Kristendommen – en fare for verdensfreden

Menneskehetens mest akutte problem i dag er faren for en ny verdenskrig. Vi trues med utslettelse av bl.a. 30 000 kjernefysiske bomber som er konstruert og lagret i Europa og Amerika, dvs. i den kristne del av verden. Hvordan har vi endt i denne absurde situasjon?

Kristendommen er det felles historisk-ideologiske grunnlaget for de nasjoner som på denne måte truer menneskehetens eksistens. Ingen religion har i historiens løp dekorert så mange krigere med sitt symbol. De to verdenskriger i dette århundre har startet midt i hjertet av det kristne Europa. Også de kommunistiske østblokk-land tilhører det kristne kulturområde, ca. 1000 års kirkestyre har satt sitt dyptgående preg på deres folk. Det er nærliggende å søke roten til den kristne verdens ekstreme militarisme i bestemte kristne forestillinger.

Men er ikke kristendommen med sin nestekjærlighets-etikk den rake motsetning til krig og militarisme? Hvis man bare velger ut det beste i bibelsk etikk og teologi og betrakter det isolert, kan det se slik ut. Men kristendommen består av noe langt mer, nemlig en broket mytologi og teologi. En religionslære om Guds og menneskets natur vil prege menneskene mer enn dens etiske idealer. Og jeg vil hevde at kristendommen indoktrinerer med forestillinger om Guds og menneskets vesen som er slikt at de skaper grunnlag for krig og militarisme.

Kristendommens spesielle menneskesyn møter vi allerede i syndeflodsmyten, hvor guden skiller mellom to slags mennesker: et stort flertall av «onde» og en liten minoritet av de «gode». De «onde» er uten menneskeverd og blir utryddet. Jesus kopierer denne menneskeoppfatning (Mt. 24). Derfor legger kirken den til grunn for sin frelseslære, med den forskjell fra syndeflodsmyten at kristendommen setter en rent ideologisk merkelapp på de frelsesverdige.

De bibelske forfattere så ikke bare naturkatastrofer som gudens verk, også kriger mellom folkene var ledet av ham. Store deler av kristendommens grunnbok må betegnes som krigsteologi. Ved konsekvent å framstille guden som et hankjønnsvesen og direkte betegne ham som «en krigsmann» (2. Mos. 13), gjenspeiler det kristne gudsbilde en av de mest typiske mannsroller gjennom historien: krigeren. Den oppfatning at guden sto bak krigene som en usynlig general, falt naturlig for datidens mennesker. Det kan vi ikke bebreide dem for. Men vårt tema er våre kristne kirkers uhyre lettsindige og farlige autorisering av den bibelske gudsoppfatning i dag.

Vi møter nemlig volds- og krigs-ideologien også i Det nye testamente. Jesus var ikke i stand til å fri seg fra den, i visse forestillinger forsterker han den. I sin lære inndeler han menneskene i verdifulle og verdiløse, idet de siste bl.a. sammenliknes med ugress som skal brenne. Slik skal de på dommens dag «kastes i ildovnen» sier han (Mt. 13). Paulus har samme syn (2. Tess. 1). I Johannes’ Åpenbaring stilles derfor Kristus i sentrum for en bloddryppende krigsteologi. Motstanderne av sitt messias-krav har Jesus selv i en av liknelsene beskrevet slik: «Disse fiendene mine som ikke vil ha meg til konge skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne» (Lk. 19).

