Sammendrag av Kapittel 18 (Fra ChatGpt)

Boken avsluttes med en oppfordring til moralsk ansvar og samarbeid. Forfatteren understreker viktigheten av å ta ansvar for egne handlinger og å jobbe mot et mer empatisk og rettferdig samfunn .

Kapittel 18 Ta deg sammen og bli et medmenneske!

I denne serien har jeg påpekt verdi-dimensjonens nødvendige tilstedeværelse, direkte eller indirekte, i all moralsk tenkning. Jeg har demonstrert hvordan hensiktsanalysen fungerer som det viktigste analytiske verktøyet, for å komme til verdikjedene i vår tenkning. Jeg har så påpekt verdienes funksjon for rasjonell atferd, og vist hvordan verdier og epistemiske komponenter er integrert med hverandre gjennom beslutningsformelen. Jeg har pekt på hjerne, hjerneforskning og evolusjon som empirisk basis for undersøkelse av disse fenomenene, innenfor den felles menneskelige referanseramme, vi kaller vitenskap. Men kjernen i min fremstilling er at jeg har vist hvordan ideen om objektive verdier, er inkoherent, gitt at verdsettingen er og må bli et produkt av subjektet.
Jeg påpeker også at det kan se ut som at Ottosens anliggende i sin bok, egentlig er å styrke troen på Gud gjennom mystifisering av det moralske domenet, i kraft av inkoherent begrepsbruk. Da handler det om bruk av sannhets-begrepet og objektivitetsbegrepet på områder der de ikke passer inn.  I kraft den inkoherens som dette skaper, settes vårt sinn i sjakk-matt. Vi har konstruert et mysterium. Vi rammes av en usikkerhetsfrustrasjon som bringer oss på søken etter en løsning som aldri vil kunne finnes. Det er her religionen tilbyr den transcendente mystikk, hvor sinnets ro gjenvinnes i form av en illusorisk forklaring. Vi løser det mystiske med et nytt fordekt mysterium.
Ikke-troende mennesker har ikke tilgang til en slik skinnløsning. Mangelen på skinnløsning benyttes da som et verktøy med potensiale til å undergrave ikke-troendes moralske fundament. Ut av dette introduseres risikoen for populistisk stempling av ikke-troende mennesker, som moralsk mindreverdige.

Kostnaden er at gudedoktrinen, som kommer ut av dette, utgjør latent risiko for tilbakefall, til den urgamle autoritetsbaserte lydighetsideologien. Vi har alle sett dens evne til å kortslutte moralsk tenkning gjennom etisk forankring i transcendente forestillinger, utenfor menneskets fatteevne, og nettopp derfor formbart som det måtte passe. Resultatet er en potensiell hersketeknikk med uant slagkraft og omfang. Dette skaper et handlingsrom for maktmennesker å fylle. Slike handlingsrom blir vel sjelden eller aldri stående tomme.

Fire lik i lasten

Kunne vi gjort en hensiktsanalyse på selve ideen om objektiv moral? Hvorfor er objektiv moral så viktig? For å unngå folkemord? For å bremse oss fra å bare ta oss til rette på andres bekostning? For å skape samfunn som fungerer? Oppdag at uten at vi har noen begrunnelse for moralens objektivitet, så blir jo hele ideen irrasjonell. For ideen er åpenbart uegnet til å kunne bli et mål i seg selv. Men med en gang vi kommer med begrunnelser, så er jo hele ideen redusert fra mål til strategi. Kan det handle om en ren konstruksjon for å få slike ønskede effekter, som jeg antyder her? Men hvorfor ikke da gå på målet i seg selv? Hvorfor gå omveier som delvis havner i tåke, delvis i uærlighet?

Hittil har jeg identifisert fire lik i lasten fra gamle forestillinger som jeg oppfatter utgjør risiko for farlig destruktiv moralitet. Disse fire er:

1. Fri vilje
2. Objektiv moral
3. Ideen om at hjernen starter som en blank tavle (Tabula rasa)
4. Den platonske idé-verden

