Den såkalte Johannes-prologen i Det nye testamente er referansen her (jeg kjenner ikke grunntekstens ordlyd). At «Gud ble menneske i kjøtt og blod» på et gitt tidspunkt og sted i historien er et kjernedogme i de tre hovedkirker. Inkarnasjonen er ett av flere sentrale dogmer, såkalte trosmysterier, biskoper og akademiske teologer ikke kan gjøre klart rede for i vår tid. Desto mer viktig er hva kirkens trosopplærere/kateketer og skoleverkets lærebøker formidler til den oppvoksende slekt om det særegne i kirke-kristendommens bekjennelse og teologi.
NDLA (nasjonalt digitalt læringssenter) gir en faglig oppsummering av Kristendommens tros- og læregrunnlag. NDLA er en læringsressurs bl.a. i videregående skole.
Kristendom – verdensbilde og menneskesyn – Religion og etikk
Kurs for kirkelig ansatte og frivillige
Kristen tro (les: Kristus-tro) er ikke en teori, men en hendelse, er det sagt. Med andre ord: myter og legender ble faktisk historie. «Guds historie» på jorden avsluttes ikke før den profeterte Gjenkomst og Dom. I hvilken skikkelse skal gudemennesket Kristus Jesus «komme igjen»?
Det er ikke «teologiske nyanser», men klassisk, helortodoks kirkelære MF-professor Ole Jakob Filtvedt bringer i Vårt Lands ukentlige prekenspalte: Lillesøndag 25.06.2024. Bibelordet: Matt. 16, 13 – 20.
«Det er vanskelig når kirken konfronterer oss med alt sitt kjøtt og blod. Men denne vanskeligheten kan forstås som et ekko av et enda større anstøt: at Ordet selv ble kjøtt (Joh 1,14)…. Men sannheten omhandler like fullt et menneske av kjøtt og blod. Sannheten bæres av en kirke av kjøtt og blod. Himmelrikets nøkler legges i hender av kjøtt og blod, hender som tilhører et konkret menneske som het Peter…. Hadde jeg bare vært der og sett Jesus med egne øyne, ville alt vært mye enklere. Slik tenker mange. At Gud blir menneske av kjøtt og blod gjør ikke bare troen enklere, ved at Gud kommer oss i møte på vår egen banehalvdel, det gjør den også vanskeligere. Nå må Ordet gjenkjennes i kjøttet«. (min utheving)
Jeg vil tro at dette er språk og tankeinnhold bare de innvidde eller teologisk skolerte kan begripe. Slik sett kan man også forstå teologi som et «mysteriesamfunn». Det er lite betryggende at Himmelrikets nøkler legges i hender av kjøtt og blod, om det er Jesus eller Peter og hans (apostoliske) etterfølger: Paven! Eller, var det Paulus og Martin Luther?
I evangelieskriftene fortelles at Jesu landsmenn både SÅ og HØRTE ham. At de skulle stå overfor «Guds enbårne Sønn» og/eller «sann Gud» måtte være utenkelig, om ikke også blasfemi. Men selvoppnevnte messias-pretendenter var det flere av i tiden, skjønt Jesus aldri offentlig erklærer seg med (hersker)tittelen: messias. Han var kanskje selv litt forvirret om hvilken messias-rolle han skulle innta. Mitt rike (kongedømme?) er ikke av denne verden, sier Jesus under rettsprosessen.
At Jesu disipler og tilhengere ble forvirret av Jesu selvbilde og forkynnelse er ikke det minste rart. Forvirret er kanskje også kirkelige teologer? Hvem er «den kristne Messias»: både personlig frelser OG verdens frelser? Er han Kristus pantokrator: hersker over himmel og jord i all evighet? Israelsmisjonen benytter ofte betegnelsen: Jesus Messias. Christos/Kristus er avledet av den jødiske messiastittelen (= den salvede). Kirkens Kristus må forstås som et egennavn: en gudsbetegnelse?
