Den norske kirke strever internt med mange kirkepolitiske «saker», også rasisme, mangfold og ytringsfrihet. At ytringsklimaet kan være så vanskelig at årets Kirkemøte (2026) måtte utforme et særlig vedtak, forteller sitt. Det nye testamente er full av polariserende ytringer. Det er tvilsomt om Efeserne kap. 4 roer gemyttene: Åndens enhet?
Kirkemøtet vedtar uttalelse om ytringsklima – én imot
Var delegatene enige eller uenige om å være uenige? Polariseringen mellom teologiske fraksjoner i Den norske kirke følger gamle velkjente spor gjennom mer enn 100 år. Nå er det kanskje reaksjonær kristendom vs. progressiv kristendom som erstatter andre betegnelser. Hvorvidt det er «Guds vilje» eller «teologenes vilje» som rår, kan man spekulere over.
Tros- og læreavvik har ofte fått til følge en form for «sanksjoner». Det er ikke få prester som er blitt kalt inn på teppet til biskopens kontor. Biskopen har læretilsyn med prestene i sitt bispedømme. Maktkampene utspilles ikke bare i bakrommene, men for åpen scene.
De 12 (!) biskoper i Den norske kirke er utfordret til å «kle av seg» sine kostbare og noe pompøse bispekåper. Men de skal angivelig symbolisere at biskopene » er ikledd Jesus Kristus». Intet mindre! (VL 16.05.2026). De bærer brystkorset, men riktig nok ikke bispelue (tiara) og bispestav/hyrdestav.
Den utvendige staffasje signaliserer deres opphøyde og priviligerte status. De befinner seg vel i den øvre middelklasse, med standsmessig lønn og bolig. Viktigst kanskje: de har Staten, Grunnloven, Kongehuset og NRK på laget.
Det er verdt å merke seg at de langt yngre frikirkesamfunn har en flatere organisasjonsstruktur OG pastorer som ikke trenger de samme prangende (makt)symboler. Men de skarpe fronter omkring skrifttroskap og lærespørsmål, kjønn og samliv, gjenkjennes i mange kirkesamfunn. Også i Frikirkens menigheter (striden i Misjonskirken er nylig omtalt som «borgerkrig»).
Det er mange advarsler mot vranglærere og/eller falske apostler i Det nye testamente.
«Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, skal dere ikke ta ham inn i huset og ikke hilse ham. For den som hilser ham, blir medskyldig i hans onde gjerninger» (2 Joh 10–11).
«Jeg formaner dere, brødre, til å holde øye med dem som skaper splittelse og forargelser stikk i strid med den lære dere har lært. Vend dere bort fra dem». (Rom 16,17).
«… Timoteus, mitt barn, slik er oppdraget jeg nå overgir til deg, i samsvar med de profetiene som før er talt til deg. Ved dem skal du stride den gode strid i tro og med god samvittighet. Noen har feid samvittigheten til side, og troen deres har forlist. Blant dem er Hymeneos og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, for at de skal bli irettesatt så de ikke spotter». (Paulus’ første brev til Timoteus, kap. 2)
Det kristne menneskesyn
Ikke bare Amerika og Europa, men hele verden – virkeligheten – tilhører den kristne Gud (Kristus). Han er himmelens og jordens skaper, verdens frelser, dommer og evighetens hersker. Da skulle Han vel virke åpent, ikke i det skjulte?
«Guds utvalgte folk» – de helliges samfunn – opphøyet seg til herskere over jordens fordømte folkeslag. Übermensch?
Raseskille-ideologien er blant kristendommens ondeste utvekster, kanskje den mest betente og fortiede. Både den giftige antisemittismen, slaveriet og apartheid-systemet ble begrunnet bibelsk og teologisk.
Den protestantiske reformator, Jean Calvin, ble nylig hyllet av en (kristen) amerikansk stjerneforfatter i årets Fosse-foredrag på Slottet. Calvin er særlig kjent for predestinasjonslæren og det regimet han etablerte i Geneve mellom 1536 og 1564. (Det har mange likhetstrekk med Luthers regime)
Nelson Mandela, Sør-Afrikas første svarte president, skulle være godt orientert om kalvinsk (reformert) teologi og antropologi. Han har skrevet følgende om myndighetenes politikk, som skulle sikre de hvites herredømme:
«Denne politikken ble støttet av den nederlandske reformerte kirke, som gav apartheid et religiøst grunnlag ved å si at afrikandere var Guds utvalgte folk, og at svarte var en mindreverdig rase. I afrikanderens verdensanskuelse gikk apartheid og kirken hånd i hånd».
Rasehygiene/eugenikk ble et forskningsfelt på 1800-tallet, med eksperimenter og medisinske inngrep på «degenererte» folkegrupper, i USA og Europa. Untermensch? Blant annet skulle (tvangs)sterilisering forhindre at de formerte seg.
Det er ikke kirkelig-dogmatisk styrte teologiprofessorer eller apologeter, men sannferdige historikere som har dokumentert skjebnen til de uønskede folk i vårt (lutherske) statskirkeland.