De to første er tema i denne boken. De to andre har jeg reflektert over her og her. Det har demret for meg at alle disse fire er forestillinger med kraft i seg til å begrunne nødvendige politiske behov, da særlig i større samfunn. Dette er de gode virkninger av disse forestillingene, at de gir oss en illusjon om å ha begrunnet noen grunnleggende samfunnsbehov. Fri vilje må vi ha fordi vi samfunnet ikke vil kunne fungere uten at vi ansvarliggjør hverandre. Objektiv moral handler om behovet for allmenngyldige kjøreregler i samfunnet.
Ideen om at mennesket er formbart som med utgangspunkt i en blank tavle, handler om samfunnets mulighet til å forme individer og samfunn med ubegrenset handlekraft. Disse tre ideene forutsetter hver på sin måte et åndsparadigme, altså en form for kartiansk dualisme. Det er jeg og meg.
Dette metafysiske rammeverket kan kalles for den platonske idé-verden. Min hypotese er at dette er menneskets blikk informasjonssystemet i oss selv, uten å ha innsikt i at det er det vi faktisk observerer.

Felles for alle disse ideene er jo at de på hver sin måte kortslutter eller blokkerer for åpen undersøkelse av menneskets natur. Dette skjer fordi ideene hver på sin måte inneholder innslag av magi-tenkning, er uklare, har paradoksale komponenter eller forutsetter noe utenfor den type metafysikk vi har empirisk tilgang til. Dette frister da ofte videre inn i et åndsparadigme, hvor sinnets ro finnes ved at det mystiske forklares av det mystiske. Bivirkningene av disse konstruksjonene, sett med moralsk perspektiv, er som nevnt de åpninger dette gir for bevisst eller ubevisst villfarelse som forleder oss til konflikt, destruksjon og brutalitet.

Hvordan avgjøres sannhetsgehalten i disse fire ideene? Oppdag at de er deskriptive. Det handler om noe som er eller kanskje er. Disse ideene handler altså ikke om hva som bør være. Men de begrunnes jo med at uten disse, så blir det ikke slik det bør være. Men kan vi begrunne at noe «må være» på basis i noe som «bør være? Kan vi bevege oss fra bør til er? Vi skjønner at dette ikke er gyldige deduktive slutninger. Vi kan ikke si at «dersom ikke objektive verdier eksisterer, så vil samfunnet gå i oppløsning», uten å ha hintet til et «bør». Dette er, i praksis, ikke en fakta-påstand, men heller en oppfordring til at nå må vi samle oss om å tro på dette, ellers bryter alt sammen. Men forestillingen blir ikke sannere av at vi klamrer oss til troen på den.
Det er kun en ansvarlig epistemisk prosess som kan hjelpe oss i retning av hvor sannsynlig en slik forestilling er. Og det er her vår undersøkelse bryter sammen, på grunn av paradokser og uklarheter, eller metafysiske forutsetninger som gjør undersøkelsen umulig.

Så selvsagt er ikke-troende sjakk matt i møte med dette. Det er vi egentlig alle sammen. Det er bare det at troende har tilgang til et bedøvelsesmiddel som gir sinnets ro, og blindhet fra problemet.

Det er bare det at alle disse ideene, på hver sin måte skaper epistemiske vakuum, som i sin tur står klare til å fylles av velkonstruerte doktrinære hersketeknikker.

Og det er dette som er mitt anliggende opp i det hele. Vi er i behov av en realitetsorientering som lukker slike epistemiske-vakuum, for å ta ned denne type alvorlig risiko.

Ved å benytte oss av hensiktsanalyse kan vi komme forbi slike ideer, og komme rett på hva målet med det hele er. Målet er selvsagt ikke gitt, men det jeg forholder meg til, er den demokratiske grunnholdning. Da snakker jeg om den type holdning som baseres på ubetinget menneskeverd.

Vi kan ansvarliggjøre hverandre med direkte begrunnelse i samfunnsbehovet. Vi kan utvikle normer, regler og forskrifter, direkte begrunnet i samfunnsbehovet. Og vi kan fordomsfritt forske på mennesket og menneskets natur direkte begrunnet i behovet for et godt samfunn for oss alle. For jo bedre vi forstår vår egen natur og oss selv, desto større er muligheten for at vi kan bygge kunnskapen inn i våre innretninger, for på den måten å skape bedre samfunn.

Men er det ikke risikabelt å eksperimentere med dette?

Kanskje er det umulig å finne frem til tenkemåter som er komplett immune mot maktmenneskers misbruk og manipulasjon. Den troen jeg legger for dagen her, er jo troen på rasjonaliteten. Den kan her formuleres som at jo bedre vi forstår mennesket, desto bedre er muligheten for at vi kan utvikle innretninger som gir oss gode bærekraftige samfunn. Det innebærer også innretninger som beskytter mot maktmisbruk. Da blir ideologier med risikable potensialer åpenbart tema.