Mangeårig Sp-politiker Per Olaf Lundteigen er blitt intervjuet i Vårt Land. På spørsmålet om hvem Jesus er, svarer han slik: – Nå har jeg aldri møtt Jesus, så hvem han var, det vet jeg jo ikke. Men en ting vet jeg: han reiste rundt og snakket med folk. Min rolle i arbeid- og sosialkomiteen på Stortinget ligner kanskje litt, min jobb der er jo en liten verdslig rolle på jorda som følger opp noe av det han var engasjert i. Man må stille opp for folk i hele landet, slik Jesus reiste rundt og vi i Senterpartiet. Sånn sett var han en ombudsmann sånn som meg. (VL 13. oktober 2024).
Er Jesus fra Nazaret «sann Gud»?
Dette er det avgjørende spørsmål kirkens mektige fagteologer og geistlige må besvare og klargjøre i norsk offentlighet, om de er stand til det. Og ikke minst i dette tiårets kristningsjubileer i regi av den nasjonale «folkekirken». Det handler om årtuseners lydig troskap til «kristen kulturarv», med den nikenske og apostoliske bekjennelse som selve fundamentet.
Oldtidsprofeten Jesus er kristendommens hovedperson. «Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til» var Kristian Schjelderups boktittel, 1924. 100 år senere kunne man forvente at akademisk teologi, med alle sine professorer, hadde kommet tettere på den historiske Jesus.
Evangelieskriftenes påskehendelser viser hvordan Jesus frivillig og målbevisst «iscenesatte» sitt tragiske endelikt. Han ble et offer for sin egen villfarelse. Som menneske «i kjøtt og blod» kan vi godt akseptere Jesu feiltakelser ut fra den tid og religiøse kontekst han levde i. Men som «sann Gud» og ufeilbarlig «sant menneske» blir evangelieskriftenes Jesus en langt mer tvilsom skikkelse.
I datidens eskatologisk-apokalyptiske sektvesen var ikke Jesus den eneste som tolket profetskriftene som en forutsigelse om seg selv. Skjønt han hadde høye tanker om seg selv og sin utvelgelse, er det ganske sikkert at galileeren Jesus aldri identifiserte sin person med «Gud selv». Da ville han vel ikke Langfredag i sine siste dødskvaler på korset ropt: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (sitert fra Salme 22). Gud forlatt av Gud?
Når Jesus i Joh. 10:30 sier at «… jeg og Faderen, vi er ett», er det kanskje slik enhver mystiker kunne ha uttalt. De søker enhet eller forening med guddommen i en mer eller mindre oversanselig virkelighet. I kristen mystikk betyr det Kristus-likhet, ved helliggjørelse og i den særegne blodmystikken og brudemystikkens språk. Er det en åndelig eller fysisk «brudgom» man tenker seg forenet med?
Kristendommens fysisk-materielle «Gud» har vakt anstøt i mange sammenhenger, i fortid og samtid. Jeg vil anta at et åndspreget gudsbilde virker mer tiltalende enn en gud som blir menneske av kjøtt og blod, eller rettere: et menneske av kjøtt og blod blir «Gud selv» (den eneste). Med sine menneskelige trekk, flere og flere i kontekstuell teologi, er en slik gud døende.
Nå er allherskeren transformert til en avmektig, men (med)lidende gud. Den kristne Gud (Kristus?) var og er der – og her, sier de kristne om alle konflikt- og krigsherjede områder. Nå er guden i Gaza, ifølge lege, misjonærsønn og trebarnsfar Martin Bøhler. Det framkommer av Vårt Lands reportasje at kirurgen Bøhler er utsendt fra den norske hjelpeorganisasjonen NORWAC (privat stiftelse etablert i 1983 eller 1994).
«Ingenting rokkar ved gudstrua til den norske kirurgen. – Det er mykje gruvsamt som skjer her. Men eg opplever ikkje noko truskrise. Gud er her og lir med dei som har det vondt. Vondskapen plasserer eg i menneskes val og ei fallen verd». (Vårt Land 23. 09.2024).
Vi kan anta at det er Kirkens treenighetsgud som lider med Gazas barn, for det er vel ikke Allahs nærvær det refereres til ovenfor? Hvilken side i krigen ville (dualisten) Jesus stått på? «Jeg ropte på Allah, men det var Jesus som kom», sier en tidligere muslim fra Somalia. Han konverterte og endret navn til Paul Thomas. Norsk-somalieren er nå professor. Han forteller om sin «trosreise» i avisen Dagen 29.09.2024 (også portrettert i nettavisen Khrono).
