I sin tale til Kirkemøtet 2024 omtalte Kjersti Toppe (Sp) seg som «trosminister». Jeg kjenner ikke til at hun har besøkt andre «tros- og livssynssamfunn» med lignende tale, høystemte støtteerklæringer og løfter. Jeg siterer noen avsnitt (hele talen kan leses på kirken.no).
«Den norske kyrkja er møteplassar, fellesskap, beredskapsarbeid, sorgarbeid, sosialt arbeid for utsette grupper og særleg viktig barne- og ungdomsarbeid. Den norske kyrkja er konsertar, song, musikk, kultur og mange, mange frivillige. Den norske kyrkja er småbarnstreff, eldretreff, flyktningtreff og ungdomstreff… Det viktigaste folkekyrkja gjer er at folk kan praktisere trua si og delta i kyrkjelege handlingar der dei bur. Men folkekyrkja er så mykje meir i tillegg. Folkekyrkja representerer noko som er trygt, som gir håp, der vi bur, i ei verd som blir meir og meir uroleg. Som gir beskyttelse når det bles…
Eg vil love at eg skal arbeide hardt for å sikre gode rammer til Den norske kyrkja. Det er ei politisk prioritering, og nokon prioriterer annleis. Men for meg og regjeringa er det viktig både no og i framtida at vi kan ha ei landsdekkande folkekyrkje i Norge. I heile Norge. Fordi vi treng den…».
(sitat slutt)
Statlig understøttelse (helfinansiering) av Den norske kirke er basert på sedvane. Religions- og livssynslandskapet er i stor endring, og det er godt at stortingspolitikere og andre samfunnsengasjerte aktører våger å tenke nytt om hele finansieringsordningen. For en gruppe studenter ved Menighetsfakultetet/MF var slike signaler så kritisk at de «mistet nattesøvnen», kunne Vårt Land fortelle tidligere dette år.
Hovedinntrykket som skapes er at presters og diakoners oppgaver og funksjoner for samfunnsfellesskapet er uerstattelig. Fordi «vi» trenger det? Såkalt kristen livstolkning er bare et av mange tilbud på livssynsmarkedet. Det gjelder også ulike typer aktivitetstilbud og velferdstjenester. Mennesker med åndelige, religiøse og spirituelle interesser søker i større grad veier UTENOM organisert religion, politisk og institusjonell, som den kirke Sturla Stålsett representerer. Den får neppe flere medlemmer ved nedtoning av Troslæren: bekjennelse og dogmatikk/systematisk teologi.
«Samfunnet vil bli fattigere uten rom for tro«, skriver bispekandidat S. Stålsett på kronikkplass i Aftenposten 30.11.2024.
Utsagnet har vakt noe oppsikt og debatt. Innlegget minner om valgkamp-utspill i de politiske partiers nominasjonskamper til Stortinget. Spørsmålet er vel heller om «tro» (hvilken?) skal fylle alle rom i samfunnet. Den vidåpne folkekirken, med de utstrakte armer, skal tilsynelatende samle ALT og ALLE i sin favn. Hvis man ikke kjenner kirkens liturgi og bekjennelser, kunne man komme i tvil om kirken har «tro» i det hele tatt.
Religionsfrihet med forsamlingsfrihet er grunnlovsfestet. Den er ikke avhengig av Statens aktive støtte og tilrettelegging. Trosopplæring skjer internt i de fleste menigheter og kirkesamfunn, også uavhengig av statlig finansiering. Kristne privatskoler og menighetsbarnehager drives av særinteresser. Men også den offentlige fellesskolen og helseinstitusjoner skal åpenbart tilby «rom for tro». Livssynsåpenhet kalles det så fint, men det er kanskje «den kristne tro» det egentlig handler om? Den skiller ikke mellom privat og offentlig. Også livssynsåpenhet må tolkes innenfor det kristne rammeverket.
At «angrep er det beste forsvar» har vi fått et eksempel på av professor i praktisk teologi ved Teologisk fakultet/TF: Elisabeth Tveito Johnsen (Vårt Land 3. desember 2024). Igjen og igjen ser vi at den fæle «sekularismen» er kirkens største trussel. Det er «tro på avveier», kanskje? (Se boken med samme tittel). Det er ellers et velkjent retorisk grep i kristendoms-apologien at «alle tror» og at «alle» driver forkynnelse i en eller annen form.
Også kirkerådsleder/regjeringssjef i DnK, Harald Hegstad, var raskt på pletten i Aftenposten med de sedvanlige (intetsigende) oppramsinger: «Vi ivaretar trosutøvelse og arbeid med eksistensielle spørsmål, og vi er en del av samfunnslivet gjennom kultur, seremonier, kulturarv og formidling av verdier. Vi forebygger utenforskap og bidrar til inkludering».
Kunne de ikke si det rett ut, slik Paulus gjør i Kol 3:11: Kristus er alt og i alle. Eller, som i brevet til filipperne 2:10-11: I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.
MF-professor S. Stålsett publiserte sin egen korsteologi påskedebatten april 2021 i Vårt Land: «For at påskedramaet skal være dagsaktuelt må vår lesning… unngå å skrive volden inn i Guds frelsesplan». Det var torturen som ble korsfestet, kunne han fortelle leserne. Ganske kryptisk tale, vil jeg si. Kunne vi ikke ha forventet også en dagsaktuell/kontekstuell julepreken av Sturla Stålsett?
Statsbudsjettkirken
Evner (folke)kirken å styre seg selv – uten statlig og partipolitisk hjelp? Kan eller vil kirkens diakonale institusjoner, som Kirkens Bymisjon, gjøre barmhjertighets-gjerninger uten pengeoverføringer over statsbudsjettet? Den norske kirke, tidligere Statskirken, har ingen (historisk) erfaring med politisk eller økonomisk uavhengighet.
Etter mange århundrers bindinger til herskermakt og statlige myndigheter ser denne kirke seg stadig som noe annet enn et alminnelig «trossamfunn». Hvordan den skiller seg ut ikke bare i «budskap» og finansiering blir svært tydelig også i dens struktur og organisasjon, bygget etter politisk mønster. Med «kirkepartier» har den nådd et bunnpunkt eller endepunkt i verdsliggjørings-prosessen. Denne konstruksjon må vel være enestående i kirkehistorien? Hvordan interne kirkepartier som bekjemper hverandre kan bli «inkludering» forblir en gåte.
Det såkalt kirkelige demokrati er det mye strid om, om det gjelder rådsstruktur eller embetsstruktur. Det er en lang kronglete vei fra toppen ned til lokalkirken. Solid teologisk kompetanse, gode lederegenskaper og god rolleforståelse er blant mange kriterier som stilles til en biskop i DnK. Bispeutnevnelsene har så langt brakt lite samhold i kirke-Norge. Er det rolleforståelsen som svikter: hyrde eller kirkepolitiker?
Det som i Vårt Land (Sunniva Gylver, 30.07.2024) er kalt «en bredt forankret folkekirke» har gjennom kirkevalgene vist seg som et illusorisk blendverk. Representantene til DnKs høyeste organer kan neppe kalles «folkevalgte». Denne (kostbare) byråkratiske kolossen har kanskje møtt sin skjebnetid. Den vakler i sine sammenføyninger. Det er ganske bred enighet om at dagens finansieringsordning er lite bærekraftig. Spørsmålet er om Budskapet og Evangeliet – Kristustroen – har bærekraft når økonomien svikter?
Den diffuse kristenarven
Unge Høyre v/Ola Svenneby vil komme DnK til hjelp i en krisetid, og det er vel slik den ny-gamle statskirken stadig overlever. Regjeringspartiene Ap/Sp gir god drahjelp. Mangfoldsamfunnet – likebehandling – er blitt så brysomt at Svenneby vil fjerne statsstøtte til alle trossamfunn utenom Den norske kirke. Fra Senterungdommen har det kommet signaler om at de vil gjøre det obligatorisk fra skolenes side å tilby skolegudstjenester.
Ola Svenneby vil verne om Norges kristne arv opplyste Vårt Land i et stort førsteside-oppslag 11. juli 2024, sikkert til stor tilfredshet blant kristen-folket. Kirken er en helt avgjørende kulturbærer i Norge, sier Svenneby, akkurat slik det passer seg i kristningsjubileenes tid. For Svenneby er det visst nok å si at «vi har vært et kristent land i 1000 år». Det teologisk-ideologiske innholdet blir ikke berørt.
Tanken på et nytt årtusen med kristen kulturarv, Olavsarven og Lutherarven, lyder lite betryggende. Men teologiprofessor (TF), Luther-ekspert, kirkehistoriker og lærebokforfatter Tarald Rasmussen er godt fornøyd.
Lignende nasjonalkonservative/verdikonservative slagord – uten innholdsbestemmelser – møter vi ofte i høyresidens politiske ytterkanter. God integreringspolitikk forutsetter tilslutning til en kulturkristen identitet, i vårt land: evangelisk-luthersk. Mange nordmenn vil nok føle seg fremmede i Svennebys kristne «fellesskapskultur».
Fra trossannhet – til troens tåke
Krisesymptomene er mange, og kanskje særlig markert i Oslo Bispedømme. Lite tyder på at gudstjenestelivet utgjør «byens åndedrett», slik bispekandidat Sturla Stålsett sier i intervjuet med Vårt Land 28. oktober 2024. Ønsketenkning og realiteter spriker voldsomt. Jeg siterer:
«Derfor spør vi også ham hva hans motivasjon bak engasjementet for kirken er. – Det er troen. Jeg har en sterk tro på at vi trenger tro i vår tid, og at vår tid er åpen for tro. – For meg er noe av det fineste med kristendommen at den i sin kjerne kobler troen på mennesket og troen på Gud. Selve kjennetegnet ved at vi tror på Gud i Jesus Kristus, er at vi møter det sanne mennesket der hvor Gud er. Og vi møter den sanne Gud der hvor mennesket er». (min utheving)
Denne kryptiske språkbruk gir lett assosiasjoner til Den nikenske bekjennelse (år 325). Hva i all verden betyr «det sanne mennesket»? Finnes motsetningen: usant menneske? Hva er et menneske uten «tro på Gud i Kristus Jesus»?
Stålsett kaller det en mulighetens tid, den vi er inne i. Bispekandidaten tror aldri han har opplevd en tidsånd hvor så mange mennesker fra ulike sammenhenger, samfunnslag og kulturer har nærmet seg tro (?) på en nysgjerrig og åpen måte som nå. Litt paradoksalt kanskje at i denne «mulighetens tid» har oppslutningen om Stålsetts (folke)kirke vel aldri vært lavere.
» – Jeg tenker gudstjenestelivet er en puls. Både for dem som er der og for dem som ikke er der. Det er en slags byens åndedrett, som hver søndag reflekterer hverdagens strev, tar oss ut av det og gir oss et nytt rom å være i. Så det beste vi kan gjøre, er faktisk bare å fortsette å gjøre det, komme sammen og feire gudstjeneste».
Teologer i egenskap av «religionsforskere» og «historikere» har (nesten) alltid en slagside. De må ha styring og kontroll over all historieformidling om kirke og kristendom. Tross all historisk dokumentasjon om undertrykkelse og overgrep, får vi ingen forklaring på hvordan kirke-kristendommen tilsynelatende så lett kunne la seg «misbruke» gjennom mer enn et årtusen. Hvorvidt Jesus ble feilsitert eller misforstått av etterfølgere og nedskrivere/kopister, står som et ubesvart spørsmål. Jesu straffetrusler mot sine jødiske landsmenn; fariseere, skriftlærde og «rikets barn», er gjentatt og gjentatt i kirkelig undervisning og forkynnelse inntil denne dag. Det er oppgjøret med Jesus-forgudelsen som blir så umulig for teologene.
Antisemittisme skal ikke lenger spres fra norske prekestoler
Nå skal fiendebildene nedbygges og fakultetsteologene vil være i forkant med sine «nye» teorier. De forstår seg som «dialogeksperter», må vite. Men de bringer intet nytt. Historieforskningen har ligget langt, langt foran dem. Etter mer enn tusen års jødehat/antisemittisme og mange århundrers jødemisjon, kommer kanskje for første gang i 2024 (!) følgende erklæring fra fakultetsleder/TF-dekan Anders Runesson:
«– Eg tilhøyrer dei som trur at misjon mot jødar er både uetisk og teologisk uforsvarleg. Misjon mot jødar blir det same som å prøve å utradere jødedommen. Det er ei sjølvmotseiing, dersom ein seier at Gud ikkje har overgjeve folket sitt, slik det står i Romarbrevet 11, seier Runesson». (Har han ikke kommet lenger enn til Paulus og Romerbrevet?)
Noen av oss forbinder S. Stålsett med en ny type «sårbarhetsteologi». Hans professorkollega fra TF, Anne Hege Grung, anmeldte boken «Religion i urolige tider…» i Teologisk tidsskrift. (Hun er nå rykket opp til prodekan ved Teologisk fakultet/TF).
Noen av oss skulle gjerne vite mer konkret hvor og hvordan den såkalte frigjøringsteologien har endret – frigjort – folk og samfunn, eksempelvis i Latin-Amerika og Afrika, hvor både katolsk og protestantisk kristendom og misjon har utøvet meget sterk innflytelse gjennom hundreårene. Avsløringer om maktovergrep fra kirkesamfunnene kommer på løpende bånd, nasjonalt og globalt. Kirke-kristne slagord om frihet, rettsvern og likeverd lyder som «tomme, skramlende tønner».
Sturla J. Stålsett: Religion i urolige tider: Globalisering, religiøsitet og sårbarhet
Elefanten i «troens rom»
Nå i kristningsjubileenes tid hører vi at kristendommen innførte et nytt og humant rettsvern for mennesker og samfunn. Om rettsvern framfor den himmelske domstol i den neste verden er det mer eller mindre taust. Her finnes intet lovgrunnlag for domsavsigelse og straffeutmåling. Får teologistudenter og prestekandidater valget mellom fire fortapelsesteorier: evig pine – evig frelse (for alle) – evig død – evig utslettelse?
Hva er bispekandidat Sturla Stålsetts standpunkt og hvilken teori blir MF-studenter og prestekandidater forelagt i undervisningen fra fakultetets kateter? Ikke viktig, kanskje, som kjønn og samliv? Igjen, menneskehetens evige skjebne synes prisgitt vilkårligheten: en uberegnelig domsgud med skjult agenda, skiftende teologiske teorier og/eller det kirkesamfunn man tilhører. Også ved Universitetet i Agder/UiA har spørsmålet om helvete/fortapelse beskjeftiget diverse forskere.
Helvete har tapt seg og fortapelsen er avlyst
Stemmer det at fortapelsen er avlyst og helvete avskaffet? Har Bispemøte og Kirkemøte konkludert i saken? Den norske kirke klarer ikke å praktisere to likestilte syn på likekjønnet vigsel. Vil den gi rom for to eller flere likestilte syn i himmel-helvete saken? Har den slått seg til ro med en slags mellomløsning ? Biskoper og bispekandidater er drevne balansekunstnere. Nyvalgt Oslo-biskop, Sunniva Gylver, har plassert seg «midt i kirken», hva nå det betyr i denne sammenheng.
Det er en forrykt tanke at et ukjent antall milliarder mennesker i fortid, nåtid og framtid skal stilles for Kirkens domsgud – Jesus Kristus – i en tenkt utenomjordisk rettergang, hvor ingen på forhånd vil få vite hva man skal «stå til regnskap» for.
Spørsmålet er hvor lenge biskoper og teologer kan holde liv i Jesus-apoteosen. Det burde være tid for å hente denne arme oldtidsprofeten ned fra pidestallen, fra sin gudestatus, himmel- og herskertrone, og bringe ham tilbake til hans egen (mytologiske) oldtid. Da kan forhåpentlig helvetes-forestillingen bli endelig begravet med ham – og offentligheten bli spart for de uverdige, absurde helvetes-debattene som jevnlig hjemsøker vårt land.
Hvilken domsfortelling?
Teologer og geistlighet avskaffer Helvetes/Gehennas «pine», men IKKE Gjenkomst og Dom! Det er ganske rart at det som samler alle kristne, på tvers av konfesjonsgrenser, snakkes det minst om. Ellers kan vi vel si at beskjedenhet og ydmykhet er ingen «dyd» i den teoritunge teologisk-professorale tankeverden, om det gjelder det ondes problem, viljens frihet eller frelsesspørsmålet.
MF-teolog og professor (!) Ingunn Breistein, bibelskolerektor/Ansgar og tidligere instituttleder ved UiA, oppsummerte den moderne teologiens domsfortelling i Vårt Land april 2012 (se sitat nedenfor). Bakteppet var TF-teologen Kjetil Grandals doktoravhandling fra 2000, omtalt med begeistring av Arvid Bryne i Dagbladets spalter. Biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensen har også hatt referanser til Kjetil Grandals apokatastasis-teori. Jørgensen ble i 2006 utnevnt til biskop i Sør-Hålogaland av kirke- og kulturminister: Trond Giske!
«Det å gjøre kjærligheten til Guds fremste kjennetegn, er ikke det samme som å avvise dom og straff. Dommen er en umistelig tanke i kristen teologi. Dersom ikke dommen finner sted, vil ofrene for evig være ofre, og overgriperne vil for alltid være sine ofres mordere. Forskjellen er at dommen ikke resulterer i evig fortapelse.
Det onde dømmes uten at menneskene fordømmes. Etter dommen kommer forvandlingen som gjør alle ting nye. Uten denne forvandlingen er det umulig å tenke seg at ofre og overgripere skal kunne dele felles evighet. Forvandlingen er nødvendig for å tenke seg at til og med Hitler, Stalin og Anders Behring Breivik blir frelst til slutt». (min kursivering)
Karismatikk og teologi i Oslo bispedømme
Uten doktorgrad og kanskje uten den familiearv som har preget så mange teologer, prester og biskoper vil nyvalgt Oslo-biskop Sunniva Gylver være «teologisk tydelig», etter eget utsagn. Ja, det er kanskje på tide? Med sin særegne stemme, stil og profil er nok håpet at hun skal bli «folkets biskop». Men Gylvers slagord om «maks tydelighet» og «maks åpenhet» kan bli en besværlig spagat også for henne.
Foran bispevalget ble begrepet «nepotisme» innført i Vårt Lands spalter av Diakonhjemmets sykehusprest: Aud Iren Svartvasmo. Tidligere dekan ved TF (nå museumsdirektør) Aud Valborg Tønnessen var blant flere som rykket ut mot mistanker om nepotisme. Det er riktig at vi møter mange sønner av biskoper ved bisperekruttering til Den norske kirke. Se rekken av konkrete eksempler i MF-professor (emeritus) Bernt T. Oftestads innlegg i Vårt Land 1. desember 2024: «Bisperekruttering i Den norske kirke».
Så kan vi bemerke at hans svigerdatter, Eivor A. Oftestad, er svært aktiv som katolsk teolog/kirkehistoriker, forfatter og skribent i flere medier, eksempelvis i Klassekampen, Dag og Tid, Vårt Land. (Dr. theol. og kommentator i VL, Åste Dokka, også presteordinert, er datter av mangeårig teologiprofessor ved TF: Trond Skard Dokka).
Familiedynastiet Stålsett-Veiteberg i Oslo bispedømme kan nå være brutt. Med biskop Sunniva Gylver blir det trolig mer følelser (karismatisk forkynnelse?) i Oslo Domkirke framover. Hun er omtalt som lidenskapelig forkynner. Det er mye lidenskap som feier innover i menigheter disse vekkelsestider. Den Hellige Ånd er mer aktiv enn på lenge, forstår vi.
Kommer Åndens vekkelsesvind til Oslo Domkirke, eller innfører Gylver heller Harry Potter gudstjenester? Fantasy-litteraturen er full av Kristuslignende figurer som etter mye kamp seirer over Mørkets makter.
Tar Harry Potter inn i påskefeiringen
Tidligere dette år (2024) måtte Sunniva Gylver rykke ut i de kristelige medier for å slukke noen ulmende gnister i himmel-helvete debatten. I 10 punkter har hun oppklart hva hun «tror»…
Hvorfor er jeg kristen (og prest)?
Legg igjen en kommentar