Men dersom denne forutsetningen ikke holder, hva da?  Vel, da har vi tapt. For hva har vi felles annet enn rasjonaliteten? Har vi ikke den, så har vi ingen felles menneskelig plattform. Da er det jo bare å legge ned all politisk filosofi, og la det hele seile sin egen sjø. Det siste alternativet er jo ingen opsjon. Det modne mennesket tar det det har, og gjør det beste ut av det.

Men hvilken type tenkning kommer lengst i å hjelpe oss med å kunne oppføre oss med respekt overfor hverandre? Jeg legger på bordet hypotesen om at analytisk etisk rasjonell tenkning er den sterkeste kandidaten. For å gjenta mer spesifikk hva det er: Det er rasjonalitet basert på ubetinget menneskeverd som verdi-hierarkienes ubestridte toppverdi. For dette er jo den eneste varianten, som direkte adresserer saken i seg selv, med utgangspunkt i et perspektiv av menneskeverd, og en bevisst praksis om fullverdig ubetinget respekt for hverandre.  Denne tankemåten åpner for verktøy og en begrepsmessig klarhet i begreper, som gjør konstruktive analyser mulig. Jeg sier ikke at det rammeverk jeg presenterer er det endelige. Poenget her er hvilket spor utviklingen kunne gått i, som kanskje kunne gitt menneskearten de beste muligheter for fremtiden og sine etterkommere.

En enkel hensiktsanalyse viser at hverken fri-vilje eller objektive verdier er verdihierarkiets toppunkt. Dette er ikke mål i seg selv. De har begrunnelser i appell til høyere verdier. De er sofistikerte intellektuelle strategier. Det er instrumentelt. Verdihierarkienes toppunkter ruver utenfor dette. Kanskje kan det grovt sorteres mellom det egoistiske og felleskapet, og mellom det kortsiktige her og nå, eller det langsiktige og våre etterkommere. De kan sorteres mellom diskriminering mellom mennesker eller omfavnelse av individverdet, som også innbefatter menneskeverdet. Dette er kampen som ligger i hver og en av oss, og den er høyst reell.

De av oss som tilslutter oss menneskeverdet, har noe felles, har vi ikke? Er jeg og Ottosen egentlig på samme lag? Samhold og samarbeid er bedre enn rivalisering og konflikt. Det målet jeg skisserer opp her, er universelt, gitt at menneskeverd, er en underkategori av alle innretninger med evne til livskvalitet. Selve målet inviterer og innvilger alle sin ubetingede etiske verdi. Ingen er utelukket. Ja, vi alle skjønner at dette er en utopi. Men min måte å tenke på, handler også om bevisstgjøring om at utopier er nyttige fordi de er retningsgivende. Samtidig må vi utvikle modenhet nok til å akseptere at utopier aldri kan realiseres.  Menneskets livsvilkår har store innslag av avmakt. Og nettopp bevisstheten om avmakten, ufullkommenhet og utilstrekkelighet, er en viktig del av etisk bevisstgjøring. Her er nok av dilemmaer og vanskelige prioriteringer inn i dette. Vi vet kun om ett paradis, det er i vår egen fantasi. Og der forblir den drømmen.

Jo, vi må nok leve med konvensjoner

Det å se troende mennesker møte ateistiske tenkere med en slags påtatt oppgitthet, når man snakker om «en bedre verden», er en begredelig opplevelse. For man vet liksom ikke hva «bedre» betyr utenfor den den magi-rammen man selv har skapt, som gir det illusoriske svaret på spørsmål som setter ikke-troende sjakk matt.
Og har man ikke dette som felles referanseramme, så er ikke-troende blokkert fra de viktigste begrepene vi har i vår moralske diskurs. Det fungerer som en slags semantisk scenenekt, eller infam kanselleringskultur om du vil. Den ikke-troendes moralske munn er sydd igjen, på magiens alter. Dette er takter jeg har sett, både fra Jordan Peterson og William Craig. Ottosen kommer inn her litt mer forsiktig og indirekte med sin skepsis til konvensjoner.
Oppdag at alt samspill og samarbeid er avhengig av felles referanserammer. Og, for oss mennesker er konvensjoner en vesentlig del av dette. Alt vårt språk er jo konvensjoner. Oppdag at selv det mest realorienterte objektive av alle fag, fysikken baserer sine målestandarder på konvensjoner. Betegnelser som «meter» og «kilo» kommer ikke ut av løse luften. Ja selv det tallsystemet vi tar for gitt, er en konvensjon. Ja, du leste rett. Det er fullt mulig å ha tallsystemer med andre grunntall enn 10. Forklaringen på menneskeartens samling om ti-tallsystemet handler sannsynligvis om at vi har ti fingre. E.T. har kanskje tolv fingre, da ville Pi sett annerledes ut.

