«Virkeligheten polariseres i det sakrale og det profane, og disse to sfærer kan ikke forenes uten å oppheve det helliges enestående kvalitet. Denne splittelsen i to virkeligheter grenser mot en schizofren splittelse i det religiøse sinn«.
«Moderne vitenskapelig tenkning vil forbinde forestillinger kausalt, mens den primitive tenkning stiller dem sammen alt ettersom de utløser samme effekt. Ønsker og begjær holder tingene sammen, ønsket eller frykten skaper virkeligheten«.
«Den troende snakker om meningsfulle tilfeldigheter som bevis for en større Mening; ingen troende snakker om meningsløse tilfeldigheter som bevis for en større Meningsløshet».
«Teologi er fornektelse av Gud… Ikke én ting er vi blitt sikre på fra teologiens begynnelse frem til i dag, for teologi er den ateistiske versjon av tro».
År 2025 markerte at det var 800 år siden den store katolske middelalderteolog, dominikanerprest og «doctor angelicus» Thomas Aquinas ble født. Han ble erklært helgen i 1323. Hans liv og lære er minutiøst skildret i «helgenbiografien» nedenfor. (Se alternativt Wikipedias versjon).
Den hellige Thomas Aquinas (1225-1274)
Også Martin Luther fikk århundrer senere den akademiske tittel/grad: doktor og professor. Som kjent betraktet han fornuften som Troens fiende: «Den som vil være en god kristen, han må fornekte sin fornuft»…. «Den største faren på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft. Fornuften må lures, blindes og ødelegges.»
«Kristendom er ikke en verdensanskuelse, det er ikke en livsfilosofi som man gir sin tankemessige tilslutning til. Kristendom er Kristusliv. Et liv sammen med en levende person, Jesus Kristus. Han seiret over døden! Å være en kristen er ikke bare et spørsmål om å ha kunnskap om Jesus, det er å kjenne ham personlig…». (Teolog og frikirkepastor Oddvar Søvik, Dagen 02.01.2026. Min kursivering)
Pave Leo XIV har fått deler av sin utdannelse ved det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas (Angelicum): Den hellige stols universitet i Roma. «Han snakker engelsk, spansk, italiensk, fransk og portugisisk, kan lese latin og tysk og er utdannet matematiker, med en doktorgrad i kirkerett», skriver VG 9. januar, åpenbart mer imponert enn kritisk. Både Kirkeretten, Troskongregasjonen og Tribunalet skulle vel være av interesse for VGs politiske redaksjon?
Den såkalte thomisme har stått sentralt også i protestantisk apologetikk, som vil argumentere rasjonelt for den kristne Guds eksistens. Men verken himmelsk eller apologetisk logikk kan sies å oppfylle prinsippene for holdbare resonnementer og slutninger. Åpenbaring som kunnskapskilde er ikke mindre problematisk i dag enn i Thomas Aquinas’ katolske middelalder.
«I kristen teologi skiller man ofte mellom åpenbaring i en vid, allmennmenneskelig betydning og åpenbaringen i en snever kristen betydning… I kristendommen er det strengt tatt inkarnasjonen av Gud i Kristus (og ikke Bibelen) som representerer den spesifikt kristne åpenbaring». (kilde: snl.no, skrevet av Margrethe Løøv/NLA Høgskolen)
Apologikk – Apologetikkens logikk
kristen-ressurs.no/trosforsvar/Om tro og fornuft.htm
Den kosmiske konflikten – Bibelstudiet
Hellig univers | Gregers Lundh
«Teistisk evolusjon» søker å kombinere kirke-kristen skapelsesteologi med utviklingslæren etter Darwins epokegjørende oppdagelser og teorier. Den kristne Gud (Kristus) må alltid inn i ligningen. Han (!) er ikke bare den første årsak eller første beveger, men den skapende kraft i evolusjonen.
Som en adjunkt skrev i avisen Dagen 10/02/2024: » Gud eller vitenskap? Ja takk, begge deler! «. Dette er et gjentakende utsagn i ny-apologetikken. Vitenskapelige oppdagelser peker på Gud, blir det sagt i disse kretser. Jeg antar at teologistipendiat Espen Løkhammer ved MF vitenskapelige fakultet står i den samme ny-apologetiske tradisjon.
Mener Guds eksistens kan bevises på lik linje med evolusjonsteorien
Skapelsen og evolusjonsteorien – vitenskap og tro
Nordmann har formidlet Thomas Aquinas i ti år
Hva kan filosofien fortelle oss om hvem Gud er?
I Eivor Oftestads kronikk i Klassekampen 15. mai 2025 var venstresidens motstand mot den katolske kirke et hovedtema. Overskrift: Fiendebildet.
«Pave Leo XIV hentet fram kirkens filosofiske tradisjon, særlig Thomas Aquinas, som lærte at tro og fornuft ikke kan motsi hverandre fordi begge kommer fra Gud… Leo XIII bygde på naturrettstenkning. Det, vil jeg si, er relevant i en samtid som famler i mangel på kompass… Vi har med andre ord fått en pave som vil bidra i den store samtalen i vår egen samtid».
Dette har pave Leo XIV sagt om disse 12 temaene
Hvem som mangler kompass kan man fundere over. Motsigelsene er mange i Troslæren(e). Vi kan spørre: er det Troen som korrigerer fornuften, eller fornuften som korrigerer Troen? Nyere erfaringsteologi, kanskje?
At Eivor A. Oftestad bifaller Asle Toies kronikker seneste tid, er ikke overraskende (Vårt Land 30.12.2025). Han beskriver visstnok Europas åndelige utmattelse; «Europa kastes rundt som et skip uten ror».
