Anders Stjernholm og Simon Nielsen Ørregaard
Du er jo ateist!
En vantro debattbog
Forlaget Pressto 2019.
Bokomtale ved Ronnie Johanson
Hvorfor anmelde en dansk bok som er fem år gammel? Ganske enkelt fordi organisasjonen Ateistene nylig har fattet interesse for den, og (så vidt jeg vet) vurderer å gi den ut på norsk. Tanken er god, men boken må i så fall omarbeides og revideres.
Som kjent har Ateistene nylig fått statsstøtte etter femti års ørkenvandring; organisasjonen ble stiftet under navnet Det norske Hedningsamfunn i 1974. Noe som i parentes bemerket slår jødene med god margin; dem tok det bare førti år å nå det lovede land. (Hvor ble det av femtiårsjubileet, forresten?)
Dessverre har statsstøtten til Ateistene flere steder blitt fremstilt som om ateisme nå er blitt anerkjent som et livssyn. Men ateisme er ikke og har aldri vært et livssyn, og selv kaller Ateistene sitt livssyn for ateistisk humanisme. Et livssyn som fortjener navnet, har nemlig tre hovedelementer: En virkelighetsoppfatning, et menneskesyn og en etikk. Mange ateister; kanskje de fleste, har hatt en helt annen etikk enn Ateistene; det er nok å nevne folk som Stalin, Mao og Pol Pot. Det er altså all grunn til å legge hovedvekt på etikken, slik Ateistenes storebror Human-Etisk Forbund gjør det.
Også de to dansker er ateistiske humanister. Det jeg først og fremst savner i boken deres, er en mer systematisk tilnærming til eget livssyn. Den kunne innledningsvis ha sett ut slik:
Vår virkelighetsoppfatning
Vår virkelighetsoppfatning kalles naturalisme: Vi erkjenner ingen annen virkelighet enn naturen. Det finnes ikke noe «overnaturlig», og alle såkalte overnaturlige fenomener har en naturlig forklaring (selv om vi ikke alltid har funnet den ennå).
Vårt menneskesyn
For ateistiske humanister er menneskeverdet den grunnleggende verdi. Menneskeverdet er ikke gitt oss hverken av en gud eller av naturen, og må derfor bli et bevisst valg: Vi velger å gi hvert menneske en ukrenkelig verdi.
Av menneskeverdet følger menneskerettigheter. Som igjen medfører blant annet demokrati. Det omvendte er derimot ikke tilfellet: Demokrati medfører ikke nødvendigvis menneskerettigheter. Demokrati kan også bety flertallsdiktatur og overgrep mot minoriteter.
Jesus og kristendommen sier at mennesket er ondt. «Dere, som er onde» sier Jesus i Bergprekenen.. Selv nyfødte barn er «fulle av ond lyst og begjær» sier Kirken i sin bekjennelse. Kirken har arvet arvesynden, og blir ikke kvitt sitt negative menneskesyn. Men mennesket er hverken godt eller ondt av natur. Den enkelte kan utvikle seg i begge retninger.
Vår etikk
Etikk bør bygges på medmenneskelighet, ikke på bud fra oven. Vårt utgangspunkt er empati og medfølelse: Evnen til å sette seg inn i andres følelser. Gjennom evolusjonen har mennesket blitt empatisk. Vi har evnen til medfølelse, og vi har oppdaget verdien av å bygge samfunnet på respekt for visse grunnleggende rettigheter for det enkelte menneske. Disse er uttrykt blant annet i FNs erklæring om menneskerettigheter.
«Synd» er ikke noe man begår mot sine medmennesker, men mot guden deres. Derfor er religiøse begrep som «synd» og «syndig» ubrukelige for andre. Vi har mange andre ord å bruke: Urett, umoral, ugjerning, overgrep, forbrytelse osv.
Dette var altså mine ord, men jeg kan ikke se at danskene er uenige [1]. Og en del av dette sier de på sin måte på ulike steder i boken.