Angrep på språk har vi jo sett en del av i vår tid. Dette er noe av den dypeste type kansellering man kan ramme enkeltindivider og grupper med. Vi finner samme fenomen når logikken dekonstrueres, og til slutt verdiene våre. Individet berøves sin menneskelighet, og meldes derved også ut av menneskeheten, som om man var en død ting.

Metoder for dette er i dag filosofisk velutviklet og går inn under den paraplyen man kaller for post-modernisme.

Tittelen på dette kapitlet har jeg hentet fra min refleksjon om nettopp postmodernisme. Overskriften på den refleksjonen er «Fra villdyr til menneske og tilbake igjen». Du finner hele refleksjonen her. Den innsikt jeg fikk ut av å arbeide med dette, er at postmodernisme i stor grad består av metoder med ammunisjon nok til å knuse alt vi har, av teorier, analyser, vitenskap og forestillinger. Dekonstruksjon av moralen er en del av dette. Derfor endte jeg opp med å kalle postmodernisme for «filosofiens svar på atombomben». Det har jeg skrevet om her. Det er ikke det at jeg underkjenner alle disse metodene. Mye av dette er jo den ultimate form for kritisk tenkning. I egen tenkning har jeg sett, både det epistemiske- og det etiske grunnfjell smuldre under beina på meg. Vi kan ikke begrunne, hverken vår kunnskap eller moral, helt ned til et tenkt solid grunnfjell. Ingen har greid det. Og det kommer sannsynligvis aldri til å skje.

Det som kanskje er den grunnleggende innsikten, er å oppdage hvor skjør vår menneskelighet egentlig er. For det er vår egen menneskelighet som rammes: vårt språk, vår logikk, analyser, vitenskapen, våre forestillinger og vår moral. Det er en egen byrde ved det å bære vår menneskelighet. Og den er full av ufullkomne og utilstrekkelige ressurser. Men min skepsis handler om risikoen ved å møte denne innsikten med umodenhet. For hva er alternativet? Å bli som andre dyre-arter? Dette ble for meg til det ultimate humanistiske grunnspørsmålet: Vil vi mennesket? Det er i bunn og grunn et dypt moralsk spørsmål. For det handler ikke bare om deg og meg, men også våre etterkommere og hva vi kan påvirke av fremtidens kår. Utfordringen er med andre ord større enn oss selv. Tar du utfordringen og møter den?

Dette handler, i høy grad, om måten vi møter dette på.  Møter man det med moralsk autonomi, så forstår man det etiske grunnfjellet ikke kan erkjennes, det må skapes. Lever man fortsatt med en deduksjonsbasert moralsk mentalitet, ja så raser jo verden sammen. Men det går likevel an å ta seg sammen, gjerne snufse litt, men reise seg, redde stumpene og gå videre gjennom livet som et medmenneske. Det er ingenting som hindrer deg fra dette, annet enn din egen vilje.

Dersom vi skal kunne fungere sammen, så forutsetter det vår medmenneskelighet, her forstått som viljen til å benytte seg av våre menneskelige ressurser, hvor sårbare eller feilbarlige de enn måtte være.

På sett og vis har vi konvensjoner på mange plan. Språk er åpenbart basert på konvensjon. Men har du møtt mennesker som benekter logikk? Ja det er fullt mulig. Det er jo bare å nekte. Og som sagt, så kan man fyre på med filosofisk teppebombing. Logikken i seg selv er vel neppe en konvensjon. Men viljen til å benytte verktøyet i vårt samspill er, på et vis, en underliggende konvensjon. På samme måte er det fullt ut mulig å glatte ut alt som kalles for verdsetting, holde for ørene og ikke ville. Subjektets evne til å verdsette, er vel neppe en konvensjon, men viljen til å anerkjenne dette hos seg selv og andre, og ta det med i regnskapet, er også en slik underliggende konvensjon. Og den er dypt moralsk. Glatt over alt dette, og vi er grunnleggende amoralske. Det er vår egen vilje det står på. Det er viljen til å være medmenneske sammen med alle andre. Dette er den grunnleggende moralske konvensjonen.

