«Nåde spiller i en liga langt over politikken «. Dette skrev nåværende Oslo-biskop Sunniva Gylver i Aftenposten 24.01.2025.
Bispeinnvielsen i Oslo domkirke viser Den norske kirkes politiske binding. Den politiske elite – makten – med bl.a. statsminister og statsråder var representert samt den høyeste geistlighet fra inn- og utland.
To velkjente illustrasjoner går igjen etter vigslingsgudstjenesten i Oslo domkirke: biskopens utstrakte armer – og kong Harald! I Oslo rådhus ble «folkebiskopen» og «folkekongen» avbildet side om side i munter passiar.
Sunniva Gylver vigslet som Oslos nye biskop
Gylvers bispepreken Kristi forklarelsesdag er analysert av en MF-professor i praktisk teologi, og den oppfyller tydeligvis alle kriterier for en rett og god (evangelisk?) preken; med patos, ethos og eksegetisk kunnskap. Å flette sammen Lukasteksten og våre samtidige erfaringer skal også være vellykket.
Gylver har kalt seg «hverdagskristen», slik hun også tolket Lukasteksten: disiplene vandret ned fra Forklarelsens berg – til virkeligheten og hverdagen…
Tone Stangeland Kaufmann har analysert prekenen Sunniva Gylver holdt på vigslingsgudstjenesten.
Kongens bekjennelsesplikt til (den nasjonale) evangelisk-luthersk kirke/lære er nedfelt i Grunnloven, ønsket av ham selv. Hva betyr «Konge av Guds nåde«? Inntil 2018 sto i Grunnloven § 5 at «Kongens person er hellig». Denne formulering ble fjernet, men fortsatt står kongen uangripelig og uansvarlig: han kan ikke lastes eller anklages.
Enevelde av Guds nåde : Religion og Kongeideologi under det unge dansk-norske eneveldet (1660-1699)
At herskere i den kristne verden påberoper seg «oppdrag fra Gud» er ikke noe nytt med den tidvis «forkjetrede» Trump eller Putin. Var det likevel ikke nok å være «litt kristen»? Eller, har de feil Gud (Kristus) på sin side?
Både Trumps evangelikale/protestantiske kristendom OG Putins russisk-ortodokse kristendom er utenkelig uten den felles kirkelige Jesus Kristus-kulten.
Kunsten å skille sann kristen tro fra Trump-kultens «kristendom»
Fortid og samtid viser at kristne verdier er godt forenlig med et autoritært styre. Keiser- og kongeideologien er kjent i de tre hovedkirkers lange, dominante historie i Europa. Sensur og ensretting, med tidlig indoktrinering, kjennetegner politiske og religiøse diktaturer, også det (antidemokratiske) protestantisk-lutherske regimet som ble innført i Danmark-Norge for ca. 500 år siden. Ytringsfriheten hadde svært dårlige vilkår.
Trumps budsjettsjef, Russel Vought, kaller seg kristen-nasjonalist. Han har trolig mange kristne med seg i sitt samfunnssyn, også her til lands. Vought gir en velkjent «oppskrift» på et religiøst diktatur og/eller totalitært regime, slik vi kjenner det fra århundrer tilbake i vårt (lutherske) statskirke-land. Kristendommen som politisk og ideologisk makt kommer tydelig til uttrykk. Jeg siterer Vårt Land 6. mars 2025:
«Vought vil ha kristendom i alle deler av samfunnet, også i styrende organer i et Amerika som han mener er for sekulært. Kristendom bør definere den amerikanske nasjonen. Han ønsker ikke å oppheve skillet mellom stat og kirke, men han mener kristendom bør være styrende for hvordan man tenker og handler, både i byråkrati, politikk og samfunnet for øvrig».
Protestantisk kristendom har dominert USAs historie siden de første «nybyggere» kom til koloniene fra protestantiske land. USA har ikke hatt en konge på tronen, men kanskje drømmer Donald Trump om en slik herskertrone?
Vårt lands eksalterte Olavsfeiringer og kristningsjubileer, med hovedvekt på innføring av katolsk kristendom, tyder ellers på tilnærmet samme samfunnsideal; nemlig å styrke kristendommen i den kollektive nasjonale bevissthet.
«Gud vil det»
Ifølge Martin Luther var den verdslige herskerens regimente innsatt av Gud, i likhet med det kirkelige eller åndelige regimente. Begge regimenter skulle adlydes av undersåttene. Det er bl.a. slik maktutøvelse, krigføring, forfølgelser og overgrep legitimeres. Med sakralisering (helliggjøring) kunne nær all voldsutøvelse forsvares eller rettferdiggjøres.
«Gud vil det», erklærte pave Urban 2 i år 1095, for å samle støtte og mobilisere folkemassene til korstog mot de vantro. Det lyktes godt. (Sigurd Jorsalfare, enekonge i Norge fra 1123, deltok i det første korstoget).