Som seg hør og bør i en bok om ateisme, innleder de med en systematisk gjennomgang av ulike grader av teisme og ateisme. De gjengir Richard Dawkins’ skala [2] fra 1 til 7:
- Sterk teist. 100 % sikker: «Jeg vet at Gud finnes».
- Agnostisk teist. «Det er umulig å vite det helt sikkert, men jeg tror på Gud og baserer livet mitt på det».
- Svak teist. Agnostiker som heller mot teisme: «Jeg er usikker, men jeg tror det finnes en gud.»
- Ren agnostiker. «Det er like sannsynlig at Gud finnes som at han ikke finnes.»
- Svak ateist. Agnostiker som heller mot ateisme: «Jeg vet ikke om det finnes noen gud, men jeg tviler.»
- Agnostisk ateist. ««Det er umulig å vite det helt sikkert, men det er høyst usannsynlig at en gud skulle finnes, og jeg baserer livet mitt på det».
- Sterk ateist. «Jeg vet at det ikke finnes noen gud.»
Danskene kaller seg begge «agnostisk ateist». Det samme er jeg, selv om jeg kaller meg bare «ateist» når det dreier seg om Gud, og bare «humanist» når det er spørsmål om livssyn. Men jeg er uenig når de skriver: «En religion forudsætter også i vores øjne en gud eller flere». Hva så med buddhismen? Den er utvilsomt en religion, til tross for at den er ateistisk. (Hvilket er nok en grunn til ikke å kalle sitt livssyn «ateisme», selv om det er ateistisk.)
Boken har flere grove feil som bør rettes i en norsk utgave:
- På s. 24 hevder forfatterne at før utviklingslæren var idéen om en skapende gud «den eneste mulighed, den eneste forklaring». Nei, det fantes ateister før Darwin, selv om de var få. (De fleste eks-kristne var deister og trodde fortsatt på en skaper.)
- På s. 37 står det faktisk: «Hvis du ikke tror på at Jesus var noget guddommeligt (…), så er du ateist». Som om det ikke skulle finnes teister som ikke tror på Jesus! Hva med deistene? Jødene? Hinduene? Osv.
- På s. 39 skriver de: «I alt har menneskeheden betjent sig af et sted imellem 3000 og 4000 guder». De har ikke glemt hinduene, for de nevnes i neste setning. Men hinduismen har millioner av guder.
- S. 46: «Placebo kan give en kortvarig lindring eller følelse af virkning, og dét forveksler mange med helbredelse.» Dette er en vanlig misforståelse. Placebo kan faktisk helbrede dersom man tror på det, ved å mobilisere kroppens selvhelbredende evner. [3] Det er slik healere som Jesus og Snåsamannen kunne ha en viss terapeutisk suksess, beroende på forventning.
Enkelte sitater er fremhevet spesielt i boken. Blant annet dette: «Religion er en psykisk sykdom». Det hjelper ikke at det er en professor i endokrinologi, Robert Sapolsky, som skal ha sagt dette – det fremstår som intolerant. Og det er neppe mange av hans fagfeller som vil si seg enig. Forfatterne burde nøyd seg med det de skriver like etterpå: «En studie fra 2013 viser, at troen på en straffende gud kan forbindes med psykiske sygdomme som blandt annet angst, paranoia og tvangshandlinger.» Dette betyr ikke at man alltid blir syk av gudstro.
Forfatterne fremhever med rette vitenskapen og dens metoder som det eneste som kanskje kan gi oss svar på eksistensielle spørsmål. Men de er litt for beskjedne når det gjelder spørsmålet om hvordan livet oppsto: «hvordan og hvorfor opstod livet til at begynde med? Hvad gjorde de første encellede organismer levende? Det ved ingen, Endnu.»