Det er ikke slik at konvensjoner med nødvendighet medfører relativisme. Som tidligere påpekt er det begrepsparet «rett og galt» som åpner lettest åpner for relativisering. Begrepsparet «godt og ondt» er ikke fullt så åpent for dette. I Nazi-tyskland var rett og galt knyttet til lover og forordninger for jødeutryddelse. Men man skal trylle mye med ord for å kunne si at dette var et gode for jødene.

Relativismen blir enklest å få til når vi frikobler rett og galt, fra godt og ondt, slik at det onde kan bli rett og det gode galt. Dersom vi så ender opp med at rett og galt forankres deduktivt, og at godt og ondt blir irrelevant, kan vi kalle oss vi fullblods relativister. Stakkars oss!

Men går vi dypere med konvensjonen og definerer selve begrepene godt og ondt i tråd med vår intuisjon, slik som Sam Harris kobler dette til velvære eller jeg kobler det til livskvalitet, så har vi en forankring av dette som blir umulig å relativisere. Men dette er ingen nødvendighet. Det avhenger av vår vilje til tilslutning. Dermed er det en konvensjon, men på ingen måte relativ. Det jeg er uenig med Harris om, er at dette kan fungere deduktivt helt ned til grunnfjellet. Dette er ingen oppdagelse, det er en viljes handling. Ingen målinger kan bringe oss hit. Vi kommer ikke utenom at det krever vår tilslutning. De er dette som tilføyer verdidimensjonen inn i systemet. Og den har den subjektive komponenten, som vist.

Konvensjonen handler ikke om verdiene i seg selv, men om språket som beskriver vår moralske diskurs. Låser vi etisk- rett og galt til godt og ondt, så er relativismen i dette borte vekk. For et onde for et menneske er et onde, uansett. Dette lar seg ikke relativisere på samme måte som rett og galt. Selvsagt kan man komme rundt dette, ved å angripe språket, altså i dette tilfelle benekte den semantiske betydningen av begrepsparet godt og ondt. Da er man vrang, og vil ikke. Jeg kan ikke nekte deg dette, men er det en god medmenneskelig ting å gjøre?
Det som blokkeres her er som sagt den moralske diskurs. Vi knuser ordenes konvensjoner, og kansellerer på den måten den moralske diskurs.

Blir du med på dugnaden?

Dersom vi tenker samfunn så er det ikke mulig uten samspill og samarbeid. Det legger føringer for hvilke moralske holdninger som fungerer. Min oppfatning er at et samfunn basert på demokratisk grunnholdning ikke kan baseres på noe annet enn ubetinget menneskeverd. Dette er ærlige premisser for konstruksjon av moralske tenkemåter som etter beste evne støtter opp om akkurat det. Ingen av oss kan love paradis. Dilemmaer, eller multilemmaer, blir vi aldri kvitt. Men vi bør i alle fall ha analysemetoder for å kunne se dem, og et språk for å kunne navngi dem. Uenighet og motsetninger vil florere, men er vi enige om målet, så har vi nådd veldig langt. Det som aldri kan tilbys er en slags Euklids vei som logisk binder oss fast til det målet. Det er her vi selv må bidra.

Til daglig er vi forhåpentligvis medmennesker, de fleste av oss. Og da er utfordringen å kunne fungere sammen, samarbeide og støtte hverandre. Det er tross alt denne utpregede samarbeidsevnen, som er menneskeartens varemerke. Ingen av oss hadde vært her, dersom ikke menneskearten hadde denne unike evnen til samspill i store tall. Oppdag at temaet i denne teksten handler om grunnbetingelsene for akkurat dette.  Paradokset er at det nettopp er sårbarhetene i disse grunnbetingelsene som avdekkes av vår egen dype tenkning.

Mennesket har spist frukten av kunnskapens tre, og den kan ikke bli uspist. Det betyr at hver eneste en av oss, kan rystes i sine grunnvoller og knuses til støv under tyngden av vår egen kritiske tenkning og kunnskap. Og vi oppdager at, ja vi aner en bunnløs avgrunn, under våre forestillingers fjell, som vi en gang trodde var bunnsolid.