Denne framtidspessimisme og undergangsstemning har vært og er gjennomgangstema i kristendommens historieoppfatning; bibelsk og teologisk begrunnet. Eskatologi er en teologisk disiplin. «Frelseshistorien» ender med den store trengselstid, Gjenkomst og Dom (m/de to utganger). Hvordan virker «tro og fornuft» sammen i dette framtidsbilde?
Det MF-teolog Ragnar Misje Bergem kaller nedgangsmyter og undergangsfortellinger – «fortellinger om forfall» – kommer fremst fra oldtidsprofeten Jesus fra Nazaret. Denne oldtidsmytologien om verdens og historiens snarlige ende, reelt og konkret forstått, er skildret i Det nye testamente; evangelieskriftene og apostelbrevene. Djevelen hører med i bildet.
Jesu lære, forkynnelse og virksomhet var bestemt av de eskatologisk-apokalyptiske forestillinger som rådet i hans sektmiljø. Ganske underlig at Misje Bergem verken omtaler eller siterer Den hellige skrift. (Vårt Land 19.01.2026)
Ragnar Misje Bergem – Førsteamanuensis
Fra mitt hjørne synes det å være Kirkeskipet – med Jesus/Kristus som rormann eller kaptein? – som driver retningsløst omkring på et stormfullt hav. Den faste grunn og trygge havn synes fjernere enn noen gang. Kirkekampene som stadig pågår kan man tenke må være utmattende. Om Patriarken i øst, Paven eller Lutherkirken i vest kan gjenvinne kontrollen over det krengende skipet gjenstår å se.
Asle Toje er slik jeg forstår politisk hjemmehørende i FrP og aktiv i Messiaskirken. Han er FrPs representant i Nobelkomiteen. Det kan vel tenkes at hans «forskerblikk» forstyrres noe av disse bindinger. Han er en gjenganger i kristen-konservative og/eller verdikonservative nettaviser, som Minerva, Document, Subject, Inyheter og diverse podcaster.
Asle Toje: – Unge mennesker opplever en sjelens lengsel mot Gud
Det kunne vel være aktuelt med et «Min tro» intervju i Vårt Lands ukentlige spalte. Etter innslaget med teologiprofessor og MF-rektor Sturla Stålsett 26.12.2025 kunne sikkert Asle Tojes «kristne tro» (også evangelisk-luthersk) ha interesse for avisens lesere. Han har en stemme i offentligheten mange nå lytter til.
Gruppetenkning
Jeg tror protestantene Charlie Kirk og Martin Luther ville forstått hverandre svært godt i verdispørsmål og ideologi; verdensbilde, samfunnssyn og menneskesyn. Ja, også i innvandringsspørsmål, som tegner til å bli den store «saken» i det kristne Vesten. Istedenfor å erkjenne at integreringspolitikken i mange vestlige land har feilet, inndeles innvandrere og flyktninger i grupper av verdige og uverdige.
Gruppeinndeling i religion og kirkesamfunn, kjønn, klasse og rase/etnisitet har preget nær hele kirke-kristendommens historie og teologi. Heresi/kjetteri (tros- og læreavvik) ble hardt straffet. Forbrytelser og overgrep i kirkelig regi ble ikke gransket av noen «Sannhetskommisjon». Ingen unnskyldninger eller beklagelser ble gitt på vegne av Kirken de foregående århundrer. Det er ikke lett å tro på ektheten i dagens kirkelige unnskyldninger fra yppersteprester og skriftlærde.
I kirke-Norge har felles-kristne erklæringer og markeringer om bl.a. Gazakrigen, Misjon, Kjønn og Bønn vakt heftige diskusjoner internt. Med slike særkristne saker og tema kan man forstå at kristendommen gjør seg selv irrelevant. Vi ser at Luthers særdeles mørke sider ikke rokker ved hans Læreautoritet. Nå sist fra misjonsorganisasjonen Aeropagos v/luthersk prest: Ann Kristin van Zijp Nilsen.
Mener bønneaksjon utfordrer luthersk teologi
I Norges grunnlovsparagrafer ble både jøder, jesuitter og sigøynere utestengt fra landet. Dette er nær historie, men linjene går langt tilbake i tid. Etter reformasjonens innføring befalte kong Frederik 2. i 1584 at taterne skulle jages ut av landet. Det skulle også være forbudt å gi dem mat og husrom.
«Forvisning fra landet, tvangsintegrering, tvangssterilisering, lobotomi, tvangsbortsettelse av barn og dødsstraff for lederne av reisefølger er noen av virkemidlene som norske myndigheter benyttet gjennom tidene». Den evangelisk–lutherske Statskirke bisto aktivt i undertrykkelsen, som mer eller mindre vedvarte inntil 1970-årene.
Granskningsutvalget om taterne/romanifolket ble ledet av KrFs Knut Vollebæk; forhenværende utenriksminister i Bondevik-regjeringen. Rapporten ble offentliggjort 2015. Da kom for første gang en beklagelse fra «Kirkens sosialtjeneste» om behandlingen av tatere/romani i Norge.
I disse tider kan tilføyes at Norge og Danmark har en lang og lite ærerik koloni- og misjonshistorie på Grønland. Igjen og igjen er det historieforskningen som bryter opp glansbildene.
Kriminelle og prostituerte ble sendt for å lage dansk koloni på Grønland
«I 1931 ble den østlige delen av Grønland okkupert av nordmenn på privat initiativ, og fikk senere støtte fra den norske regjering. Området ble kalt for Eirik Raudes Land. To år senere ble saken brakt inn for domstolen i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen ble avsluttet den 5. april 1933″.