Det norske program for rasehygiene – Norgeshistorie
Et uønsket folk | Jan Alexander Svoboda Brustad
En politisk rådgiver i FrP har vakt visse bølger med uttalelsen om norsk-pakistanere som «minusvarianter», og at de helst ikke burde få barn. (TV2s journalister gjorde skjult opptak på en pub). I ettertid beklager han og skylder på «fylla»…
Giftig språk unnskyldes ofte med vulgært fyllerør eller vitsing og humor. Grenser for anstendig ordbruk og atferd forflyttes gradvis, nesten umerkelig. At FrP, med mye grums i bagasjen, er blitt landets største parti kunne vel ingen ha forutsett for noen tiår siden. Vi ser den samme språklige og ideologiske bevegelse i mange europeiske land. Ytre Høyre-partier (kristen-nasjonalister?) er blitt en betydelig samlet blokk også i EU-parlamentet.
Det rasistiske tankegodset har gjenoppstått jevnlig gjennom etterkrigstiden. Også i det overveiende protestantisk–lutherske Norden. (Se Den Nordiske Motstandsbevegelse/DNM).
Undercover – Europas nye høyreekstreme
Er det den nordiske (eller germanske?) rases renhet, kristen religion eller «norsk kultur» som trenger særskilt vern mot innvandringens farer eller trusler? Kristendommen står på et skjørt grunnlag når eller hvis innvandring og religionsmangfold – også sekularisering – truer dens eksistens.
Jeg siterer Ole Jørgen Anfindsen i Dagen 06.05.2026: «Det mange av oss imidlertid argumenterer for, er at vi trenger en mer restriktiv innvandringspolitikk, samt strengere integrerings- og kriminalitetspolitikk, dersom vestlige land skal unngå å synke ned i kaos, vold, kriminalitet, korrupsjon og sivilisatorisk sammenbrudd«. (min kursivering)
Selvmordsparadigmet | Ole Jørgen Anfindsen
Redaktør i nettavisen Document, Hans Rustad, har i Vebjørn Selbekks podcast (april 2026) uttalt at Den katolske kirke er fundamentet Europa trenger… Eller også Donald Trump?
Redningsmannen – vesten får en ny sjanse av Hans Rustad
I 2006 skapte Asle Toje debatt ved å advare mot multikulturalisme som samfunnskontrakt… I 2017 tok han dissens i det regjeringsoppnevnte Utvalg om langsiktige konsekvenser av høy innvandring (Brochmann 2-utvalget). Han hevdet at fortsatt høy innvandring vil føre til at etniske nordmenn kommer i mindretall og at dette vil få en dramatisk effekt på norsk kultur. (kilde: Wikipedia)
Kristendom: mytologi, teologi og historie…
Nyere kristen freds- og likeverdsretorikk blir ikke mer troverdig ved jevnlige revisjoner av Det nye testamente. Det religiøse tanke- og ideinnholdet lar seg ikke «sminke» bort gjennom formildende omskrivinger.
Bibelske myter og legender er som andre (gude)mytologier og heltefortellinger fra oldtiden noe annet enn faktisk historie. Man kan si at kirke-kristendommen historiserte oldtidsmytologien (jfr. bekjennelsene). Det er vanskelig å forstå hvordan moderne teologi kan finne en vei ut av Jesus-apoteosens blindgate: «sann Gud og sant menneske».
Blant «progressive» teologer blir Kristi Himmelfartsdag helst forbigått i stillhet. Den glemte høytid, er den kalt. Men den svevende oppadstigende Jesus/Kristus forutsetter hans fysiske gjenkomst. Ja, slik prest og menighet samstemmer i (tros)bekjennelsens 2. artikkel hver høymesse. Det er ikke en åndelig/metafysisk eller metaforisk gjenkomst og dom det er tale om her.
«… stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde«.
Et filosofisk blikk på Kristi himmelfart
Jesus fra Nazaret anses av forskere, også teologer, for å være en historisk person. I vår tids kriseteologi ligner han mer en fantasifigur. Men han er fortsatt helten over alle helter: «Gud selv» – eller et overmenneske?
Jesu straffetrusler over sine (menings)motstandere vitner ikke om et pasifistisk sinnelag. Avskåret fra politisk (konge)makt under romersk okkupasjon, henla Jesus sine volds- og hevnfantasier til det neste liv.
Med Romerkirken på 3-400 tallet fikk kristendommen politisk makt. I allianse med keiser- og kongemakt utviklet kristendommen seg påfølgende årtusen til et fryktinngytende volds- og undertrykkelsesmaskineri. Det voldsmettede korssymbolet skulle plantes overalt. Sverdet og Ilden var ikke «metaforer», men brutal virkelighet.
Vårt Land 28.03.2026 publiserte en artikkel om den transatlantiske slavehandelen fra Afrikas vestkyst og slaveholdet gjennom 400 år i de kristen-europeiske oversjøiske kolonier i Amerika og Karibien. Bakgrunnen er at FN 25. mars 2026 med stort flertall av medlemslandene vedtok resolusjonen: Den alvorligste forbrytelse mot menneskeheten.
Verken Norge eller Sverige stemte for resolusjonen. Norske myndigheter begrunner stemmegivningen med at man ikke kan gjøre en rangering av forbrytelser mot menneskeheten… Naturlig nok krever afrikanske land oppreisning og kompensasjon/skadeerstatning fra kolonimaktene, ikke bare offisielle unnskyldninger eller beklagelser.
