Anmelderen var aktiv i SF og SV på 70-tallet

Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug:
Sosialistenes guide til Bibelen

Forlaget Manifest 2026

Promillepartiet AKP er blitt til prosentpartiet Rødt, som er i ferd med å bli dobbelt så store som et SV på rask vei mot sperregrensen. SV har alltid vært kristensosialistenes parti, men selv det kan det bli slutt på nå. For hvem skulle ha trodd at Rødts mest folkelige politiker skulle omfavne kristendommen? Det er fristende å spørre om stadig promille kan ha bidratt, men det er jeg edruelig nok til å avholde meg fra.

Sammen med kona, som også sitter på Stortinget for Rødt, har Mímir Kristjánsson lest Bibelen fra perm til perm. Under konstant bifall fra kristen-Norge, og det ikke bare den mest progressive fløyen. For «det blir større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.» (Lukas 15;7)

Her må det straks avsløres at Mímir er ikke blitt frelst. Helt til slutt bekjenner han at «Jeg klarer fremdeles ikke å tro på Gud.» (s. 154). Men hvordan kan han da innestå for formuleringer som «Guds nåde er universell og for alle» (s. 117)? Og ikke minst følgende (s. 125-6):

I evangeliene finner vi en kime til hele den humanistiske arv med universelle rettigheter. Humanismen viser seg i utsagn som at alle er én i Jesus Kristus, og ønsket om å inkludere alle folkeslag i den kristne lære.

Hva slags humanisme er dette? Her har jeg satt to utropstegn i margen. Jeg ville selvsagt ikke blitt opprørt hvis det var en kristen evangelist som sa noe sånt. Men det er det altså ikke; det er to høyt profilerte politikere som ikke er kristne ̵̶̶ og derfor later som de kan vurdere kristendommen objektivt og utenfra. (Sofie skriver på s. 9: «Jeg vil verken avfeie eller bekjenne meg til kristendommen».)

De to sosialistene har nok misforstått Paulus. men det er de ikke alene om. De siterer Paulus der han skriver de velkjente ord i Galaterbrevet (3;28) at «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Jesus Kristus.» (Side 123). Men dette dreier seg ikke om opphevelse av slaveriet; det dreier seg om at alle kan bli frelst og komme til Himmelen. Slaver også.

Det er mulig forfatterne faktisk har skjønt dette. Men de sier det ikke, isteden kaller de Galaterbrevet 3;28 og Romerbrevets «Gud gjør ikke forskjell på folk» for «læresetninger fra Paulus som overskygger andre, tilsynelatende sneversynte tekststeder». Som følgende? «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer» [1].

Idéen om universelle menneskerettigheter stammer hverken fra Paulus eller Jesus. I min bok JESUS – Hva forskningen sier mens Kirken tier går jeg gjennom samtlige 49 delpunkter i FNs erklæring om menneskerettigheter. Jeg kom til denne konklusjonen: Ut fra evangeliene er det mulig å anta hva Jesus ville ha ment om 22 av de 49 punktene. Jesus var ikke enig i ett eneste av dem! [2]

Bokens helt er selvsagt Jesus. Ham presenterer de, politisk korrekt, på denne måten (s. 44):

Maria, Josef og barnet deres må flykte til Egypt for å unnslippe Herodes. Frelseren blir med andre ord et flyktningbarn, eller det vi i våre dager kaller en mindreårig asylsøker.

Det må være tillatt å påpeke at dette flyktningbarnet kom tilbake til sitt fødeland allerede som småbarn. Ifølge Matteus. Lukas har en helt annen beretning, som vi alle kjenner som juleevangeliet. Hos Matteus er familien imidlertid bosatt i Betlehem når barnet blir født, og flytter til Nasaret først etter hjemkomsten fra Egypt. Begge evangelistene kan ikke ha rett. Enten har ikke Mímir og Sofie skjønt dette, eller de velger å overse det.

Historien om at Herodes «dreper alle guttebarn i landet når han hører at en ny konge er blitt født» (s. 78) er uhistorisk. I realiteten visste ingen av evangelistene noe som helst om Jesu fødsel. Men de trodde han var Messias, og Messias skulle ifølge Skriften fødes i «Davids stad», Betlehem. Da gjaldt det å plassere fødselen der, men Lukas og Matteus kjente ikke til hverandre og fant hver sin løsning (eller bygde på ulike kilder).