Nå kjemper (igjen!) det iranske folk mot den geistlige overmakt: prestestyret! Minst 5000 skal være døde i folkeopprøret, men det er forbausende stille fra den norske regjering og medier. Ironisk nok betegnes både Iran og den katolske Vatikanstaten som teokratier. Begge holder seg med egne religiøse rettsordninger; Iran har sin Sharialov, Vatikanstaten sin Kirkerett. Paven og Vatikanet har sin egen hær: Sveitsergarden. Ayatollaene i Iran har: nasjonalgarden.
Så kommer den kristen-evangelikale Donald Trump og skal «redde» både venezuelanere, grønlendere OG iranere, han som ikke tolererer den minste motstand eller folkeopprør mot sin egen maktstilling. Han kjenner bare våpenmakt, som han også sender ut mot egne borgere. Jeg minner om at Trump tok hjertelig imot Irans erkefiende, Saudi-Arabias kronprins og landets statsminister: Mohammed bin Salman.
«USAs president Donald Trump ruller i dag ut den røde løperen for Saudi-Arabias de facto hersker, kronprins Mohammed bin Salman. Trump har satt av hele dagen til samtaler, lunsj og gallamiddag. Svært få får en like varm velkomst», skrev Aftenposten 18.11.2025.
I 2016 tok pave Frans vel imot Irans daværende president: Hassan Rouhani. De fant gjensidig forståelse om blasfemi og ytringsfrihetens grenser. I sin nyttårstale 2026 opptrer pave Leo XIV skamløst og historieløst som forsvarer av ytringsfrihet, fredsarbeid og diplomati. Hykleriet er knapt til å fatte, med mindre befolkningen holdes i uvitenhet om historiske kilder.
I det (kultur)kristne Vesten i dag kommer utpekte grupper/minoriteter i fare for deportasjoner eller utestengelse. «Remigrasjon» er ett av flere ny-ord i tiden.
Rapporter fra VID vitenskapelige (!) høgskole og Norges Kristne Råd/NKR hevder at migrasjon og innvandring gir kirkevekst og styrker derved kristendommens stilling. De fleste migrant-menigheter er teologisk konservative/ortodokse og oppsøker naturlig nok annen menighetstilknytning enn Den norske kirke.
«Himmelen er flerkulturell «, skriver Henrik Erhard Hermansen nedenfor. Og videre: Innvandring gjør faktisk Norge mer kristent, ikke mindre. Det er riktig at Den katolske kirke er langt mer flerkulturell enn den «blendahvite» Folkekirke, men som i de fleste kirkesamfunn er det dåpen som kvalifiserer til medlemskap. En farget eller svart biskop kan nok bli kardinal, men trolig ikke Pave!
Migranter gir vekst til Baptistkirken » Norges Kristne Råd
Asle Toje har møtt berettiget motstand i avisspaltene. Det liker han dårlig, for hans politiske samfunnsanalyser er ikke verken følelsesbasert eller «forkledd ideologi». Han driver ikke med avsporinger eller sentimentalitet, men skriver ut fra historiske observasjoner om nasjonens indre samholdskraft (bærekraft).
Historien viser at den kristne religions «samholdskraft» bare kunne opprettholdes ved hjelp av udemokratiske, men effektive midler: ensretting, disiplinering og maktbruk. Nær hele kristenheten strever med å håndtere mangfold, protestantene i særdeleshet. Det høye antall kirkesamfunn er talende nok.
Det strammes til, også i Den norske kirke. Allerede nå skjer en viss utsiling i presteutdanningen. Det er ikke utenkelig at det kommer et yrkesforbud, slik det diskuteres i den danske «folkekirke».
Med sine ensporede kampsaker kan det ha festet seg et inntrykk av denne kirke som: feminist-kirke, homo-kirke eller SV-kirke. Med andre ord: en form for gruppetenkning. Den norske kirkes forunderlige bispevalg, kirkevalg og partidannelser bekrefter og forsterker inntrykket av kriseteologi og krisedemokrati.
Nasjon og sivilisasjon
Den nostalgiske lengsel tilbake til en homogen enhetskultur i harmoni mellom stat/nasjon og kirke/kristendom er sterk. Med Ronald Fangen gjør Vårt Lands Erling Rimehaug en kryptisk distinksjon mellom «kristen nasjonalisme» OG «kristnet nasjonalisme». (09.01.2026).
Asle Tojes diagnostikk og løsning blir monotont gjentatt i vårt lands (nasjonale) kristningsjubileer, med kommentator Eivor Oftestads tilslutning:
» … kulturell reorientering der staten støtter kristendommen. Det er fordi, som han sier, alle sivilisasjoner har hatt religion som sin kjerne, og Europas religion er kristendommen. Budskapet er at det er på tide å huske hvem vi var, og hvem vi er «. (Vårt Land 30.12.2025)
Uten kristendommen vet «vi» ikke hvem vi er? Hva konkret er det «vi» ikke husker; den sjelelige lengsel etter den kirke-kristne Gud? Det plantes hos «vi/de andre» et behov, en nød og lengsel vi ikke selv vet at vi har. Misjonsgløden brenner ikke bare i pinsebevegelsen, men i mange protestantiske kirker. Også i Den norske kirke.
Med varierende språk, retorikk og strategi skal kristen misjon og evangelisering redde/frelse oss og «de andre» fra en stadig mer uviss, ubestemt skjebne. Hvorfor er misjon så viktig og nødvendig – hvis det ikke handler om fortapelsens realitet eller mulighet?