«Middelalderens siste korstog som skjedde med pavens velsignelse, fant sted i 1487. Målet for korstoget var valdenserne – en liten kristen gruppe som holdt til i grenseområdet mellom Frankrike og Italia». (historienet.no)
Betydningen og betydningen av «Deus Vult»
Jeg siterer Sunniva Gylvers selsomme historiefortelling i Aftenposten:
«Biskop Budde holdt etter mitt syn en profetisk og dypt evangelisk preken. Hun evnet å gi kirken en stemme som var både inkluderende og profetisk. Hun talte makten midt imot…. Det går en rød tråd fra bibelske profeter, som Amos og Jesaja til Jesus selv, og videre gjennom kirkehistorien til profetiske stemmer som Martin Luther King og Desmond Tutu». (min kursivering)
Sunniva Gylver hopper glatt over mer enn et årtusen med geistlig makt, først katolsk, så protestantisk. Mange århundrer med korstog, inkvisisjon, heksejakt, slavehandel og slaveri er blant skammens kapitler i kirke-kristendommens dystre historie. «Djevelen sitter i detaljene», lyder et kjent ordtak.
Martin Luther, DnKs høyeste (konfesjonelle) læreautoritet, blir ikke nevnt. Var ikke Luther «dypt evangelisk, inkluderende og profetisk» i sin lære og forkynnelse? Hvilken annen maktinstans talte han imot, utover pavedømmet?
Den «røde tråd» i Baptistkirken fram til baptistpastor og fredsprisvinner Martin Luther King er heller ikke rettlinjet. Sørstatsbaptistene forsvarte de hvites rett til svarte slaver. De holdt selv slaver. De kunne piske sine slaver den ene dag og gå til gudstjeneste neste dag. «Gud vil det»..?
M. L. King er en av mange helteskikkelser som har fått «riper i lakken». Som så ofte er det den etisk-moralske dømmekraften som svikter hos kirkeledere og kirkelærere. Spriket mellom høye idealer og privat livsførsel stiller dem i den offentlige «gapestokken». Det skjer ikke bare etter deres død.
Martin Luther King var ikke bare notorisk utro. I FBIs arkivopptak har han (leende) overvært voldtekt på et hotellrom. Som om ikke det var ille nok; 380 baptistprester og kirkeansatte er anklaget for seksuelle overgrep mot 700 ofre bare siden 1998.
Hemmelige FBI-dokumenter: Hevder Martin Luther King jr. så på voldtekt uten å gripe inn.
Det er en ny situasjon at lyskasteren rettes mot kirkenes maktpersoner. Har de funnet nåde hos Gud? Det skilles ofte mellom å «falle i synd» og «leve i synd»… Som «Guds redskap» hadde de åpenbart særlige rettigheter. De var uangripelige – og beskyttet. I mange tilfeller har det gått rykter, men de som visste: tiet!
Biskop av Washington, Mariann Budde, tilhører den verdensomspennende anglikanske kirke, i USA kalt: epikospal. Moderkirken: Church of England. Her står det ikke bedre til enn i andre skandaliserte kirkesamfunn og menigheter.
«Anklager om seksuelle overgrep av barn utført av personer i kirkens tjeneste kan spores tilbake til 1940-årene. Fra da til 2018 har 390 dømte overgripere arbeidet eller vært tett tilknyttet til kirken. I 2018 ble 449 varslinger rapportert til kirken om nylig seksuelle overgrep mot barn, hvor over halvparten var anklager rettet mot kirkens tjenestemenn».
Også i norsk sammenheng er kirke-kristne autoriteter avkledd. De klarte ikke å motstå kjødets syndige fristelser. Det er nok heller ikke tilfeldig at ofrene for utnyttelse og maktovergrep ofte tilhører marginaliserte eller sårbare grupper. Geistligheten kunne føle seg trygge for at de ikke ble avslørt.
At det internt opprettes særlige utvalg eller rådgivningsstillinger for å forhindre overgrep, forteller sitt om «tilstanden» i skandalekirken, globalt sett. Noen trøster seg kanskje med at de andre «er verre enn oss».
Det «nye» (?) i vår tid er seksuelle overgrep mot barn og mindreårige, så grove og omfattende at vi knapt kan fatte kynismen bak den iskalde kalkulering og egeninteresse. (Tilsvarende avsløringer kjennes ikke fra andre verdensreligioner). Overgriperne finnes også blant presteskapet i Den norske kirke, skjønt i et mindre omfang.
Prest dømt for overgrepsbilder
Den etisk-moralske kollaps rammer mange kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner. Det er sagt at misjonærbarn ble ofret på misjonens alter. Den teologisk-ideologiske overbygning viser klart prioriteringene.
177 barn av misjonærer ble etterlatt på Solbakken barnehjem i (misjonsbyen) Stavanger årene 1889-1952, i kortere eller lengre perioder mens foreldrene var ute på «misjonsmarken». Atskillelsen fra foreldrene kunne vare fra åtte til tolv år. Barnehjemmet ble drevet av Det Norske Misjonsselskap/NMS. Skulle Jesus passe på dem i foreldrenes fravær?
