Bør vi fortsatt betrakte Jesus som ufeilbarlig overmenneske?

Bør vi fortsatt betrakte Jesus som et ufeilbarlig overmenneske? La oss først slå fast at det er dette vi gjør – fremdeles. Vi gjør det simpelthen som folk, som stat, i og med at vi opprettholder en statskirke som gjør det, og som har mer enn 95 prosent av oss som innskrevne og betalende medlemmer. Her til lands har vi gjort det i omtrent tusen år – etter at en gammel vikingkonge på sitt vis innførte denne religionen vår, kristendommen med militærmakt, ved å true med å svi av alle bygder som satte seg imot.

Det historiske faktum som brakte denne ideologien til vårt land og måten det skjedde på, bare konstaterer at vi aldri er blitt kristne etter fritt valg og fri overbevisning. Etter at vi som folk ble det ved trusler om mord og brann, er vi som individer blitt det ved spedbarnsdåp og helvetestrusler. Det er ikke min oppgave her å uttrykke noen historisk beklagelse eller glede over dette, jeg bare konstaterer at slik gikk det for seg.
Kristendommen ble vår skjebne og den har påvirket oss umåtelig – på godt og på ondt. Jeg skal ikke her prøve å gjøre opp noen historisk status om pluss og minus ved kristendommens innflytelse – selv om vi kan komme til å streife sider ved dette spørsmål. Mitt hovedspørsmål er et annet, nemlig dette: Bør vi i dag fortsette med å gjøre et menneske – in casu dette bestemte menneske – til en gud, til en ufeilbarlig autoritet? Har det noen verdi, er det historisk, intellektuelt, moralsk, religiøst riktig å gjøre det? Selv om man måtte være enige om at dette menneske forkynte en i sitt innhold meget høytstående morallære, og dyrkelsen av ham derfor har tilført vårt liv og vår kultur betydelige verdier – bør vi derfor fortsette å gjøre det? Eller er vi kommet til det punkt i vår historiske utvikling da vi må være ferdige med dette, da vi må konstatere at Jesus – på tross av de store verdier i hans etiske lære – ikke var den som kirken og dermed vi selv – har gjort ham til, og at å gå videre på denne autoritetsdyrkelsens vei er en blindvei som nå stopper opp, ikke fører lenger? Og at vi derfor nå må fortsette uten å støtte oss til dette ideologiske førerskap?

Når vi skal besvare dette spørsmål, så må vi naturligvis først kunne fastslå hvem den historiske Jesus var. Kanskje vil en og annen da spørre: Vet vi ennå ikke det? Vi har vel ikke dyrket ham i tusen år uten å vite hvem han historisk var? I vår mytologiske overdimensjonering av hans person har vi nok utvilsomt gjort det. Og dette gir et ganske ubehagelig perspektiv over vår religionshistorie. I frykt og tvang har vi – som nasjon i tusen år, som europeere i to tusen år – vært så sikre på hvem Jesus var at vi ikke har nølt med å fastslå det i bastante dogmer og formler i navn av det høyeste vesen vi har kunnet tenke oss: «Gud».

I vår statsautoriserte ideologi under et høytidelig seremonivesen har vi i lovbestemte konfesjonelle påstander ved offentlig fastlønnede embetsmenn i kirkeårets rituale, i alvorstunge og høytidelige, mollstemte søndagshøymesser fastslått at denne morallæren og dommedagspredikanten fra et fjernt lite asiatisk land var et jomfrufødt og legemlig gjenoppstått overmenneske, og derfor «Gud» over alle guder. I våre dogmer har vi gitt ham en like konkret himmelsk eksistens som hans jordiske. Som en blendende og fryktinngytende fyrste satt han på den himmelske trone og regjerte oss alle med sine tøylesløse trusler og løfter. Under en gigantisk ideologisk ensretting av oss selv gjennom tusen år har vi gjort dette, fordi vi ikke visste bedre, fordi vi ikke turte annet. Vi har hyllet Jesus som den store «Gud» fordi vi ikke har våget noe annet, fordi vi virkelig har trodd at det var livsfarlig ikke å gjøre det. Vi har trodd at der oppe satt virkelig dette mennesket og forlangte nettopp det av oss, fordi han var diktatoren over våre liv, og vi har trodd at det ville gå oss meget, meget ille, dersom vi lot være. Himmelens løfter og helvetes trusler har holdt dette historiske mennesket på plass i vårt mytologiske firmament.

I dag begynner det å gå opp for oss at vi har tatt feil. Vi må begynne å tenke tilbake på denne historiske epoke med undring og vemod. Så små har vi vært, så redde har vi vært. Så liten tro har vi hatt på oss selv. Vi må tro at det bare er en skole vi har gått, og at vi har lært noe av det. Ja, vi må bare håpe vi har lært meget, at kristendommens tusenårige epoke i vår historie ikke har vært bortkastet.

Denne fryktmotiverte underkastelse under Jesu mytologiske autoritet har ført til en høyst eiendommelig oppfatning av de historiske kilder som ligger til grunn for vårt kjennskap til ham. Det vil si: oppfatningen har jo vært konsekvent, var Jesus «Gud» så måtte jo de beretninger om hans liv og virke som han åpenbarte seg gjennom, være ufeilbarlige. Derfor har vi betraktet dem som litteratur av en helt spesiell art, skrevet av Gud selv gjennom direkte inspirerte medier.