Også i Vårt Land har det kommet motinnlegg til Asle Toje. Hva Ådne Njå (dr. theol., tidligere prest i Den norske kirke) har forstått bedre enn Asle Tojes «kvasireligion», er ikke lett å begripe. To «religiøse feminister» har også uttalt seg om saken. Det er kanskje velment, men alle religionskonfliktene i fortid og samtid, nasjonalt og globalt, tilsier at religionene bør parkeres på sidelinjen.
Kampen for den vestkirkelige sivilisasjon
«Sivilisasjonen dør ikke av mangfold»
Jeg siterer nedenfor Ådne Njås høystemte, luftige patos. Her handler det ikke bare om nasjonens og sivilisasjonens redning eller overlevelse, men om hele universets frelse:
«Nå er tiden kommet for å reise oss – til kamp mot de selviske kvasireligionene, men først og fremst i kjærlighet til de som er gått foran og til alt folk, alle sunne religioner og tradisjoner, alle sårbare og lidende, kunsten og kulturen, institusjoner og politikere av god vilje, og ikke minst den vakre naturen som vi er i ferd med å ødelegge – alt dette bærer vi fram for Gud som takkoffer i messen.
Vår vestkirkelige sivilisasjon synger muligens sin svanesang nå, men dette kirkelige takkoffer vil alltid bestå – og vil kunne være kimen til ny kirkelig sivilisasjon dersom det skulle gå riktig galt. Og uansett vil det være kimen til hele universets frelse. Verre enn dette, er det tross alt ikke.» (sitat slutt, min kursivering)
Åpenbaringsreligionenes særlige krav på Sannhet og Moral hører ikke hjemme i et sivilisert opplyst demokrati. Det er symptomatisk at den danske statsministerens seneste uttalelser provoserer det misjonerende kristenfolket: – Gud har vikeplikt. Man har rett til å være et troende menneske, men demokratiet har forrang.
I sine nyttårstaler 2026 opptrer pave Leo XIV skamløst og historieløst som forsvarer av ytringsfrihet, fredsarbeid og diplomati. Hykleriet er knapt til å fatte, med mindre befolkningen holdes i uvitenhet om historiske kilder. Sensur er gjennom lov og religiøse forordninger blitt praktisert i mange former i det kristne Europa, både i den katolske og protestantiske tidsalder.
Menneskelivets kamper og offer for å forbedre sine faktiske, materielle livs- og samfunnsvilkår var ikke tomme slagord eller abstraksjoner. «Frihet, likhet og brorskap» var revolusjonsidealer nedenfra som rammet den nær enerådende Maktkirke med voldsom kraft. Men historiens idebrytninger, opprørsbevegelser og samfunnsomveltninger passer dårlig inn i kristendommens idealiserte selvoppfatning.
Man tviholder på en ubrutt linje gjennom årtusens kristenarv/Kristusarv. Heksebål, kjetterbål og inkvisisjonens terror og tortur gjennom århundrer omtales og forbigås helst i bisetninger.
For å skyve unna alvoret og ubehaget ved Kirkens faktiske voldshistorie kan man tulle med korsfarerne, slik en kristenrevy i Trondheim skamløst gjør i disse dager, med Norkirken Salem som medarrangør. Inntektene skal gå til misjonsarbeid i Thailand. Ifølge revysjefen skal det å «tulle med kristendommen» ufarliggjøre den… (Dagen 17.01.2026)
En av de nye gjestekommentarorer i Vårt Land er den høyt profilerte juristen Jørn Øyrehagen Sunde. I juristens første kommentar 2026 er det «evangelisten» som taler. (Merk illustrasjonen, som i papiravisen dekket en helside).
Historien, både den kollektive og den individuelle, er alltid nærværende. Det er snarere Kirken selv som trenger hjelp til å huske, da den såkalte minnekulturen synes ytterst svak og tidshorisonten begrenset. Også referansene til Den hellige skrift skrumper inn til noen ytterst få løsrevne, men velutvalgte bibelord.
Nå sitter jo paven(e) i «Peters stol», så det skulle vel være relevant å sitere apostelen Peter. Hva hadde han lært av Mesteren selv om «virkeligheten»? Det er tvilsomt om fiskeren (Simeon) Peter ville forstått pave Leo og hans kirkes teologiske tankebygninger. Les gjerne 1. og 2. Petersbrev.
Apostelen Peter skal ha vært gift og ifølge Clemens av Alexandria (død nær år 217 evt) skal han også ha hatt barn. Forlot han kanskje familien – etter Jesu bydende befaling? Det er sannsynlig at Jesus hadde gjort den samme forsakelse som han krevde av sine disipler.
«Klemens betydning ligger i forsøket på å integrere tidens filosofi i kristen tenkning«. (snl.no). Ja, dette er vel også hva kristen tenkning strever med i dag? Systematiske teologer er blitt «religionsfilosofer».
At dualisten Jesus og hans enkle, naive endetidsforkynnelse skulle resultere i ugjennomtrengelige elitistiske tankebyggverk, embetshierarkier, omstendelige liturgier, ytre staffasje og pompøse ritualer kunne hovedpersonen selv aldri ha forutsett. Ganske sikkert heller ikke Peter og Paulus (se gjerne «Ekklesiologi» og bispeinnvielsene i DnK og DKK).
Kirkeordning for Den norske kirke
Forvaltningsapparatet er ganske enormt, om det gjelder administrasjon, byråkrati eller finansiering. Det bygges og utvides i stor skala. Se eksempelvis Normisjon og NLAs byggeprosjekt i Staffeldtsgate-kvartalet sentralt i Oslo, til 900 millioner! Status og framdrift for DnKs utbygging og flytting av «Kirkens Hus» fra Rådhusgata til Gamlebyen i Oslo er jeg så langt ikke informert om.