Organisasjonene forsikrer at de tenker annerledes i dag… Mon tro det? Å gå «all in» (helhjertet) er vel nettopp hva Jesus selv krevde av sine disipler og etterfølgere; de skulle forlate ALT. Kanskje slik han selv hadde gjort? Han spurte ikke disiplene om de hadde forsørgeransvar overfor familie: hustru og barn.
Kirken som samfunnsmakt
«Perioden 1660-1870 dekker ikke bare eneveldet i Danmark-Norge, men også de første femti formative årene etter at Norge fikk sin grunnlov. Gjennom hele perioden utgjorde geistligheten en vesentlig del av embetsverket. Som kongens representanter forvaltet prestene det religiøse aspektet ved livets avgjørende faser, fra vugge til grav…». (kilde: idunn.no/2021)
Det er ganske riktig sagt at Den norske kirke (folkekirken) er mer enn et «trossamfunn». Den danske folkekirke er, som den norske, med god grunn omtalt som «meningskirke». Dette liker teologene dårlig. – Kirken er et kultisk rum, ikke en foredragssal, skrev dr.theol. Ole Jensen i Kristeligt Dagblad 26/05/2012:
» – Kristendommen er ikke en ideologi, og de såkaldt kristne ikke en særlig meningsmagt i folket. At være kristen er ikke at tilhøre en loge med et særligt program og en særlig lobbyvirksomhed «.
Kristendommens Lære er selvsagt en ideologi, dvs. et system av ideer om menneskets såkalte grunnvilkår: verdensbilde, historiesyn, samfunnssyn, menneskesyn. Det finnes vel ikke et kristelig politisk parti uten ideologi? Det ligger i partinavnet: Christlich Demokratische Union Deutschlands (CDU), Kristelig folkeparti (KrF), Kristdemokraterna (KD)… Det er betegnelsen «kristelig» som skiller dem fra andre politiske partier.
Ideologien/Læren/Teologien har nedfelt seg i utallige påbud og forbud. Kirkelærere og kirkeledere har gjennom hele kristendommens historie framsatt meninger om hvordan det kristne mennesket skulle «leve rett» – hellig, sømmelig og gudfryktig – i den onde, syndige verden.
Med samfunnsutvikling og samfunnstilpasning er den kirke-kristne seksualmoral blitt mer og mer tøyelig. Noen vil si: grenseløs. «Gud vil det»..?
Grener på samme tre…
Hvor mange (konkurrerende?) kirkesamfunn/trossamfunn skal verden forholde seg til? Mer enn 45 000? Hovedgrener og sidegrener på samme tre ? De har vel ikke alle funnet den «sanne» kristendom og den «sanne» Jesus/Kristus? Vil det skje en utvelgelse foran den trange himmelporten? Skal mulige visne (side)grener hugges ned og kastes på ilden?
Med Paulus brukes ofte et annet bilde: de kristne er lemmer på samme kropp (Kristuskroppen eller Kirkekroppen). Man kan vel si at «kroppen» har hatt og har store koordineringsvansker.
Abort, homofili, samliv, kjønnskamp og familieverdier har (igjen!) den største sprengkraft i kirkesamfunn verden over. Ingen kan vel være i tvil om at det handler om kristne «grunnverdier».
Den sprenglærde MF-teolog med to doktorgrader og to ganger biskop, Per Lønning, søkte avskjed fra bispeembetet da Stortinget vedtok abortloven i 1978. Han var Høyre-politiker, verdikonservativ, som sin like berømte bror: teologiprofessor Inge Lønning. I seneste tid har Bispemøte endt opp med en slags mellomløsning eller et kompromiss i «saken», slik det så ofte skjer i teologiske tankesmier etter at verdikampene er tapt.
Litt om det historiske bakteppet her:
Fra halshugging til selvbestemt abort
DnK har de siste årtier knapt hatt andre saker på dagsorden enn homofili/likekjønnet samliv. Nå strever den med å manøvrere seg ut av denne ensporede «blindgaten», som ikke har brakt den ønskede effekt: oppslutning. Hvilken annen «god sak» skal den nå profilere seg med i offentligheten?
Sentrum og periferi
«Trossamfunn er beredskap, sosiale arenaer, kulturinstitusjoner og ankerfester for frivillighet «, skriver Øystein Dahle i Vårt Land 16. mars 2025. Han representerer KA; en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for kirkelige virksomheter.
Hvilken «beredskap» er det tale om: åndelig og/eller eksistensiell? Det synes tvert om som at det er statlig finansiering og millionunderskudd som står i sentrum for «beredskapen». Ifølge statistikk peker pilene fortsatt nedover for DnK; færre medlemmer, prestemangel, færre gudstjenester og lavere deltakelse ved kirkelige seremonier (dåp og gravferd).