Allah er altså taus, mens Jesus svarer og griper inn. En kvinne fra Somalia forteller at en mann viste seg for henne i en drøm, og hun skjønte at det måtte være Jesus…
Hun ba til Allah. Jesus svarte.
Oppstandelsens dag
Det er et ubesvart spørsmål om «vi alle», levende og døde, skal opprykkes og/eller gjenoppstå fra graven (dødsriket) «i kjøtt og blod» når Kirkens Jesus/Kristus/Sønnen kommer igjen for å dømme «oss alle». Paulus opererer med en slags halv-åndelig, engleaktig oppstandelseskropp, et herlighetslegeme for de hellige og utvalgte.
Ettersom «vi alle» (?) skal stilles til regnskap og dom for våre liv på jorden, forutsettes at vi tiltalte som skal svare for oss har vilje, bevissthet og hukommelse intakt. Skal vi individuelt forhøres og dømmes av en halv-åndelig Kristusfigur, eller av mennesket Jesus i hans jordiske kropp «med kjøtt og blod»?
Faderen (den eldre) og Sønnen (den yngre) i Treenigheten er avbildet i menneskelig og kjønnet skikkelse, med «kjøtt og blod». Verdt å merke seg: også de frelstes salighet i Himmelriket og de fordømtes pine i Helvete/Gehenna er konkret og sansebetont skildret i skrifter og illustrasjoner (også i Joh. Åp.). Dommedag har vært et yndet motiv i kirkekunsten. Ingen kan vel betenke at slike forestillinger og bilder måtte skape skrekk og uhygge. Det var vel nettopp hensikten?
Nidaros biskop, Herborg Finnset, er referert slik fra uttalelser i NRK 2021:
«Du kan ikke skremme noen til å tro…. Nidaros-biskopen er opptatt av å understreke at mange mennesker har blitt skremt med en fryktelig visjon om helvete i hundrevis av år, og at det er noe man må slutte med».
Også Jesu skremsler, straffetruslene, i evangelieskriftene burde vel da henvises til det religionshistoriske museum? Nei, i stedet for å ta et endelig oppgjør med Jesu tydelige tale om «de to utganger», straff og belønning, henfaller teologer og biskoper til tåketale om «fortapelsens mulighet». Noen uttaler flåsete at de håper helvete er tomt. De tror eller håper at alle blir frelst. Men helvetesporten står fortsatt på gløtt, for med «den skjulte Gud» kan man aldri vite… Hovedsaken er at Jesus, ved subtile omtolkninger, frikjennes for «konseptet evig pine». Jesus mente visstnok noe annet enn hva han har sagt i de skrifter Kirken selv har utvalgt, samlet og autorisert.
Kirken forretter i høymesser sitt nattverdsmåltid med inntakelse av Jesu/Kristi blod og kropp/kjøtt (reelt eller symbolsk, med eller uten gluten, med eller uten alkoholholdig vin). Det er et høyst eiendommelig ritual, sakrament, i Kirkens liturgi. De som jevnlig inntar dette sakrale måltid skal ikke stilles til regnskap framfor den himmelske domstol. De er allerede frikjent, reddet eller frelst. «Vi står ikke under dommen» er et alminnelig uttrykk blant det troende kristenfolket.
Også den som lar seg døpe eller mottar nattverden på dødsleie, hvilke synder eller forbrytelser som enn er begått, er sikret adgang til Himmelriket. For de/vi arme syndere, vantro eller ugudelige, som ikke vil motta Kirkens sakramenter finnes ingen redning eller frelse. Vel og merke, hvis ikke kirkelige teologer og geistlighet finner en nødutvei for «oss andre».
Igjen, se biskop Halvor Nordhaugs bok 2020: Men hva med de andre? Vi møter frelsesspørsmålet gjennom de teologiske begrepene: eksklusivisme – inklusivisme – partikularisme – pluralisme. Skal slike teologiske teorier og spekulasjoner forstås som «omsorg» for de/vi andres evige skjebne i den neste verden? Hvilken makt!
I våre dagers teologiske debatter står begrepet apokatastasis/universalisme høyt på agendaen.