Noe annet som blir temmelig misvisende, er når samaritanerne bare omtales som «en annen folkegruppe» (s. 57). Nei, Mímir og Sofie; de var faktisk jøder de også – og dette er hele poenget med lignelsen om «den barmhjertige samaritan» (som de ikke er alene om å misforstå). Befolkningen i landsdelen Samaria som lå mellom Judea og Galilea, var jøder som skilte seg ut ved at de hadde sitt eget tempel og at de bare holdt de fem Mosebøkene som hellige. Det var derfor stort fiendskap mellom dem og andre jøder, som ikke regnet samaritanerne som ekte jøder til tross for at de var omskåret, fulgte reglene for sabbaten og andre høytider og spiste koshermat. Poenget med fortellingen om den barmhjertige samaritan var at han etter Jesu mening var en jøde så god som noen: Han dyrker den samme gud som oss, og han handlet rett mot sin nabo. [3]

Noe som gjentas gang på gang, er det de kaller «Bibelens rop om sosial rettferdighet». Og de påstår at «særlig Jesus ønsker å skape forandring her og nå». Men hvor mange hjelper det at «Han gjør det! De syke blir friske, og de sultne blir mette» (s. 69)? Når han aldri tar til orde for sosiale endringer? Har ikke de to forfatterne oppdaget dette heller? I så fall skal jeg fortelle dem hvorfor: Det er bred enighet blant forskerne om at Jesus trodde verden ville gå under i løpet av få år. Disiplene ville ikke en gang rekke å preke i alle Israels byer, sier han (Matteus 5;23). [4]

«Bibelen forteller ikke folk at de skal vente på det neste livet for å få rettferdighet» hevder forfatterne. Jo, det er nettopp det Jesus gjør. Han preket om at Guds rike snart ville bli opprettet, og at det gjaldt for den enkelte å vende om i tide og ikke gjøre urett (dvs. ikke bryte loven). Han sier ikke «Gå ut i verden og gjør slutt på urettferdigheten», slik de påstår. De har ikke et eneste bibelsted å vise til her. Jesus oppfordret aldri til revolusjon eller opprør. [5]

Jesus tok ikke engang til orde for å oppheve slaveriet. Da holder det ikke å påstå at

Han skaper sin egen lov basert på Guds kjærlighetsbud, og etter denne loven kan ingen mennesker lenger være slaver.

Hvor står det? Jeg har også lest hele Bibelen, men dette finnes ikke der. Bare i de to forfatternes egen bok. Jesus holdt seg til Moseloven, og ville endre den bare på par punkter som ikke hadde noe med slaveri å gjøre. Her er ett av dem: «Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere…» (Matteus 5; 38). Ingen god regel for sosialister, etter min mening.

Det står ikke mye i denne boken som ikke er blitt sagt av kristne forkynnere hundre tusen ganger før. Hør bare (s. 126):

I Det nye testamente blir også Gud menneske gjennom inkarnasjonen. Gud får altså ikke bare en menneskesønn; han er også ett med Jesus (og Den hellige hånd¹) gjennom treenigheten. På denne måten blir Gud legemliggjort. Han viser seg som menneskelig kjøtt og blod. Gud blir en av oss. Humanismen er også grunnlaget for sosialismen.

Selv dette absurde dogmet om «treenighet» (3=1) velger de altså kritikkløst å kolportere, disse to sekulære forkynnerne. Samt frekt å kalle det humanisme! Denne siste vrien var ny, det skal jeg innrømme. Trefoldighet er enfoldighet, sier nå jeg. Men jeg tror jo ikke på en eneste liten gud.

Konklusjon: Man skal ha høyt selvbilde og lav kunnskap for å skrive bok om Bibelen bare fordi man har lest den. Terningkast 2.

[1] Efeserbrevet 6;5. Se også 1.Tim 6;1, Kol.3;22 og Tit2;9. Forskerne mener at antagelig er ingen av disse fire brevene skrevet av Paulus.

[2] Med det forbehold at han kan ha hatt relevante oppfatninger som evangelistene ikke forteller oss om. Eventuelle fundamentalister blant leserne bør stille seg spørsmålet: Burde ikke Gud og hans sønn ha sørget for at så viktig informasjon kom med i Bibelen? Dersom de to for eksempel var imot slaveri?

[3] Jeg skriver ikke «sin neste», fordi det ordet har fått en utvidet betydning på norsk. På engelsk heter det «love thy neighbour», slik grunnteksten sier. Mye mer om dette i min bok om jesus s. 204-8.

[4] Mye mer om dette i min bok om Jesus, kapitlene 24 og 31.

[5] Hva mente han så med sitt ofte siterte utsagn «Jeg er ikke kommet for bringe fred, men strid»? Det fremgår av sammenhengen (Lukas 12; 49-51) at det ikke er opprør mot undertrykkere han taler om her, men hva hans budskap ville medføre av familiære stridigheter. Han ba jo sine tilhengere om å hate sin nærmeste familie (Lukas 14;26; feilaktig oversatt siden 1978.)