Gjennom 400 år ble over 15 millioner menn, kvinner og barn ofre for den transatlantiske slavehandelen – et av de mørkeste kapitlene i vår historie: «Den transatlantiske slavehandelen er det største eksemplet på tvungen migrasjon i historien, og uten tvil en av de mest umenneskelige». Det er kalt folkemord og «det afrikanske holocaust». Antall døde under overfarten OG i slavekoloniene har historikerne ikke eksakte tall over.
Igjen må tilføyes at langt inn i forrige århundre ble urfolk i bl.a. Canada, Australia og New Zealand utsatt for de groveste overgrep, fysisk og kulturelt. Dette skjedde gjennom et utstrakt samarbeid mellom Kirke/Misjon og Stat.
Barn ble fjernet fra hjemmene sine og tvangsplassert på kristne institusjoner for å «siviliseres», i det indre og ytre (les: kristnes). Det katolske Irland og Spania kunne også nevnes. I vårt protestantiske statskirkeland har urfolk og minoriteter lignende erfaringer. Det 20. århundret er full av stjålne og brente barn. Når rapporter og granskninger foreligger, ser vi ofte pulverisering eller fraskrivelse av ansvar.
Diplomat, «fredsmegler» og utenriksminister (KrF), Knut Wollebæk, ledet det regjeringsoppnevnte utvalg (2010) som skulle granske overgrepene mot tater- og romanifolket: norsk statskirkelig rasisme. (Se gjerne Wollebæks karriere i UD og diverse utmerkelser på Wikipedia.no).
En avis skrev juni 2015, etter utredningens offentliggjøring: «Det absurde og tankevekkende ved mishandlingen av tatere og romanifolk i Norge er at den ble gjort i tilsynelatende god tro og med gode hensikter«.
Nasjonens barn – barna Norge tok for å fjerne taterne fra landet
I vår tid er bl.a. Jehovas Vitner, Smiths Venner/BCC og Menigheten Samfundet uthengt for brudd på religionsfriheten («trosfriheten»?), trossamfunnsloven og opplæringsloven. De er i kirkelig-teologisk litteratur av de «rettroende» beskrevet som sekteriske vranglærere. BCC måtte for litt tid tilbake justere teologien for å bli opptatt som fullt medlem i Norges Kristne Råd/NKR.
Religiøse bruddprosesser er ofte smertefulle, om det handler om store eller små menigheter/trossamfunn. Sosial kontroll og læretilsyn forekommer i ulike former og grader i mange statsstøttede kirke- og trossamfunn. Hvor skal offentlige myndigheter sette grenser for bibelsyn, teologi og trosopplæring?
Ekskludering, ekskommunikasjon og kirketukt/læretukt er kjent fra hele kirke-kristendommens historie. I Matteus kap. 8 og 22 skal de ulydige blant Jesu landsmenn – rikets barn – «kastes ut i mørket utenfor»…
Hellig, rettferdigog utvalgt til Himmelriket
Man kan undres om politisk teolog v/MF, Ragnar Misje Bergem, har funnet «nye» svar på spørsmålet i den utrolige boktittelen: Hvem skal vi elske? (Verbum Horisont, 2026).
Hvem skal vi elske? | Ragnar Misje Bergem
Ragnar Misje Bergem om Maga-bevegelsens kristne ideer
Hvem er «vi», og hvilke røtter har «kristne ideer»? Hvem vil vel bli fortalt hvem vi SKAL elske? Er Misje Bergem ny budbringer (profet) for Kirkens treenige Gud?
«Den kristne troens solidaritet» sies å bygge på en universalisme som insisterende holder fast på troen på at vi alle er brødre og søstre i Jesus Kristus (Gal 3:28). Dette er partikularisme – menighetsteologi -, ikke universalisme.
Mirakelpredikanten Jesus fra Nazaret var ikke kristen teolog, verken katolikk eller protestant. Han sto kanskje nærmere ortodoksien, med sin troskap til fedrenes skrifter: Loven og Profetene. («orthos» betyr «riktig» og «doxa» betyr «tro»). I sitt religiøse samtidsmiljø opptrer Jesus som den rettroende og selvrettferdige.
Matteus 5: 18-20:
For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven – før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene, skal han regnes for den minste i himmelriket… Ja, jeg sier dere: dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Hvilken «rettferdighet» var det Jesus talte om? Som kjent, et av Luthers slagord var: rettferdiggjørelse ved «troen alene». Hva med helliggjørelse? Dette er to kompliserte, men sentrale begreper i kristen Tro og Lære. I noen bokutgivelser ser vi at «progressive» teologer har fattet ny interesse for hellighets-begrepet. Skal også dette begrepet i «kirkespråket» sekulariseres/allmenngjøres?
Det er grunn til å hevde at både Jesus og Paulus begrenset «nestekjærligheten» til den interne sirkel av hellige eller utvalgte: disippelskapet, sekten og brødremenigheten (senere: kirkesamfunnet). Tros- og lydighetskravet var et avgjørende kriterium; en særlig troskvalitet som skulle komme til syne ved Gjenkomst og Dom?
For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, står det skrevet i Efeserne 1:4. Apostelen Paulus’ øvrige bud til menigheten i Korint kan leses her.
Det ligger i selve ordet utvelgelse at noen er bestemt til frelse, andre til helvetesstraff eller fortapelse. Det skulle skje en utskillelse/utsortering, slik det står skrevet i Matteus kap. 25.
