Det er sagt at de kristne må vende tilbake til Bergprekenens Jesus… Finnes virkelig ikke noe annet incitament for fred enn Saligprisningene? Her beskriver Jesus hvordan hans disipler og tilhengere skal være i karakter eller holdning OG hvilken belønning de vil få.
«Saligprisningene, som finnes i Matteusevangeliet 5:3-12, er en serie utsagn der Jesus erklærer hvem som er «salige» eller «lykkelige». Hver saligprisning adresserer spesifikke grupper av mennesker med bestemte åndelige egenskaper, og gir løfter om trøst, rettferdighet og arven til Himmelriket«. (kilde: Wikipedia)
Reidar Aasgaard er professor i idehistorie ved Universitetet i Oslo/UiO. Han er utdannet teolog, og har jobbet som prest og sogneprest. Aasgaard har skrevet artikkelen på snl.no.
2. artikkel: Vårt kall til salighet
Humanistisk etikk og livsanskuelse har lykkeligvis en helt annen motivasjon for holdning og handling i vår fellesmenneskelige verden enn personlig belønning (salighet) i det neste liv.
Kristendommens faktiske historie gjennom ca. 1700 år vitner ikke mye om fredstanker. Det er ikke rettferdig fordeling av goder og byrder, rettigheter og ressurser som kjennetegner kirkehistorien. Ydmykhet kan heller ikke sies å være en framtredende dyd eller egenskap. Har kirkene forstått eller misforstått Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene?
Med materialismens ånd eller mammon-dyrkelsen (havesykens avgud i Matteus 6 og Lukas 16) som vi ser utfoldet i nær sagt hele kirkelandskapet, kan man undres hvem «de salige» er… Med de nye slagord – Baby, Bolig, Bil – bekrefter også KrF sin materialistiske (åndsfattige?) kristendom. Verken Bibel, Bekjennelse eller Bistand har fått plass i partiets tredelte bokstavrim. Hva med Børsen?
Generalsekretær og kristendemokrat Erik Lunde er svært fornøyd med at TV-aksjonen 2027 er tildelt Strømmestiftelsen. Han ble for noen år siden omtalt som KrFs ideolog. Det er alltid et spørsmål om det er materielle eller immaterielle verdier som står øverst på listen i kristne bistandsorganisasjoner. Bistand og Bibel går vel hånd i hånd?
Økonomiprofessor og soldat i Frelsesarmeen, Ola Grytten, kan berolige kristne rikinger med at Bibelens syn på rikdom handler om rett forvaltning og prioritering. Hvis kapitalistisk økonomi i haugiansk gründerånd fremmer «Guds rike» skal ingen bekymre seg for frelsen. Dessuten er intet umulig for Gud, som kan frelse den Han vil…
Pastor og leder for kristen organisasjon tiltalt for underslag av millionbeløp
«Kristne kan ikke promotere krig», har Pave Leo XIV nylig uttalt. «En kristen har ingen fiende», skrev prest/prost Trond Bakkevig i Vårt Land for en tid tilbake. Det er den historiske og etiske bevissthet som svikter i katolsk og protestantisk sammenheng. Kirkenes virkningshistorie dokumenterer noe ganske annet enn «menneskeverdets ukrenkelighet».
Dignitatis infinita – menneskets uendelige verdighet ifølge Kirken
Årtusens fiendebilder, erobring og krigføring med teologisk legitimering kamufleres i svevende høystemt retorikk. Misjon og kristning (sivilisering?) «pakkes inn» i fattigdomsbekjempelse, samfunnsbygging, sosial rettferdighet og likestilling…
Konseptet «hellig krig» er i hovedsak religiøst betinget, også et retorisk verktøy for å legitimere krigføring og mobilisere støtte. Vi ser i våre dager at «hellig krig» søkes isolert og parkert til ekstremistiske grupper – eller til Trump og Putin? Men korsfarer-mentaliteten, kampmotivet og krigsretorikken, kommer i mange varianter; hard eller myk makt?
Som det er sagt: I dag er begrepet hellig krig ofte assosiert med ekstremistiske grupper som hevder å utføre en hellig plikt. Mange mener imidlertid at slike grupper misforstår sin egen religion.
Hvem eller hva i Kirkens skriftgrunnlag, faktisk historie og teologier kan betegnes: ekstremisme? Hvordan det skilles mellom sann eller falsk religion, sann eller falsk «gudsrelasjon», sann eller falsk åpenbaring, vet kanskje bare Kirkens yppersteprester og de skriftlærde. De vet hva deres Gud vil – og trenger.
Den kristne Gud er en mannsperson med vilje, tanker, følelser og lidenskaper. Også med et sterkt behov for å bli elsket (tilbedt?) av sine barn eller skapninger. Slik sett er Han svært så menneskelig. Bibelens og/eller Kirkens Gud har handlet ikke bare i «fortellinger», men i faktisk historie – etter en bestemt plan. Hvorvidt Kirkens treenige Gud har åpenbart en ny og mer human «frelsesplan» strides ekspertisen om.
Jeg er ikke kjent med at det pågår direkte forhandlinger med den allestedsnærværende «levende Gud», men vi forstår at noen kirker og teologer nå trenger en mer fredelig og dialogvennlig Gud. Ja, også slik kan Gud utnyttes.