Så lenge hadde vi denne egenartede innstilling til de historiske kilder, denne kullsvier-tro på deres bokstavelige ufeilbarlighet, at det ikke er underlig at den kunne slå over i sin motsetning, til en radikal skepsis overfor kildenes troverdighet. Da bibelforskningen begynte å bli seg selv bevisst for alvor fra midten av forrige århundre, da fremkalte kirkens postulat «vi vet alt om Jesus, beretningene om ham er Guds ord og Guds ord er sannhet» – automatisk et motpostulat, nemlig hos dem som sa: «Vi vet ingenting om den historiske Jesus, evangelistenes beretninger savner enhver historisk verdi som beskrivelser av Jesu liv og lære.» Det er noe dypt menneskelig i det at en urimelig påstand framkaller en like urimelig motpåstand. Kirkens fantastiske, aggressive påstand om at Jesus var «Gud», ble møtt med påstanden om at Jesus aldri hadde levd. De som hevdet at det var Gud som så å si egenhendig hadde skrevet evangelieskriftene, fikk til svar at de var oppdiktet fra ende til annen, skrevet av mer eller mindre fromme fantaster eller løgnere. Den ene påstand er like interessant som den annen. Det kirkelige postulat var virkelig så spesielt at vi godt kan forstå de historikere som reagerte med å betegne evangeliene som forfalskninger, sprunget ut av oldtidens religiøse og sosiale fantasi og behov. Således når f.eks. historikeren Bruno Bauer i midten av forrige århundre hevdet at Jesus aldri har levd – og senere fikk følge av mange fremtredende personligheter her i Norden bl.a. av litteraturhistoriker og kulturkritiker Georg Brandes.

Det er selvsagt ingen grunn til å harselere mer over denne motreaksjon, denne benektelse av Jesu historiske eksistens, enn over kirkens egen totale mangel på måtehold i overdimensjoneringen av Jesu person. Tvert om, motpåstanden om at Jesus ikke hadde levd har hatt en fruktbar virkning på den historiske kristendomsforskning. Den har vært et meget nyttig og virksomt middel til å få ham ned på jorden på. For dermed er teologene selv blitt tvunget til å søke bevis på hans historiske eksistens med vanlige historiske metoder – og man blir nødt til å rette oppmerksomheten fra det himmelske overmennesket og til det jordiske mennesket. Og så er man litt etter litt blitt noe mer nøkterne i sitt syn på den historiske Jesus.

Fra omkring midten av forrige århundre kom det altså i gang en mer seriøs forskning omkring den historiske Jesus. Denne forskning utviklet seg i to forskjellige retninger, hvor begge holdt bestemt fast ved at Jesus var en historisk person, noe ingen grundig forsker kunne benekte – men hvor den ene retningen stilte seg langt mer skeptisk til evangelistenes bilde av Jesus enn den andre. Den skeptiske retning ble født til den såkalte «liberale teologi», som har levert meget verdifulle bidrag til kristendomsforskningen, men som samtidig på en urealistisk måte forsøkte å modernisere Jesus og gjøre ham til et slags ideal som det store, ufeilbarlige forbilde på menneskelig adferd. Dette bildet av Jesus var sterkere bestemt av dogmatiske behov enn man skulle tro. Faktum er at man ikke fant det så særlig vanskelig å forlike det med kirkens lære.

På den annen side fikk vi en langt mer nøktern og i virkeligheten langt mer radikal Jesus-forskning, særlig kjent og representert ved en mann som het Albert Schweitzer (selv sterkt inspirert av en forsker som Johannes Weiss). Han gikk sterkt imot forsøkene på å modernisere Jesus, forsøk som bare kunne skje på grunnlag av en mer eller mindre ubevisst forfalskning av de historiske kilder. Jesus var, hevdet Schweitzer og hans meningsfeller, sterkt preget av sin tids forestillinger, av dens apokalyptiske og eskatologiske verdensbilde. Bare når vi ser mer isolert på hans etiske vilje, kan han, ifølge S., være en inspirasjonskilde, ja, til og med en kilde til religiøs-etisk mystikk og kontakt med guddommen.
Dette var to retninger i Jesus-forskningen og Jesus-vurderingen som utviklet seg så å si på siden av kirkens egen konservative linje, som fortsatte delvis upåvirket av forskningen, i alle fall i sin ideologiske struktur. Men når det gjelder teologisk forkynnelse kunne selvsagt ikke disse dominerende retninger være uten virkning.

En tredje retning har så forsøkt å forlike disse to, særlig representert ved Rudolf Bultmann. Bultmann har, kan man si, gjort et nesten fortvilt forsøk på å forene synet på Jesus som historisk person stående i sin egen tid, med kravet om å samtidig bevare hans overhistoriske autoritet for vår tid. Hans løsningsforsøk er ikke vellykket. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre med skinn av historisk ærlighet og redelighet å fortsette å dyrke ham som det autoritative overmenneske. Bultmanns tankebygning er blitt preget a indre uløselige selvmotsigelser, i en rekke forhold må man gjøre vold på de historiske kilder for å komme til et resultat som fremdeles kunne kalles kristendom.