Åndens folk/Nådens folk – og vi andre
Med mennesket «i kjøtt og blod» kom synden og døden inn i verden, ifølge skapelsesmyten og kirkelæren. Urtidens uskyldstilstand i Edens hage var forbi. Den første skapning, Adam, syndet og feilet. Den annen Adam, Jesus/Kristus, ble «født uten synd» for å gjenopprette det fatale syndefallet. Vi ser en lignende bevegelse fra den første «Maria» (synderinnen Eva) til den annen Maria (jomfruen).
I Det nye testamente/NT og kirkelære omtales både (den ene) Synden – gudsopprøret – og konkrete enkeltsynder. Begrepet «arvesynden» (nedarvet skyld) har kanskje kommet i vanry, men se gjerne det stadig gyldige læreskriftet: Confessio Augustana/CA, art. II Om Arvesynden.
En «holistisk» fortolkning kan ikke redde stumpene av nytestamentlig og kirkelig lære om menneskets splittede natur og to slags folk – eller sjeleraser? Hva og hvem kvalifiserer til en udødelig sjel i Himmelriket? Annihilasjonsteorien tilsier at mange av oss har en «sjel» (menneskeverd?) som skal tilintetgjøres eller utslettes. Enten evig liv – eller evig død?
«Annihilasjonisme er troen på at enkelte mennesker og alle falne engler etter dommens dag vil bli totalt utslettet og ikke eksistere, eller at deres bevissthet vil opphøre, snarere enn å lide en evig pine i helvete. Annihilasjonismen er direkte relatert til læren om betinget udødelighet, ideen om at menneskets sjel ikke er udødelig uten at den gis evig liv. Den forsikrer at Gud til slutt vil ødelegge de syndige, og at kun de rettferdige vil leve i udødelighet.» (kilde: Wikipedia)
Synden er en grunnleggende teologisk kategori i kristendommens lære- og skriftgrunnlag: menneskesyn, historieoppfatning og verdensbilde. Teologiprofessor og Systematisk teolog ved TF, Marius Timman Mjaaland, skriver i Vårt Land om den viktige syndserkjennelse, som i hans tolkning og teori betyr: modenhet, forløsning og frihet. Dette ligner en form for sekularisering av syndsbegrepet og tidligere alminnelig språkbruk: syndenød, omvendelse, vekkelse… Om frelsen omskrives til forløsning eller frigjøring/frihet, er tanken eller teologien «i siste instans» den samme.
«Ingen kan egentlig tilgi seg selv, for tilgivelse – og synd – handler om våre grunnleggende relasjoner, til verden, til Gud og til oss selv. Det å innse sin synd handler i stor grad om vår modenhet som mennesker. Den som ikke evner å innse sin synd, er gjerne umoden, overflatisk eller barnslig… Selv om vi vil trenge tilgivelse fra andre, er det i siste instans bare Gud som i Jesus Kristus kan løse oss ut fra den vi er, eller fra slik vi forholder oss til oss selv og andre, og forløse oss til å bli et fritt menneske». (min kursivering)
Marius Mjaaland: «Den norske kirke er at den snakker for lite, eller for banalt, om synden»
Hellig vrede
En av Jahves menneskelige egenskaper i GT er at han angrer og lar seg irettesette. Han er ustabil i humøret, temperamentsfull og impulsiv. Jeg kjenner ikke til at Jesus noen steder uttrykker anger. Med andre ord: det er liten selvinnsikt eller syndserkjennelse å spore hos Jesus. Han som selv var og er Veien, Sannheten og Livet så ikke «bjelken i eget øye». Mange av hans reaksjoner og utsagn framstår irrasjonelle og umodne.
Endetidspredikanten Jesus viser ingen interesse for samfunnsorganisering, landbrukspolitikk, sosialetikk, helsebringende tiltak/helhetlige behov eller for «sunn seksualitet». Han var en vekkelsespredikant som forkynte omvendelse og frelse for det snarlig kommende gudsrike, og han hadde hastverk med å samle de som skulle bli borgere/arvinger i hans himmelrike. De hjelpetrengende som oppsøkte ham ble møtt med utsagn av denne type: «Dine synder er deg forlatt»… «din tro har frelst deg». Jesus var bare revolusjonær i eskatologien, hva enn kristen-sosialistene i partiene Ap/AUF, SV og Rødt forkynner.