Læren om predestinasjon volder fortsatt hodebry for de skriftlærde. Forutbestemmelse og fri vilje/fritt valg er en uløselig knute i teologien. Hva betyr: «komme til tro«? En passiv eller aktiv handling og holdning? «Troen» antar ofte karakter av en mystisk-magisk (selvstendig) størrelse.
Med god grunn stilles spørsmål om Den norske kirke/Folkekirken vet hva eller hvem den «tror på». En «kristen tro» uten kjerne gir verken mening eller klarhet. Kommer det en ny oppdatert troslære eller troshåndbok fra akademisk teologi? (Misjonsorganisasjonen Aeropagos har som motto for sommerfestivalen 2026: En utvidet tro).
«Enkel predestinasjon betegner i protestantisk kristen teologi læren om at mennesker blir frelst fordi de er blitt utvalgte av Gud, snarere enn at menneskene skulle ha valgt å omvende seg til Gud. Denne lære forekommer innen den lutherske ortodoksi». (kilde: Wikipedia)
«Enhver kristen vil være enig i at frelse er en gave, ikke noe vi oppnår ved egen innsats: For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Efeserne 2, 8-9)… For å motta denne gaven, må jeg tro på og personlig ta imot Guds gave til meg i sin Sønn». (kilde: aktivkristendom.no)
ER-TROEN-EN-GAVE-Thorleif-Boman.pdf
«Gud gjør ikke forskjell på folk», sies det. På hvilket skriftgrunnlag og med hvilken autoritet har da kirke-kristendommen i nær 2000 år lært og praktisert forskjellsbehandling? Ja, også kollektiv fordømmelse og straff.
Den milde Jesus truet flere byer i sine hjemtrakter (Galilea) med ildens straff og utslettelse fordi de ikke «omvendte» seg etter hans mirakelgjerninger. Matteus 24: 20-24 er trolig ikke blant de ny-testamentlige tekster som leses og forkynnes fra «Folkekirkens» prekestoler.
Teksten er ett av mange eksempler på hvordan Jesus knyttet seg og sin predikantvirksomhet til de gammel-testamentlige beretninger. Han ventet på «den annen syndflod», bokstavelig forstått: Som det var i Noas dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer… (Matteus 24, 37-40).
I kirkelig lære og mytologi var – og er – Jesus «den annen Adam» som gjenopprettet det fatale syndefallet i Edens hage. (Jomfru Maria: «den annen Eva»?).
Det første og det andre mennesket
Kirkens synderegister
Slavehandelen utgikk fra det kristnede Europa, med katolsk og protestantisk (aktive!) deltakelse. Det er godt kjent at det luthersk-protestantiske Danmark-Norge var involvert i slavehandelen og hadde slavekolonier i Karibien. Også Sverige deltok i slavehandelen. Afrikanske slaver var en «vare» som kunne kjøpes og selges. Selv om slaver lot seg (tvangs)døpe og fikk bibelske navn, fikk de ingen frihet fra slavelenkene.
Imperialisme, plyndring av naturressurser, folkeforfølgelser, etnisk rensing og slaveri pågikk i århundrer (!) i den såkalt høyerestående kristne sivilisasjon, på tvers av «nasjonale» grenser. Urfolkene som kom i veien for det selvopphøyde herrefolket opplevde fordrivelser og segregering, med våpenmakt og andre tvangsmidler.
Var det bare misforståelser eller misbruk av «evangeliets kjerne»? Igjen: det er systematikken og kontinuiteten som knuser kirke-kristendommens selvbilde. Alle menneskers ukrenkelige verdi, som kirkene roper ut i dag, har verken bibelsk eller (kirke)historisk grunnlag.
For Jesus og Paulus var slaveinstitusjonen selvsagt, som i mange av oldtidens hierarkiske samfunnsdannelser. Klostrene holdt selv slaver i middelalderen. I flere av Jesu lignelser er herre-slave forholdet modell for Himmelriket. Eller: herre-tjener? (Paulus omtaler seg som «Jesu Kristi trell»).
Bibelselskapet | Om å oversette bibeltekster: «slave» eller «tjener»
«Slaveøkonomi refererer til et økonomisk system der slaveri er en sentral del av produksjonen. Det innebærer at mennesker blir fratatt sin frihet og utnyttet for arbeid, ofte med mål om å generere profitt for slaveeierne. Historisk sett har slaveri vært en dominerende økonomisk praksis i mange sivilisasjoner, der produksjonen i stor grad ble utført av mennesker uten frihet». (kilde: snl.no)
Fra fjern og nær historie i den kristne verden vet vi at (utpekte) folkegrupper ble klassifisert og verdsatt ikke bare ved ytre kjennetegn, men også ut fra «blodets renhet». Dualismen i menneskesynet er gjennomgående i kristendommens skrift- og læregrunnlag. Det er betydelig samsvar mellom lære og historisk praksis, hvilket fører til avledninger og underdrivelser blant kristendoms-apologeter.
Mer enn årtusens rasisme og folkeforfølgelse kulminerte med jødeutryddelsene (Shoah/Holocaust) i det forrige århundre, midt i det kristne Europa. Martin Luthers fanatiske jødehat var selvsagt en sterkt motiverende drivkraft. Det er ganske hjelpeløst og halvhjertet hvordan preses Olav Fykse Tveit i Aftenposten 25.04.2026 begrunner «oppgjøret» med Luthers (og Kirkens) jødehat. Det handler om langt mer enn «naziarven» i det forrige århundret. Luther både videreførte og forsterket dehumaniseringen som var forberedt gjennom foregående årtusen.