«Slepp Gud fri » var den eiendommelige tittel i Vårt Lands daglige andakt 15.06.2026. (Bibelordet: Salmene 107, 1-14). Vi kunne heller spørre: lever sogneprestens Gud i Kirkens (dogmatiske) fangenskap? Kan hun selv, som ordinert prest, slippe «Gud fri» fra den såkalte Trosbekjennelsen? Hvor ble det av den eksklusive «Jesus Kristus»: Sønnen?
Jeg siterer sogneprest Marita Bjørke Ådland i VL: Gud er fridom. Gud er nærvær i alt. Gud er kjærleik. Gud er nåde. Gud er…. Gud treng ikkje at vi som kristne gjer Gud eksklusiv og seier at den måten å ha eit gudsforhold på, ikkje er god nok. For Gud er i alt, Gud har pusta liv i alt, Gud er nær, Gud er her.
Paulus skriver i Galaterbrevet 2,20: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men KRISTUS LEVER I MEG, og det liv jeg nå lever i kjødet (legemet), det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg».
Fred, rettferdighet og frihet «i Kristus»?
Hvem er venn og fiende i «Det hellige land»? Oldtidsprofetene Moses og Abraham, Jesus og Muhammad er sentrale skikkelser i maktkampene som stadig pågår i denne ulykksalige region. De er på ingen måte sidestilt eller likestilt i den kristne religion.
Kampen om arven har ikke tatt slutt. Hvem har misforstått eller misbrukt religionen? Spørsmål om eiendomsretten til både landet OG til «Bibelen» står fortsatt på dagsorden. Religion og politikk er dypt sammenvevet.
Den katolske middelalderens korstog til Det hellige land (og Jerusalem) gjennom et par århundrer hadde disse grunner, ifølge Wikipedia:
a) Man ville befri Det hellige land fra de vantro muhammedanere.
b) Man ville sikre handelsrutene, herunder Silkeveien til Østen.
c) Man ønsket å misjonere og kanskje samtidig vinne nytt land.
De ni største korstogene: Korsfarerne kjempet i 200 år
Endetid, domsprofetier, «landløfter» og messianske forestillinger styrer fortsatt kristenhetens besettelse for Israel/Palestina. Åpent eller tilslørt spiller «Israel» og jøder en sentral rolle i kristendommens selsomme eskatologi : de siste tider i Frelseshistorien.
Den norske kirke, evangelisk-luthersk, har sin søsterkirke m/biskop i Jordan og Det hellige land. En av dem er presentert slik: «Munib Younan er biskopen av den evangeliske lutherske kirken i Jordan og Det hellige land (ELCJHL). Han er kjent for sin sterke tro og ledelse innen det arabiske kristne Samfunnet». (I sju år var Younan president i Det Lutherske Verdensforbund/LVF).
Den ukjente biskopen som ble pavens likemann
Samlet i håp og ansvar på Det lutherske verdensforbunds rådsmøte i Genève
Den kristne religion og kirke har bygget opp et enormt globalt maktapparat, nettverk, bl.a. med nåværende preses Olav Fykse Tveit i førerstolen. Han ble i 2009 valgt til generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, som omfatter 350 kirker med en samlet medlemsmasse på omtrent en halv milliard mennesker i 110 land verden over.
En palestinsk prest fra Vestbredden gjestet nylig Bøler menighet i Oslo. I Klassekampens to-siders intervju 3. juni siteres han slik: «Som kristen må jeg gjøre som Jesus. Han sto opp mot imperiet og talte sannhet til makta «. (Tittel: Ropet fra Jesu fødeby).
At Jesus sto opp mot imperiet (det romerske keiserdømme?) er det lite skriftbelegg for. Det var nok heller sine landsmenn og nærmeste neste, «fariseerne og de skriftlærde», han gjorde til fiender. Vi ser igjen og igjen at den arme Jesus kan brukes eller misbrukes for alle tenkelige behov og formål, også som maktkritiker og politisk revolusjonær. Det er vanlig å hevde at Jesus snudde opp-ned på alle verdier… Men han var «revolusjonær» bare i eskatologisk-apokalyptisk mening.
Ingen andre konflikter eller kriser i verden vekker tilsvarende emosjonelle og religiøse lidenskaper hos bl.a. kristensosialister (Palestinavenner) og kristensionister (Israelvenner). Også innenfor akademiske kretser. I dualismens enkle enten-eller skjema blir nyanser brysomme. Jesu ord lyder i bakgrunnen: «Den som er ikke er med meg, er mot meg» (Lukas 11:23).
Israelvenner sier «Herre, Herre», men gjør ikke det Fredsfyrsten sier
Fredsfyrsten sier også dette: «Min fred gir jeg dere, ikke den som verden gir» (Joh. 14:27). Hvilken «fred» var det Jesus her talte om? Ganske opplagt ikke mellomfolkelig fred i hans lille verden. Kanskje en indre «Gudsfred»; frelsesvisshet? Det er heller intet fredsbudskap Jesus forkynner i Matteus 10:34:
«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender».