Men Den norske kirke påpeker at flere deltar på gratis eller rimelige «hverdagstilbud». Folkekirken snakker utad nødig om gjeldende tankeinnhold i kristen tro, lære og bekjennelse, men mer om aktiviteter.
«Videre tilbyr flere menigheter flere aktiviteter på hverdagene. Der øker deltakelsen, ikke minst for baby- og småbarnssang… Kirker tilbyr også barnekor, konserter, kulturarrangementer, middagsfellesskap, familiekor, eldretreff, turer og åpne kirker. Hegstad påpeker at dette er gratis eller svært rimelige lavterskelarrangementer som kan gi tro, håp og fellesskap i urolige tider». (NTB/Dagen 17.03.25).
«Folkekirken» vil gjerne se seg som en progressiv motkraft til den såkalt ny-konservative bølge som feier innover det kristne Vesten. For her mobiliseres med store samlinger og kristen-konservative/verdikonservative profiler, nasjonalt og internasjonalt.
Blant de fremste i vårt land står Vebjørn Selbekk og Bjarte Ystebø. Avisen Dagens suksesshistorie og «kulturkrigeren» Selbekk har fått 6 siders oppslag i Morgenbladet 14 – 20 mars 2025. Selbekk har vært en medieyndling siden Muhammad-karikaturene. Nå er det håp om at også «avkristningen» har stanset opp. Hva kan vel glede en kristen avisredaktør mer?
Når «den kristne kulturarven» er truet samles de stridende fraksjoner. Hva som er sentrum og periferi er det vel få som forstår i kakofonien av ofte motstridende stemmer.
Det ny-omvendte ekteparet, Nigel Farage og Ayaan Hirsi Ali, sprer budskapet at «vestlig sivilisasjon er truet». Deres løsning eller redning vinner gjenklang i alle kirker: mer kristendom ! Det er også det skjulte eller åpne budskapet i vårt lands kristningsjubileer.
Blant famøse uttalelser fra Hirsi Ali: «Kristendommen har alt «. Jeg kjenner ikke til hvilken kirke eller kristendomstype hun har funnet tilhørighet til. Men vår mangfoldige og komplekse livsverden trenger minst av alt en totalforklarende religion og teologi.
I sin siste bok («Litt kristen…») skriver Åste Dokka seg inn i den samme apologi:
«Når det ikke finnes gitte holdepunkter, er det vanskelig for mennesket å komme til rette med det uhåndgripelige og angstinngytende… Kristendommen kan tilby alt det moderne mennesker lengter etter, ja, mer…».
Hirsi Ali kan fortelle at hun vendte seg til kristendommen fordi hun til slutt «fant livet uten åndelig trøst uutholdelig – faktisk nesten selvdestruktivt. Ateismen klarer ikke å besvare det helt enkle spørsmålet: Hva er meningen og formålet med livet? ».
Hirsi Ali fant den enkleste løsning, tidligst i islam/islamisme, nå i kristendommen (et mellomspill i ateismen). Spranget er ikke så stort som hun gir inntrykk av. Motsatt Hirsi Ali kan ateister/humanister og såkalt frafalne muslimer og kristne leve godt med ubesvarte spørsmål. Jeg tror ikke de finner det verken uutholdelig eller selvdestruktivt. Noen opplever en frihetsfølelse.Tankefrihet er undervurdert!
Den som har funnet den ene Sannheten og Meningen med livet spør vel ikke mer… Det gjør heller ikke Vårt Lands lederartikkel med sin sterke lojalitet til kristenarven og kristentroen. Er det verdenssituasjonen som styrer Vårt Lands holdning til skolegudstjenester?
Vårt Land på lederplass: Ja til skolegudstjenester i en urolig verdenssituasjon.
Avisens redaksjon VET hva norske elever (og alle mennesker) trenger. Det grandiose selvbildet er upåklagelig; faktisk kristendom gir «mening, trøst, håp og livshjelp «.
Hva med frelse fra dom og fortapelse? Det nevnes ikke at det er den treenige Gud som «bor» i Kirkens hus: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. En forglemmelse? Jeg siterer:
«Alternativet er å importere kristendomsforståelsen fra nyhetsbildet og USA, noe som både gir et falskt bilde av faktisk kristendom, og frarøver oss potensiell livshjelp: For norske elever trenger mer enn kunnskap om kristendom, de trenger kristendom. Alle mennesker trenger en himmel over livet, og i dystre tider er det mer merkbart enn før». (min kursivering)
Mørebiskop Ingeborg Midttømme har 1. februar i avisen Dagen uttalt seg i lignende vendinger: kirken skal være et hjem i alle livets faser. Intet mindre! Tilknytningen eller hjemfølelsen søkes etablert fra spebarnsalder: babysang.
Hva er genuin kristendom?
