Kanskje etter press eller uønsket oppmerksomhet har misjonsorganisasjonen The Send endret slagord/motto, fra «all in for Jesus» – til «Sammen – et liv for mer enn oss selv». Den nye varianten er passe utydelig. Kirkelig diakoniforsker fra VID, Hans Eskil Vigdel, synes godt fornøyd. Ingen brysomme Jesus-ord blir sitert i innlegget.
» Det kunne vært slagordet til Den norske kirke – eller en hvilken som helst ideell organisasjon «.
The Send endrer slagord etter debatt om «all in».
Jesu lignelser om Himmelriket gjennomgår mange spissfindige fortolkninger, som i «Prekenblikk» om forvalterne i Matteus 25, 14-30, utlagt av Sindre Skeie i Vårt Land Lillesøndag 19. august. Han er sykehjemsprest og har ph.d. i diakonivitenskap (også interjuet i Khrono 12.09.26). Jeg siterer ham:
«Slaven som graver ned pengene, gjør det fordi han er redd for hva herren hans kan komme til å gjøre mot ham hvis de går tapt. Til slutt får han da også en straff, men ikke fordi pengene gikk tapt – for det gjorde de jo ikke. Kanskje var det heller fordi slaven ikke tok inn over seg at herren faktisk hadde vist ham tillit og åpenbart hadde tro på ham?»
I denne Jesu lignelse sier tjeneren/slaven til sin hjemvendte herre, som eier hans arbeidskraft: » Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd». God moral?
Også i kristensosialistenes yndlingsskrift Lukas 12: 42-48 fortelles om hva som forventes av den tro og kloke forvalter: tjener eller slave, avhengig av bibelutgave. Her foreskriver herren grader av straff (piskeslag?) for ulydighet.
«Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke forvalter, som herren skal sette over husfolket sitt for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer…. Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag».
Noen teologer hevder at «etterfølgelse» betyr noe annet i dag enn i ny-testamentlig tid. Det kan man jo forstå når Gjenkomsten har uteblitt og den oppstandne og himmelfarne Kristus ikke har gitt nye budskap eller meldinger til sine forvaltere på jorden om sin ankomst. Ingen nye evangelieskrifter eller apostelbrev er lagt til i den kristne bibelkanon (Den hellige skrift). Ingen nyere pakt!
Disippelskap og apostelembete ble tidlig avløst av forvalterne eller vokterne av Kirkens dogmer og bekjennelser: den geistlige elite og kirkelærere (teologer/troslærere). Det var kirkeinstitusjonen som kom, med sine hierarkier, maktsymboler og straffesanksjoner.
Når det råder så stor tolkningsforvirring i kirker og teologier om hva som er Guds ord/Herrens ord og menneskers ord i «Bibelen», skulle ikke den levende og virksomme treenige Gud, ved Sønnen eller Den Hellige Ånd, gi klarere til kjenne sin vilje og frelsesplan?
«De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger» (Joh. 14:10)
Alle misjonsorganisasjoner er avhengig av dedikerte utsendinger for den store sak: Evangeliet! En kjent misjonssalme heter «Din rikssak, Jesus, være skal». Den ble skrevet i 1912 av den norske teologen og misjonæren Karl Ludvig Reichelt. Med ‘rikssak’ menes Guds rikes sak: misjonen.
Det er alminnelig i de fleste kirkesamfunn, små og store, at de unge utrustes til å videreføre dette såkalt livsviktige oppdrag: forvalteransvaret. Noen får sin kallsopplevelse gjennom bestemte bibelvers, andre hører «Guds stemme» i sitt indre. Vi er kalt til å være Lys og Salt i verden, proklamerer de kristne.
Først i seneste tid er kallstanken og offerviljen blitt noe problematisert. Å følge Jesus skal ikke medføre emosjonelle og psykiske belastninger, aller minst for de unge. Men Jesus/Kristus er fortsatt Veien til himmelrikets saligheter: bryllupsfesten!
Religionssosiolog Espen Gilsvik (OsloMet) og teologistudent (VID) Kristine Hovda har i VL rykket ut med formaninger til kristne ungdomsledere om å være bevisst sitt ansvar.
Kristine Hovda og Espen Gilsvik ber kristne ungdomsledere være åpne om påvirkning.
Eks-karismatikere på litteraturfestival: – Jeg kunne aldri slappe av
Så vidt jeg vet har karismatikeren Jesus ingen steder i evangelieskriftene bedt sine tilhengere å «slappe av». Det hastet, for Guds rike var nær…Tvert om skulle de våke og be, som i lignelsen om de ti jomfruer/brudepiker: fem kloke og fem uforstandige (Matteus 25, 1-13).
Til den avgjørende våkenatten hadde de fem uforstandige ikke forstand til å ta med seg en kanne olje til lampene… Da brudgommen kom var det for sent. Lignelsen skal som så ofte hos Jesus anskueliggjøre himmelriket. (I kirkeåret Domssøndag/Kristi Kongedag er nevnte lignelse prekenteksten siste søndag før advent).
Det går igjen: noen blir hentet, andre blir etterlatt… At Det nye testamente (evangelier og apostelbrev) tydelig forespeiler en utsortering av mennesker – livets to veier og utganger – kan vanskelig tolkes bort av liberale/progressive folkekirke-prester.
Overraskelsesmomentet krever vel stadig en form for beredskap? Den årlige adventstiden markerer kirkeårets avslutning. Advent/Adventus forstås som ventetid før Frelserens/Herrens komme… Etter 2000 års ventetid kan vi kanskjeane en viss tretthet hos forvalterne av budskapet/evangeliet. Å finne nye, kontekstuelle innganger til Skriftens ord, kan man tenke må by på store utfordringer for presteskap og eksegeter.
To høytstående MF-teologer ga sin versjon av beredskap i Vårt Land 26.08.2026: «En dypere beredskap». Her skilles mellom dybdeberedskap (eksistensiell beredskap) og overflateberedskap. Skal det bety: mer kristendom? Evangeliet nevnes ikke, heller ikke Jesus Kristus. Men på sedvanlig vis vet de hva «vi» trenger.