Jesus både avviste og forlot selv sin kjødelige familie til fordel for sekten: disippel-fellesskapet. Også i våre hjemlige omgivelser – trossamfunn – settes «skille» innad i familier. Kristen misjonsvirksomhet på kontinentene har forvoldt familietragedier, brudd og hjemløshet.
Ufreden blant kristne trossøsken i dag, nasjonalt og globalt, viser med all tydelighet at «Kirkens hus» (med de mange rom?) er i strid med seg selv. Er det kulturkrig, troskrise eller identitetskriser som slår inn i kirkesamfunnene?
Hvem vil slippe først eller sist inn gjennom den trange himmelporten? Den felles Kristustroen har ennå ikke brakt «husfred», heller ikke Pinseånden/Sannhetens ånd (DHÅ).
I Aftenbladets daglige andaktsspalte 25. Juni 2026 (Dagens ord: Spinndoktor) skriver presten Sigve Ims følgende: «Jesus har aldri hatt bruk for spinndoktor. Snarere er det tydelig gjennom hele Bibelen, og aller mest i møte med Jesus, at han er selve sannheten… Når Jesus lover oss Den Hellige Ånd påpeker han nettopp at Ånden er Sannhetens Ånd (Joh. 15:26). I vårt tid florerer konspirasjonsteorier og halvsannheter… Godt da å møte Han som personifiserer Sannheten, Jesus Kristus».
Midtøsten: alle konflikters mor?
Blir det noen gang fred mellom «Abrahams barn»? Den særlige kristne/kristologiske bibeltolkning gir lite fredshåp. Den hebraiske bibel (Tanakh) er jødedommens skriftsamling! Men det er kristne teologer og geistlige som styrer lesning og tolkning av Det gamle testamente (GT), slik de har gjort fra oldkirkens tid.
Med den allegoriske tolkningsmetode leste kirkefedrene hele Det gamle testamente som et rent kristent dokument. (eks. Origenes og erstatningsteologien). Kan vi kalle det religionshistoriens største RAN?
Denne skriftsamling anses som et tilbakelagt stadium, eller bare en trapp opp mot den fullendte kristendom: Det nye testamente og Den nye pakt. Derfor ser man egne utgaver av NT, men ikke av GT. Kristen teologi tilsier at sistnevnte bare kan forstås i lys av førstnevnte, med Kristologien som tolkningsnøkkel. Det var vel også Martin Luthers oppfatning.
Abrahams barn, bibeltolkning og evangeliets universalitet
At Jødedommen ikke er viet et eget kapittel i et læreverk for religionsundervisning i videregående skole (vg3), som de fire andre verdensreligioner, er ikke overraskende. Århundrers kirkelig religionsforakt og nedvurdering viser igjen sitt grimme ansikt. Det kan reises spørsmål vedr. forlagets og lærebokforfatternes habilitet og objektivitet. («Religion og etikk», Aschehoug 2022).
Det er etter mitt syn ganske åpenbart at kirke-kristne teologer og gammeltestamentlige teologiprofessorer strever hardt med å komme på offensiven i forsøket på å bryte opp eller mildne kirkehistoriens harde retorikk mot jødedommen: religion, etikk og skriftsamling. Det kan ikke nytte når kristen forkynnelse, (professoral) skriftutlegning og misjon fastholder skillet, kontrastbildene: Mørke – Lys, Lov – Evangelium, Gammel – Ny pakt…
I den såkalte Trosbekjennelsen (Apostolicum) som hver søndag framsies i den kirkelige liturgi, skal Jesus/Kristus komme igjen for å dømme levende og døde… For hva? For ulydighet, vantro og gudløshet? Uten kirkelærens postulater om Gjenkomst og Dom, med fortapelsens realitet eller mulighet, var det vel ingen grunn til misjonering blant jøder, muslimer og andre folkeslag?
Såkalt dialogteologi har kommet inn i nyere misjonsstrategier. Skal det bety: dialog «i Kristus»? Med Kristus på herskertronen, verdens eneste Frelser og Dommer, er ingen likeverdig dialog mulig. Kirken, dens biskoper og teologer har i århundrer ført sine enetaler: monologen ! Gjentakelsens monotoni gjenlyder også i dag.
Så vidt jeg vet har ikke Jesus selv i evangelieskriftene framhevet ordet/begrepet «dialog». Desto mer absurd når Sokrates og Jesus søkes sidestilt i filosofihistorien, bl.a. av en filosofiprofessor ved UiA: Einar Duenger Bøhn. Den ene sier: Kjenn deg selv. Den andre sier: Fornekt deg selv. Sokrates fremmet ikke straffetrusler mot sine samtalepartnere, slik Jesus gjorde det.
Sokrates’ forsvarstale | Plato
For de mange kirkesamfunn – ortodokse, katolske og protestantiske – i Midtøstens urolige region er Fødselskirken (Betlehem) og Gravkirken (Jerusalem) av vital betydning; valfartssteder for millioner pilegrimer hvert år.
Forvaltning av Gravkirken har en høyst eiendommelig historie og organisering. Den er oppdelt i avgrensede ansvarsområder mellom seks kirkesamfunn. Disse vokterne av Gravkirken har internt hatt store samarbeidsproblemer – og en merkelig form for «dialog».