I dag må vi konstatere en alminnelig forvirring i den moderne kristne teologi i sine forsøk på å forlike det historiske med det aktuelle. I sitt utrettelige forsøk på å gjøre den historiske Jesus til en akseptabel «Gud» og autoritet for vår tid, blir teologenes omgang med de historiske kilder stadig mer tvilsom, stadig mer selvmotsigende.

Kildene

Først da noen nøkterne ord om de historiske kilder og grunnlaget for det vi historisk vet og kan vite om Jesus fra Nazareth. Disse kilder er fremdeles først og fremst de fire evangelieskrifter, Matteus, Markus, Lukas og Johannes pluss noen såkalte apokryfiske evangelier, til dels bare overlevert i sparsomme bruddstykker og ellers noen enkeltstående fragmenter. Når det gjelder hovedkildene, de fire evangelieskriftene, (av disse da i første rekke de tre såkalte synoptiske evangelier) så må det hevdes at like galt som det er å påstå at disse skrifter er pålitelige, like galt er det å si at de er så upålitelige at det ikke lar seg gjøre å danne seg noe bilde av Jesu personlighet, og at alle slike forsøk bare kan bli rene gjetninger. Begge disse oppfatninger er like grunnløse, og de er begge dogmatisk diktert, har til hensikt å opprettholde et dogmatisk bilde av den historiske Jesus som kan brukes i forkynnelsen. Både de som sier at kildenes pålitelighet skyldes at de er spesielt guddommelig inspirert, skrevet under helt ekstraordinære forutsetninger, forskjellige fra all annen litteratur, og de teologer som sier at vi ikke kan bygge noe historisk sikkert på deres fremstilling av Jesus har på mange måter samme formål: Å heve Jesus ut av historien og over den, nettopp for å kunne plassere ham i enhver tid.

Både de ortodokse teologer som river ham ut av den naturlovmessige sammenheng og gjør ham til den jomfrufødte og oppstandne himmelgud, og de de moderne teologer som søker å omgi alle historiske data om ham med usikkerhet, oppnår jo omtrent det samme, for så vidt som de begge ønsker å frigjøre fantasien mest mulig fra normale historiske holdepunkter, slik at man kan lage seg en Jesus-gud eller et Jesus-ideal som kan dekke enhver tids behov. Naturligvis er jo de ortodokse da langt mer bundet av evangelienes mytologiske materiale – men hensikten og resultatet blir i begge tilfeller at man gjør «Jesus» til et overhistorisk vesen, som fortsatt kan være objekt for religiøs underkastelse og dyrkelse.
Den nøkterne historiker må avvise begge disse syn på de historiske kilder, fordi ingen av dem springer ut av systematisk, historisk forskning, og ingen av dem tjener det historiske sannhetskrav. Han må – og dette vil jeg hevde er nettopp et resultat av den mest grundige og mest fordomsfrie forskning – hevde at vi på grunnlag av de historiske kilder som foreligger kan danne oss et meget tilforlatelig bilde av den historiske Jesus, hans personlighet, hans verdensbilde, hans gudsbilde, hans historieoppfatning og hans menneskesyn. Jeg tilføyer: så langt dette har historisk interesse og betydning. Og selvfølgelig har det vesentlig interesse og betydning i betraktning av den rolle han har spilt i vår kulturutvikling og i betraktning av at han fremdeles figurerer som ufeilbarlig overmenneske så lenge vår statsautoriserte ideologi gjør ham til «Gud».

Det vi da med tilstrekkelig historisk sikkerhet kan si vi vet om Jesus ut fra disse kilder er følgende: Han var et menneske i alt sitt vesen, intet overmenneske på noen som helst måte, selvsagt heller ikke av fødsel. Vi vet – vi kan trygt si det er historisk bevist – at han var sønn av en menneskelig far og ikke av en ånd, han var ikke født av noen jomfru. Et vanlig jordisk menneske var hans far, og han var født i Nazareth, ikke i Betlehem, som av kirken fremdeles forutsatt. Han var av yrke håndverker murer, hans foreldre har etter alt å dømme tilhørt fariseernes sekt eller parti, som vi best kanskje kan sammenlikne med indremisjonsfolket i dagens Norge. Sikkert er at han selv var opplært i fariseernes lære, noe som kommer særlig klart fram i dette at han trodde på en oppstandelse etter døden, da menneskene skulle vekkes opp av gravene og stilles for Jahves domstol, dette var jo nettopp et hovedpunkt i fariseernes lære. Og her kan det derfor være passende å se nærmere på hva som var Jesu verdensbilde.