Det er ikke bare Vårt Lands sjefredaktør som VET hva faktisk kristendom er. Det gjør også Borgs biskop. For de av oss som kjenner evangelieskriftene vekker hennes ideal-Jesus mer forundring enn «anstøt». Igjen og igjen bryter person- og autoritetsdyrkelsen gjennom. At Jesu selvopphøyelse vakte «anstøt» i hans samtid, er lett å forstå.
Den kristne kallstanken vil for mange være fullstendig fremmed. Disippelskap under en oldtidspredikants autoritet er for spesielt interesserte: de kalte.
Men også biskop Kari Alvsvåg snakker på vegne av «hver og en av oss». Jeg siterer Vårt Land 11. mars 2025:
«Genuin kristen tro vekker anstøt. Å være en etterfølger av Jesus innebærer å mene og handle på måter som noen synes er forkastelig. Jesu radikale åpenhet og likeverdige behandling av mennesker med ulike funksjonsvariasjoner, med ulike måter å tjene til livets opphold på, med ulike kjønn og alder, med ulike former for tilbedelse, vakte anstøt. Det kommer vi ikke unna i vår tid heller….
Hver og en av oss er kalt til å følge etter Jesus og gjøre det Jesus gjorde. Det er genuint kristent». (min kursivering)
Jesusfestivalen, for vekkelse og åndelig oppvåkning
Kristne verdier spredt utover verden…
Mainstream-kristendom plasserer gjerne religiøs ekstremisme hos «de andre», fortrinnsvis muslimske menigheter, katolikker, evangelikale kristne eller små såkalt lukkede (kristne) menigheter.
Nylig fikk Metodistkirken i Nigeria et ubehagelig søkelys da tre drap ble begått som følge av ulikt syn på homofilt samliv i to av menighetene. Også i norske metodistmenigheter er det full splid om «saken». Metodistkirken globalt teller ca. 40 millioner medlemmer. (Den står, som den anglikanske kirke, nær Den norske kirke i dåpssyn).
Det har forekommet drap på abortleger i USA (i 2009 ble abortlegen George Tiller skutt og drept i Kansas). De senere år er det rapportert om både vold, trusler og brannstiftelser mot abortklinikker. Fordi «Gud vil det»? Noen samler seg til bønn utenfor abortklinikkene. I 2019 likestilte pave Frans abort med leiemord. Polens abortlov er blant Europas strengeste. Færøyene har beholdt den mest konservative abortlovgivingen i Norden.
Etter 2018 erklærte Polens over 100 kommuner seg for «homo- og transfrie soner». Det er en felles oppfatning i kristne og muslimske samfunn at ekteskapet er den eneste legitime rammen for seksualliv og familieliv, og heteroseksualitet den eneste anerkjente normen.
Homofili betraktes som en stor synd eller sykdom i store deler av Afrika og er forbudt i 38 afrikanske land. I flere av dem straffes homofili med lange fengselsstraffer, også med døden. Det handler ikke bare om muslimske land, men også om kristnede «misjonsland» som Uganda, Kenya og andre sentral- og østafrikanske land.
I Gulatingsloven, del av Kristenretten i tidlig middelalder, kunne en bli lyst fredløs for homoseksuelle handlinger. Fra 1687 ble sex mellom menn straffet etter ordlyden «Omgjængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand». I 1842 kom en ny kriminallov som innførte straffarbeid i 6-12 måneder. 75 dommer er kjent (protokollført) mellom 1865-1875.
I vårt evangelisk-lutherske statskirkeland var homofil praksis mellom menn straffbart inntil 1972, da § 213 ble avskaffet (samtidig ble § 279 som forbød samboerskap uten å være gift fjernet). Ingen biskoper i Den norske kirke snakket om Menneskerettigheter i denne sammenheng, slik de (skamløst) gjør i dag. Norge var et av de siste land i Vest-Europa som avkriminaliserte sex mellom menn.
Flere av de afrikanske stater som kriminaliserer homofile er norske bistandsmottakere. Også Ghana på vestkysten har innført strenge straffer. Majoritetsreligionen er kristendommen: den presbyterianske (kalvinsk/reformert), katolske og pinsekirken. De første kristne misjonærer, lutheranere fra Tyskland og kalvinister fra Sveits, kom til Ghana tidlig på 1800-tallet.
I 2024 var det som kalles Global Christian Forum samlet i Ghana, til en såkalt økumenisk konferanse.
Kristne ledere fra hele verden samlet i Ghana
Ghana gjeninnfører anti-LHBTQ+-lov
Språkforvirring og verdiforvirring i «folkekirken»
At religioner, livssynssamfunn og politiske ideologier ikke er «verdinøytrale», som heller ikke enkeltindivider, skulle være opplagt. Men i en kristelig kontekst betyr «verdier» noe annet enn i alminnelig forståelse og språkbruk. I moderne kristendoms-apologi tømmes kirkespråket for mening.
I Åste Dokkas retorikk og oppdaterte kommentar (3. jan. 2025) blir nær all formidling redusert til forkynnelse (et begrep som i leksika og ordbøker har en ganske entydig definisjon).