Stigen har stått på samme sted i 300 år
Alle de store høytider i kirkeårets kalender utgår fra Israel/Palestina. Også Pinsen, kalt: Kirkens fødselsdag. Jerusalem, Den hellige by, er også det «historiske» stedet for Jesu (Kristi) himmelfart. Her på Oljeberget står den luthersk-protestantiske Himmelfartskirken.
Kristne mener eller tror at når Jesus Kristus – den sanne lovede Messias? – kommer igjen, skal han etablere et evig, overjordisk kongedømme i «det nye Jerusalem» (jfr. Joh.åp.). Det skal visstnok være et fredsrike, men først etter at dommen og straffen er fullbyrdet og alle fiender nedkjempet. Med eller uten sverd?
Det kan tilføyes at Norge (inntil evakuering) har hatt om lag 60 soldater stasjonert i Jordan og Irak. Hvor mange norske og vestlige NGO i regionen? Alskens «barmhjertige samaritanere» innenfor diplomati, bistandsindustri og misjonsorganisasjoner har gjennom tiårene mottatt ufattelige milliarder fra UD/Norad. For en stor del uten tilstrekkelig kontroll og evaluering.
Noen vil kanskje være enig i at «fredsnasjonen» Norge, til dels både partisk og korrupt, burde holde seg unna krigen(e) i Midtøsten. Det ser ut til at norsk våpeneksport, som også Oljefondet, opererer i etiske gråsoner. Våpenindustrien er i stor vekst, og den trenger alltid fiendebilder. (Krigen kommer i 2029, er det nylig sagt fra norsk forsvarshold).
Når olje- og gassprisene går opp i krigstid, vet vi hvordan Norge profiterer. At økte drivstoffavgifter skapte nær regjeringskrise, forteller kanskje noe om verdiprioriteringer i det norske oljelandet. Iran-krigen har avslørt at oljetankskipenes frie ferdsel i Hormuzstredet verdsettes høyere enn iranernes kamp for demokrati og menneskerettigheter.
Aktørene kan ha noe ulike motiver og interesser for regimeendring i det shia-muslimske Iran, men et kynisk politisk maktspill i regionen lar seg vanskelig skjule. Egeninteressen, for en stor del strategisk og økonomisk motivert, trumfer solidariteten. Det lar seg heller ikke skjule at religionskampen er en vesentlig faktor.
PRIO og Nobelinstituttet
Fra PRIO ble det fremmet forslag om hvordan Norges krigsinntekter kan brukes i fredens tjeneste. PRIO-forsker (etiker?) Henrik Syse bærer mange «hatter» og inngår i ulike apologetiske allianser.
PRIO-forskere: Norsk oljerikdom øker ansvaret for fred
Olavsarven som binder Sarpsborg, Kongo og kirkene sammen
Kristen tro forsvarer likeverd
Kristian Berg Harpviken, nåværende direktør i Nobelinstituttet og sekretær i Nobelkomiteen, kom fra PRIO hvor han ble direktør i 2009. Igjen: det vakte noe oppsikt at Harpviken i 2014 nominerte pave Frans til Nobels fredspris. For hva? (KrF leder Ulstein nominerte samme pave til fredsprisen 2024).
Donald Trump figurerer igjen på årets nominasjonsliste. Kanskje også «fredspaven» Leo XIV? Fra mitt hjørne mener jeg ingen av disse to maktpersoner og statsledere på den felles kirke-kristne arena fortjener en fredspris.
Habilitet og mulige interessekonflikter har også rammet Nobelkomiteen. Med den skandaliserte Thorbjørn Jagland (Ap) er Nobelkomiteens uavhengighet, renomme og troverdighet satt på spissen. Jagland var også styreleder i Kjell Magne Bondeviks «fredssenter» (stiftet 2006). Han gikk av som styreleder i 2010 og ble etterfulgt av Tove Strand Gerhardsen (Ap).
Fra UD/Norad fikk senteret titalls millioner de første årene. Men velviljen tok slutt, også støttespillere/donorer fra næringslivet trakk seg ut. Bl.a. dårlig økonomi og underslag førte til at Oslosenteret flyttet sin virksomhet til Nairobi/Kenya.
Kanskje var det finansieringsproblemer som førte til en viss sporadisk mailkontakt og møter mellom Kjell Magne Bondevik og Jeffrey Epstein. Hva man enn kan si om Dagbladets ukeblad-journalistikk, avdekket avisen kritikkverdige forhold og tilknytninger ved Oslosenteret i 2021. (Vårt Land har fattet ny interesse for saken).
Den høyst tvetydige samfunnsforsker, Asle Toje, er tidligere forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt, nå nestleder i Nobelkomiteen. Som kjent er han også aktiv i Messiaskirken. Først etter press utenfra har Nobelkomiteen åpnet for innsyn i det interne «hemmelige» register/arkiv over medlemmenes mulige bindinger til eksterne oppdragsgivere, betalt og ubetalt.
Intensjonene i Alfred Nobels testamente har sklidd så langt ut at en intern og ekstern opprydning synes nødvendig; organisatorisk, sammensetning, kontrollmekanismer, partipolitiske bindinger, etiske retningslinjer… Noen vet at kritikk mot Nobelkomiteen gjennom mange år har vært fremsatt av jurist og fredsaktivist: Fredrik F. Heffermehl (død 2023).