Men vi er nå en gang her. Og vi er sammen i denne verden. Vi er i samme båt. Modenhet er å komme til denne innsikten, ta det inn over seg, men likevel bestemme seg for å redde stumpene og gå videre i livet. For dette er ikke et dikotomisk enten eller. Vi kan da virkelig reise oss, akseptere betingelsene og jobbe ut ifra det. Det er jo i seg selv et slags grunnfjell.

Det å gjenreise vår egen menneskelighet handler om viljen til å ta det vi har, selv om det er ikke er fullkomment. Så gjør vi det beste ut av det. I vårt samfunn med hverandre trenger vi språk, vi trenger logikk, vi trenger verdier, vi trenger analysen og vi trenger moralen. Den som diskvalifiserer individet fra disse verktøyene, melder vedkommende ut av menneskeheten. Og det er ikke en særlig medmenneskelig ting å gjøre.

Vi kjenner vår egen natur i oss. Kristne kaller det for synd, andre har andre navn. Jeg kaller det for dyret i oss, eller villdyret. Poenget er at vi har disse urgamle impulsene til å rivalisere med hverandre, til egoisme og til å streve i hierarkier, og til å operere med inn- og utgrupper. Og det står i stor grad i motstrid mot de idealer vi erverver oss, nettopp gjennom godt samspill i den nære inngruppen.
Fristelsen er å «knuse» våre utgrupper, og andre vi ikke liker, ved såkalt umenneskeliggjøring. Da er det å påpeke disse manglene, vi gjerne ser hos de andre, men ikke hos oss selv. Da går det gjerne på moralsk diskvalifisering.  Til tider har jo dette bølget mellom kristne og ateister, som jo rent impulsivt blir til disse inn- og utgruppene. Og vi melder hverandre jevnlig ut av menneskeheten.

Skyggene i menneskehetens natur kommer stadig mer i utakt etter hvert som menneskehetens store sivilisasjonsprosjekt utvikler seg raskere og raskere. Vi har en økende risiko for at det ender i havari. Og fallhøyden vokser for hver dag som går. Motgiften er tilgjengelig for oss. Den heter fornuft. Den har sine bremsemekanismer og evne til å finne løsninger og kompromisser. Vi må forlate perfeksjonisme og utopisk tenkning. Men det koster anstrengelser. Jeg kaller det for kognitiv mobilisering. Det er det som er «å ta seg sammen». Det har jeg skrevet om her. Det ligner kanskje litt på det kristne kaller karakterstyrke. Men poenget her er at det har noen forutsetninger, som ikke kommer av seg selv, men som vi aktivt må tilslutte oss. Jeg har tatt modell av Thomas Hobbes gamle idé om samfunnskontrakten. Jeg kaller det for humankontrakten. Det har jeg beskrevet her. Da snakker vi om nødvendige filosofiske konvensjoner på det dypere plan, som nødvendig forutsetning for å kunne fungere i samfunn med hverandre. Og det er snakk om vilje til tilslutning. Og begrunnelsen forutsetter det man tilslutter seg. Det blir jo egentlig ikke noen begrunnelse. Det er her det stopper, Det er her det krever vår egen vilje til å hoppe på toget. Og moralen er en del av dette, og det verdigrunnlaget som funderer resten.

Ottosens bok er en del av en trend jeg har sett en stund. Vi har vært gjennom en periode med såkalt militant ateisme, med sterke angrep på all religion. Dette er i ferd med å blekne, og mange forstår at det er langt mer nyansert enn som så.

Min tilnærming er at vi i stedet for impulsen til å ville «ha rett», og ydmyke de andre med deres feil og alt det gale de kan kobles til, så utfordrer vi heller hverandre med en enkel moralsk appell:

Hva står du for kjære medmenneske? Den subjektive nødvendigheten i dette, er nå krystallklar. Du kan ikke lengre peke i hytt og pine, hverken på makter, myndigheter eller Gud. Det er her du må slippe hånden å gå stegene selv. Dette er din modenhets ildprøve. Terrenget er bratt å skremmende, og du har ingenting å holde i. Tør du å ta dine første moralske autonome steg? Jeg blir fristet til å omskrive de mest kjente ordene til en kristen tenker, selv jeg ser opp til og beundrer:

Eg ser du kjenner på tankens usikre grunn

Men eg kan ikke tenka alle tankene for deg

Du må tenka dei sjøl

Men eg kan tenka med deg

Fritt etter Bjørn Eidsvåg.
Ta deg sammen og bli et medmenneske!