Jo, vi vet en del. [4] Men det er selvsagt grenser for hva de to forfatterne vet (de er henholdsvis journalist og bibliotekar). Livet må høyst sannsynlig ha startet med dannelsen av RNA- og deretter DNA-molekyler, som er i stand til å reprodusere seg selv. Mekanismen er darwinistisk evolusjon allerede før urcellen oppsto. At et komplekst, organisk molekyl som RNA skulle oppstå under de betingelser som fantes på jorden for nærmere 4 milliarder år siden, var i utgangspunktet usannsynlig. Men i det lange løp (og her snakker vi om flere hundre millioner år) ble det ekstremt usannsynlige ikke lenger usannsynlig. Det samme gjelder den helt fundamentale og nødvendige begivenhet at en del RNA- og DNA- molekyler ble omsluttet av en ørliten membran e.l.; den første cellevegg. Det er dette vi kan velge å kalle livets begynnelse, i form av en urcelle. Alt liv stammer fra denne.
Boken er selvsagt preget av forfatternes bakgrunn: Den ene kommer fra Jehovas vitner, den andre fra en vanlig folkekirke-familie. Det er ikke å vente at de vet særlig mye om f.eks. islam. Men boken deres foregir å beskrive all religion. Derfor kan de skrive sånt som at «mange muslimer» beskriver helvetes pinsler detaljert (s. 55). Her ville isteden noen koransitater ha vært på sin plass. Det er nok å ta av; bare et par eksempler: [5]
Når de roper om vann, skal de få vann som er som smeltet jern, som skålder deres ansikter.
(Sure 18; 29)
Hver gang huden deres er gjennomstekt, vil Vi bytte den med en ny hud, så de kan få føle straffen
(Sure 4; 56)
Likeledes skriver de at muslimske terrororganisasjoner motiverer sine martyrer med løfter om «kvinder og søde sager i himmeriget» (s. 58). Her er det masse å ta av både i Koranen og hadithene.
Det virker som forlaget har gitt forfatterne frie tøyler og har trykt manuset deres nesten uendret. Med korrekturlesning ville leserne ha sluppet alle de irriterende bindestrekene som har fulgt med fra linjeskift i manuset. Dessuten kunne forfatterne ha trengt en konsulent; da kunne både feil og gjentagelser ha vært unngått (på s. 114 gjentas ordrett mye som sto på s. 111).
Boken skjemmes av upresist språk mange steder. Et problem forfatterne tar for lett, er alle de ateister verden over som neppe kan kalles humanister. På s. 97 står det at en ateist vil «typisk arbejde for en sekulær og humanistisk udvikling». Men buddhisme og marxisme-leninisme er noe annet enn humanisme.
Dette ble mye kritikk, så det bør nevnes til slutt at boken har mange gode sider. Og at jeg er stort sett enig med forfatterne. Et unntak: De skriver (s. 96) at barn «bliver pålagt absolutte værdier for rigtigt og forkert. Det kan vel ingen regne for sundt.» Ikke det? En slik holdning kan ha med den ene forfatterens oppvekst i sektmiljø å gjøre. Men menneskeverdet er en absolutt verdi som humanister og kristne er enige om. (Uenigheten dreier seg om hvor det stammer fra: Gud, naturen eller mennesket selv? HEF mener naturen; hva mener Ateistene?)
Dette kunne ha blitt en god og viktig bok dersom et mer seriøst forlag hadde satset på den. Ateistene har ikke noe forlag, og bør ikke gi den ut uten profesjonell konsulenthjelp.
Fotnoter:
[1] Med ett unntak: Se hva jeg skriver om menneskeverdet, ovenfor og nesten helt til slutt.
]2] Jeg har her til dels gjengitt skalaen direkte etter Dawkins: The God Delusion, 2006 s. 50.
[3] Jeg skriver mye om placeboeffekt i boken Snåsamannen – helbredelsene, spådommene, løgnene.
[4] Her bygger jeg på Dag O. Hessens bok Liv fra 2021.
[5] Hentet fra al-Kubaisi og Johanson: Allahs lille brune (2004).
Legg igjen en kommentar