«Vi har livssynsmessig, politisk, kommersiell og kulturell forkynnelse rundt oss til enhver tid, også på skjermen», skriver hun.
forkynnelse – Det Norske Akademis ordbok
«Jeg hadde gjerne sett muslimske, jødiske, buddhistiske, hinduistiske og livssynshumanistiske tv-overføringer», skriver Dokka, som i flere innlegg i Vårt Land har polemisert mot ateister og sekulære humanister. Den såkalte ny-ateismen er blitt omtalt som «umodenhet» (pubertal?).
Det er åpenbart det sekulære livssyn, menneskesyn og samfunnssyn, som særlig provoserer hennes kirke og avis. Ateister og sekulære humanister kjemper for et tydelig skille mellom religion og politikk. Det er utålelig for en kirke og religion som krever å være offentlig: allestedsnærværende.
(Som vi har sett nylig, også under det nå skandaliserte ski-VM i Trondheim. Hvis kirkens Gud liker fotball, liker han sikkert også skisporten. Spillereglene er han kanskje ikke så nøye med).
Kirke og kristendom er misjonerende, slik det står i Den norske kirkes plan- og visjonsdokumenter.
kr_07_0_21_den norske kirkes globale oppdrag.pdf
En tverrkirkelig organisasjon kaller seg betegnende nok: Misjon uten grenser. Misjonsoppdraget omfatter alle livs- og samfunnsområder: lokalt, regionalt og globalt. Det gjelder naboskap, arbeidsliv, læresteder og helseinstitusjoner m.m. Også på ideenes område, som i filosofien og psykologien. Etablering av en eksplisitt kristen psykologtjeneste som alternativ til sekulær psykologtjeneste er noe ganske nytt. (Vårt Land 10. mars 2025).
Kampen for skolegudstjenester og «religiøse samlinger» i skoletiden inngår i det samme bildet (jfr. Laget). Ved en ungdomsskole i Sandnes, Bogafjell, har noen elever nylig fått avslag fra ledelsen om etablering av kristne lagsmøter i skoletiden. Misjonstanken bekreftes slik i Vårt Land:
«Elevane fortel Dagen at dei ønskja å starte skulelaget for å dele trua si med andre og bidra med noko positivt inn i skulemiljøet…».
At det finnes en «misjonsvitenskap» (missiologi) i teologien er kanskje ukjent for folk flest. Ja, så viktig er misjonssaken at det trengs et eget tidsskrift: «Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap (NTM) er et vitenskapelig tidsskrift, som publiserer forskningsartikler innenfor det missiologiske fagområdet».
Kristen forkynnelse eller «formidling» i statskanalen NRK handler om langt mer enn «én skarve time med gudstro» søndag formiddag. Et 100-års jubileum for NRKs radiogudstjenester forteller om bindingen mellom NRK og (stats)kirken. Det var og er en bestemt «gudstro» som forkynnes: evangelisk-luthersk.
I 2021 ble NRKs morgenandakt hyllet med Vårt Lands Petter Dass pris (avisens kommentator Åste Dokka har vært en av mange forkynnere). I rettferdighetens navn skal det sies at NRK også publiserer opplysende dokumentarer fra forskningen om kristendommen, som denne nylig:
Hvem skrev Det nye testamentet?
I kirkeårets gjentakende syklus nærmer vi oss den andre av de to største høytider: Påsken. Den foregripes i tekstutlegningene for fastelavnssøndag siste søndag før askeonsdag og fastetiden (7 uker før 1. påskedag). Dogmatikken står fast hos både MF-professor Karl Olav Sandnes og dr. theol. (TF) Åste Dokka, hver med sitt «blikk» på teksten i Vårt Lands ukentlige spalte.
Lillesøndag, fastelavnssøndag, Luk 18, 31–34
Det gjenstår å se hvordan påskehendelsene i Jerusalem skal gjøres relevant og dagsaktuelt dette år, også i NRKs overføringer. Stiftelsen Pasjon arrangerer en teaterforestilling i Stavanger domkirke 5-10 april. Manusforfatter og regissør Svein Tindberg siteres slik i Dagen 04.03.25:
– Me skal fortelje Bibelens påskeforteljing på ein ny og tidlaus måte, som rører med hjarto våre og som kjennest relevant.
Gudsnærvær – eller Kristusnærvær
Vårt Lands mangeårige journalist og forkynner, Erling Rimehaug, var blant flere aktører som introduserte danske Charlotte Rørth i norsk offentlighet. Hun har skrevet bøkene: «Jeg mødte Jesus…» og «Vi mødte Jesus…». Ved Menighetsfakultetet/MF fikk Rørth stor oppmerksomhet og ble sammenholdt med Paulus.
Vil et møte med Jesus føre til omvendelse?