Jesus betraktet himmelen som en bestemt egen verden hvor først og fremst dem høyeste guden, Jahve, og hans engler holdt til. Jahve, hans folks og hele verdens gud, bodde i himmelen og dens øverste avdeling, i det himmelen var delt i en rekke etasjer, fortrinnsvis syv, hvor engler og guddommelige vesener bodde og levde alt etter sin rang og stilling. Verdensgudens suverene stilling i himmelen var resultatet av en historisk kamp. Jesus har ment at det tidligere også hadde eksistert andre guder i himmelrommet, men at Jahve, Israels gud, hadde beseiret dem alle og var blitt himmelrommets suverene enehersker. Englene var i stor utstrekning de tidligere beseirede guder, som nå var blitt Jahves tjenere. Jahve hadde en enorm englehær som beseglet hans maktstilling, og som han kunne dirigere til alle verdenshjørner på sekunder. Denne himmelgud satt på en kjempemessig trone av safirstein som gikk på hjul av soler, og han bodde i et himmelsk krystallpalass med «vegger av mosaikk», som det heter hos noen av hans autoriteter på dette området, profeten Ezekiel, og Henok. 

Menneskenes skjebne lå naturligvis i denne gudens hender helt og holdent, utlevert på nåde og unåde, i det guden var menneskenes skaper. Derfor var himmelrommet det fremtidige oppholdssted for menneskesjelene, for de gode sjeler og for de onde sjeler, begge hadde sitt bestemmelsessted når den jordiske tilværelsen var avsluttet. Etter døden ble man nemlig oppbevart i et slags venterom hvor man ble til historiens avslutning, i en tilstand midt mellom død og liv i påvent av oppstandelsens dag da alle menneskesjeler skulle føres frem for den store himmelske dommer for å få sitt jordiske liv bedømt.

Jesus innrettet to skarpt atskilte avdelinger, et paradis for de utvalgte som skulle leve evig i en salighetstilstand, og et helvete for de onde som skulle pines og plages like lenge i en veldig konsentrasjonsleir. Vi må altså fastslå at himmelguden ifølge dominerende trekk i Jesu forestillingsverden var en slags overdimensjonert verdensdiktator dannet etter mønsteret av de store orientalske despoter, som regjerte på grunnlag av voldsomme trusler mot illojale undersåtter og generøse løfter til de lovlydige som underkastet seg. Dette at vår religion opererer med himmel og helvete som lønn og straff for menneskesjelene etter døden, er derfor ikke et påfunn av en dyster middelalderteologi, men noe som utvilsomt stammer fra predikanten fra Nazareth selv. Og han hadde igjen sine forestillinger fra sin samtids-teologi, i første rekke fariseer-bevegelsen, som igjen utvilsomt hadde overtatt den vesentlig fra persisk mytologi.

Dette verdensbildet er en helt avgjørende ramme omkring Jesu forkynnelse og opptreden. Han trodde himmelguden virkelig hadde innrettet et slikt paradis og et helvete i sin himmelverden, og at dette var den dypt alvorlige virkelighet som menneskene hadde å basere til tilværelse på. Og dette er da årsak til det svært primitive syn på mennesket som Jesus – på tross av de etiske verdier i hans lære – har lagt for dagen. For Jesus var der nemlig etter dette to typer mennesker, to slags menneskesjeler, de gode og de onde. Det er av fundamental betydning for å kunne vurdere den historiske Jesus rett å være klar over dette at han ikke hadde noe enhetlig syn på mennesket, han betraktet ikke menneskeheten som en enhet. Dette er den helt avgjørende svakhet ved Jesu antropologi og lære overhodet. Han instituerte dermed et slags sjelelig raseskille mellom mennesker. Det savner ethvert grunnlag i menneskets vesen og natur – måtte han la denne tvedelingen av menneskene skje på et slags «ideologisk» grunnlag, bestemt ut fra holdningen til sin egen person og sitt krav på å ha gudommelig fullmakt til å foreta den.

Denne eiendommelige menneskeoppfatning har altså sitt opphav i det dualistiske verdensbilde, i forestillingen om godt og ondt som to veldig personlige makter som kjemper mot hverandre i himmelrommet, Gud og Satan. At Jesus har hatt denne oppfatning kommer et nøkternt og saklig studium av kildene grundige forskere i dag til enighet om, og er henvist til å konstatere at Jesus mente at størsteparten av menneskeheten etter døden skulle havne i et pinested for tortur av fysisk art, en tortur som skulle foregå i et uendelig langt tidsrom. Det er intet påfunn av teologer av Hallesbys type. Så barbarisk var virkelig altså teologen fra Nazareth selv. Og like fysisk og personlig skulle belønningen i det himmelske paradis for den lille minoritet av de utvalgte være. Ingen kan lese NT med nøkterne øyne – i lys av samtidig jødisk litteratur – uten å trekke denne slutningen.

Denne merkelige forestilling av menneskene opptrer på jorden i to motsatte sjelelige kategorier, like motsatte som lys og mørke, og sprang altså ut av det tredimensjonale verdensbildet, og hang intimt sammen med Jesu historieoppfatning, hans syn på menneskets plass og situasjon i den historiske sammenheng. Forholdet er jo nemlig det at når mennesket ikke kan se historien som skueplass for en utvikling av mennesket, en sjelelig utvikling hvor mennesket vokser mot en stadig dypere innsikt og erkjennelse av sitt vesen og sitt liv på jorden, altså hvor historien har en mening og hensikt som skapende utvikling hvor menneskets etiske evner og krefter etter hvert utfoldes, vokser og utvides, men tvert om ser på historien nærmest som noe statisk hensiktsløst, en dyster vandring gjennom en evig jammerdal, hvor det er små eller ingen utsikter til forbedring hverken av menneskets jordiske kår eller til fordeling av dets sinn, det er nettopp den dualistiske menneskeoppfatning nærliggende.