«Vi trenger en mer nyansert og kritisk forståelse av beredskap. Den må kombinere demokratisk beredskap med menneskers behov for mening, håp og fellesskap… Tros- og livssynssamfunn bidrar til beredskap langt mer enn å være en megafon for statlig informasjon»
NRKs radiovert i P1/P1+, forkynneren Lillesæter, sier det slik til Dagen 20.09.26:
«I en urolig og splittende tid tror jeg stadig flere søker mot det åndelige... Jeg er opptatt av de verdiene Jesus representerer som likeverd, rettferdighet, solidaritet og nestekjærlighet, fastslår Kjetil Lillesæter». (min kursivering)
Karismatikeren Paulus skriver i Efeserne 6:18:
«Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige «.
«Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst», sier hedningeapostel Paulus i Romerne 10:13.
Hvilken stemme taler i det apokalyptiske Joh. Åp. 3: 14-16?
«Skriv til engelen for menigheten i Laodikea:
Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn». (Se gjerne andakten i Dagen 17.09.2026: Gir vi plass til refsen?).
«Jesus sjølv var ein apostel (Hebr. 3,1) utsendt av Gud (Joh. 5,23, 37, 6,29, 38, 17,18). Det står at «Jesus frå Nasaret var ein mann Gud peikte ut for dykk gjennom kraftige gjerningar, under og teikn som Gud gjorde ved han midt imellom dykk» (Apg. 2,22). Paulus skriv at «teikn og under og kraftige gjerningar» er «kjennemerka» på ein apostel (2. Kor. 12,12), altså på at den som kjem er utsendt frå Gud».
«…Sanneleg, sanneleg seier eg dykk: Den som trur på meg, han skal òg gjera dei gjerningane eg gjer. Og han skal gjera større gjerningar enn desse, for eg går til Far min.» (Joh. 14:11-12)
Jesus kunne kontrollere naturkreftene. Han stillet stormen på sjøen; det står skrevet at han «truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille» (Matt. 8, 23-27, jfr. parallell hos Markus og Lukas). Skulle ikke Kristus, ubundet av tid og rom, ha enda større makt? Blant Jesu mirakler og store gjerninger var også helbredelser fra sykdomsdemoner/onde ånder. «Dagens bibelord» (Ettertanke) i Vårt Land tirsdag 8. sept. forteller om dette i Lukas 13:10-17.
En kvinne som hadde vært krumbøyd i 15 år, «bundet av Satan», ble raskt helbredet av Jesus, endog på sabbaten. Dette kritiserer fariseerne. Andaktsholder er avisens redaksjonssjef, Tarjei Møller Gilje. Han gjør et stort nummer av fariseernes reaksjon, men unnviker beleilig å nevne Satans rolle i fortellingen. (Spalten har tittelen: Det kan være godt å skamme seg).
Den besværlige Lutherarven
I Reformasjonsjubileet 2017 valgte Den norske kirke Martin Luthers slagord: Nåden alene.
Bispemøtets uttalelse om reformasjonsmarkeringen – Borg Biskop og Bispedømmeråd
Martin Luther var redd for helvetes straff og pine. I sin angstfylte «tårnopplevelse» ble Luther reddet/trøstet av nåden og troen alene. Han kunne kanskje ikke vise til «kraftige gjerninger», men hadde han et personlig møte med den oppstandne Kristus?
Jeg siterer Confessio Augustana/CA Art. XX: Om troen og de gode gjerninger:
«Tidligere ble samvittighetene plaget med læren om gjerningene, noen trøst av evangeliet fikk de ikke høre. Samvittigheten drev noen ut i ødemarken eller inn i klostrene, idet de håpet å skulle fortjene nåden ved munkeliv. Andre tenkte ut andre gjerninger for å fortjene nåden og gjøre fyldest for syndene. Derfor ble det svært nødvendig å framstille og fornye denne læren om troen på Kristus, så de skremte samvittigheter ikke skulle mangle trøst, men vite at nåden og syndsforlatelsen blir grepet ved troen på Kristus«.
Tross Luthers avvisning av det han litt foraktelig kalte katolsk «gjerningskristendom», er det ikke måte på hvilke store, viktige samfunnsreformer Lutherarven tar æren for. Den historiske blindhet fornekter seg ikke.
Professor ved UiA (!), Helje Kringlebotn Sødal, er redaktør for en ny bok om kristendommens historie (det er ellers forbløffende mange teologer ved dette universitet).
«– Det er vanskelig, erkjenner professor i kristendomshistorie Helje Kringlebotn Sødal. – Samtidig er det mulig å gi en oversikt med vekt på hovedtrekk. Og dette er det viktigste for mange. Det var behov for en kort og oppdatert framstilling om den historien som har skapt dagens kristendom, utdyper professoren».
Ny bok om kristendommens historie belyser vekst og forfølgelse
Verbum forlag/Bibelselskapet utga i 2017 boken: Trådene i samfunnsveven: Hva har reformasjonen betydd for Norge ? Forordet er skrevet av daværende Kulturminister fra Høyre: Linda Hofstad Helleland. Etterordet er skrevet av daværende preses i Den norske kirke: Helga Haugland Byfuglien. Jeg siterer vaskeseddelen:
«Boka løfter fram noen av de viktigste trådene i samfunnsveven, og forfatterne viser hvordan den lutherske arven har bidratt til frigjøring og myndiggjøring av mennesker både i Norge og andre land. De skriver om reformasjonens betydning for demokratisering og velferdsstat, for åndsliv og språkutvikling, for diakoni, for likestilling og for organisasjons- og bedriftskultur – og om hvordan misjon har brakt reformasjonstankene ut i verden«.
