjennelse/læreskrift: Confessio Augustana/CA. Her slås det fast i art. 17 at de/vi andre er dømt til pine uten ende, sammen med djevlene…
Det er et godt tegn i tiden at denne og andre bekjennelser i «Folkekirkens» evangelisk-lutherske skriftgrunnlag får større (kritisk) offentlig oppmerksomhet, utenfor interne sirkler og de kristelige nisjeavisene. Det kan bidra til økt allmenn kunnskap og bevisstgjøring om læregrunnlaget i «kristen tro». Dette skulle vel være ønskelig for kirkens ordinerte prester, biskoper og teologer, som titt og ofte klager over folkets manglende kunnskap om «kristen tro». Men det er trolig ikke slik oppmerksomhet og fokus «Åpen folkekirke» ønsker seg. Det er mange ulmende gnister som må slukkes før det blir storbrann i kirkens hus.
Åndenes makt
I vår europeiske kulturkrets har den kirke-kristne (dualistiske) Gud – Satan – forestilling brakt «pest og plage» over land og folk. Ikke bare i noen få århundrer, men i årtusener. Og ikke i «folkefantasien», men i offisiell autorisert kirkelære. Demonologien ble utformet ovenfra, for en stor del blant lærde munker i katolsk middelalder.
Satan-mytologien, som også helvetes-forestillingen, er nærværende i den (globale) kristne virkelighetsoppfatning i dag. Onde ånder – demonene – herjer fortsatt, slik de gjorde i Jesus’ (og Paulus’) virkelighetsoppfatning. Den Onde bærer bare ulike navn. «Unngå kontakt med djevelen, han er mer intelligent enn oss», uttalte pave Frans for få år siden. Utsagnet vakte betydelig oppsikt. Om de tre hovedkirker er i (økumenisk) dialog om denne sak, vet jeg ikke.
Onde åndsmakter ble nylig manet fram i forbindelse med det kongelige bryllup i Geiranger. I avisen Dagen 30.08.2024 kan vi lese at prinsesse Martha Louise og sjaman Durek «ufarliggjør noe som er av djevelen». Pastor i menigheten Filadelfia Vennesla siteres slik: «De onde åndene tar ikke først og fremst bolig i bygninger, men i mennesker, ifølge Stomnås. – Det er viktigere at vi ber for menneskene enn husene eventuelle ånder har vært til stede i». (Her kan tilføyes at Den norske kirke utarbeidet en liturgi for «urolige hus», vedtatt av Kirkemøte 2013).
Hva med englene: gode ånder? Engler opptrer ved alle avgjørende hendelser i Jesu liv: unnfangelse, fødsel, oppstandelse, himmelfart. En Herrens engel varslet far Josef i en drøm om Herodes morderiske planer. Den hellige familie flyktet til Egypt, ifølge legenden (som Jesus synes uvitende om). Også ved sin Gjenkomst skal Sønnen/Menneskesønnen ledsages av en hærskare med engler.
Ifølge Jesus kunne en legion av engler reddet ham fra korsfestelse hvis han hadde bedt Faderen om dette. Natten før korsfestelsen oppholder Jesus og disiplene seg i Getsemane hage. Jesus har dødsangst (han svettet blod), men en engel viser seg og styrker ham i hans forsett. (Engler griper også inn og redder Paulus og apostlene ut av fangenskapets lenker.)
Guds engler og deres tjeneste
Englenes tjeneste
Fra hvem i Treenigheten er englene utgått? De er angivelig skapt, ikke født! I englehierarkiet står erkeenglene nærmest Faderens/Herrens trone. De har navn. Englene skildres som halvt legemsløse vesener med bevissthet og vilje. Hvordan skiller Den Hellige Ånds funksjoner seg fra de hjelpende engler? I moderne (evangelisk-luthersk) teologisk teori lyder det slik:
«Man kan si at Den hellige ånd universaliserer kraften av Jesu liv på jorda. Ikke bare universaliserer, men skreddersyr det kristne budskapet slik at det tilpasses hver enkelt sin hverdag og personlighet. Slik sett bidrar Den hellige ånd til å individualisere kristentroen slik at den kan bli relevant for alle typer kulturer og mennesker». (Dosent v/Høgskulen Vestlandet Per Bjørnar Grande, Vårt Land 05.09.2024).
I progressiv og feministisk teologi har Den Hellige Ånd fått mer ubestemte kjønnskarakteristika: han/hun/hen/den? Ja, også nye funksjoner, som inspirator/kilde til kritisk tenkning, om det gjelder patriarkalsk samfunnsordning, sosial rettferdighet eller likestilling. I likhet med Sønnen (Kristus?) holder Den Hellige Ånd seg oppdatert om samfunnsutvikling og idestrømninger i vårt evangelisk-lutherske folkekirkeland.
Populariserte bibelutgaver
Det finnes utallige bibelutgaver på bokmarkedet: Inspirasjonsbibelen – Konfirmasjonsbibelen – Fattigdoms & rettferdighets bibelen – Folkebibelen – Brudeparbibelen – Bibelen i tekst og bilder (tilpasset demente) – Barnebibelen – Bibelen på en time – Studiebibelen – Årsbibelen. Bibelen på ett år -. Ja, hele verden roper etter (den kristne) Bibelen, skal man tro bibelselskaper og misjonsorganisasjoner.
