Dag Bredal:

Allahs utvalgte. Med Napoleon Bonaparte til Egypt og Syria.

Frekk Forlag 2020

Denne boken kom jeg over ved et tilfelle. Den viste seg å være både uhyre velskrevet og meget interessant. Men den har gått under radaren ikke bare hos meg. Forfatteren kan fortelle at den ikke er omtalt noe sted! Hvorfor ikke? Dette kan ikke skyldes annet enn elendig markedsføring fra et useriøst forlags side. Jeg kommer tilbake til hva forlaget ellers burde ha gjort.

Napoleon Bonaparte var ingen kristen; han var snarere deist som de fleste i Frankrikes intellektuelle elite sist på 1700-tallet. Men visste du at han faktisk har kalt seg muslim? Det gjorde han gang på gang etter å ha erobret Egypt i 1798, for å bli akseptert av befolkningen. Landets helt ekte muslimer lot seg imidlertid ikke lure. Hør bare:

Frankrike hadde vært i krig eller konflikt med England helt siden England erobret franske kolonier både i Nord-Amerika og India rundt 1760. Dette la noe av grunnlaget for revolusjonen i 1789. England støttet de franske rojalistene i årene som fulgte, og allierte seg med andre europeiske stater før landet gikk til ny krig mot Frankrike i 1792. I 1796 fikk den 26-årige generalen Napoleon Bonaparte kommandoen over en fransk armé som gikk over Alpene og la Nord-Italia under seg. Landet hadde fått en genial hærfører, som var rede for enda større oppgaver.

I januar 1798 ba muslimske opprørere i India om fransk hjelp til å kaste engelskmennene ut av landet. Bonaparte foreslo å okkupere Egypt, for deretter å «sende en styrke på 15.000 mann fra Suez til India for å slutte oss til styrkene til Tippu Sahib [1] og drive bort engelskmennene» skrev han til utenriksministeren.

Lenger enn til Midt-Østen kom han aldri. Men han oppnådde å få kommandoen over 17.000 soldater som i mai forlot havnen i Toulon med hemmelig bestemmelsessted. De erobret Malta før styrken endelig fikk beskjed om at målet var Egypt. Dette var grunnen til at Napoleon, som selv var intellektuell, hadde tatt med seg 167 av Frankrikes fremste intellektuelle; så vel forskere som kunstnere. De skulle undersøke Egypts historie og natur, og skape et moderne samfunn basert på opplysningstidens idealer. Det lyktes bare så noenlunde.

Britenes flåte under ledelse av Horatio Nelson forfulgte den franske flåten gjennom Middelhavet. Det var en kombinasjon av fransk[2] dyktighet og britisk feilbedømmelse som gjorde at Napoleon nådde kysten av Egypt 30. juni uten å bli oppdaget. Deretter startet problemene. Blant dem var hærens uniformer, som var de samme som den hadde brukt i Nord-Italia. I den egyptiske ørkensommeren ble heten uutholdelig. Hester og andre pakkdyr hadde de nesten ikke; alt utstyr måtte bæres. Bredal er også skjønnlitterær forfatter, og evner å skildre marsjen mot Alexandria og Kairo så man nesten kjenner støvet, slitet og heten på kroppen.

Egypt var på papiret en del av det ottomanske imperium under sultanen i Konstantinopel. I praksis var det imidlertid ikke Tyrkias guvernør som hadde makten i landet. Siden 1200-tallet hadde den herskende klassen vært mamelukkene, som var av europeisk herkomst og snakket tyrkisk. Napoleon beseiret dem i to slag i juli, og regnet med at folket ville hilse franskmennene velkommen som befriere. Det skjedde aldri, til tross for proklamasjoner som disse:

I Allahs navn, den milde og barmhjertige. Det er ingen Gud uten Allah. Han har ingen sønn og deler ikke sin makt med noen (…) Fortell deres folk at også jeg er muslim! Var det ikke vi som ødela malteserridderne? Var det ikke vi som nedkjempet paven? Han som pleide å si at det var de kristnes plikt å kjempe mot muslimene? (…)

Fra en proklamasjon til muslimske ledere i Alexandria

Hans majestet sultanen – må Allah til evig tid beskytte hans styre – har bedt oss komme for å bygge opp. Ikke for å rive ned og ødelegge. Egypt skal befris fra de grusomme mamelukkene. (…) Derfor må Egypt ta imot franskmennene som venner.

Fra en kunngjæring utstedt under marsjen mot Kairo

Når Napoleon her påstod at sultanen i Konstantinopel hadde bedt franskmennene komme, var det fordi han regnet med at sultanen ville takke ja til Frankrikes tilbud om å nedkjempe de selvrådige mamelukkene for ham. Problemet var imidlertid at Tyrkia isteden ble presset av England til å erklære Frankrike krig. Det skjedde i september 1798, to måneder etter den franske invasjonen. Nyheten om dette nådde ikke Napoleon før i november.

For Napoleon var religion bare et herskeredskap; det ultimate middel for kontroll av massene. «De religiøse nasjoner er de eneste som det er lett å regjere» hadde han uttalt på vei til Egypt. Men han skjønte at en muslimsk befolkning ikke vil la seg regjere av de vantro. Derfor nøyde han seg ikke med bare å hevde at han selv var muslim. Overalt ble det klistret opp plakater der landets innbyggere kunne lese at franskmennene var muslimer!