Hvitvasking av historien? Dette er en virkelighetsbeskrivelse og et historiesyn som trolig deles av evangelisk-luthersk prest i DnK, Einar Gelius. Også av KrFs politikere. Uttalt eller uuttalt anses norske og vestlige verdier som kristendommens enestående bidrag til sivilisasjonen.
Hvorfor flykter muslimer til Vesten?
(Innlegget er også publisert i Fædrelandsvennen)
«Islam som ideologi går jo på tvers av vestlige verdier – som demokrati, ytringsfrihet, religionsfrihet, kvinnefrigjøring og skeive rettigheter. Dette er rettigheter som er fraværende i de fleste islam-styrte land i verden i dag».
(På den annen side: kristne innvandrere/flyktninger «berger kirke-Norge», skriver en kirkevekstforsker i Dagen 20.09.26)
Uten århundrers motstandskamp og sekularisering
hadde vi europeere trolig fortsatt levd under den kirke-kristne ideologiens tyranni. Så skal altså det kristne Vesten belære muslimer om humanismens verdier og demokratiske rettigheter, som har blitt (og blir) motarbeidet i kristendom-styrte land?
Da passer det selvsagt ikke å nevne det kristne Europa og Vestens krigsforbrytelser i muslimske land (også i tidligere kolonistater) gjennom etterkrigstiden inntil nyere tid. Slikt kan bortforklares som misforståelser eller misbruk av «sann kristendom». Desto høyere ropes det nå om kjærlighet og fred… Tomme tønner skramler mest?
På samme tid veves kristendom, politikk og militarisme stadig tettere sammen, som i forgagne tider. De autoritære tradisjoner er på full fart tilbake.
Muslimske flyktninger og innvandrere skulle vel være en ypperlig «misjonsmark» for lutheranere? De vil jo frigjøre, frelse eller omvendemuslimer fra krigeren Muhammad – til fredsfyrsten Jesus. (Feiring av krigerkongen hellig Olav er visstnok noe ganske annet).
Hvis ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og «trosfrihet» skulle være reelt måtte vel muslimer få misjonere fredelig for sin religion i Norge, i samme grad som kristne misjonærer fra Norge (og andre vestlige land) driver svært omfattende og målrettet misjon i mange muslimske land. Man kan i blant komme i tvil om såkalt trosfrihet uuttalt er «øremerket» kristen misjon…
To misjonerende verdensreligioner på samme «scene» er det åpenbart ikke plass for. Hvem skal UT: den muslimske eller kristne predikant, hver med sine omstridte, ytterliggående og polariserende holdninger?
Etter sin åpenbaring og utvelgelse ved Johannes-dåpen var Jesus i konstant konflikt med sine nære omgivelser, også med skjellsord og trusler. Heller ikke Kristustroende Martin Luther tålte motstand mot sitt «evangelium». Snarere oppfordret han til «onde gjerninger» mot sine uvenner og teologiske motstandere. Luthers hatefulle ytringer er mange. Var det slik den kristne kulturarven skulle beskyttes og videreføres?
Kirkereformator Martin Luther om jøder: giftslanger, blodhunder, blasfemikere og løgnere
Det var ikke fra prekestolene eller det teologiske kateter likeverd/likestilling, den frie tanke og frie ytringer ble innført. Utestengelse og stigmatisering av bl.a. religiøse og etniske minoriteter skulle være godt kjent i vårt Lutherland. Og intern kirkekamp synes uten ende.
«I den kristne kirke ble ethvert avvik fra den godtatte lære om Kristi person og hans gjerning, eller treenighetslæren, betraktet som blasfemi. Reformatorene på 1500-tallet, som selv ble beskyldt av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi….På 1800-tallet var de som ble dømt for blasfemi stort sett ikke lenger vranglærere, men fritenkere eller ateister som påberopte seg den tale- og trykkefrihet som etter hvert ble innført i flere og flere land». (kilde: snl.no)
Blasfemi har kirkehistorisk sett ikke handlet om sammenblanding av «moral og strafferett». Det var ikke moralen, men «den rette lære» som måtte beskyttes. Skjønt kirketukten innebar moralsk disiplinering av den enkeltes livsførsel, foreskrevet av geistligheten. Synderne måtte gjennomgå ulike former for tukt, straff, eksklusjon – og ydmykelser. (Et særdeles brutalt straffetiltak var gapestokken. Se Wikipedia).
Så vidt jeg vet var det ikke på etisk-moralsk grunnlag Martin Luther anbefalte dødsstraff for blasfemi. (Den avsindige jakten på kjettere og hekser pågikk i århundrer!)
Ronnie Johanson utga boken Blasfemi i 1989:
«En enestående samling av skrifter som opp gjennom historien er blitt anklaget for gudsbespottelse. Boken kom alt i 1989, men er fortsatt den eneste bok på norsk om emnet. Boken spenner over et tidsrom på 1800 år».
Død og pine: ærefrykt for livet?
Kristne kirkehistorikere og rettshistorikere ignorerer mer eller mindre dødsstraffens lange, nattsvarte kapitler, til tross for omfattende dokumentasjon. Torturistene, bødlene og skarpretterne har sin historie. Bøddelen og presten sto gjerne side om side på retterstedet.
Se boken «Død og pine» (Pax forlag 2004, 381 .s).
Også boken nedenfor fra 2023, med likelydende tittel:
Halshugging med sverd var den fineste måten å dø på – Stor-Oslo
Kristen-evangelikale Donald Trump, med sitt vulgære, sterkt polariserende og begrensede ordforråd, står i en lite ærerik protestantisk tradisjon. Straffetruslene hagler og bruken av dødsstraff har vært økende under hans presidentskap.
Fordømmelser og straffetrusler i bekjennelsen/læreskriftet Confessio Augustana/CA bryter åpenbart ikke med Straffelovens § 185. (Se også § 135 fra 1961, med senere revisjoner). Hvilke etisk høyverdige idealer kan utledes av læreskriftets 21 artikler? Hvilket menneskesyn?