Har man ikke sans for utvikling og vekst i den historiske sammenheng, så vil man vanskelig kunne se at mennesket har sin hovedkamp å kjempe mot seg selv, mot de usynlige troll i hjernens og hjertets hvelv, for å tale med Ibsen. Da vil man langt heller se historien som en ytre kamp hvis hensikt det er vanskelig å få øye på, og som bølger frem og tilbake som en ustanselig uavgjort styrkeprøve. Den nærmest nødvendige konsekvens av denne historieoppfatning er betrakte jorden og livet på den som ondt, en arena for djevelen og hans drabanter, hvor gode makter har lite eller intet å utrette. Den statiske historieoppfatning er således i bunn og grunn dypt pessimistisk: fordi den ikke tror på en forbedring av mennesket gjennom sjelelig vekst og utvikling, kan den bare forestille seg at livet på jorden må ende med forferdelse.

Og denne statiske historieoppfatning var utvilsomt også Jesu egen oppfatning. Han hadde et meget mørkt syn på menneskets fremtidsmuligheter på jorden. Og dette skyldes hans ortodokse tro på GTs forestilling av menneskets skapelse og opprinnelse. Han trodde fullt og fast at menneskeheten var blitt til på én dag, på skapelsens 7. dag, noen forestilling om en utvikling gjennom et langt tidsrom hadde han ikke. Det forelå ikke den gang noe resultat av en vitenskapelig utforskning av menneskets biologiske opprinnelse. Noen utviklingslære hadde han aldri stiftet bekjentskap med, heller ikke som teori. Det er meget viktig å være oppmerksom på dette, når vi skal vurdere den historiske Jesus og hans egenartede syn på historien og menneskehetens dystre framtid på jorden. Han trodde virkelig for alvor at mennesket var skapt fullt utviklet, fullkomment, feilfritt og derfor uten overflødig historie foran seg ettersom det var bestemt til å leve i et paradis i all sin tid, uten alder og død, uten generasjonsskifte. Men en fabrikasjonsfeil – formodentlig forårsaket av Skaperens motstander Satan, forelå altså – og førte til fordrivelsen fra Paradiset. Mennesket ble således fordrevet fra lyset og det evige liv og inn i historiens mørke som en slags straff fordi det hadde «falt», fordi det ikke hadde maktet sin fullkommenhetstilstand. Derfor var dette etter syn selve historien, selve menneskets forplantning med generasjonsvekslingen egentlig en gigantisk misforståelse, forårsaket av mennesket selv og av den onde makt på jorden, en misforståelse som ikke var beregnet, ikke villet av Skaperen selv, som derfor ikke var allmektig, og derfor måtte reagere med avstraffelse. Historien var en sammenhengende straff for syndefallet. Fødselen og døden var noe opprinnelig utilsiktet.

Også på Bibelens videre framstilling av menneskenes skjebne oppgjennom historien trodde Jesus fullt og fast. Syndefloden var således for ham en dypt alvorlig, faktisk begivenhet, foregått nøyaktig slik som framstilt i GT, en utryddelsesakt foranstaltet av guden i et forsøk på å få fjernet alle onde elementer fra jordens overflate. Her har nettopp Jesus stått overfor den første alvorlige anskuelsesundervisning om at menneskene, de onde og de gode, i det syndefloden var den første domsakt som skulle prøve slutning av menneskenes jordiske opptreden, den skremmende dommedag som ifølge Jesus sto umiddelbart for døren og hvor han selv mente han skulle spille en hovedrolle. Ikke en hovedrolle som en mer og mindre godmodig Noah, men som den ledende og aktive himmelske dommer med alle fullmakter fra den høyeste guden. La meg sitere hvorledes Jesus selv trekker denne linjen fra syndefloden til sin egen opptreden på den siste dommedag, da menneskenes bedrøvelige historie skulle bringes til endelig opphør:

Som det var i Noahs dager, skal det være ved Menneskesønnens ankomst. For likesom de i dagene før storflommen spiste og drakk, tok til ekte og ga til ekte, inntil den dag Noah gikk inn i arken og de visste ingen ting før flommen kom og tok dem alle … Slik skal det være ved Menneskesønnens ankomst. Da skal to menn være sammen ute på marken: en blir tatt med, men en blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen: en blir tatt med, men en blir latt tilbake (MT. 24, 37-41).

Vi ser her hvor fast Jesus står i sin tids ortodokse historieoppfatning om skapelse, syndefall og syndeflod, og hvorledes den har bestemt hans syn på de siste tider, på historiens avslutning. Og viser hvorledes dette bestemmer hans menneskesyn med de to arter, de to raser, hvor den ene skal frelses, den andre forkastes og ødelegges. Det er et naivt, primitivt, barbarisk menneskesyn vi her står overfor. Det onde betraktes i den grad som noe personlig at det inkarneres i bestemte mennesker, «Gud» og «Satan» har sine utvalgte blant menneskene som derfor enten er gode eller uferdige og derfor forbederlige, men definitivt skapt i to motsatte kvaliteter, to skarpt atskilte sjele-raser. Og her var det altså Jesu oppfatning at det var de onde mennesker som utgjorde det store flertall, mens de gode, som han identifiserte som sine egne tilhengere, utgjorde et lite mindretall, ettersom bare noen få skulle «frelses»: «Mange er kallet, men få er utvalgte».