Dårskap og visdom
Skillet mellom «oss» og «dem», mellom verdens barn og Åndens barn, går skarpt hos Paulus. En forutsetning for frelse er å avlegge verdens visdom.
«For ordet om korset er dårskap for dem som går til grunne (går fortapt), men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner «.
(Dette skriver den åndelig opplyste Paulus i første brev til Korinterne, kap. 1: Guds og menneskers visdom. Se også kap. 3:19).
Den hellige Andreas av Konstantinopel, «dåre for Kristi skyld» (870-936)
Når Inkarnasjonen og Oppstandelsen tidvis betegnes som et Troens mysterium eller mirakel gjenlyder gammel-apologeten Tertullians ord (omtalt som en av de fire store kirkefedre, død ca. år 220). Hans studier i filosofi og rettsvitenskap var visst til ingen nytte. Jeg siterer igjen den tidlige apologet Tertullian:
Jeg tror fordi det er absurd….. Vi ønsker ingen nysgjerrige disputaser etter at vi har fått Jesus Kristus, ingen undersøkelse etter at vi har mottatt evangeliet! Vi har vår tro, og ønsker ingenting mer å tro på….. Bort med ham som bestandig spør, for han vil aldri bli hørt, siden han spør en som ikke hører.
«Tror ikke-troende at vi bare holder på med en religiøs lek? «, spør en forkynner og pastor i avisen Dagen 02.01.2026. Ja, kristen tro eller Kirkens tro er så omfattende og innviklet at (tros)bekjennelsen ikke har vært nok. Troslæren fyller biblioteker av bøker med teologiske «tankeleker».
Den kristne (treenige) Gud er ikke mer «hellig» enn at Han kan granskes og gjennomlyses av teologene. De kjenner Guds uransakelige veier. Evangelieskriftenes Jesus er ikke vanskelig å forstå, men hvem kan forstå teologene?
Kristelige aviser og medieplattformer flommer over av personlige livshistorier, troserfaringer og troskriser. Skal det styrke «evangeliet»? Nå er ikke vitnesbyrd eller anfektelser noe nytt hos kristen-folket. Nytt i tiden er begrepet: dekonstruksjon. Å «dekonstruere troen» betyr angivelig å bryte Troen opp i sine (ytre) bestanddeler. Hva blir stående igjen?
Er det en ny reformasjon på gang? En ny tilpasset kristen-tro? Det gir kanskje materiale eller tankestoff til nye teorier, avhandlinger og bøker fra teologene. Påfallende er at «troens» objekt, Jesus Kristus, ikke berøres av den såkalte dekonstruksjon. Jesu autoritet – persondyrkelsen – verken kan eller må anfektes. Man kan forlate kirken/menigheten, men ikke Jesus!
Dekonstruksjon av tro er på fremmarsj. Josefin Lennartsson forlot kirken – Vårt Land
«Levende tro»: Kristus-tro
Kan Jesus Kristus «leve» uten de troendes tro? Jeg siterer igjen Notto R. Thelle, teologiprofessor og tidligere misjonsprest.
«Tru er det som lever når det siste ordet er sagt, når musikken stoppar. Når alt anna forstummer, trua vibrerer vidare».
«Misjonæren formidlar si tru ved å søke etter Kristus i den religion og kultur han er omgitt av. Thelles søkebegrep er orientert mot Kristus… Kristus er allereide nærværande i folkas søking… Levinas metafor ”ansiktet” fungerer for Thelle som eit kritisk element i religionssamtalen – det uttrykker inkarnasjon og relaterer ein markert kristosentrisk aksent til den allmenne, religiøse søking…». (min utheving)
Notto Thelle ser på trua som ein løk: – Det finst ikkje ein ferdig formulert kjerne
Troens kjerne er ferdig formulert gjennom urørlige postulater/påstander i den såkalte Trosbekjennelsen, som alle kirkeordinerte prester og teologer er forpliktet på. Verken fornuften eller erfaringen har korrigert verken Kristus-troen eller Treenighetslæren.
Normale leseferdigheter er heller ikke nok for rett og sann forståelse av den kristne bibel. Uten Troens øye og Åndens lys er «Bibelen» så og si en lukket bok for menigmann. I Vårt Lands daglige og ukentlige spalter må bibelordene utlegges av en kyndig ekspertise/skriftlærd; fortrinnsvis en geistlig og/eller fagteolog. (Jfr. «kristologisk hermeneutikk»).
– Trosbekjennelsene er som karameller vi kan suge på
Den «lærde» i middelalderens Europa var først og fremst teolog, og teologien ble ansett som filosofiens og alle vitenskapers dronning. Teologien skulle være totalforklarende. Historievitenskapen på 17-1800 tallet ble særlig utfordrende og krevende for teologien og bibelsynet, som også i dag. Først tidlig i forrige århundre fikk vi et nødvendig skille mellom Teologi og Religionshistorie. En pådriver og pioner var religionsforsker: Wilhelm Schenke (død 1946).
Bestrebelsene på å innordne Inkarnasjonen og Oppstandelsen i en totalforklarende teologisk diskurs er merkbar i vår tid gjennom en stadig utvidet fagkrets ved de teologiske læresteder. Ved Det teologiske fakultet/TF utdannes nå prestene bl.a. til «kulturbyggere» og «dialogeksperter».
Lillesøndag i Vårt Land 30. desember var bibelteksten for Kristi åpenbaringsdag: Matteus 2, 1-12. Overskrift: At vi skal hylle barnet slik som vismennene.