Hva mente Luther, den store reformator, om slaveriet? Leilendinge-systemet? Fram til 1700-tallet var de fleste bønder leilendinger. Det var ikke «Kristenretten», men folkeviljen som styrtet den autoritære, hierarkiske samfunnsorden: klassedelt og kjønnsdelt. I tillegg kom den kirkelige konfesjonskampen, som ennå ikke er avsluttet.
Først så sent som på 1800-tallet «våknet» noen kolonistater til erkjennelse av at slaveri var galt. Men utover i århundret ble likevel fire millioner afrikanere transportert over Atlanterhavet.
I Sørstatene i Amerika, hvor baptistkirken sto sterkt, ble slaveriet formelt opphevet først etter mye motstand og en brutal borgerkrig. Norsk-amerikanske lutheranere kjempet for Bibelens positive syn på slaveriet i flere år etter at slaveriet var avskaffet. Rasismens gift levde videre fram til Borgerrettighetsbevegelen i 1960-70 årene. Og ennå i dag!
I Den katolske kirke kom oppgjøret med slaveriet svært sent.
Den hellige Skrift (Herrens ord) og historisk bevissthet
– Vi går alle rundt med følelsen av at det skjer noe som aldri før er skjedd, skrev ordinert prest, teolog og professor v/Nord Universitet: Idar Kjølsvik.
– Vi går alle rundt med følelsen av at det skjer noe som aldri før er skjedd
Hvem er «vi alle» teologen snakker på vegne av? Allmennheten er ikke så uopplyst eller uvitende om verken allmenn historie eller kristenarven som kirkelige teologer og geistlighet vil ha det til.
Menneskeheten har gjennomlevd utallige trengselstider, både før og etter de ny-testamentlige endetidsvarsler. Fred, velferd og rettferdighet for den jevne mann og kvinne kom ikke med «Jesu Kristi» herredømme i Kirkens storhetstid (gullalderen?): middelalderens årtusen.
Den materielle kampen for tilværelsen fikk en uhyggelig tilleggs-dimensjon: Gud Herrens straffedommer og djevelens/Satans aktiviteter. Demonutdrivelser praktiseres fortsatt. Med skriftemål, avlat, bønner, faste, botsgang og pilegrimsreiser kunne noen finne «nåde».
Som i dag ble «nåden» forvaltet av den geistlige stand. Selv uangripelige har de tilkjent seg fullmakt til å fastholde eller tilgi synder, slik disiplene angivelig mottok Jesu fullmakter før han forlot dem og vendte tilbake til sin «Fars hus»… Se noen tekstgjennomgåelser, som står sentralt i Pinsehøytiden.
Ånden som gir liv, fellesskap, tro, håp og kjærlighet › Den Norske Israelsmisjon
220605 Preken Johannes 14,23-20 – Pinsedag III – til hjemmeside.pdf
– Har du ikke Den hellige ånd, hører du ikke Kristus til
Superenkelt forklart: Derfor feirer vi pinse – Spesial
Jesus bekymret seg for at troen skulle svekkes, og derfor skulle endetidens trengsler forkortes – for de utvalgtes skyld. Som i Noas dager skulle bare «en liten rest» bli reddet eller frelst.
… Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden… (Lukas 18:7-8)
… for da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli… Denne generasjon skal ikke forgå før alt dette er skjedd. Om disse dagene ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. (Matteus kap. 24)
Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære. (1. Timoteus 4:1)
Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være selvopptatte og pengegriske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige og uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter gudsfryktens kraft. Vend deg bort fra slike folk! (2. Timoteus 3:1-5)
Menneskets fordervelse og frafall hos Timoteus, Paulus’ nære medarbeider, gjenkjennes i mange varianter i vår urolige tid.
Hva mon tro Ånden eller Kristus sier i dag, når (kirke)historiens autoritære regimer vender tilbake med noen velkjente maktmidler… Når det gjelder person- og autoritetsdyrkelse finnes berøringsfelt mellom (ytre) venstre og høyrepartier.
Det er ikke tilfeldig at kristen-nasjonalisme og politisk kristendom/teologi står høyt på dagsorden. Lengselen tilbake til fortidens kristne enhetssamfunn er tydelig også i vårt land: en Tro, en Sannhet, en Vilje, ett folk, en Herre/Fører…
Med overveldende ildkraft skal USA beseire Iran, uttalte utenriksminister Marco Rubio. Kontroversene mellom Vatikanets teokratiske statsleder og president Donald Trump ligner «et spill for galleriet». Med (den katolske?) Rubios besøk i Vatikanet kommer de nok til en forståelse om det kristne Vestens herredømme. De to regimenter, det åndelige og politiske, spiller på samme lag.
«– Vi vil ikke splitte, men gjenopplive gammelt vennskap, sa han og minnet om de sterke båndene som knytter USA og Europa sammen. Ifølge Rubio er Trumps hensikt å lede en gjenoppbygging og restaurering av verden. Han trakk linjene til den kalde krigen, Berlinmuren og Cuba-krisen, da verden sto på randen av atomkrig».