Det er nødvendig nå og se det falske, det gale i dette menneskesynet, og vi er vel på god vei til å oppdage det. så lenge vi ikke bevisst inntar en kritisk holdning, vil imidlertid dette menneskesynet, denne farlige dualismen – fordi har fått den i oss på barnestadiet gjennom kristendoms-undervisningen – ubevisst sette sitt preg på vår menneskeoppfatning. Jeg er ikke i tvil om at det i første rekke er dette menneskesynet som i vårt århundre simpelthen har holdt på å ødelegge vårt liv på jorden. Denne dualisme, denne forestilling om det gode kontra det onde mennesket er en nærliggende årsak til at vår såkalte «kristne» verden nå i lengre tid har vært splittet i to fiendtlige grupper som hver på sin side betrakter seg selv som den gode og motparten som den onde, og har truet med å utslette hverandre. Vår dypt primitive dyrkelse av Jesu ufeilbarlige, ideologiske autoritet vil derfor ha en vesentlig andel skyld i vår tids hysteriske internasjonale blokkdannelse med sine truende motstående militære formasjoner. Det er den mytologiske dualisme i himmelrommet, som gjennom menneskets sinn, menneskets overtro, er blitt til den globale, militære front mellom de innbilt onde og gode.

Denne forestilling hos Jesus – som er meget fremtredende hos ham – at det onde opptrer personlig, personifisert bl.a. i form av onde mennesker, og at disse må utryddes med vold og deretter tortureres i en dertil egnet anstalt, er det aller svakeste ved Jesu lære og livsoppfatning. Og det er derfor først og fremst dette som utgjør det farlige og skadelige ved kristendommens autoritetsdyrkelse. Og bekjempelsen av dette urealistiske menneskesynet kan da eiendommelig nok skje under henvisning til en side ved Jesu lære, den verdifulle side, den etiske – uttrykt i det i sitt dypeste innhold realistiske bud om å elske ikke bare sin neste, men også sin fiende. Jesus er ikke den første i historien som har uttalt dette bud. Og han var også alt for meget et menneske av kjøtt og blod til at han selv kunne etterleve det. Men han så at det var noe etisk viktig, noe avgjørende, og noe evig udødelig i denne tanke om å heve seg over det personlige fiendskap. I dette kjernepunkt i hans etiske lære møter vi derfor en annen virkelighet, en annen ånd enn den som preger hans teologi og eskatologi. Jeg kan ikke her gå nærmere inn på dette sterke motsetningsforhold i Jesu lære, bare understreke at man aldri vil kunne bedømme ham riktig hvis man ikke er oppmerksom på det.

Betrakter vi Jesu etikk isolert og ikke ser på dens egenartede motivering, men på dens handlingsinnhold, så må man erkjenne de store verdier den rommer. Den gjenspeiler et skapende sinn som på tross av det negative syn på livet på jorden, har tilegnet seg også det sosialt og moralsk mest verdifulle i sitt folks religion, gitt det en til dels opphøyet og pregnant form. Men at man har åpent syn for disse verdier, må selvsagt ikke – la meg understreke det – forhindre at man tar avstand fra forestillingen om hans ufeilbare overmenneskelighet. Fordi dette er mitt hovedtema vil jeg derfor til slutt forsøke forholdsvis kort å besvare tre spørsmål som må være sentrale når vi i dag skal ta standpunkt til om den historiske Jesus kan være et ideal for mennesket av i dag og i morgen. At han ikke lenger kan være «Gud» har jeg for lengst begrunnet. Kan han i stedet være et menneskelig forbilde? Var Jesus demokrat, humanist, sosialist?

1) For det første: Var Jesus demokratisk innstilt, trodde han på et fritt samfunn av frie mennesker, gikk han inn for like rettigheter for alle borgere og samfunnsklasser, ønsket han folkestyre med alminnelig stemmerett?

Spørsmålet må uten nevneverdig forbehold besvares med «nei». Jesus var tvert om sterkt autoritær i sitt vesen og sin holdning, ja, han var utvilsomt en diktatortype. Det viser seg i en rekke forhold under hans daglige opptreden, men særlig sterkt i hans beskrivelse av sin fremtidige rolle og betydning. Han betraktet seg i sin mytologiske rolle som den store enevoldshersker med makt over liv og død, frelse og fortapelse for alle jordens mennesker. Han hadde den virkelig stormannsgale forestilling at han skulle sitte som innehaver av det høyeste himmelske dommerembete med makt og myndighet til å avgjøre hvert enkelt menneskes skjebne i himmel og helvete.