Den norske kirkes 12 biskoper nyter ingen form for immunitet, men de velger ofte taushet eller unnvikelse når de blir utfordret direkte og offentlig. Det må derfor gjentas; i dette stadig offisielle, gyldige skriftet trues utpekte grupper av mennesker med «pine uten ende» i den himmelske straffeanstalt. Ja, sammen med djevlene; følgelig iboende onde. «Muhammedanerne» er blant flere grupper nevnt i art. I.
Jeg nevner igjen: torturen av profeten Muhammad i Dantes «Inferno» har behaget eller moret (kristne) lesere siden høymiddelalderen – inntil vår tid. Det går opplagt noen linjer til de krenkende, sjikanøse Muhammed-karikaturer, som særlig moret skandinaviske protestanter. Tidvis med dårlig skjult skadefryd.
Demonisering av annerledestenkende har årtusens tradisjon i Kirkens historie, katolsk og protestantisk. I lære og praksis. Det er uklart hvor sent nåværende slagord «menneskeverdets ukrenkelighet» kom inn i kirkens menneskesyn.
Grensene for straffbare ytringer og markeringer synes stadig mer tøyelige eller flytende. Det sender et urovekkende signal at PST henlegger grove voldstrusler mot enkeltpersoner som «intet straffbart forhold». Blindsoner, inkonsekvens og dobbeltmoral har også rammet stiftelsen Fritt Ord, som forøvrig har ganske omstridte prisutdelinger i «bagasjen», med til dels merkelige begrunnelser.
Nåden og «lydighetens vei»
Den tyske luthersk-protestantiske teolog (ny-ortodoks?) fra forrige århundre, Dietrich Bonhoeffer, blir ofte sitert om «nåden». Han skrev en bok om etterfølgelse (Nachfolge) i 1937. Jeg har den norske oversettelsen fra 1956: «Lydighetens vei» (Forlaget Land og Kirke).
Bruddene basert på kjønn- og samlivsspørsmål som pågår i vår tids (protestantiske) kirkesamfunn virker tidvis ganske uforsonlige. Dialog og samarbeid bryter sammen. Er det «Guds» selektive (vilkårlige?) kjærlighet og nåde som svikter – eller den syndige menneskenaturen?
«Nåde» inngår i det eksklusive kirkespråket. Det er et teologisk konsept forbundet med (arve)synd, dom, straff og personlig frelse. I normal oppfatning er det straffedømte forbrytere som blir benådet. Fra gammel tid kunne kongen eller enevoldsherskeren avgjøre et enkelt menneskets skjebne. Han kunne etter eget forgodtbefinnende gripe personlig inn og ettergi noen skyld og straff (slik vel USAs president gjør i våre dager).
Det gir visse assosiasjoner til Himmelherskerens domsmakt…
Hvem skal idømmes hhv. fortjent straff og ufortjent nåde? Hva betyr det å «leve i nåden»?
kpk.no – kristelig pressekontor
En pastor og forkynner på nettet forklarer det slik:
«Nåden er Guds ufortjente tilgivelse og godhet overfor syndere som fortjener straff for sine ugjerninger. Dette med å ta imot nåden kaller vi for tro. Tro handler om å ha tillit til at Jesu soningsdød på korset er nok for å sette meg i et rett forholdtil Herren Gud… Å leve i nåden betyr at jeg ikke trenger frykte at jeg faller bort fra Jesus hver gang jeg synder og glemmer å be om tilgivelse.». (min kursivering)
«Nåden» hevdes å være en gave; gratis og helt ufortjent. Ingen betingelser? Også blant samfunnets «utstøtte» finnes åpenbart verdige og uverdige… Er Maria Quisling (død 1980) blant dem som ikke fortjener den paulinske og lutherske nåden?
Kirkens Bymisjon har bakgrunnshistorie i Indremisjonen under ledelse av bl.a. den mektige teolog Gisle Johnson i 1855. Første navn: «Foreningen for indre Mission i Christiania», senere Oslo Indremisjon. Maria Quisling ledet på et tidspunkt en bibelgruppe i denne organisasjon.
Gyrid Gunnes: Quisling-formue kan stamme fra ran av norske jøder
Ektemannen Vidkun Quisling var prestesønn og evangelisk-luthersk oppdratt, en periode også bigamist. «Quislingene» hadde Martin Luther som læremester eller inspirator. Tross noen halvhjertede oppgjør har denne hatefulle kirkelærer veiledet Statskirken/Den norske kirkes menigheter i ca. 500 år.
Så vidt jeg vet har ikke Maria Quisling etterlatt seg et ideologisk manifest. Mye er også uklart om hennes bakgrunn. Langt mer kjent og dokumentert er uttalelser fra Quislings biskoper – og eksempelvis nazipresten fra Rogaland (1895-1980). Prosten fra Dalane reiste til Oslo for å kjempe NS’ sak. Han ble en rabiat rådgiver for Quisling. Han skiftet navn fra Simon Slettebø til tyskklingende Sigmund Feyling.
«Han besøkte Tyskland i 1933-1934 og var inspirert av Paul Althaus’ luthersk ortodokse lære basert på en autoritær og nasjonal statsforståelse. Feyling la også stor vekt på luthersk fortolkning av Romerbrevet kapittel 13, 1-7. Lydighet mot øvrigheten var for ham en kristenplikt – uansett hva slags øvrighet det var tale om». (kilde: Wikipedia).
Ved rettsoppgjøret ble Feyling i 1949 dømt til 15 års tvangsarbeid med fratrekk for 1502 dager i varetekt. Han ble også fradømt retten til å arbeide som prest. Han ble løslatt (benådet?) i 1951 og fikk da økonomisk hjelp av Eivind Berggrav og Ole Hallesby.
Som all kirkelig-teologisk terminologi er nådesbegrepet en svært komplisert materie. «Guds» og Kirkens nåde er noe helt annet enn mellom-menneskelig tilgivelse/forsoning. Dette tilsløres i folkekirke-teologien. (Slik også det kristne Håp betyr noe annet enn alminnelig forventning eller optimisme).