Jeg siterer fra spalten Prekenblikk:
«Det viktigste i historien er det symbolske: I Betlehem er det født et barn, en konge, som vil få betydning for verden. De tre vise menn blir ofte forstått som stjernetydere, og i middelalderen ble de knyttet til hver sin verdensdel: Asia, Afrika og Europa. Denne tradisjonen symboliserer at Jesus er en konge for alle, uansett hvor man bor. Hvem Jesus er, handler også om hvem vi er, og hvordan han viser oss hvem vi er: Vi er verdige at Gud selv tar bolig blant oss. Vi er kalt til å være mennesker, slik Gud ble menneske». (min kursivering)
Uten Jesus Kristus – den inkarnerte og oppstandne gud – vet «vi» ikke hva det er å være menneske? Menneskeartens slektstre i vår verden, på vår planet, kan spores millioner av år tilbake. Var Kristus/Sønnen – «født av Faderen før alle tider» – nærværende hos neandertalerne?
Det som er verdt å huske – «verdens viktigste begivenhet» – ble innprentet i Vårt Lands lederartikkel for året 2026. Er det dårskapen eller visdommen som her taler?
«Tiden går i sykluser, og året har egentlig ikke noen begynnelse eller slutt. Det er ikke slik at jordkloden stopper opp for å gå enda en runde. Når vi allikevel skriver 2026, handler det om at vi fester målingen av tiden i en spesifikk hendelse, nemlig da Gud ble menneske. Jesu fødsel blir det ene faste punkt i en tid som ellers ruller uten stans«. (min kursivering)
Vebjørn Selbekk, Dagens sjefredaktør, uttrykker i sin nyttårskommentar/leder stor optimisme og forventning om «fremgang for kristen tro i landet vårt». Marte Heian-Engdal er blitt kristen-kjendis. (jfr. «podkasten Dokka» 9. januar 2026).
Her er seks kristne håpstegn for Norge i det Herrens år 2026
«For når man blir konservativ, leter etter røttene, etter hva som er viktig å bevare og videreutvikle, så vil man i en vestlig kulturkontekst ganske så raskt støte på kristen tro. Den mest vellykkede sivilisasjonen vi mennesker har bygd, den frie vestlige verden, det stedet på jorden der folk fra hele verden drømmer om å komme til, er bygd på et tydelig kristent fundament». (min kursivering)
Progressiv kristendom, kirkepolitikk og akademisk teologi
Også venstresidens politiske profiler, Mimir Kristjansson (Rødt) og Kirsti Bergstø (SV), griper tilbake til «røttene»; den antatt revolusjonære Jesus – og Paulus kjærlighetsbud. Ganske sikkert også Lukas; det såkalte fattigdomsevangeliet.
«Samboer Marhaug forteller at hun og Kristjansson planlegger å skrive bok sammen i forlengelse av leseprosjektet. Bokprosjektet har foreløpig tittel Sosialistenes guide til Bibelen og skal etter planen utgis på Manifest forlag i forbindelse med pinsen».
Senterpartiets Geir Pollestad har latt seg inspirere av Mimirs bibelleseprosjekt. Stortinget har kapell og egen prest (DnK). Kommer det kanskje «bibeltimer» i Stortingssalen, med håp om å bli et bedre menneske – og bedre politiker?
Skal lese onkelens oversettelse av Bibelen
«Jeg tror at jeg tror på Gud», sier NRKs korrespondent Sidsel Wold passelig uklart til Vårt Land 09.01.2026. Hun liker Den norske kirke, og særlig Oslo-biskop Sunniva Gylver. Denne kirke har visstnok de rette meninger, også i Israel-Palestina konflikten. Wold vil gå oftere på gudstjeneste… Man kan vel trygt si at Wolds personlige Israels-reise har svingt mellom ytterligheter.
Klassekampens progressive prest og liberalteolog, Gyrid Gunnes, slutter seg til Bjørn Kristoffer Bores (personlige) lederkommentar i Vårt Land 31. des.: «Bore bruker bibelske fortellinger og motiver for å forsvare velferdsstaten. Velferdsstaten fortolkes gjennom Jesu lignelse om den bortkomne sønn… Jesus forteller lignelsen for å beskrive Guds kjærlighet og nåde til mennesket». (KK 8. januar 2026, min kursivering).
Bore og Gunnes har for året 2026 lite annet enn Jesu lignelse om «den bortkomne sønn» i Lukas 15: 11-23 som referanse. Det er forkynnelse ! Vårt samfunns statlige velferdsordninger er ikke bygget på verken kirkelig veldedighet, almisser, tiende – eller Jesu lignelser. Forholdet mellom staten og dens borgere handler ikke om en kjærlig eller barmhjertig «far og hans hjemkomne sønn». Men det er slik politisk historie blir: teologi, synd og nåde: politikk.
Diakoniforskning og politisk teologi er voksende fagfelt innenfor de kristne læresteder; høyskoler eller universiteter. Diakoner er noe ganske annet enn andre profesjonsutdannede helse- og sosialarbeidere i det offentlige. Som vigslet eller innviet har diakoner særlige oppgaver tilknyttet kirke- og menighetsliv. De er «kalt til å være Guds hender og føtter, ører og øyne i verden«.
Diakonale institusjoner kalles gjerne «ideelle» samfunnsaktører. At misjonsoppdraget ligger i bunnen, blir i stor grad underkommunisert. Skal vi kanskje forstå diakoni som «holistisk misjon»?