Når de kristne folk i mer enn tusen år har dyrket mannen bak disse ord som sin gud, er det ikke forbausende at det har stått svært dårlig til med deres evne til å skape fred på jorden. Den andre og motsatte tendensen i Bibelen: forbud mot drap, tanker om «fred på jorden», etiske bud om å gjengjelde ondt med godt, Jesu bud om endog å «elske sine fiender» må få liten effekt overfor en slik teologi. Den gjør det kristne historiesyn nærmest uten lyspunkter. Følgen er blitt at ortodokse teologer finner å kunne innkalkulere endog atomkrigen i sin teologi. De henviser til at Jesus ikke har forkynt fred på jorden, men krig inntil historiens avslutninger. Uttalelser av en rekke ledende teologer viser hvorledes kristne folk ved sine kirker har påberopt seg Gud og Kristus når de har gått til krig. Som Napoleon sa: Presten og krigeren forstår hverandre bedre enn noen annen.

Kristendommens splittelse av menneskene i verdifulle og verdiløse individer etter deres tre og deres voldsmettende framtidsprofetier gjør den til en voksende fare for verdensfreden. Den er vår kulturs store og alvorlige skavank, en sykdom i vår samfunnsorganisme. I vår tid fører den til en sterkt skjerpet motsetning mellom stormakter. De kristne kirker i Vesten, hvis innflytelse stadig er enorm, våger ikke å se i øynene at den kristne, russiske Lasarus reagerte forholdsvis konsekvent på det som viste seg å være kristendommens falske løfter. Jesus kom ikke tilbake og frelste ham til paradiset, og kastet ikke den rike mann i ildovnen, slik som «evangeliet» lovet. Revolusjonen betød derfor at han tok skjeen og skjebnen i egen hånd – også avstraffelsen av kapitalistene. Ateist og kristendomsfiende måtte han bli etter bedrageriet fra kirkens side. Vestens kirkelige propaganda rammer til gjengjeld i første rekke den ateistiske kommunisme ut fra den kristne parole om at «den som ikke tror er dømt … og Guds vrede blir over ham» (Jh. 3). I sin teologi uttaler kristendommens voldsomme trusler over sine motstandere, og dette er blitt en del av øst-vest-konflikten. Og så står de der, den «kristne» vestblokk og den «ateistiske» østblokk, og tuer hverandre med 1 million Hiroshima-bomber. Absurde, negative forestillinger om menneskets natur og livets vesen ligger bak en så absurd situasjon.

Kristendommen er en fare for verdensfreden pga. to sider ved Jesu lære: Fordi han frakjente en stor del av menneskene deres menneskeverd, og fordi han spådde krig på jorden inntil historiens avslutning, en forestilling han bygget på syndeflodsmytologien. Denne oppfatning kan vi ikke bebreide Jesus, han var her et barn av sin samtid. Men vi må angripe den kirke som i forherdet autoritetsdyrkelse ikke kan la denne mytologi bli i den fortid hvor den hører hjemme. Farligst for verdensfreden er den ideologi hvis hellige skrift betrakter sin gud som leder av menneskenes krigshistorie, og som derfor har vist seg i stand til å forlike endog atomkrigen med sin teologi. Farligst er den religion som ser på jordlivet og historien som en «Satans hersketid» og på denne tilværelse som mindreverdig og uforbederlig. Den vil mangle kraft og evne til å redde vår verden fra militarismen og «fortapelsen». Den demonstrerer i sin teologi en trosfariseisme og driver med en ideologisk øremerking av menneskeheten som står på samme lave etiske nivå som rasediskriminering og politisk forfølgelse av annerledes-tenkende, og som derfor er like skadelig for det gode forhold mellom folkene. De human-etiske og sosial-etiske verdier som også finnes i vår overleverte religion må skilles ut fra sitt nedbrytende miljø i den kristne krigs- og voldsteologien. Å bekjempe denne teologien, å avsløre uholdbarheten i de kristne kirkers postulater om det bibelske gudsbilde som sannhetsåpenbaring, vil være fredsarbeid i beste forstand. Bare på en etisk grunn hvor menneskeverdet er ukrenkelig fordi menneskeheten er en udelelig enhet, kan vi oppnå herredømme over vår framtid.

 

Porsgrunn Dagblad
  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Kategori: Militarisme
  • Stikkord: Foredrag

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    4 × 3 =