Jeg siterer et leserinnlegg i avisen Dagen 16.09.2026:
Alt av verdi i vårt liv som kristne bygger på Guds nåde til oss. Vårt svar på Guds nåde er alltid tro – d.v.s. tillit til Gud (Rom 5,1-2). Alt vi gjør uten tillit til Gud er synd. Uten tillit til Gud er det umulig å behage ham (Rom 14,23; Hebr 11,6).
Tro er aldri en magisk kraft som gjør oss i stand til å gjøre store ting, men tillit til en Gud som er i stand til og villig til å gjøre «mer enn alt» (Ef 3,20). Vår tillit til Gud – på alle områder – vokser når vi studerer og fyller oss med Guds ord (Rom 10,17).
Jesus bruker i sin forkynnelse aldri ordet nåde, men det sies at » hele hans forkynnelse er en nådesforkynnelse, i motsetning til den fariseiske lovreligion «. (kilde: Bibelsk oppslagsbok, 1949).
Dåpen – en nådens kilde by Harald Hegstad (9788254314036)
Nåde er mer enn tilgivelse – Sennep
Overskriften i Dokkas preken er etter mitt syn en skrikende selvmotsigelse: Nådens urettferdige rettferdighet. Ja, den himmelske logikk, Guds rikes orden og rettsoppfatning er noe helt annet enn vår. Straffen for å fallei unåde hos Gud den allmektige og allvitende blir ikke berørt.
Skribent og pastor fra Misjonskirken, Erik Andreassen, bekrefter i Vårt Land-spalten Lillesøndag/Prekenblikk onsdag 2. sept.: Guds urettferdighet. Skal det være en hedersbetegnelse? Tillitvekkende? Med versene i Matteus 5, 38-48 innleder Andreassen sin preken slik: Gud er ikke rettferdig, og hva så?
Kong Harald: Kristuslik?
I kjølvannet av kong Haralds død og noen ukers hoffsorg, landesorg eller borgfred, har monarken fått mye heder og hyllest. Han kommer ganske nær helgenstatus. Han var ikke ufeilbarlig sies det, men Kongens «hellighet» stiller ham fortsatt over eller utenfor Loven.
I Grunnloven § 5 står det at «Kongens person kan ikke lastes eller anklages», noe som betyr at han ikke kan dømmes eller tiltales for noe, uansett hva slags lovbrudd det skulle være.
Med kong Harald er det for noen blitt vanskelig eller umulig å være republikaner... Andre, også undertegnede, vil si som Klassekampens spaltist 4. sept. at det er nettopp nå republikanere «skal vere prinsippfaste og stå imot den massive manipulering av opinionen som me alle blir utsett for i media».
Samme dag har Klassekampen i spalten «De nære ting», innhentet presten Ingrid Ribe-Nyhus for å svare på spørsmål fra en leser som ikke (personlig) sørger over kongens død.
Leseren får en folkekirkelig «preken» til svar. Hun avslutter med Paulus i 1. Kor 12:26: Om ett lem lider, lider alle de andre med . For lesere som ikke kjenner seg som lemmer på Kristus-kroppen eller Kirke-kroppen (nå: Nasjonens kropp?), kan prestens ord lyde ganske bisarre.
Kong Harald har ganske riktig i sin 30-års regenttid, sammen med dronning Sonja, modernisert kongehuset. De fleste er enige om hans sympatiske personlighet og egenskaper. Han var «hel ved» er det sagt. Han kunne le og sørge med sitt folk. Vi ble sett og inkludert, sier mange om kongen. Han hadde en naturlig karisma som etterfølgeren kanskje mangler. Men kanskje tronfølgeren Ingrid Alexandra?
Ingrid Alexandra (22) er Norges første kvinnelige tronarving
Fra mitt hjørne kan jeg vanskelig forstå person- og autoritetsdyrkelsen kong Harald er gjenstand for. Å elske eller være glad i et (kongelig) statsoverhode står meg fjernt. Var hans ambisjon å bli elsket av folket han regjerte over som konge? Vi får aldri vite om det eksalterte «føleriet» rundt hans person ville behaget ham.
Lykkeligvis går ikke alle journalister i flokk. Det er godt at det ennå finnes sindige mediekritikere og skribenter som bl.a. tar tak i den «nesegruse beundring» og servilitet for kongehuset vi særlig har sett i statskanalen NRKs sendinger. Men fra NRK var kanskje ikke annet å forvente. «NRK er Norges største kirke», ble det sagt av forrige kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, for en del år siden i Vårt Lands Min tro- spalte. De to institusjoner, (stats)kirke og kongehus, synes uløselig og gjensidig forbundet.
Langt mer befriende var dette innlegget i Dagbladet, av Magnus Marsdal.
Alle vet at kongen aldri var «en mann av folket». Han kunne møte opp i gummistøvler og boblejakke, men i offisielle sammenhenger med seremoniell gallauniform full av dekorasjoner, medaljer og ordenstegn. Med stor ærbødighet ble han tiltalt «Hans Majestet Kongen». Kontrastene er store i en konges liv. Også hans gravferd plasserer ham høyt hevet over «folket». Det samme gjør kongeparets sarkofag til 20 millioner kroner. Jørgen Hattemaker? Var det noen fattige Lasarus’er på gjestelisten i Oslo Domkirke?
Alle er lik, men noen er likere enn andre
I eldre tider i Norge var det grupper av mennesker som ikke kunne begraves i «vigslet» jord…
Slik sendte vi slemme folk til helvete
Ytre pomp og prakt kjennetegner både Kongehus og Kirkens hus. Bjørgvins biskop har fått ny bispekåpe til 300 000 kroner… (Se Vårt Land og Dagen). Igjen vil jeg minne om Lukas beretning: Den rike mann og Lasarus…
Kongeparets apanasje i 2026: 16 234 000 kroner (skattefritt). I tillegg kommer skyhøye statlige bevilgninger til hoffet og kronprinsparet, samt private formuer, eiendommer og andre kostbarheter. Kjent er uttrykket «blått blod», brukt om adel, kongelige eller personer av fornem byrd. I kraft av titler og posisjoner nyter de særlige privilegier. Det gjør også biskopene, som kan sies å tilhøre en slags «lønnsadel».