Det er å håpe at Nobelkomiteen tar til seg rådene fra Göran Knut Hansson, med 25 års erfaring fra Nobelinstituttet i Sverige.
Det bør opprettes en Nobelforsamling for å styrke Nobelkomiteens arbeid
Nobelkomiteen kommer med nytt etisk regelverk
Noen tidligere statsråder har hatt toppjobber i FN-systemet. Det gjelder bl.a. Hilde Frafjord Johansen (KrF), Erik Solheim (SV) og Grete Faremo (Ap). Ansvarsområder: fred, miljø og utvikling… Deres «sorti» har vært lite ærerik. Verdt å nevne er også Jan Egelands politiske, diplomatiske og humanitære karriere.
«Egeland har vært FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelp, direktør i Human Rights Watch Europe, statssekretær for Arbeiderpartiet, generalsekretær i Norges Røde Kors og direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han er professor II ved Universitetet i Stavanger». (kilde: norsk Wikipedia).
Det kan nevnes at teolog og UD-diplomat, Tor Wennesland, i noen år har vært FN’s spesialutsending til Midtøsten. Se Klassekampens portrettintervju 28. mars, med den underlige tittel: «Et liv blant luringer» (han er kanskje en luring selv?)
Den svært sammensatte bistandsindustrien har også «lik i lasten», om det gjelder korrupsjon eller overgrep (unge kvinner lokalt er særlig utsatt). Vi vet ellers at vestlige bistandsarbeidere materielt sett lever godt og beskyttet i mottakerlandene. Topplederne har sikret seg god lønn.
Kirkens Nødhjelp, Grov korrupsjon
Leger Uten Grenser sparker 18 ansatte etter overgrepsanklager
Den norske kirke: lære, institusjon og samfunnsmakt
«Ved reformasjonen i 1536–1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Eidsvoll grunnloven av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt Storting og regjering». (kilde: Wikipedia)
Forholdet mellom stat og kirke – en utvikling over 1000 år
Hvor var de katolske fredspaver og lutherske fredsbiskoper i Reformasjonens konfliktfylte århundrer? I Danmark-Norge ble katolske biskoper avsatt og lutherske biskoper ble statlige og kongelige embetsmenn. Selv ikke med sine ny-testamentlige troshelter, hhv. apostlene Peter og Paulus, fant de «enhet i Kristus», eller «i Ånden». Den såkalte religionsfreden i Augsburg 1555 var ikke mye verdt.
Trettiårskrigen: Hellig krig herjet Europa
I Reformasjonskampens hete, med kjetteranklager og bannlysninger, søkte Luther beskyttelse fra pavekirken hos kurfyrsten av Sachsen: Fredrik III (også kalt Fredrik den vise). Ikke uten grunn er det sagt at Luther erstattet Paven med Fyrsten; en autoritet med en annen.
Den protestantiske reformasjon ble besvart med den katolske motreformasjon på 1500-tallet: «Bevegelsens hovedmål var å bekjempe spredningen av protestantismen, styrke kirkens autoritet og gjenopprette den katolske troen».
Først så sent som i 2012 ble Statens kirke (delvis) avviklet og erstattet med «folkets kirke». Eller: nasjonens kirke? Med Stortingsflertallet ble Den norske kirke en lovfestet landsdekkende «folkekirke», understøttet av Staten. Påfallende er at uten det statlige og politiske «formynderskap», som kanskje holdt de stridende kirkefraksjoner på plass, bryter de latente (teologiske) konflikter løs – igjen!
Konge og kongehus står konstitusjonelt som beskytter av kirkeinstitusjonen. (Også kongenavnene signaliserer tradisjonens makt). Progressivt eller reaksjonært? Kristningsjubileene viser klart nok hvordan kristendommen og kristenarven virker konserverende på kulturen.
Avisen Vårt Land har gjennomført sin egen undersøkelse om aktive kirkegjengeres partipolitiske sympatier. Den viser en klar konservativ dreining, også betydelig støtte til FrP. En tilsvarende undersøkelse blant prester og biskoper i Den norske kirke kunne være av interesse. Kanskje også blant redaktører/journalister i kristelige medier.
Denne sommer, 2026, er det trosheltene i norsk frikirkelighet som presenteres på lederplass i Vårt Land (her kalt: helgener). «Karismatikk for alle» heter Tarjei Giljes første innslag mandag 22. Juni.
I påfølgende kommentarspalte (sommergjesten) har Bjørgvins biskop, Ragnhild Jepsen, en artikkel om den kristne dåpen, som hun betegner slik: «… provoserande demokratisk…lik for alle, utan krav om kvalifikasjonar, prestasjonar, forteneste eller intellekt«.
Dåpen gjør oss myndige, skriver Bjørgvin biskop Ragnhild Jepsen
Spebarnsdåp kan ikke kalles verken demokratisk eller myndiggjørende når verken samtykke, selvbevissthet eller valgfrihet fra den døpte er involvert i den hellige handling ved døpefonten. I norsk lov (trossamfunnsloven) er den religiøse myndighetsalder satt til 15 år. Det gjelder både innmelding og utmelding.