Også dette slo feil. Etter hvert måtte Napoleon innse at det var ikke nok at de franske inntrengerne selv påstod noe sånt; Egypts muslimer trengte å høre det fra sin religions lovtolkere, muftiene. En dag fikk disse en direkte forespørsel fra Napoleon: «Kan dere annonsere i moskéene at franskmennene er sanne muslimer, likesom dere selv?» Ikke nok med det: han lovte å bygge verdens største moské. Der ville han selv og hele hans armé tilbe Allah. Og han ønsket å gå enda lenger, og etablere islams verdensherredømme! Påsto han. Han skrev til Egypts embetsmenn at

Jeg håper jeg skal bli i stand til å forene alle vise og utdannede menn i alle land og etablere et enhetlig regime basert på prinsippene i Koranen, som alene er sann og alene kan lede menneskene til lykken.

Al-Azhar -moskéen i Kairo var da som nå sunni-islams maktsenter. Det var av muftiene her at franskmennene måtte godkjennes som muslimer. To ledende franske intellektuelle[3] fikk oppdraget å forhandle med dem – begge var for øvrig ateister. Bredal kaller dem «de minst muslimske av alle franskmenn». De to lovte at franskmennene skulle oppfylle alle islams fem forpliktelser for den enkelte muslim: Bekjenne at «Det er ingen Gud uten Allah, og Muhammed er hans profet», be fem ganger daglig, gi 2,5 % av sitt personlige, årlige overskudd til de fattige, faste under Ramadan samt besøke Mekka.

«Gi oss et signal, så marsjerer vi mot Mekka» sa de franske forhandlerne. Dette var et klart overbud – å reise en eller annen gang i livet er det som kreves. For å hindre et hærtog mot islams helligste by, stilte muftiene nye krav: Franskmennene måtte for det første la seg omskjære, og for det andre slutte å drikke vin!

Dette kom selvsagt ikke på tale. Det hele endte med et kompromiss: Franskmennene skulle fortsatt beskytte islam, muftiene skulle på sin side proklamere at Napoleon Bonaparte var «Guds budbringer og profetens venn».

Allerede midt i august var Napoleons flåtestyrke blitt ødelagt av britene under admiral Nelson. Dermed satt hæren hans fast; forbindelsen til Frankriken var brutt. Senhøstes kom det etterretning om at en tyrkisk hær samlet seg i Syria. Istedenfor å vente på dem i Egypt, valgte Napoleon å marsjere gjennom Sinai og angripe fienden i Palestina. Han vant flere slag, men etter tre måneders felttog måtte han til slutt trekke seg tilbake til Kairo igjen i mai-juni 1799.

Midt i juli kom så melding om at en flåte på hundre britiske og tyrkiske skip truet Alexandria. Tretti tusen tyrkere og mamelukker var allerede blitt satt i land. Napoleon rykket straks nordover med ti tusen mann, og vant nok en stor seier. Tilbake i Kairo holdt han en tordentale til sjeikene:

Har jeg ikke gang på gang fortalt dere at jeg er en sann muslim? At jeg hater de kristne, hvis altre og kors jeg har knust. Har jeg ikke avsverget min tidligere tro? Ville Allah ha gitt meg seier etter seier hvis jeg ikke hadde vært hans utvalgte redskap?

Her skinner desperasjonen igjennom. Uten flåte til hjemreisen var den franske arméen dømt til å gi opp Egypt før eller senere, og for Napoleon personlig gjaldt det å komme seg hjem med æren i behold. Straks det var forholdsvis trygt, dro han tilbake til Frankrike på ett av de få skipene han ennå hadde, i selskap med enkelte utvalgte medarbeidere. I oktober 1799 var han tilbake i Paris, og ble hyllet som Frankrikes redningsmann. At Egypt ville gå tapt, var det få som skjønte. I november tok Napoleon makten i Frankrike.

Hæren han måtte etterlate i Egypt, lot seg imidlertid ikke redde. Den klarte nok en gang å slå tilbake tyrkerne, inntil den til slutt måtte kapitulere for britene i august 1801.

Dag Bredals bok er meget god, for ikke å si glimrende. Men den kunne ha vært enda bedre dersom forlaget hadde gjort jobben sin. Enhver forfatter trenger hjelp fra en redaktør og/eller språkvasker. Det er nemlig nesten umulig å oppdage sine egne feil og mindre gode valg. Jeg skriver av bitter erfaring; selv i fjerde utgave av Guds lille brune oppdager jeg enkelte tastefeil. Og jeg gremmes når det står om et ««apokrypt» evangelium på første side i min bok om Jesus. Vet ikke forfatteren engang at det heter «apokryft»?

Jo, selvsagt. Men det hjelper lite at ordet skrives korrekt senere i boken. I Bredals bok kunne en språkvasker for eksempel ha foreslått å stryke noe på steder som dette:

«Le masque du prophète» (Oversettelse: Profetens maske).

At forfatteren tar med den franske originalteksten mange steder, er utmerket. Men det blir enerverende når han hver eneste gang tar med ordet «oversettelse» i parentesen. Vi skjønner fra første stund at det er oversettelse det dreier seg om.

Hadde det ikke vært for enkelte skjønnhetspletter som dette, ville jeg gitt boken en soleklar sekser på terningen. Dersom vi hadde drevet med terningkast.

[1] Tipû Sahib (1750.1799) var sultan av det indiske landet Mysore, som allerede hadde kjempet tre kriger mot England og nå startet den fjerde og siste. Den endte med at han ble drept. (Navnet Tipû ble i Frankrike romanisert som «Tippu»).

[2] Flåtens sjømilitære leder var admiral Brueys, som tok en omvei via Kreta mens Nelson antok at de ville dra direkte til Alexandria.

[3] Gaspard Monge ( 1746-1818) var en genial matematiker og fysiker. Jean-Lambert Tallien (1767-1820) var en ledende revolusjonær og mannen som med fare for å miste hodet klarte å få avsatt despoten Robespierre. Det er Tallien og slett ikke Napoleon som på mange måter er bokens helt.