Kravet om underkastelse og lydighet, trusselen om voldsom straff for den illojale, trangen til å være hyrde for får, den store, sterke mann som tenker for andre fører for den lydige, lovprisende flokk av beundrende tilhengere, det er et alt for utpreget trekk ved Jesu personlighet til at dyrkelsen av ham i dag kan bety noe positivt for det demokratiske samfunns- og menneskeideal. Dermed er det selvsagt ikke benektet at dogmet om hans etiske autoritet gjennom historien har hatt atskillig betydning for selve utviklingen av et etisk grunnlag for demokrati, men det er et helt annet spørsmål. Jeg taler om Jesu personlighet, og den er demokratiets idealer og prinsipper fremmed.

La meg ta et eksempel: Jesu ordre til sine utsendte disipler. Hvis en bygd ikke anerkjente dem og tok mot dem med den ære og interesse som han mente de hadde krav på, og følgelig heller ikke anerkjente ham som hadde sendt dem, så skulle hevnen bli voldsom og ubønnhørlig, selve byen som sådan skulle raseres. Tyrus og Sidons skjebne, som ble ødelagt av vulkanutbrudd og jordskjelv, fremholdes av Jesus som mildere enn den som venter de «byer» som ikke aksepterer ham og hans gudommelige fullmaktskrav. En Hitler kunne ikke uttrykt seg klarere. Vi møter i Jesus et menneske som ikke kjente verdien av den frie overbevisning og den frie stillingtaken etter kritisk og rolig overveielse, men en mann som levde og åndet i autoritetens verden med dens hensynsløse krav om lydighet og underkastelse under førerens vilje. Det demokratiske ideals rake motsetning.

2) Dette fører oss over til spørsmålet om Jesus var humanist?

Med humanist mener jeg da et menneske som har en udelt respekt for menneskeverdet, som ikke klassifiserer dem i forskjellige verdigrupper, verken etter rase, nasjonalitet eller noe som helst annet. Også her må vi nok svare nei. Jesus var ikke humanist, først og fremst pga. sin humanistisk sett helt uakseptable inndeling av menneskene i «onde» og «gode» individer. Sann humanisme kan ikke forlikes med en slik menneskegruppering. Den ser en indre sjelelig likhet mellom alle mennesker, og forbyr derfor kvalitetsbestemmelse av denne art.
Vi møter også hos Jesus et tydelig trekk av nedvurdering av mennesker etter nasjonalitet, således hvor han ved møtet med en utlending, den kanaaneiske kvinne, setter henne uhyre lavt på den menneskelige rangstige i forhold til sine egne landsmenn: forholdet ser han som hundens forhold til mennesket.

Jeg vil også nevne Jesu forhold til trelleinstitusjonen, denne dype fornedrelse av en gruppe mennesker som ansås å være av en mindreverdig kvalitet og derfor var annen manns eiendom. Denne ordningen vekket ingen synbar følelse av opprør hos Jesus. Tvert om godtar han den i den grad at den inngår som en selvfølgelig illustrasjon i en rekke av hans liknelser, hvor forholdet herre-trell er en meget dominerende modell for hans skildring av forholdet mellom Gud og menneske. Både i forholdet til utlendingen og til trellen er derfor Jesu holdning prinsipielt datidens egen.

Men sterke humanistiske intensjoner møter vi allikevel også hos Jesus, vi må her særlig tenke på den storm han løp mot den offentlige teologis nedvurdering av de små og svake i samfunnet, som han i alle fall for en viss utvalgt tilhengergruppes vedkommende ville reise opp av fornedrelsen og heve til de himmelske høyder. Det påfallende er imidlertid den mangel på måtehold han her viser, han snur nemlig opp-ned på rangen og støter fariseere, skriftlærde og lovkyndige ut i det ytterste mørke. Noen forbilledlig humanisme kan det jo ikke bli at man erklærer å ville sende en hel samfunnsgruppe til helvete og erklærer dem besatt av djevelen. Men la oss samtidig ha for øye at den gang – da kampen mellom Gud og Satan var en håndgripelig realitet, og de to kjemper hadde sine drabanter blant menneskene – var antakelig denne operasjon den eneste måten undertrykte grupper av folket kunne få mot og kraft til å reise seg av fornedrelsen.

3) Her kommer vi så naturlig til vårt tredje spørsmål: Var Jesus sosialist?

Selv om svaret også her må bli benektende, så vil reservasjonene her melde seg. At Jesus ikke var sosialist i vår tids betydning av ordet er klart nok. Med en sosialist mener jeg da en person som tror på muligheten av og bevisst arbeider for å virkeliggjøre et samfunn på jorden – og ikke i en fjern himmel eller andre ukjente steder – hvor menneskene har lik rett til samfunns- og livsgodene, hvor ingen økonomisk eller politisk maktgruppe får dominere over andre og hvor målet er i størst mulig grad å fjerne og lindre nød for alle mennesker og grupper. Altså en samfunnsorden som betyr en høyest mulig verdsettelse av livet på jorden.