Hygieniske forskrifter hadde Jesus heller ingen sans for. Han ble rasende da en fariseer bemerket at han ikke vasket hendene før måltidet han var invitert til. Da kom en strøm av utskjellinger fra Jesus (Lukas 11, 37 f.). Jesu grove utskjellinger av sine motstandere/fiender må alltid bortforklares, da han må bestå ufeilbarlig. Et aktuelt eksempel: «Jesus var ikke redd for å fornærme folk», sier en ungdomsleder og utsending til Lausanne-konferansen (Dagen 26. sept.)
Blant de fremste (konkrete) synder i NT og kirkelære står: hovmod/hybris, seksuelt begjær og materiell grådighet. Vi kan vel konstatere at disse «synder» mer enn noen gang skandaliserer verdens kirke- og menighetsledere: Jesu Kristi etterfølgere. De kan ikke lenger gjemme seg bort i våre gjennomsiktige samfunn. Det ser ikke ut til at Troen, Ånden og Kristus-lyset gir kraft eller evne til å motstå denne verdens fristelser eller synder.
Jesu frelsesaksjon var begrenset til «de fortapte får av Israels hus«, slik han selv sier i Matteus 15:24. Annet sted: «... han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt. 1:21). Om sine landsmenn sier Jesus ifølge Joh. 16:9: «Synden er at de ikke tror på meg». Er dette fortsatt begrunnelsen for såkalt jødemisjon/Israelsmisjon? Både jøder og muslimer («Abrahams barn») bør vel få klar beskjed om hvorfor de er misjonsobjekter – hvis det ikke handler om Dom og Frelse…
Et relevant og konkret spørsmål i denne sammenheng: skal Jesus, når han (fysisk?) kommer igjen «for å dømme», fullbyrde doms- og straffetruslene han framsatte «i kjøtt og blod» mot fariseere og skriftlærde, også Israels/rikets barn? Jesus utvalgte 12 menn til å regjere sammen med ham i Guds rike. Han ga dem løfte om hver sin domstrone over «Israels 12 stammer». Se Lukas kap. 22:
… Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Syndserkjennelsens grenser
Kirkesamfunn strever med fortidens og samtidens «synder». Det er mye aggressivitet i Kirkens skriftgrunnlag, også hos de store kirkelærerne. Ja, de var jo mennesker «av kjøtt og blod»… Teolog og «etiker» Leer-Salvesen ved UiA har nylig kritisert en privatskole drevet av Menigheten Samfundet i Kristiansand.
Som i andre såkalt lukkede eller konservative menigheter tolkes Skriftene bokstavelig. Sikkert er at vi finner mange referanser til den straffende og hevnende gud i Bibelens to skriftsamlinger: det gamle og det nye. Hevnmotivet er tydelig i Jesu beretning (lignelse?) om «Den rike mann og Lasarus» i Lukas 16, 19-31. Hvorfor er Lasarus navngitt, men ikke den rike mann? Dette var prekenteksten 21. søndag i treenighet. Lukas-teksten er utlagt/tolket av to skriftkyndige eksperter i spalten Lillesøndag, Vårt Land 10. okt. 2024 (også i avisen Dagens ukentlige spalte: Prekenhåndboken).
«Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag...». Dette er innledningsordene. Vi har alle en Lasarus, sier tekstfortolkeren fra TF, med tittelen ph.d./PhD. Men vi har i høy grad også «den rike mann» i Kirkens embetshierarki. Hva skal vi si om ekstravagant livsstil og privilegier, kostbarhetene i maktsymboler, påkledning og ytre staffasje hos de øverste kirkeledere: paver, biskoper/erkebiskoper, patriarker?
Rikdom er visstnok ingen synd hvis man bare har en Lasarus å hjelpe. Det finnes en teologi for alt, også en redningsplanke for den rike mann. Men for «den rike mann» i Jesu beretning fantes ingen redning eller nåde. I Jesu mytologiske fantasi fortjente den navnløse mannen ildens torturstraff. Slik viser Jesus hvem hans Gud er. I Kirkens faktiske historie, århundrers bålbrenninger, har vi sett at ilden ikke var metaforisk forstått.