(Den gjennomsnittlige årslønnen, over statsbudsjettet, for en biskop i Norge ligger vanligvis mellom 1,2 millioner og 1,5 millioner kroner. Biskoper mottar også andre fordeler som bolig og bilgodtgjørelse. Statsrådlønnen ligger litt over).
Kongen var ikke bare Den norske kirkes høyeste beskytter, men også Forsvarets overkommandør. Han hadde militær rang som både general og admiral i diverse forsvarsgrener. Kongens riksregalier: Krone og Sverd. Olavskorset/Olavsmerket pryder Den Kongelige Norske Fortjenesteorden. (Se Krigskorset med sverd).
Som arving til kongetronen gjennom fødselsarv har kong Harald sikkert gjort det beste han evnet ut fra tradisjon, plikt og lojalitet. I den lange kongerekken vil kongeparet, Harald og Sonja, ganske sikkert innta en særstilling i Norgeshistorien. De har utvilsomt vært et hardt arbeidende kongepar.
Men det er tenkelig at posisjonen som både «folkelig» OG «opphøyet» blir så umulig å forene at avskaffelse av monarkiet før eller siden vil tvinge seg fram. De få monarkier som ennå består i Europa skyldes i hovedsak visse tilpasninger til det moderne samfunn, slik Den norske kirkes hegemoni består av samme grunner.
Det har flommet over med noe høyspente betegnelser og lovord: … en far for nasjonen… elsket av Norge… en tydelig stemme for kirken… hele Norges bestefar… en sportsidiot for hele folket… vi er jo på en måte alle sammen pårørende… hele nasjonen er i sorg… en kaptein har forlatt oss… en regnbuekonge har gått bort… han vant våre hjerter…
Er det norske folk lik foreldreløse barn som trenger en jordisk og himmelsk Konge eller Far? Realiserte kongen «kristne verdier»: evangelisk-lutherske? Er han den nye idealkongen: Kong Harald den gode? (Se Klassekampen gravferdsdagen 9. sept.).
Kong Haralds død samlet sørgende i Oslo
Kristen-Norge om kong Harald: – Det er som han gir oss et glimt av himmelriket
At kristologi (Læren om Kristus) ble brakt inn i kongedebatten av teologiprofessorer, må sies å være høyst oppsiktsvekkende. Hva ville kong Harald sagt til at hans person og kongedømme blir målt og veiet mot «Kristi kongemakt»?
Kong Haralds sårbarhet styrket hans troverdighet
Stephanie Dietrich advarer mot å gjøre sårbarhet til kristologi
Kong Harald har ikke hatt verken politisk, lovgivende eller dømmende makt. Kong Haakon VIII har i Stortinget avlagt sin troskapsed til konstitusjonen og enda til bedt om hjelp fra «Gud den allmektige og allvitende».
Er ikke Jesus Kristus sann Gud, med «all makt i himmel og på jord»? Som det står i Fadervår/Vår Far: «For riket er ditt, og makten og æren i evighet». De kristne kirkers verdensmisjon har som målsetting at hele verden skal bøye kne for Majesteten på himmeltronen: Kristus allherskeren.
Jesus fra Nazaret er den eneste «konge» (messiaspretendent?)
i historien som (fysisk?) har gjenoppstått fra de døde, i den forstand at han ifølge overleveringen ble sett og hørt av såkalte vitner… Ca. 40 dager senere for han opp til himmelen, også foran disiplenes øyne. Lukas kap. 24 og Ap.gj. forteller om denne hendelse.
Ingen verdslige konger har hatt slik MAKT, skjønt mange keisere, konger og diktatorer gjennom historien har næret storhetsfantasier om verdensherredømme og udødelighet. Også med aspirasjoner om tilbedelse som en guddom. Ja, USAs selvopptatte president ser seg selv med kongekrone, pavetiara – og som messiaspretendent.
Det er fortrinnsvis i myter, legender, bilder/statuer, monumenter og dynastiske forbindelser de store helteskikkelser er blitt «udødeliggjort». Nidarosdomen er viet kriger og kristningskonge Hellig-Olav, kalt «den evige konge». Hans gravkirke har i nær 1000 år vært et valfartssted: et hellig sted.
Prest og professor Idar Kjølsvik fra Nord Universitet har i avisen Dagen 9. sept. dette perspektiv på det norske monarkiet:
«Kong Harald er død. Men Leve Kongen. For selv om en konge er død, lever altså Kongen. Regenten er alltid levende, ifølge Grunnloven. Det eksisterer ingen virkelighet i Norge uten regent. Kongemakten er rett og slett udødelig, Kongen er den samme til alle tider. Og det opplever vi nå på nytt». (min kursivering)
Jarle Mong har i Dagen 15.09.2026 reflektert slik etter et besøk på slottsplassen:
«Noe har slått meg når det gjelder alle som i ærbødighet og respekt omfavner sin rolle som undersåtter og bøyer hodet for kongen. For en stakket stund gjør vi det vi er skapt for å gjøre. Bildene fra slottsplassen av blomster og sørgende mennesker er et ekko av den riktige tilstand, et drypp av en kjærkommen dyp sannhet. Alle sammen av oss hører nemlig hjemme i et kongerike der vi bøyer oss for, tilber og tjener kongen over alle konger. Det er undersåtter vi er ment å være, lydige som sådan «.