Dette jordiske samfunnsideal var – selv om man kan si det til dels lå skjult i hans etiske intensjoner – Jesus fremmed. Om hans etiske imperativ pekte i retning av et slikt samfunn, hadde han selv ingen tro på muligheten av å virkeliggjøre det på jorden. Hans historieoppfatning og menneskesyn utelukket dette, selv om han var sterkt opptatt av den sosiale ulikhet mellom mennesker og klasser. Hans syn på menneskets opprinnelse og historiske situasjon var ikke forenlig med det vi mener med sosialisme, i ordets prinsipielle betydning. Han oppfattet jo mennesket som opprinnelig skapt i en idealutgave til liv i et fullt ferdig, sosialt fullkomment samfunn ved en plutselig skapelsesakt, hvor tanken om utvikling og vekst ikke hadde noen plass. Han så ikke noen hensikt med historien i retning av å forbedre og utvikle samfunnet og mennesket, men mente det hele var en mer og mindre hensiktsløs statisk kamp mellom onde og gode makter. Derfor skulle historien avsluttes i hans egen generasjon, like plutselig som den var begynt.

Skal vi da uttrykke hvor Jesus her står, må vi si at han ble en slags mytologisk forløper for sosialismen. Noen alminnelig oppreisning for det sosialt underlegne menneske tenkte han seg ikke muligheten av, bare en liten utvalgt gruppe blant underklassen skulle bli «frelst» – ikke til et liv i trygghet og velstand på jorden, men til den himmelske lykke og velferds overdådighet i den hinsidige verden. Og betingelsen for denne «frelse» var derfor ikke trang til å bedre sine jordiske kår, men tvert om at man var opptatt med å «samle seg skatter i himmelen», og ellers ikke traktet mer av denne verdens gods enn det høyst nødvendige.

Vi står altså i Jesu lære overfor en sterk sosial indignasjon, men fordi den manglet enhver politisk mulighet for å realisere sin intensjon på jorden, er den blitt til en drøm om det hinsidige for en liten utvalgt flokk. Denne flokkens viktigste kjennetegn skulle derfor ikke være dens sosiale nivå, men dette at den var villig til å underkaste seg Jesus, Menneskesønnens uinnskrenkede autoritet og lederskap som den messianske fører. Da skulle disse utvalgte på historiens nær forestående siste dag hentes ut til de himmelske boliger, rykkes høyt opp på rangstigen og på plass ved det himmelske bord sammen med historiske berømtheter som Abraham, Isak og Jakob, mens jorden med den store fortapte majoritet av syndere skulle ødelegges. Fordi dette ifølge et nøkternt studium av kildene var Jesu samfunns- og virkelighetsoppfatning, vil det være klart hvorfor sosialisme og kristendom har stått mot hverandre som uforenlige ideologier, selv om man kan si at sosialismen historisk sett til dels er sprunget frem av kristendommens sosial-etiske innhold.

Når vi derfor ikke lenger kan gjøre Jesus til Gud, overmenneske eller ufeilbarlig ideal, så bør vi nøye oss med å gi et rent historisk svar på spørsmålet om hvem han var. Han var – i det vi kaller senjødedommens Palestina – en profettype, dommedagspredikant, morallærer og naturlege, en av de mange som den gang samtidig gjorde krav på å være Messias, en mytologisk frelserskikkelse. Han var preget og bestemt av sin samtids teologiske, mytologiske og etiske erkjennelsesnivå. Det kan – uten at jeg her kan gå nærmere inn på det – gis en naturlig religionspsykologisk forklaring på hans spesielle gudommelige fullmaktskrav. Han er derfor ikke lenger noen historisk gåte, vi vet i hovedtrekk hvorfor han ble den han var. Det samme gjelder forestillingen om hans oppstandelse, han sto bare opp i sine tilhengeres fantasi.
Mannen fra Nazareth må ha utspilt sin rolle som overhistorisk herre. Vi bør være kommet dit at vi ikke behøver å gjøre et menneske til ideologisk fører, for å kunne gjøre det gode og det rette, sosialt, humanitært og demokratisk. Vi kan trygt hente ham ned fra himmelen. Men han kan ikke bli stående i vår tid. Vi kan trygt la ham vandre tilbake til sin egen, der hvor han hører hjemme. Bare der vil vi kunne vurdere ham riktig som det mennesket han var.

Slutning

Fordi kristendommen er en autoritær, en diktatorisk religionsform, derfor tilhører den den autoritære epoke i vår historie, og derfor har den hatt sin tid. Den er ikke lenger sannferdig, den bygger på dogmer, på historiske postulater som i dag bevislig er usanne. Å opprettholde kristendommen som offentlig religion blir derfor mer og mer bevisst usannferdighet og bevisst hykleri.

Om den historiske Jesus vil jeg til sist bare si at han må opphøre å være autoritet, da vil han kunne fortsette å være en inspirasjonskilde. Men da må vi ikke prøve å modernisere ham. Tvert om må vi bringe ham tilbake til hans egen forestillingsverden, og la ham forbli i det som var hans historiske situasjon. Da vil vi lære å se hans egenartede og ufrie, mytologisk pregede «sosiale opprør» som en følge av datidens fatalistiske og pessimistiske historieoppfatning, i sin mangel på utsikter til å gjennomføre reformer på det dennesidige, økonomiske og politiske plan. Og da vil den undertrykte sosiale intensjon i hans opptreden få sin naturlige appell – også til oss som lever i dag.

 

 

  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Dogmet om Jesus
  • Stikkord: Foredrag

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    4 × 1 =