Sjefredaktør i Vårt Land, Bjørn K. Bore, hentet høyst overraskende Charlotte Rørth frem fra glemselen i sin nyttårskommentar 1/2. januar 2025. Se også Rørths eget innlegg i samme avis 18. februar, hvor hun bekrefter å ha opplevd to syn med Jesus «som sto rett opp og ned foran meg og snakket til meg «.
Bores personlige vitnesbyrd er bare ett av mange i de kristelige medier, noen mer spektakulære enn andre. Hans avis har i mer enn 30 år ukentlig publisert personlige trosfortellinger i «Min tro» spalten. Avisen sørger også for åndelig næring til leserne. De får dagens bibelord på avisens siste side, med rett tolkningsnøkkel.
Sjefredaktør Bore forteller på kommentarplass at han ofte kjenner på et tydelig gudsnærvær, endog kroppslig erfart. Eksterne lesere vil kanskje ikke finne hans «åndelige opplevelse» så interessant, men kanskje religionsvitenskapen?
Om «nærværet av Gud» (Jesus Kristus?) kan kjennes og oppleves like tydelig i synagoge, moske og tempel som i en kirke, ligger utenfor Bores personlige anliggende. Det er som kjent bare kristendommen som lærer og forkynner den treenige Gud. Hvem er da det «vi» Bore henvender seg til med spørsmålet: Kjenner vi virkelig etter?
«Dette skjer som regel i en kirke. Jeg føler Gud er med meg i lokalet. Eller jeg tror det er det det er. Det er en konkret kroppslig følelse i brystet. Det er som å stå på en fjelltopp og se utover… Det er jo det som er så fascinerende med religion. Det er umulig å skaffe bevis for at egen fasit stemmer. Det er derfor det heter å tro. For vi vet ikke. Men i kirkerommet, i stillheten, så vet kroppen min at dette er sant «. (min kursivering)
Kirkedialogens kollaps
Vatikanstatens «statsminister», Pietro Parolin, gjestet Norge i forbindelse med innvielsen av ny biskop i Oslo katolske bispedømme etter Bernt Eidsvig (se katolsk.no). Han var i kongelig audiens på Slottet og møtte også regjeringens utenriksminister. Parolin representerer en katolsk-kristen mannsstat; et teokrati. (Det spekuleres om Parolin kan bli den neste pave).
Det ble ikke offisielt opplyst om et særlig (dialog)møte med Den norske kirkes «statsminister» Harald Hegstad, preses/overhyrde Olav Fykse Tveit og/eller hans daværende vikarbiskop fra Agder og Telemark bispedømme: Stein Reinertsen. (Biskop Reinertsen vier ikke fraskilte eller homofile, hvis han ikke har endret mening).
I etterkant kom et uvanlig sterkt følelsesutbrudd i Vårt Land, rettet både mot avisens dekning av nevnte bispeinnvielse OG Den katolske kirkes «kjønnede rasisme» og «kjønnsapartheid» (Gyrid Gunnes, 24. og 26. januar 2025). Gunnes retorikk og språkbruk har forståelig nok sjokkert en del lesere, på innsiden og utsiden.
Jeg kjenner ikke til at kvinner ble demonisert, forfulgt og straffet ene og alene fordi de var kvinner. De har vel helst vært truende og farlige fordi de kunne vekke mannens begjær og lokke ham til synd og fall. En viss kjønnssegregering har derfor vært nødvendig.
Begrensninger i livs- og samfunnsutfoldelse er noe ganske annet. Kravet til underordning omfattet også andre grupper og samfunnsklasser enn kvinnekjønnet. Jesus omgir seg med «det svake kjønn». Det er ingen opprører blant dem.
Kristne kvinner ble ikke som «taterne» og/eller grupper med såkalt lav IQ tvangssterilisert for å hindre degenererte etterkommere. Kristne kvinner ble ikke klassifisert som helblods, halvblods eller kvartblods kvinner.
Fra en evangelisk-luthersk kirke kunne man forvente et mer omfattende, gjennomgripende oppgjør med Martin Luthers kvinneforakt. Han er nærmest genierklært og vel godt bevandret i «Skrift og Bekjennelse». Var han bare en spøkefugl, kanskje?
I Klassekampens religionsspalte har G. Gunnes i lang tid ført en til dels aggressiv antikatolsk retorikk, om det gjelder «rett» nestekjærlighet (Caritas) eller synet på skilsmisse og gjengifte. Merkelig nok nevner hun ikke pave Frans i disse utspillene.
Det er tvilsomt om Gunnes ønske (eller personlige vendetta?) om å frata Den katolske kirke statstilskudd på ovennevnte grunnlag, ville nådd fram. Anklagene kan slå hardt tilbake. Ikke bare når det gjelder medlemsjuks, men også i skrift- og læregrunnlag. Jehovas Vitner har nylig fått oppreisning i Lagmannsretten – etter juridisk granskning av deres eksklusjonspraksis. Confessio Augustana er ikke mindre ekskluderende.
