Ukens bibelord 58

i

En ny type helvetesangst!


«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Døperen Johannes
Matteus 3,11-12

Dette er ukens prekentekst i norske kirker, og Vårt Land er bekymret. Avisens kommentator Åste Dokka skriver:

En vesentlig andel av tilhørerne til dagens prekentekst vil assosiere det de hører med tanken om helvete.
Å brenne med evig ild er en metafor som i vår kultur er uløselig knyttet til guddommelig straff i det hinsidige. Derfor er predikanten nødt til å ta tak i nettopp det.

Mange prester unngår bevisst å snakke om helvetet fordi de ikke har lyst til å bli kritisert. Det gjelder både dem som mener at det finnes en tilstand for straff etter døden og dem som ikke mener det.

Dette er en annen type helvetesangst enn den vanlige, dette er en berøringsangst. Jeg tror det kan være befriende om rammede predikanter er ærlige om saken: Si at det kjennes risikabelt å snakke om helvete, og si hvorfor. Ta menigheten med inn i den teologiske refleksjonen. Og har man faktisk helvetesangst, er det også verdt å snakke om.

I dagens tekst er det Johannes’ ord om Jesus vi leser. Det blir opp til predikanten å være enig eller uenig med Johannes’ forståelse av Jesus. Til det kan predikanten ta Jesu faktiske gjerning til hjelp. Stemmer Johannes’ forforståelse med det som siden skjedde?

Teologens svar kommer vi tilbake til. Mitt svar er ja; det stemmer presis med det som skulle bli Jesu budskap. Et dusin steder truer han med helvete. Og evig ild er ingen metafor; det er hans egen tolkning av lignelsen om såkornet i Matteus 13: Vi som «gjør urett» skal kastes i en ildovn der vi skal gråte og skjære tenner. «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild» sier han videre (Matteus 25.41).

Men kristendommen har botemidlet mot helvetesangst; det er bare å ta imot Jesus, så vil han frelse deg. Åste Dokka skriver:

… uansett hva man måtte mene om helvetes eksistens, er den kristne tro en tro på oppstandelse, frelse og en ny jord uten sorg eller skrik eller smerte.

Spørsmålet blir da: Hvorfor i all verden skal man ta imot Jesus hvis man ikke tror på budskapet hans? Hva skal vi frelses fra, om ikke helvete?


Kommentarer

Kommentar

  1. Tor Hjalmar Johannessen avatar
    Tor Hjalmar Johannessen

    Under VM-fotballkampene ble det ved kampslutt vist et diagram som illustrerte når og hvor mye det ene eller andre laget hadde hatt ballen.
    Det samme kunne vært gjort for Helveteslæren.
    Altså: hvor mye og hvordan den poengteres innen kristendommen i løpet av 2000 år.
    Katolisismen har rett nok byttet ut helvetet med skjærsild, så den får inngå.
    Speielt tiden siden Luther, som svingte i hytt og pine med sine svovelprekener med trusler om straff og helvete, noe som fyrte opp under en tid hvor man så djevler og hekser overalt (Luther så dem også i egen kirke). Også skrikerunger og vanskapte barn var djevelbesatt, og burde drepes, i følge reformatoren.
    Med fremvekst av kunnskap og øket tvil om kirkens «sannheter» i mye og mangt, så er Helvete blitt mindre å mindre populært å snakke om. Noen vil si at den er borte i dagens Norske kirkes prekener. Spesielt siden «Helvetedebatten» mellom Øverland og Hallesby som fikk mange til å våkne opp om hvordan helvetesretorikken virket på folk. Øverland ble blasfemi-tiltalt, som vi vet. I dag vil nok noen mene at han kanskje reddet kirken.
    I Middelalderen spilte ellers troen på skjærsild og helvete en viktig rolle for kirkens økonomi, som økte formidabelt under katastrofer som Svartedauden, så det var god grunn til å puste på helvetes- og skjærsild-flammene.
    Men i dag skaper slikt neppe mynteklang i kisten, og mange (dvs opplyste folk) stiller seg likegyldig til slik lære, noe som også illustreres med synkende besøkstall i kirkene. Så teologien har endret seg, spesielt med hva som vektlegges. Til og med Oslo-biskopen svarte nylig bastant NEI! da hun ble spurt om dåp var nødvendig for frelse. (Luther mente det stikk motsatte).
    Så det virker som hun er det som kan kalles «omlakkert».

    Det hele dreier seg egentlig om markedsføring. Enten via «Gulrot» (kjærlighet/miskunn/frelse/tilgivelse) eller «Pisk» (Helvete/skjærsild/straff/tortur/evige pinsler). Tidssånden avgjør hva som vektlegges på prekestolene.
    For tiden er nok det siste som står øverst på teologiens agenda for prekener.
    Men det kan minnes om at Islam har mer å tilby på gulrot-fronten.
    De som dør i kamp for Islam (dvs. martyrer) kommer direkte (uten å vente på dommedag) til Paradiset, der 72 vakre jomfruer (med mandeløyne !) bare venter….I tillegg får martyrene prompte sin ungdom tilbake, og jomfruene kan tilby mengder av god vin i vakre omgivelser.
    – Et velutstyrt horehus, med andre ord, og lokkende for mange. Spesielt for virile unge menn. Og dessuten der Allah selv står for vielsene.

    Så kristendommen har en lang vei å gå i tenkeboksen for finne en tilsvarende match og lokkeagn.
    (Islam sier riktignok intet om alle svigermødrene til jomfruene som kommer på toppen)
    Straffen i Islam er tilsvarende sterkere, og mer nyansert enn kristendommens skjærsild og helvete:
    Eksempelvis i Islam: Når ilden har brent opp huden på en smertefull måte, byttes den ut med ny hud, slik at smertene kan fortsette i all evighet. Så bare pass deg! Martyrium er å foretrekke.
    PS. En Iransk lege som jobbet under irak-irankrigen fortalte at det var nok av frivillige selvmordsbombere – som bare ønsket å bli martyrer.
    Hjernevasken virket altså ypperlig.
    Hjernevasken innen kristendommen har trolig verre tiden, noe som kanskje også skyldes svekket makt innen kirken i Norge.
    Min spådom (basert på historisk grunnlag): hvis kirken får makt igjen så vil den oppføre seg som Islam – og Helvete får større omtale og oppmerksomhet.
    Den religiøse Gulrot/Pisk-pendelen kan svinge til begge sider, som ballføringen i en fotballkamp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *