Slaveri har vært en stygg blemme på vår historie siden tidenes morgen.

Her kommer en liten gjennomgang hentet fra en veldokumentert og gjennomillustrert bok om Danmarks slaveri – og deres slaveøyer:

Slavene ble kjøpt av slavehandlere i Afrika.
Bildet her viser Afrika-transporten, der slaven til venstre blir trukket via en stokk med splitt i enden, der hodet var festet.

Forholdene til slavene var mildt sagt forferdelige. Selvmordsraten var høy, f.eks. ved å sulte seg i hjel. Opprør ble straffet med pisking og annen tortur, som omfattet avhugging av kroppsdeler og ved å hive salt i piskesårene.
Presteskapet var i høy grad med, spesielt på de Vest-indiske øyene (St. Thomas m.fl.): De ble belønnet med en Riksdaler (RD) for hver slave som kom levende fram….da hadde jo bønnene deres hjulpet.
«Lønn» for strevet, med andre ord.

En dansk/norsk biskop, Pontoppidan (ca. 1700) uttalte at slavene var heldige: de kunne bli døpt og med det få sjansen til å bli frelst. Dessuten «taalte deres haarde hud pisken godt».
– Han skulle bare visst, der han satt salig i sin biskopbolig i Bergen(!).
En syk eller utslitt slave var unyttig, kan vi ellers lese, og kun en byrde. «Så de lot slike sulte i hjel eller dø uten behandling».
Det sier litt om økonomi i forhold til snev av menneskelighet.

I bokteksten under bildet foran kan vi lese:

De lenkes ellers til tunge trestokker, som de må bære under forflytning.
Og de knebles for å unngå deres redselsskrik.
Det var i Afrika.
Etter ankomst, ble de solgt på markedet, og fortsatt lenket.
De man var redde for skulle flykte fikk en halskrage, se bilde. Teksten i bildet snakker for seg.

Altså fra den ene halsring til den annen.

Det er i en slik kontekst man også kan lese Biskopens oppmuntrende ord om «frelse». – eller å være «frihalset» som ordet frelse opprinnelig betyr. Det norrøne ordet «frelsa» kommer fra «frihals; trolig egentlig «en hvis hals er fri for slavelenke».

Dette var for øvrig «god butikk». Danmark var likevel et av landene i Europa som i praksis sluttet med uvesenet. En storaksjonær i «Det Vestindiske Compagnie» var for øvrig selveste den danske kongen selv.
Etter slaveriets opphør ble det betalt store godtgjørelser.
Til slaveeierne.
Slavene fikk intet.

Den kristne menigheten «Herrnhuterne» (Brødremenigheten) var også aktive og til stede med sitt bibelske budskap:

At plantasje-eierne kom i konflikt med misjonærene kan kanskje bety at misjonærene hadde en ørliten medynk med slavene. Det er kanskje litt formildende. Men at slavene ble ansett som en annenrangs menneskerase av Herrnhuterne er helt sikkert. Omtrent som kastesystemet i India. Og dessuten endte feiden med plantasje-eierne med at Herrnhuterne selv ble slaveieere på de danske slaveøyene. Som boka Fjernt fra Danmark forteller om. Hernnhuterne hadde nok latt seg overbevise av profittjaget. Eller av Paulus, som i følge Bibelen skriver og gjentar i flere av sine brev til menighetene at «Slavene skal være lydige mot sine herrer, og rette seg etter dem i alle ting uten å si dem imot.»
Slave – bli ved din klave?….