Dåpssakramentet har i århundrer satt skille og skapt fiendskap mellom kirker og menigheter. Skillet mellom døpte og udøpte er stadig en teologisk «nøtt» i den såkalte Folkekirke. Forøvrig er Den norske kirke i lovverket gjennomregulert ned til de minste detaljer.
rundskriv nr 3 2022 veiledning om enkelte spørsmål vedrørende dåp.pdf
Den norske kirke har særlig siste århundre tilpasset og justert teologien skiftende samfunnsendringer og folkeopinion, men bekjennelsesgrunnlaget – ideologien? – står urokkelig fast.
Den dømmende og straffende «Gud» består! Ulikeverd/ulikhet i Himmelriket vil man nødig snakke høyt om. Jesu lignelser om gjestebud og bryllupsfest, som bilde/modell for «Guds rike», er alt annet enn inkluderende. Det hellige nattverdsmåltidet i Kirkens høymesse har vært (og er?) for verdige og utvalgte.
Jesus og/eller Kristus?
Den norske kirke, evangelisk-luthersk, framstiller seg gjerne som garantist for gode samfunnsverdier: kontinuitet og stabilitet, tilhørighet og fellesskap. Nye teologiske teorier utformes. Jesus fra Nazaret, eskatolog og dualist, hadde ingen interesse for kultur- og samfunnsbygging, men det har kanskje «den oppstandne» Kristus..?
En prostiprest i Vårt Lands andaktsspalte (Ettertanke 10. juni) lanserte ordet: «utvidingsteologi». Bibelordet: Ap.gj. 13, 44-47. Hun avslutter slik:
Strengt tatt er det Kristus som er den utvalde. Det er i Han at alle vi andre er utvalde. Sentralt i Paulus sine brev er nettopp dette: Kristus er like nødvendig for alle. Og Kristus er like tilgjengeleg for alle.
Paulus ord i Galaterne 2,19-20 er et yndet bibelvers: Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg…
Kristus i meg, og jeg i Kristus, skrev en pastor og forkynner ganske nylig. Også Helge Hognestads teologi knytter seg til Kristus-ånden eller Kristus-figuren hos Paulus, som angivelig representerer et høyere eller dypere (åndelig) bevissthetsnivå i menneskelig utvikling.
Vi er på vei inn i en tid, en ny æon, hvor menneskene kan åpne seg for det Carl Gustav Jung kalte «Selvet» eller «Selvets virkelighet», eller det Jesus kalte «gudsriket inni» og som Paulus kalte «Kristus i meg».
Kristendom mot en ny æon | Helge Hognestad
Jeg er ikke så sikker på at «tvangstankenes tid» er over med Paulus teologi og/eller «åndelige erfaring». Han møtte (og hørte) den oppstandne Kristus på veien til Damaskus… Oppstandelsen er selve kjernedogmet i kristendommen!
Et kapittel i Kristjansson-Marhaugs bok og bibelguide har den snedige tittelen: Vi er alle én i Jesus Kristus. Ganske oppsiktsvekkende, om ikke også avslørende, er kapitlene: Trosbekjennelse. Er det oldtidspersonen Jesus fra Nazaret og/eller den oppstandne Kristus forfatterne bekjenner «tro på»?
I den såkalt liberale og kristen-sosialistiske teologi er Paulus og hans «elev» Lukas de store apostler. Den (katolske) latin-amerikanske «frigjøringsteologien» fra 1960-årene har sine representanter ved de teologiske læresteder, fremst ved TF. Sjelens frelse ble til sosial-politisk frigjøring, med Jesus/Kristus og Jomfru Maria (Sønnen og Moderen) som de fattige og undertryktes forsvarer.
Sverre Norborg utga i 1968 på Cappelen Forlag boken «Jesus fra Nasaret og verdensrevolusjonen». Siste kapittel (IV) heter: Kristusbudskapets aktualisering i verdens kaos.
Sverre Norborg – prest, forfatter og filosof
Denne teologien har hatt et særlig nedslagsfelt i Latin-Amerika og Afrika. Nær 60 år senere kan vi spørre hvor det ble av verdensrevolusjonen og Kristuskraften. Hvilket Kristusbudskap skal nå redde verdens kaos?
Spørsmålet Andreas Edwien stilte i 1951 står ubesvart: Hvem – eller hva – er «Kristus»?
Hvor står den protestantiske kirke?
Jesus i nye klær. Streiftog i liberal teologi
Med kontekstuell teologi og kristologiske briller kan selv de vanskeligste bibeltekster tolkes i ønsket eller tidsaktuell retning. Prester, teologer og apologeter finner det de leter etter. Kanskje ved å «lese mellom linjene», med Åndens lys og Troens øye?
Dobbeltrollene i Vårt Land og NRK kommer igjen til syne når VLs sjefredaktør, Bjørn Kristoffer Bore, holder morgenandakten i NRK uke 22. Journalistikk og forkynnelse glir sammen. For balansens skyld burde vel også sjefredaktør i den konkurrerende avisen Dagen få slippe til i morgenandakten?