En «sårbar Kristus» framstår som en tidsriktig,
folkekirkelig fortelling eller myte. Jeg siterer teologen Stephanie Dietrich i Vårt Land, professor i diakoni ved VID vitenskapelige høgskole:
«Stålsett skriver om Kristus som «kongenes konge», den sårmerkede og den korsfestede Gud, for deretter å si at måten kong Harald viste sin «kongelige sårbarhet», kan forstås som «en gjenspeiling av Mesteren selv». Her mener jeg det skjer en teologisk kortslutning…. Den kristne fortellingen gjør ikke den sårbare kongen til nøkkelen til å forstå den sårbare Kristus. Snarere utfordrer den enhver konge, og enhver annen som har makt, til å møte Kristus i mennesker uten makt «. (min kursivering)
Jeg siterer kulturkommentator i NRK, Inger Merete Hobbelstad 28.08.2026 (hun kom i sin tid fra Dagbladet):
«Kongen, slik han fremsto for nordmenn, var en mann full av omsorg. Han var en forsoner og en trøster. Ingen synes å ha vært i tvil, noen gang, om at han var et godt menneske. En finere egenskap kan man ikke få i en konge… Når kongen først har lagt armen sin rundt deg, er det vanskeligere for andre å utdefinere deg, skyve deg vekk «. (min kursivering)
«Han vart etter kvart som ein far som var heime, som hadde lyset på og som heldt varmen ved like«. (Sofie Braut, Dagen 28.08: Kong Harald, den nærverande)
Tross alle fine og rause mangfoldsord forble kong Harald lojal til den Lutherarv han ble signet til i Nidarosdomen 1991. Hvor teologisk skolert han var, har kanskje ingen «biografer» gjort dypdukk i. Men at Konge og Biskop har stått last og bram sammen gjennom århundrer inntil i dag kan vel ikke betviles.
Skal folkekongen og folkebiskopen være samlingspunktet i det norske «store VI»? Da passer det seg ikke å snakke om troen på Jesus Kristus, frelse og fortapelse, slik heller ikke preses Olav Fykse Tveit gjorde i sin tale under gravferdsgudstjenesten 9. sept. (Den valgte bibelteksten var hentet fra Paulus i 1. Kor 13, 4-13).
Hans ordlyd og utelatelser (Jesus-sensur?) har vakt visse reaksjoner i kirkelig-teologiske kretser. Det er ufattelig hvor mye støy ett enkelt, kontekstløst bibelvers kan forårsake. Men språklige spissfindigheter har gitt liten oppklaring av eventuelle misforståelser.
Hvor ble det av troen i biskopens tale?
Det store alvoret ved dødens port
Hvordan skal «den lille bibel» forstås?
Fykse Tveit griper til en diffus upersonlig eller generell «Gud», skjønt de fleste vet at kirke-kristendommen lærer og forkynner et helt spesifikt, antropomorfisk gudsbilde, med en «Kristustro» bestemmende for evigheten. Hvem den kristne Gud er, kan leses i (folke)kirkens bekjennelsesskrifter. Ordinasjonsløftet sikrer lydighet: bekjennelses-troskap. Noen små, spredte justeringer i liturgien endrer intet i lære- og skriftgrunnlaget.
Først etter 100 år (!) har en viss «menneskelig finfølelse» fått den liberale fraksjonen i kirken til å ønske Joh. 3:16 ut av gravferdsliturgien. Man må anta at preses, den fremste blant biskopene med læretilsyn, kjenner sin kirkes Gud (den treenige) når han bl.a. sier: Guds kjærlighet tar aldri slutt. Det skulle vel ikke være hans personlige, subjektive oppfatning?
Avisen Vårt Land har (ironisk nok) 15. sept. stilt de 12 biskoper spørsmål om fortapelsen: Tror biskopene på fortapelsen? Hvorfor ikke FØR? Svarene gjør ingen klok, og det er kanskje hensikten. Hvor lang tid trenger Bispemøte for å samordne seg til en felleserklæring om denne brennbare «sak»? Trenger de ekstern hjelp, kanskje? Det er ikke nok å si at Gud eller Jesus/Kristus ønsker at alle skal bli frelst…Med en bredt opplyst, lesekyndig allmennhet kommer biskopene i en svært presset situasjon overfor «folket».
For noen år siden stilte avisen leserne tilnærmet samme spørsmål i en leserundersøkelse med flere svaralternativer. Det er vel på tide at Vårt Land redaksjonelt stiller seg selv samme spørsmål? Hva mener, synser eller tror avisens journalister, redaktører og kommentatorer?
«Vedtektsfestet formål. Drift og utgivelse av dagsavisen Vårt Land på den evangelisk lutherske bekjennelses grunn, med det program som disse vedtekters 4 gir uttrykk for. Bestemmelsen om at avisen Vårt Land skal utgis på den evangelisk lutherske bekjennelses grunn, kan ikke endres».
Religionsredaktør og stedfortredende sjefredaktør i avisen har 21.09.2026 kommentert biskopenes svar, forsiktig og hensynsfullt: «Tenk for en spennende samtale det kunne blitt om det viste seg at de ikke alle er helt enige! Eller kanskje er de enige, men lener seg på ulik argumentasjon «. Skal denne morbide helvetesforestilling (fortapelsen), som Kirken ennå ikke kan slippe tak i, bli gjenstand for intellektuelle tankeøvelser, etisk alvor – eller underholdning?
Hva det betyr å være personlig troende eller personlig kristen er også blitt diskutert i spørsmålet om kongens «kristne tro», fortrinnsvis innenfor kristelige kretser. Jesus – Kristus – Gud -, er navn som flyter uten klare innholdsbestemmelser. Det ser ut til at det er situasjon, kontekst og publikum som avgjør hvilket budskap og hvilken «person» som skal hentes fram. Avhengig av mottakergruppe føres to slags «språk», hhv. internt og eksternt.
Like ullent om «Gud» skriver Petter Fiskum Myhr i et polemisk innlegg om kong Haakon VIII sin tale. Tittel i Vårt Land 15.09.26: Alle sammen tror. Står «Gud» her over eller utenfor Treenigheten? «Ingen kommer til Faderen uten ved (gjennom) meg», sier Jesus ifølge Johannes kap. 14.