Trusselen om atomkrig (og en 3. verdenskrig) er ikke blitt mindre med Trump og Putin æraen. Den kalde krigen mellom militaristiske stormakter er tilbake. Finnes kanskje gode og onde atommakter? Eller: Guds raketter og Satans raketter?
Katolikker er som protestanter noe innbyrdes splittet i synet på Trumps presidentskap. En katolsk nonneorden, Sisters of Charity, er blant kritikerne. Den kristen-katolske forfatter Jon Fosse har nylig uttalt om pave Leo: Trump har endelig møtt sin overmann. Krigsherren mot Fredspaven?
Ett år med pave Leo XIV: Fredspaven i krigstid
Med de ny-testamentlige skrifter (Den nye pakt), bekjennelses-fundamentalisme og kirkefedrenes autoritet, inkludert Martin Luther, er det kirkepolitiske herredømme en stående trussel. Det gjelder også de skandinaviske folkekirker. Man kan lett bli forført av folkelig (populistisk?) og liberalteologisk retorikk, også når den stjeler humanismens klær og smykker seg med et demokratisk ferniss.
Igjen: teologene er svært dyktige nettverksbyggere, strateger og retorikere. De burde heller rydde opp i den språk- og begrepsforvirring de selv har skapt. I misjonssammenheng må antas at språket er det viktigste kommunikasjonsmiddel. Uklart språk speiler kanskje den uklare tanke?
Kirkens språk- og kommunikasjonsproblem har stått i en vedvarende og akselerende krise siden den ny-liberale teologi gjorde seg gjeldende fra 1950-årene. Hvordan «kirkespråket» flyter ut i meningsløsheter og selvmotsigelser, ser vi mange eksempler på i kirke-Norge.
Med nyvalgt biskop i Stavanger blir det trolig mer «fotballspråk» i Kirkens hus. Jesus lar seg kanskje møte som Viking-supporter, eller lagspilleren? Han har jo så mange skikkelser, ansikter og framtredelsesformer. Men kampen på fotballbanen kan være ganske brutal, som også i Nesviks kirke. (Kjell Magne Bondevik ble kalt «midtbanespilleren»).
Nedenfor er den nye biskopens innsettelsespreken i Stavanger domkirke fredag før pinseaften. Om det er «Gud» eller Biskopen som bærer kirken – og har regien – kan man komme i tvil om. Nesvik taler om alt annet enn frelse for det evige liv. Når den såkalte Folkekirken markedsfører seg som et «hjem» eller fellesskap for alle, gjennom hele livsløpet, må de skarpe kanter slipes ned. Biskop Nesviks «Gud» er vel ganske lik ham selv?
Tor Magne Nesvik holdt tiltredelsestale i Stavanger.
«For det første skal det gå bra fordi det heldigvis er Gud, ikke biskopen, som bærer kirka, det er Gud som skaper vekst, det er Gud som har regien, Gud har hele verden i sin hånd. Og så skal jeg ikke bare gå med Gud, men også få gå med dere. Kirke og menighet, kommune og fylke, alle disse størrelsene handler om fellesskap, ikke alenegang».
Kamp om makt og herredømme
Kampen utspiller seg både i den åndelige og materielle verden. Hvem er motstanderen? Hvem vinner «seierskransen»? Vi hører stadig om åndskamp og åndsmakter i kristelige medier. Den store Paulus sier det slik i Efeserne 6:12:
For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot rverdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.
Poul Hoffmann: Det åndelige mennesket
Reiste landet rundt for å finne svar på det overnaturlige
Kristendommens dystre framtidspessimisme skyller over oss fra mange kanter. Budskapet lyder igjen og igjen: bare Jesus Kristus kan redde/frelse oss fra den uunngåelige (profeterte) undergangen. Også fra «djevelens geniale sjakktrekk»..?
Det apokalyptiske skriftet, Johannes Åpenbaring, fikk ny aktualitet for få år siden med prest, teolog/MF og bibeloversetter Hans Johan Sagrustens bok. Han er en av Vårt Lands bibel-eksegeter i spalten: Lillesøndag. Han har ikke bare vært gjest i Åste Dokkas podcast. De siste årene har Sagrusten holdt mer enn 350 populærteologiske foredrag og kurs om de eldste manuskriptene til Bibelen.
Hvorvidt den gammel-testamentlige teologiprofessor, Magnar Kartveit, har tilført offentligheten ny religionshistorisk kunnskap eller bare sin egen subjektive tolkning, skal jeg la ligge her. Men begge disse to, ved siden av biskop emeritus Kari Veiteberg, var invitert til Kapittelfestivalen 2025 i Stavanger, med festivaltema: Bibelen. Forfatteren av «Verdens viktigste bog», Kristian Leth, var en hovedattraksjon ved festivalens åpning i Stavanger domkirke.
Også den mytologiske, djevelske figuren Antikrist fra Det nye testamente («den nye pakt») manes fram igjen. Det ligger i navnet at det handler om anti-kristelig holdning eller virksomhet.
Paulus 2. brev til tessalonikerne: La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til til gud.
Johannes 1. brev kap. 2: Og hvem er løgneren, om ikke den som fornekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen.
Personifisering av den/det Onde – demonisering – skulle være godt kjent gjennom kirkehistorien. Se rekken av bøker om «Antikrist» på Nasjonalbibliotekets nettsider. Kan blasfemiparagrafen, også dødsstraff, bli gjeninnført i Europas stater? Dødsstraffens lange historie i det kristne Europa, med tortur og offentlige henrettelser, er rystende lesning.