(Det kan nevnes at Frelsesarmeen på Ensjø er blant NRKs utvalgte menigheter til søndagsgudstjenester 2026)
Fra Dagen hoppet Tarjei Møller Gilje til stilling som redaksjonssjef i Vårt Land. Han er også andaktsholder i den daglige spalten: Ettertanke. Andakten 30. mai har tittelen: Jesu garderobeprat. Bibeltekst: Johannes 14, 28-31.
Predikant Gilje innleder slik: «Garderobeprat er en egen sjanger. Da er man sammen om en felles oppgave, og kan legge til grunn at de involverte kjenner sin rolle og den felles kampplanen. Hos Jesus foregår garderobepraten annerledes enn hos dem som trener håndball- eller fotballlag».
I Lukas 17:1-3 advarer Jesus disiplene mot forførelser og forførere (forføreren): … Det ville vært bedre for ham om en kvernstein ble hengt rundt halsen hans, og han ble kastet i havet, enn at han skulle forføre en av disse små. Ta dere i vare!
Debattleder i Vårt Land, Kristine Banggren Gripsgård, har dette besynderlige essay i avisen 23.05.2026.
Kristne verdier og fotballverdier
Skjønt kongehuset er i krise, kan vi regne med at institusjonen har høy oppslutning blant kirkegjengere og i DnKs ledelse. Kongen glimret med sitt fravær ved Tor Magne Nesviks bispeinnvielse i Stavanger domkirke 22. mai. Andre prominente gjester, lokalt og regionalt, var sikkert invitert. En lokal Ap-politiker erklærte at hun hadde meldt seg inn i Den norske kirke etter bispeutnevnelsen.
Dagen etter presenterte kong Harald de norske spillerne til fotball-VM; som vel tegner til en større nasjonal (samlende?) begivenhet enn en bispeinnvielse. Kongen og Stavanger-biskopen ville nok hatt mye å snakke om.
Presteskapet vet hva Gud liker; Han trenger kanskje litt adspredelse og underholdning i sin ensomme majestet? Noen kan også fortelle hva Jesus ville sagt om fotball… I kristelige medier ser vi at også fotballbanen kan tjene nytte som misjonsmark.
Fotballens nye troshelter – Agenda 316
VM 2026 – Prest Jacob Breda Austad skriver om hvordan kristne fotballspillere snakker om Jesus
En rekke av spillerne som deltar i fotball-VM vender seg til Gud i bønn og takksigelser
Om mulige «Gudserstatninger» kan leses i teologen Magne Lerøs tidsskrift: Samtiden 3/2026. Nå er ikke person- og heltedyrkelsen kommet så langt at målscorer Erling Braut Haaland er erklært «overmenneskelig», men det er vel ikke så langt unna. Med sin stjernestatus, rikdom og luksus, sprader han omkring også som et moteikon (stilikon). Jeg vet ikke om guttefotballen streber etter en luksusveske til 400 000 norske kroner…
Fotballfeberen har nådd inn i Kirke, Kongehus, Stortinget og Medier. «Alt for Norge», heter NRKs VM-sang. Vi som ikke lider av fotballsyken eller fotballrusen kan bare betrakte dette sirkus eller massehysteri fra sidelinjen. Det er påfallende likheter med religiøs vekkelse og ekstase. Kirkebenker blir til fotballtribune, kunne man lese i et oppslag.
Vår kristne statsminister ville ha døgnåpen alkoholservering, og Støre reiste angivelig ens ærend til Boston for å møte supporter Rune «Tribune» Eikeland. Jeg siterer Aftenpostens kommentator: «Støre la også ut video av at han «lærte» å ro slik norske fotballsupportere for tiden gjør på tribunen. Og på T-banen. Og på gater. Og hvor som helst». Ja, sist også blant folkevalgte i Stortingssalen.
«Norge kom til VM med håp. I natt fikk en hel fotballnasjon virkelig grunn til å tro. «Alt for Norge» runger over MetLife Stadium før de norske spillerne setter seg ned på banen for å ro. Kaptein Martin Ødegaard leder an, og bildene kommer til å bli historiske. Når laget klappes av banen til tonene av «Henda mot himmelen» står noen av supporterne med tårer i øynene. Andre hopper opp og ned i euforisk glede…». (Frode Hansen, Nettavisen 23.06.2026) .
At landslaget lar seg avbilde som vikinger, passer godt inn i det nasjonale/nasjonalistiske selvbildet: selvgodheten? Ja, til og med hårsveisen til de norske spillerne er unik, ifølge et oppslag i Aftenposten.
Blant vikingenes (maskuline) verdier sto æreskulturen og krigeridealet sterkt. Juni måned er ikke bare måneden for Pride-feiring, VM-fotball (2026), men også for krigerkongen Olav «den hellige» (jfr. Olsok). Juni er Jesu hjerte-måned, sies det i katolsk sammenheng.
Olav den Hellige – Norges evige konge og martyr for Kristus
PROGRAMMET FOR OLSOKDAGENE 2026 ER KLART!
Fra sexfiksering – til politisk teologi?
Lærespørsmålene omkring seksualitet, kjønn og samliv har vært de dominerende «saker» eller «verdier» gjennom mange tiår i kirkesamfunnene. Og stadig tilbakevendende. De store drama som utspiller seg, også i frikirkene, kan tyde på at seksualmoralen, restriktiv eller grenseløs, handler om eksistensielle kriser.