Hans Morten Haugen: Diakoni i velferdssamfunnet: Mangfold og dilemmaer
Sturla Stålsett, Bymisjonsprest, frigjøringsteolog og flere ganger bispekandidat, uttalte seg slik i et intervju mars 2017:
» – All religion har politiske konsekvenser, og all politikk må forholde seg til religion. At politikk og religion skal være adskilt er også et politisk utsagn. Det er å lure seg selv å påstå at politikk og religion er to helt adskilte størrelser. Som prest har jeg et ansvar for å bidra til å tolke hva troen sier om vårt liv, ikke bare det indre sjelslivet, men også felleskapets liv i samfunnet. Men det er viktig å understreke at ingen uttaler seg direkte på vegne av Gud, og at det ikke er Gud som lager lover i samfunnet. All menneskelig religiøsitet er nettopp det – menneskelig «. (min kursivering)
Sturla Johan Stålsett – Rektor/Professor
MF KOM-lunsj med Sturla Stålsett: Julefeiring i krigstider
I følge gjeldende Kirkelære må antas at Jesus fra Nazaret er den eneste person i historisk tid som har uttalt seg direkte på vegne av Gud. Kan den menneskelige religiøsitet ha misforstått ham? Var han kanskje ikke «sann Gud og sant menneske» likevel? Det forblir uklart hva «sant menneske» betyr: feilbarlig eller ufeilbarlig?
I tidsskriftet Samtiden 7/2025 er tema: «Håp – når håpløsheten brer seg». Teolog og ansvarlig redaktør: Magne Lerø. Det kan ikke være tvil om tidsskriftets kristne profil. I dette nummer, utgitt noen dager før jul, har Sturla Stålsett en første artikkel om «håpsteologi». Noen betegnende deloverskrifter: Kristendom = håp?… Oppstandelsens håp?.. Håp og handling…
Presteordinerte Anders Runesson, nåværende professor og dekan ved Det teologiske fakultet/TF, skrev om «den besværlige jomfrufødselen» 23. desember 2015 (endret 21. des. 2020). Har den menneskelige tanke og fornuft brakt teologisk avklaring?
«Jomfrufødselen er en av hjørnesteinsdoktrinene i den kristne tro som forteller at Jesus ble unnfanget og født av en jomfru. Denne forståelse henter sitt belegg i Matteusevangeliet og Lukasevangeliet som begge forteller at Maria ble gravid med Jesus uten å ha vært sammen med en mann. I motsetning til mange andre religioner skal jomfrufødselen forstås bokstavelig, selv om Det nye testamente åpner med Jesu ættetavle som går via Josef tilbake til kong David, som om Josef virkelig var far til Jesus». (kilde: Wikipedia)
Gjentakelsens makt og monotoni
I nær 2000 år er Inkarnasjonens og Oppstandelsens oldtidsmytologi – «fortellinger» – gjentatt og gjentatt fra dogmatikkens voktere. Da må nødvendigvis også dogme- og teologikritikken gjentas. Fornuften og den kritiske tenkning tar ikke «ferie» i Kirkens største høytider.
Noen synes at den årlige diskusjon om skolegudstjenester er trettende og unødvendig, for ingen har jo vondt av det..? Vel, det kan oppleves trettende også å høre gjentakelsene av juleevangeliet; det julebudskap som angivelig står over og utenfor menneskelig tenkning og erfaring. Det er ganske sikkert utfordrende for geistligheten å finne nye tidsaktuelle/kontekstuelle innfallsvinkler til de årlige juleprekener.
Inkarnasjonsdogmet består like udiskutabelt som Oppstandelsesdogmet. Kanskje derfor spekulerer teologer heller omkring spørsmål i periferien, f.eks. om Maria og Josefs alder, eller om Jesus ble født i en stall eller grotte. Ja, kanskje ble han født et helt annet sted enn i juleevangeliets: Betlehem?
Det diktes og fabuleres om hva Maria og Josef har tenkt og følt. Det kalles «projeksjoner» i psykologien. Uten faktaopplysninger og troverdige «tidsvitner» får fantasi og ønsketenkning fritt spillerom.
» Både for den som tror og den som ikke tror, kan kjernen i julebudskapet gi mot og styrke. Nettopp i det at det største kan komme fra det minste. Et nyfødt barn, og en ung ugift mor, har gitt verden en fortelling som har trøstet og hjulpet mennesker overalt. Til alle tider «.
Kommentar: Enda en jul uten fred
Teologiprofessor Halvor Moxnes kronikk i Vårt Land 25. des., er som forventet: «Julekrybben som protest… Skal en snakke om den verden der vi feirer Jesu fødsel, må Jesus plasseres midt i ruinhaugene og i internerings-burene. Han deler skjebne med krigsofre og flyktninger». (min kursivering)
Den teologiske fantasi styres i den samme ideologiske retning hos MF-professor Ole Jakob Filtvedt, Lillesøndag VL 23.12.: «Sønnen og landet». Her knyttes bibelordet i Matteus kap. 2 også til Hoseas 11, slik kirkelig-teologisk bibelvitenskap har for vane.
Kristologien styrer bibelsynet både i klassisk og liberal teologi.
Poenget i Tekstblikk (Ole Jakob Filtvedt) og Prekenblikk (Ingrid Brækken Melve) er det samme: Jesus/Kristus er den eneste nærværende, med-lidende «Gud» i verden og historien. Verdens synd er blitt verdens smerte. Jeg siterer de noe eksalterte beskrivelser:
«Vi finner ham løpende langs piggtrådgjerdene, og vi kan be om at det bare er en flik av kappa grensevaktene finner i morgen. Vi finner ham i matkøene i flyktningeleirene, han er en av dem som slipper barna foran seg i køa…. Vi finner ham i de altfor små og altfor fulle båtene over Middelhavet. Han er en som gir redningsvesten sin til noen andre. Og derfor kan vi finne ham helt på bunnen, i dypet av denne verdens smerte, der ikke noe annet lys enn Guds kjærlighet kan slippe til».
Julekrybben er blitt et «kraftfullt symbol», tjenlig for mange ulike formål. Det kan bare være dogmatisk teologi/ideologi som plasserer julekrybben i krigsområder og/eller flyktningeleire. Det er den samme Jesus-forgudelse som forkynnes, hvor enn krybben eller korset blir plassert.
«Kongenes konge» i julekrybben
Når Maria og Josef har oppfylt sine roller i Guds frelsesplan («etter Skriftene»), forsvinner de mer eller mindre ut av manus: historien eller fortellingen. Deres videre livsløp hadde liten eller ingen interesse for nedskriverne og overleveringen av de hellige skrifter i Det nye testamente.
Hvordan gudebarnet i krybben – «Guds eneste Sønn» – vokste og levde ca. 30 år innenfor familie og nærmiljø (før Johannes-dåpen), er det forbløffende taust om i Det nye testamente. Jesus hadde et langt liv etter sin mirakuløse unnfangelse og fødsel.
Var han et ideal-barn? Skulle ikke Jesus som tenåring og «ung voksen» være like tidsaktuell som «spebarnet i krybben»?
Klassekampens leder 24. des. 2025 publiserte et juledikt av Edvard Hoem: Barnas julesong. Illustrasjon: et maleri av «Jomfruen og barnet» av Botticelli fra ca. 1480.
Jfr. teolog Ingunn Barstein/UiA 22.12 i Vårt Lands kommentarspalte.
Også legenden om Herodes barnemord skal gjøres aktuelt og tidsrelevant. Om den er historisk usann betyr intet hvis Herodes kan tjene som motbilde til ideal-Jesus, eller: ideal-kongen. Et nyfødt menneskebarn truer ingen, men det gjør altså «kongen i krybben»?
«Kontrasten mellom kongen i krybben og kongen i palasset kunne ikke vært større… Herodes er rett og slett redd. Redd for den lille, redd for den omkalfatrende kraften som ligger i fred og kjærlighet. Det lille barnet er farlig fordi det er et lite barn, fordi det er så ufarlig… Herodes er en manifestering av denne verdens dynamikk, Jesus er inkarnasjonen av en kraft som har en helt annen årsak og en helt annen virkning». (min kursivering)
Barnemordet i Betlehem er en fortelling som stadig gjentar seg
Vårt Lands redaksjonelle leder gir denne tolkning av Inkarnasjonen: «Inkarnasjon betyr i-kjøtting. Å bli kjøtt. Ordet er det teologiske begrepet som forsøker å beskrive Jesu fødsel, at Gud trer inn i verden og blir materialitet. Kristen jul er dermed i sitt vesen con carne, fysisk og konkret, og ikke luftig og virkelighetsfjernt».
Kristendommen handler først og fremst om det jordiske liv
Tro og handling, liv og lære: den sterkeste rett
Man trygt si at kirke-kristendommen etter apostlenes tid fikk stor sans for det jordiske liv. Verdslig makt og rikdom ble uimotståelig. Vi ser at kirke – og menighetsledere stadig faller i fristelse for det farlige begjæret. I tidligere tider kunne slike «utskeielser» holdes internt og hemmelig for allmenheten. De risikerte i liten grad å bli avslørt av varslere.
I vår tid blir «synderne» utstilt i flombelysning og må gå offentlig botsgang. Først etter 8 års dobbeltliv og utroskap med en gift kvinne har den gifte forkynner og forfatter Phillip Yancey innsett at hans oppførsel er uforenlig med hans lære. Han er bare en av mange skandaliserte kristenprofiler som ikke bare har falt i synd, men levd i synden…
En nylig fremlagt forskningsrapport (NOVA/Oslo Met) skal vise hvordan barns menneskerettigheter blir krenket innenfor «lukkede kristne trossamfunn». Det kan ikke være tilfeldig hvilke trossamfunn som er plukket ut. Skal disse lenge stigmatiserte menigheter oppdras av statlige myndigheter i samarbeid med sekulariserte folkekirke-teologer?
Med Martin Luthers læreautoritet i Statskirken/DnK skulle vel hans syn på barneoppdragelse og undervisning være relevant i denne sammenheng. Den hhv. idealiserte og historiske versjon går ikke godt sammen.
Martin Luther og børneopdragelse
Mennesker imellem – forældrenes forhold til barn
Martin Luther og de reformatoriske idéer: Familie og opdragelse – Danmarkshistorien
Minoritetene er alltid lett å angripe. Man går mot de små, ikke de store. I de to mektige (globale) hovedkirker har det i mange tiår pågått de grusomste seksuelle overgrep mot forsvarsløse barn og umyndige. Også kvinner. Oppgjort og «ferdigsnakka», kanskje?
Mye tyder på at mørketallene er store. Prestisjehensyn har vist seg langt viktigere enn rettighetstenkning. Kirkeledere v/bispemakten strever hardt med å gjenvinne tapte skanser, dvs. den moralske autoritet de høylydt har påberopt seg gjennom tidene.
Det er stor prestemangel i Den norske kirke. Kirker holdes stengt som følge av interne samarbeidsproblemer og/eller økonomisk krise. I annonser søkes det etter pensjonerte prester som kan dekke opp de ubesatte stillinger. I den «progressive» biskop Stig Lægdenes bispedømme, Nord-Hålogaland, er det særlig kritisk. Når nyutdannede prester må lokkes til Finnmark med særlige frynsegoder og velferdsordninger, er vel selve «presterollen» og «kallstanken» i krise.
Legg igjen en kommentar til Tor Hjalmar Johannessen Avbryt svar