«For det første var Luther selv en av historiens verste hatpredikanter, innbitt antidemokrat, tilhenger av dødsstraff for hekser, utro ektefolk, blasfemikere, paver, gjendøpere og i siste del av sitt liv også en rabiat jødehater».
Innføring av lutheranismen kulminerte i et kristent diktatur | Religionskritikk.no
USA kan vanskelig kritisere de grufulle henrettelsene i Iran når antall henrettelser i USA er økende (44 i 2025). Dødsdømte i USAs fengsler kan sitte flere tiår på «dødscelle». Det er psykisk tortur. Ved siden av den elektriske stol og giftsprøyte diskuteres om henrettelse ved skyting skal innføres.
– USAs bruk av dødsstraff er rasistisk
Bønn, Bibel og Misjon – i fredens tjeneste?
USAs president og Maga-bevegelsen har oppfordret hele Amerika til å «be» og «lese Bibelen»… Denne nasjonale bønn – og bibelkampanje gjenlyder i vårt land, også i Det Norske Bibelselskap. Har pavekirkens bønner og jubelår brakt verden fred og rettferdighet?
jubelår – I den katolske kirke – 2025
Ni timer bønn for USA samlet tusener: Se bilder fra Washington
«Hele Norge ber», heter en tverrkirkelig bønnekampanje som pågår gjennom 2026 (nær døgnet rundt). Det mangler vel bare at NRK i «sakte-TV» leser den kristne bibel fra perm til perm, med opplesere fra politikere, samfunnstopper og kultureliten. Det hjelper godt å ha kjendiser med på laget, som i USA.
Vi ser at TV-kanalenes reality-serier, og kjendisstatusen som følger med, tiltrekker seg kristne forkynnere og prester. «Farmenpresten», «jungelpresten» og Dagens sjefredaktør har vært deltakere (nå sist: KrF leder Dag Inge Ulstein).
I våre dager har sosialist-Jesus «gjenoppstått» i politikken, med boken til Rødts samboerpar. Deres endimensjonale ideal-Jesus er en annen enn den historiske personen i evangelieskriftene.
Rødts stortingspolitiker, Mimir Kristjansson, har fastholdt at han er ateist og ikke: troende. Er han kanskje en «bindestreks-kristen»? Han tror ikke på Gud, men på Jesus og/eller Kristus?
«Guds rike» var kommet nær og Jesus sier klart nok dette om sitt oppdrag: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus. (Matteus 15:24).
Vi ser at Stortingspartiene Rødt og KrF går i politisk nærkamp om hvem som forkynner de rette kristne verdier: «kristendommens levende tro»? Er Jesus «rød» eller «blå», politisk revolusjonær eller sentrumsorientert, sosialdemokrat eller kristendemokrat? Hvor Jesus-disiplene på Stortinget endelig lander er det vel ingen som vet.
Klassekampen annonserer for et eget arrangement i regi av Bokmagasinet ved Norsk Litteraturfestival 5. juni: Hvem skal eie Bibelen? Inviterte deltakere: Hilde Sandvik, Ragnar Misje Bergem, Tom Egil Hverven, Astrid Hygen Meyer.
For min del tror jeg ikke «de fattige» verden over har særlig nytte av verken oldtidsprofeten Jesus eller denne type uverdige kirke- og partipolitiske maktspill. Aftenpostens bokanmeldelse (13.05.2026) var etter mitt syn treffende i overskrift og ingress:
«Leste Bibelen – oppdaget Rødts partiprogram…. Det framstår litt smålig at det første Rødt-paret gjør etter å ha lest 31.000 bibelvers, er å rette skyts mot Dag Inge Ulsteins politisk-religiøse hykleri».
(Noen lesere av avisen Dagen har kanskje merket seg forfatter og frelsessoldat Nils-Petter Enstads kuriøse forslag om gjenopptrykk av pamfletten «Guds lille røde bok», Pax 1970)
Det er likevel et godt råd å lese hva den kristne bibel «faktisk sier» om Jesus/Kristus: kristendommens hovedperson. Det sies fra kristelig hold at slik Jesus er, slik er Gud… Jesus viser oss hvem Gud er… Straff- og belønningsaspektet i Det nye testamente fortjener langt større oppmerksomhet – nærlesning – enn hva Kristjansson/Marhaug tilbyr med sine (røde) selektive tolkningsbriller.
Venstresiden har mye å lære av Bibelen
«Vår påstand er at den kristne arven er for viktig til å overlate til høyresiden alene. I stedet for å møte kristendommens tilbakekomst i politikken med et fnys bør flere av oss fatte interesse for hva Bibelen faktisk sier. Kristne verdier kan nemlig spille en positiv rolle i norsk politikk, kanskje særlig for oss som har hjertet på venstre side«. (min kursivering)
Det ser ut til at oldtidspersonen Jesus «lever» for Kristjansson på en ganske annen og personlig måte enn samfunnsanalytikeren Karl Marx. Kanskje også blant Klassekampens journalister? Marx har vel aldri uttalt at han i sin person var: Veien, Sannheten og Livet…
Også Fritt Ord-vinner 2026, Hilde Henriksen Waage, kan sin bibel. I sin takketale refererte hun fra Jesu forkynnelse i Matteus kap. 7, men uten kontekst. Hvis hun kjente sin bibel ville hun vite at det ikke var objektiv eller uavhengig forskning Jesus hadde i tankene med sin lignelse i versene 24-27.