Det er ganske underlig. Er Kirkens treenige Gud like sexfiksert og smålig som hans forvaltere? Hvis Jesus fra Nazaret «lever», virker og lar seg møte utenfor Skriften 2000 år etter sin korsdød, skulle han vel ha ryddet opp i det etisk-moralske anarki som råder i hans menigheter?
Hvilken «Jesus» vinner Pride-kampen? Blir det kjønnskamp i Himmelriket?
Et søk på «Jesus Kristus» i Nasjonalbibliotekets digitale arkiv gir hundrevis av treff, vel og merke norsk og oversatt litteratur. Man kan trygt si at Kristusarven, i fortid og nåtid, har gjort seg sterkt gjeldende i kulturen. Ellers nevner jeg nedenfor noen bøker som bl.a. omhandler personlige møter med Jesus og/eller Kristus.
«Vi har møtt ham: kjente menn om Kristus», 1966.
«Mestermøter. 100 opplevelser av Jesus fra Nasaret», 2006.
«Vi møtte Jesus – og hvordan angår det andre?», 2018.
«Jesus i dag» (kommende bok 2026)
Kirkelærere (troslærere) finner som regel teologiske begrunnelser for politiske og sosial-etiske vendinger. Hva som er sentrum og periferi i «evangeliet» er det delte meninger om i kirkefamilien. Det krever sin forklaring at «Gud» synes å skifte mening etter konfesjonelle grenser. (I land etter land hvor kirkene får politisk makt, kommer reguleringer inn i lovgivning).
I våre gjennomsiktige samfunn avsløres fysisk og psykisk (åndelig?) maktmisbruk, svindel, hykleri og dobbeltliv i et omfang vi vel aldri har sett før. Igjen: makt, sex og pengebegjær synes å være uimotståelige fristelser. Det moralske havari slår jevnlig mot oss i de kristelige medier.
Sølibatets/kyskhetens velsignelser i Den katolske kirke har ikke forhindret presteskapets seksuelle overgrep, fortrinnsvis mot forsvarsløse mindreårige. Ingen paver beskyttet dem. Om de visste, lukket de øyne og ører. (I noe mindre skala har en rekke protestantiske kirkesamfunn lignende overgrepshistorier). Nåden «i Kristus» kan utslette de fleste synder eller forbrytelser, men det tærer hardt på kirkenes økonomi når erstatninger i milliardklassen utbetales til ofrene.
I Den norske kirke, med sitt «skinndemokrati», synes tilslutning til likekjønnet vigsel å være et (uuttalt?) kriterium for Kirkerådets utnevnelse av biskop. Søsterkirken i Sverige, Svenska kyrkan, går nå langt i ekstremisme på denne galeien: konvertering (omskolering?) med motsatt fortegn. Kirkepolitikk har vært – og er – en skummel affære.
Tilbyr terapi til kommende prester som ikke vil vie likekjønnede
Også pave Leo XIV vil styre oppmerksomheten bort fra den stadig mer belastende «sexfikseringen»… Til hva og hvilken sak: politisk teologi/kristendom eller «enhet i Kristus»?
- Enhet og splid i kirken bør ikke kretse rundt seksuelle spørsmål, sa paven på en pressekonferanse på vei hjem fra sin Afrika-turne torsdag. – Jeg mener det er langt større og viktigere saker som rettferdighet og ulikhet som burde prioriteres foran akkurat det spørsmålet, fortsatte Leo…
Paven vil ha mindre sexfiksert kirke
Pave Leo XIV møtte Sarah Mullally i Vatikanet.
At pave Leos første «encyklika» (Magnifica Humanitatis) skal være en guide til sann menneskelighet, tror jeg nok Klassekampens katolske spaltist Eivor A. Oftestad har begrenset støtte for. (KK torsdag 28. mai: «I god tro»). Trusselen i dette pavebrevet er framfor alt: AI/KI. Men en chatbot kan også «mates» med katolsk troslære og tilby åndelig veiledning og prekenhjelp…
Pave Frans utstedte flere «encyklika» i sin regjeringstid (pontificat). I 2015 kom: Laudato Si‘ (= lovet være du). Dette pavebrevet handlet om miljø- og klimakrisen, og det vakte begeistring i vide kretser. Ved en anledning unnlot ikke pave Frans å true verdensledere med Guds dom hvis de sviktet i miljø- og klimasaken. Det er pavekirkens maktspråk!
Totalforklarende teologi søker å innordne i sitt rammeverk – Guds virkelighet? – alle aspekter i menneskelivet. Vår skapte (?) verden sies å tilhøre universets hersker og Herre. Men hvem sitter på tronstolen: Faderen eller Sønnen, den eldre eller den yngre?
Det er helst tyngdepunkt og trusselbilder som veksler i den teologiske diskurs. Samme fenomen ser vi i DnK. «Tverrfaglighet» kalles det i fakultetsteologien. Sentrale nøkkelord: skapelsesteologi og forvalteransvar. Noen teologer vet også hva Jesus ville sagt om klimakrisen…
Professor og Systematisk teolog (filosof?) Marius Timmann Mjaaland v/TF har nylig fått UiOs utdanningspris.
Legg igjen en kommentar