At Gunnes som representant for majoritetskirken offentlig angriper en minoritetskirke (riktignok i vekst), bidrar neppe til et dialogisk eller økumenisk fruktbart klima mellom de to teologisk-dogmatisk nærstående hovedkirker. Spørsmålet er vel heller hvilken myndighet eller autoritet Gunnes har for sine moraliseringer og belæringer.
Så vidt jeg vet var det IKKE abort, kjønn, sex og samliv som fremkalte den dramatiske kirkesplittelsen på 1500-tallet. Man kunne ønske seg et perspektivskifte til det som har vært og er en kjernekonflikt: frelsesgrunnlaget. Er «frelsen» blitt et fremmedord, kanskje?
Patriarkalsk kristendom og kristenfeminisme
Metodistkirken var først ute med ordinasjon av en kvinnelig prest i 1950-årene. Første kvinnelige biskop i Den norske kirke/Statskirken ble utnevnt så sent som i 1993. Det er altså ingen grunn til å hovere.
Med overskriften «En fjert i fjøset av mannsdominans » kunne Åste Dokka kvinnedagen 8. mars fortelle leserne av Vårt Land at det krever et arbeid å komme fram til at «kristendommen kan ville kvinner vel». Ja, etter nær 2000 års mulige villfarelser av de hellige kirkefedre og høyaktede skriftlærde, må det nok mye teologisk tankearbeid til.
Jeg siterer Å. Dokka:
«… Vi kristenfeminister er og blir en kritisk protestbevegelse, og vi må ta ansvar for å bli værende nettopp det. Mens patriarkatet ikke trenger å tenke seg om for å fortsette i sine baner, er den kristne feminismen avhengig av å hele tiden arbeide intellektuelt… På den lyse sida gjør det oss kristenfeminister til gode tenkere og skarpe teologer…».
Sokneprest Astrid Sæterang Morvik følger opp Jesus-dyrkelsen i et svarinnlegg Vårt Land 12. mars 2025.
«Men viktigere enn hvordan kvinner portretteres, er hvordan Jesus agerer. Han er mann, men det gjør ham ikke patriarkalsk. Tvert imot ser vi at Jesus handler og lærer i tråd med verdier mange vil kalle kvinnelige: Jesus taler mot voldsbruk, han helbreder syke, sørger for mat til de sultne, løfter fram barna som forbilder, legger merke til mennesker som skyves til side og ofrer seg for andre.
Jesus kunne godt vært kvinne, hadde det ikke vært for at han levde i et patriarkalsk samfunn. Gud er en pragmatiker ! …. Og best av alt: Jesus gjør det han har fått beskjed om fra sin Far. Med andre ord:
Jesus viser at Gud vil det motsatte av patriarkatet. Gud vil alle mennesker vel, også kvinner. For alle som leser evangeliene er det ingenting som er lettere å finne belegg for enn nettopp denne påstanden «.
(sitat slutt)
Jesus fra Nazaret hadde angivelig overmenneskelige evner. Som kjent, han kunne stille stormen, gå på vannet uten å synke, mette 5000 mennesker med 5 brød og 2 fisker, helbrede syke, drive ut demoner og onde ånder, oppvekke døde… Så skulle «Guds enbårne Sønn», med all makt og visdom, være hjelpeløs over patriarkatet – med begrunnelsen at Gud er pragmatiker ? Jeg synes nok «kristenfeministene» bør forklare dette nærmere.
Når alvor blir spøk…
Humor er et relativt nytt virkemiddel i kirkelig evangelisering og misjon.
En kirkelig prest og forkynner på Instagram sier i Dagen (16.02.2025) at han vil spre «det glade budskap», bl.a. få folk til å le.
Det som ellers er kalt Livets og Valgets alvor, med skjebnesvangre konsekvenser for evigheten, kan feies vekk med spøk og latter. Presten legger ut videoer som skal vise at prester og kristne kan være «festlige, kostelige og spøkefulle».
Folkelighet og populisme gir seg mange bisarre utslag. Karnevalsgudstjenester er blant flere påfunn. Som DnK skriver på nettsiden (kirken.no):
«Mange barn elsker å kle seg ut, og da er karnevalgudstjeneste før fastelavn en god idè. Kort og enkel gudstjeneste, med påfølgende aktiviteter og lunsj etterpå: betasuppe, boller med krem og syltetøy, lage fastelavnsris, sette hale på eselet til Jesus, slå på pinjataen, få ansiktsmaling og leker».
Jeg har tidligere nevnt en kristen stand-up komiker som på scenen «tuller med troen»; Kristustroen…troen på Jesus?
Prestedattera som tuller med troa
«Tvilen og troen» er dødelig alvor i evangelieskriftene. Uheldigvis kanskje finnes ingen eksempler på at Jesus lo. Han framstår blottet for både humor, selvironi og selvkritikk. Det er da heller ikke mye å le av i hans budskap, lære og predikantvirksomhet, heller ikke hos hans senere tilhengere: Jesus-disipler og/eller Kristus-etterfølgere.
Legg igjen en kommentar