Vebjørn Selbekk tolker kong Haakon VIIIs gudsord.
Hvis Gud (?) bare «eksisterer» subjektivt i den enkeltes sinn og forestillinger, må man undres over hvorfor Han trenger tilbedelse og lovsang i Kirkens liturgi. Hvorfor: Trosbekjennelse, Syndsbekjennelse, Sakramenter, Trosopplæring og Misjon hvis det ikke finnes noen kjerne i guddommen? En «Gudsrelasjon» uten et personbegrep gir liten mening.
Fiskum Myhr trenger ingen bibelord og siterer ingen Jesus-ord, men oppgir noen få teologiske referanser, inkludert den katolske middelaldermystikeren Mester Eckhardt. «Hans tanker om en indre forening med Kristus ble avvist som kjetterske etter hans død». Denne type kristen mystikk gjenkjennes i Paulus’ og Helge Hognestads teologi.
Om det er Fiskum Myhr eller Vebjørn Selbekk som har «den rette tolkning» er blant slike interne (smått absurde) diskusjoner kristen-Norge bedriver. De trekker nok av streker eller grenser seg imellom, fra den ene og den andre side. Språklig hersketeknikk og moraliseringer er jevnt fordelt hos de liberale/progressive og konservative. (Fiskum Myhr er forrige direktør ved Olavsfestdagene i Trondheim).
Nasjon, kirke og kongehus
Kong Haakons første tale til nasjonen rørte også avisenes kommentatorer. «Rørende» er et ord som har gått igjen. Skal appell til følelser være styrende for monarkiets framtid?
«Jeg har klump i halsen. Er skjelven på underleppa. Og dypt, dypt rørt. Lørdag kveld holdt kong Haakon VIII sin aller første tale. Og kjære alle sammen, dette var noe helt annet enn forventet. Dette var noe veldig, veldig vakrere». (Dagbladets kommentator 29.08.2026)
Fra mitt hjørne har jeg særlig interesse for hvordan kong Haakon VIII vil forvalte kristenarven: evangelisk-luthersk. Han har en gang uttalt at kong Olav og Jesus er store forbilder for hans rolle som fremtidig konge. Om kong Haakon VIII og (Hennes Majestet) dronning Mette-Marit vil la seg signe av preses i Nidarosdomen er pr. i dag ikke avklart.
Å knele for kirkens alter med biskopens hånd på hodet skulle man tro var en utdatert skikk i et rimelig sekulært, demokratisk og flerreligiøst samfunn. Men nostalgien kan ta uventede veier i vår tid. Tradisjonen med kirkelig salving, kroning og signing av kongemakten i vårt land kan leses nedenfor. Kong Charles ble i 2023 både salvet og kronet av Den anglikanske kirkes erkebiskop i Westminster Abbey.
»Dersom konstitusjonen ikke endres, og jeg blir monark, kommer jeg til å bli overhode også for Den norske kirke. På den måten blir religionen integrert i livet mitt. Dette påvirker også meg i mine valg, forteller Kronprinsen». (VG 25. februar 2003).
Kong Haakon VIII og hans kongsdatter (kronprinsesse og tronfølger) er bundet til konstitusjonens paragrafer. Det er lite som tyder på reorientering i religiøs og kirkepolitisk retning. Heller ikke blant våre folkevalgte lovgivere på Stortinget.
Den yngre generasjon kongelige har trolig gjennomgått tilnærmet samme kristne livsreise som far, bestefar og oldefar… Vårt Lands lederartikkel 17.09.2026 («Kongens lille katekisme») fant det nødvendig å innskjerpe kravet til kongebarna om liturgisk bevissthet eller kompetanse: «Kongehuset må tenke målrettet om hva den yngste generasjonen trenger å lære for å føle seg hjemme i kirkelige sammenhenger».
Ja, lederartikkelen var mildt sagt oppsiktsvekkende og nedlatende. Tenk å «henge ut» Sveriges kronprinsesses opplesning i Oslo domkirke! Vi kan vel da regne med at heller ikke såkalte dialogkirker, kulturkirker og «spesialsydde» gudstjenester for unge voksne og studenter faller i smak hos Vårt Lands sjefredaktør.
Nasjon, kirke og kongehus skal holdes sammen. Fra Konge og Kirke lyder slagordet: alle skal med… «One nation under God»?Kristen nasjonalisme har tatt og tar mange retninger. Også våre naboland har bemerket at norsk nasjonalisme/patriotisme skiller seg ut. Kan det skyldes et «lillebrorkompleks»?
Dansk skribent om nordmenn: – Mer nasjonalistiske enn naboene
Kristeleg nasjonalisme har djupe røter i både USA og Norge
Ulven i menigheten – den kristne nasjonalismen
Kongenavnene sikrer historisk og kirke-kristen kontinuitet. Det nasjonale Stiklestadjubileet (2030) skal befeste 1000 års kristenarv og Kristustro i kongeriket Norge. Kristning/kristianisering pågår for fullt, med mange slagord og aktører involvert.
Skal det bli et katolsk eller luthersk jubelår ? To betente lærespørsmål mellom lutherkirken og pavekirken har seilet opp i kjølvannet av kongens død og gravferd: nattverd-sakramentet og frelsesgrunnlaget. Evig strid?
Asle Toje fra Messiaskirken (luthersk!) og nestleder i Nobelkomiteen har også gitt sitt bidrag til Stiklestadjubileet.
Asle Toje gir unik gave til kirke: – Man bidrar på den måten man kan
Døpefonten skal vise «hvilken historisk sammenheng vår kirke står i», heter det i en brosjyre menigheten har laget i forbindelse med innvielsen. – Fonten viser hvordan vi i dåpen er frelst fra de onde åndsmakter som omgir oss. For å tydeliggjøre dette for det moderne menneske, har kopien fått teksten «Alt av nåde» og Lutherrosen i foten av fonten, står det videre. (min kursivering)
Legg igjen en kommentar