Det er gjort et stort poeng av at Trump har lest fra 2. Krønikebok i Det gamle testamente. Det er kristningsjubileenes tid i vårt land og «den hellige» krigerkongen fra middelalderen, Olav Haraldsson, står i sentrum for feiringen. Kan det bli mer ironisk?
Krig og erobring inngår i Kristianismens lange historie, helt fra det romerske keiserdømmets tid. Også intoleranse, terror og ekstremisme. Jeg minner om at diktator og keiser Konstantins kirkemøte i Nikea år 325 evt ble (økumenisk) feiret i 2025. Reaksjonært eller progressivt?
Donald Trump og hans «krigsministerium» står godt plantet i den voldsteologi og herskerideologi som moderne fredsapostler fortier; vel også i strategisk hensikt? (Se debattsidene i Klassekampen 24. april 2026).
Vi ser igjen (!) at når det kristne Vesten med sitt militære arsenal skal rydde opp i konfliktområder, kan også Folkeretten omgås. FNs Sikkerhetsråd, med stormaktenes vetorett, synes handlingslammet som så ofte før. Interessekonfliktene er mange. FNs fredsbevarende styrker i etterkrigstiden har sviktet gang på gang.
Ideologiske og religionspolitiske «murer» eksisterer fortsatt, bl.a. på Korea-halvøya og på Kypros. De mange grufulle kolonikrigene i det 20. århundre, i Asia og Afrika, vitner ikke om fredelige hensikter. Det gjør heller ikke Iran-krigen (Midtøsten-krigen) i dag.
Er utenomrettslige henrettelser av forhatte regimeledere blitt «normalen»? Hvem kan vel ikke da ta seg til rette – ustraffet? Vi vet hvordan USA og allierte vestmakter, med sin presise etterretning og målrettede våpensystemer, likviderte Osama bin Laden (født i Saudi-Arabia, drept i Pakistan), Saddam Hussein (Irak) og Muhammar Gadaffi (Libya). Sist i rekken er «sjefmonsteret over alle monstre»: Ayatollah Ali Khameini (Iran).
Hvorfor ble ikke disse muslimske diktatorer kidnappet – for å stilles til rettslig ansvar for sine forbrytelser? Med den kristen-evangelikale Donald Trump i førersetet handler det kanskje om å erstatte en diktator med en annen (mer lydig) diktator. Det er heller ikke nytt i det kristne Vestens imperialistiske historie.
«Guds folk» og annet folk
Kristendoms-apologeter retter heller skytset mot «de andre» enn mot seg selv. Den aktive skribent Johannes Morken, med bakgrunn fra redaktøransvar i Vårt Land og Stefanusalliansen, henlegger autoritært svermeri til India og «hindunasjonalismen».
India og nærliggende stater har sin konfliktfylte religions- og kolonihistorie. Når og hvordan fikk kristendommen først «fotfeste»? Britisk India var Storbritannias kolonivelde på Det indiske subkontinent i årene 1858-1947. Dette omfattet det senere India, Pakistan og Bangladesh samt deler av Myanmar.
Bakgrunnshistorien synes likegyldig bare kristen misjon kan fortsette sin grenseløse globale virksomhet blant «unådde» folk. Nylig ble en ukjent «unådd» folkegruppe oppdaget i det muslimske Bangladesh, kunne avisen Dagen fortelle. (Se gjerne Santalmisjonen, stiftet 1867).
Det føres detaljert, global misjonsstatistikk. Jeg siterer fra Unåddkonferansen i 2023:
«Et unådd folkeslag regnes å være et folkeslag med mindre enn 2% evangeliske troende. Ifølge Joshua Project finnes det omtrent 7400 slike grupper i verden i dag. 4800 av disse gruppene er såkalte frontier groups, som betyr at 1 av 1000 er kristen. Geografisk sett vil man finne flest antall unådde grupper i India; omkring 2200 av de unådde folkeslagene finnes her. Samlet sett utgjør de unådde folkeslagene 3,4 milliarder mennesker, noe som er omtrent 42% av verdens befolkning».
Kristne misjonærer og organisasjoner er ikke de rette til å belære andre stater om «trosfrihet» og ytringsfrihet. Skulle ikke hinduer, buddhister, jøder og muslimer i så fall få leve i fred i sine samfunn – uten påtrengende misjonsiver? Hvorfor brenner misjonsilden så sterkt blant «evangelisk troende» i vår tid?
Ingen religion kan forlange og utbre et (autoritært) Sannhetsmonopol uten motstand, friksjon og/eller en viss form for forsvarsberedskap. Det er lite som provoserer kristne mer enn nasjonale restriksjoner for misjon og evangelisering. Det opplyses sjelden at såkalt verdensmisjoner forbundet med den kristne Frelseshistoriens avslutning: Jesu gjenkomst og dom.
«Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, dere som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Filipperne 2: 5-11 ).
«… Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter. For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget». (Brevet til hebreerne 10: 10-14)
«Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten. For han har makt til å underlegge seg alt» (Paulus brev til Filemon 3, 20-21).
Legg igjen en kommentar