Det er i hovedsak rådende kirkelære, ideologisk og teologisk, som styrer bibeloversettelser. Enhver ny, revidert bibeloversettelse synes ment å avspeile tidens tankestrømninger. Slik kan budskapet framstå allmenngyldig. Men til sist blir det «teologenes evangelium» og «teologenes Jesus» vi møter. Fra hoverende norske fakultetsteologer hører man tidvis at konkurrerende kirkesamfunns bibeloversettelser er «fulle av feil». Når bibelutgaven 2011 måtte revideres eller oppdateres i 2024, kan man like gjerne betvile den faglige kompetanse hos Bibelselskapets oversettere. Visste de ikke at 2011-utgaven (og tidligere utgaver) har oversatt grunntekstens doulos (= slave) feilaktig til «tjener»?
Forhenværende katolsk pater og dominikaner Kjell Arild Pollestads alternative (konkordante?) bibeloversettelse har fått betydelig oppmerksomhet. Nytt er også at «Det Norske Bibelselskap utgir for første gang i historien en bibelutgave med den såkalte katolske kanon, det vil si den bibelske skriftsamlingen inkludert de deuterokanoniske bøkene».
Noen husker kanskje at den folkelige statskirke-prest og TF-professor Jacob Jervell i 2002 utga sin egen nyoversettelse av evangelieskriftene (!) i Det nye testamente. Det var trolig Jesu helvetesforestilling som også plaget liberalteologen Jervell. Ved å erstatte et belastende ord eller begrep med et annet kunne og kan selve tankeinnholdet tilsløres. Skulle Gehennas ild være mer formildende eller humant enn Helvetes ild?
Jacob Jervell, ny-testamentlig forsker, sto sentralt i den ny-liberale teologi (Bultmann-teologien?) som ble innført ved Det teologiske fakultet fra 1960-årene. Den legger hovedvekten på Jesus som et ufeilbarlig etisk-humanistisk ideal. Mange liberale/progressive prester og teologer i Den norske kirke/Folkekirken har sittet ved Jervells «kateter» (jfr. Kari Veitebergs biografi/portrett av Jervell, utgitt 2015).
Om Rudolf Bultmanns teologi skriver Store norske leksikon: «Han formulerte i 1941 et program for hvordan det nytestamentlige budskapet skulle kunne frigjøres fra en historisk betinget mytologisk forestillingsverden og uttrykkes på en måte som tok det moderne verdensbildet og det moderne menneskets eksistensforståelse på alvor gjennom en «eksistensiell interpretasjon» av bibelske tekster». (Se også begrepet «kerygma»).
Det finnes altså en «skjult mening» bakenfor tekstene eller mellom linjene i Det nye testamente som bare teologene kan avdekke? Vi har sett at en modernisert ideal-Jesus, frakoblet sin historiske identitet, kan utnyttes for mange formål. Såkalt kontekstuell teologi og frigjøringsteologi skulle og skal gjøre Jesus eller Kristus samfunnstilpasset og relevant, også sosialpolitisk revolusjonær. En særlig interesse for Lukas, Apostlenes gjerninger og Paulus-brevene er et annet kjennetegn ved denne teologien.
Blant flere profilerte teologiprofessorer står TF-professor (emeritus) Halvor Moxnes, med publikasjoner og bibliografi, som den fremste representant for den «ny-liberale Jesus» i Jervell tradisjonen. Se gjerne Jesus-dyrkelsen i Halvor Moxnes bok ved årtusenskiftet. Forordet er avslørende.
«I dag slår Jesusbildet sprekker. Ved 2000-årsskiftet er det tydelig at det ikke finnes – og ikke kan finnes – bare ett Jesusbilde. Det er mange bilder av Jesus som tolker menneskers liv. Men i etablerte kirkelige miljøer (?) skjer det forbløffende få forsøk på å tegne nye Jesusbilder, bilder som tar utgangspunkt i nye situasjoner, andre grupper eller konflikter. Disse nye bildene viser at Jesus fortsatt engasjerer og utfordrer svært mange, enten det er som ideal, identifikasjonsfigur eller frelser».
Det framgår vel av selve tittelen at det er Kirkens Kristologi (Kristus-ideologien)som ligger til grunn for den historieløse «Jesus» Moxnes tegner opp. Ut fra en forelesningsserie ved Menighetsfakultet utkom samme år en alternativ Jesus-bok, noe mer historisk orientert. Denne tid utga disse to teologiske fakulteter også hvert sitt teologiske tidsskrift.
Jeg spør bare: hvilken «Jesus Christ Superstar» er det akademiske teologer trenger i dag? Det er få eller ingen tegn til en såkalt dekonstruksjon av kristendommens kjernedogme: Kristus-troen.
Jesus – år 2000 etter Kristus av Halvor Moxnes
2000 Herrens år! – aspekter ved Jesusskikkelsen inn i det tredje årtusen av Nils Aksel Røsæg
Legg igjen en kommentar