Alskens ulykker, naturkatastrofer og sykdommer er gjennom århundrene, i katolsk og protestantisk-luthersk versjon, forstått og utlagt som «straff for synd». Jesus drev ut sykdomsdemoner (onde ånder). Han refererer både til vannflommen («syndfloden») og Sodomas ødeleggelse i ild og svovel som eksempler på Guds dom og straff over menneskenes synder. Vanskelige bibelvers, kanskje?
Lukas kap. 17: “Og som det gikk til i Noahs dager, slik skal det gå når Menneskesønnen kommer… Eller som det gikk i Lots dager: de spiste og drakk, kjøpte og solgte, plantet og bygget. Men den dagen Lot forlot Sodoma, regnet ild og svovel ned fra himmelen og ødela dem alle. Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg«.
Så vidt jeg vet viste den store, geniale Martin Luther ingen «erkjennelse av synd» for sitt forvillede jødehat. Var han umoden, overflatisk, barnslig? Det gir lite håp at DnK i sin interne granskningsrapport om jødedom og jødehat innfører et skille mellom «hard» og «myk» erstatningsteologi. Det tyder ikke på modenhet. Såkalt oppgjør og selvransakelse (syndserkjennelse?) i kirkelig regi stanser alltid på halvveien. Det er for mye som står på spill av troverdighet, autoritet og prestisje. Jeg siterer biskop (emeritus) Halvor Nordhaugs gjestekommentar i Vårt Land 15. sept. 2024:
«Utvalget avviser det de kaller en hard erstatningsteologi fordi den «impliserer at det jødiske blir overflødig eller noe Gud har forkastet». Samtidig erkjenner man at en myk form for erstatningsteologi ikke er til å komme utenom. For Jesus er jødenes Messias, og troen på ham erstatter rent faktisk den jødedom som avviser denne troen«.
Det er på høy tid at jødemisjon/Israelsmisjon i protestantiske kirker kommer på dagsorden. Men hvorfor ikke FØR? Det handler nok mest om å «ta styringen» – etter ytre press – over et historisk svært brennbart og teologisk tabubelagt tema.
Misjonsvitenskap
Kirke-kristen verdensmisjon i historie og samtid handler om langt mer enn en enkelt religion eller folkegruppe. Misjonsvitenskap – Missiologi – er en teologisk disiplin. Vi har i disse dager sett at Lausanne-bevegelsens konferanse i Sør-Korea har utformet nye analyser og strategier for videre misjonsvirksomhet. Jeg siterer Wikipedia:
«Lausanne-komiteen for verdensevangelisering, mer kjent som Lausanne-bevegelsen, er en global bevegelse som mobiliserer kristne ledere til å samarbeide for verdensevangelisering. Bevegelsens firedelte visjon er å se evangeliet for hvert menneske, disippelskapende kirker for hvert folk og sted, Kristus-lignende ledere for hver kirke og sektor, og rikets innflytelse på alle samfunnsområder«.
Store norske leksikon skriver følgende om misjonsvitenskap:
«En selvstendig lærerstilling ble opprettet i Norge ved Menighetsfakultetet i 1939 og et professorat samme sted i 1962. Olav Gunnar Myklebust regnes som den norske grunnleggeren av faget som norsk akademisk disiplin. Universitetet i Oslo fikk et eget professorat i misjonsvitenskap i 1968. Misjonshøgskolen i Stavanger, som i dag er en del av VID vitenskapelige høgskole, har også ansatte som er professorer i misjonsvitenskap. I andre land har katolske universiteter også egne professorer i misjonsvitenskap».
Det har vakt oppmerksomhet i de kristelige avisene Vårt Land og Dagen (også minerva.net) at 2 av 5 bispekandidater til Oslo bispedømme svarte benektende på påstanden: «Jeg ønsker at alle skal bli kristne«. Det gjelder Sturla Stålsett og Sunniva Gylver, som begge i tidligere bispenominasjoner ikke har nådd til topps i kirkens embetshierarki.
Dialog- og lytteteologi er på høyeste «mote» i kirke-Norge. Det ligger vel da i denne tidsånd at man er tilbakeholden, forsiktig og rund i uttalelser. Vi forstår at det må være særdeles krevende å forene slagordene om mangfold, likeverd og «trosfrihet» med kristning, evangelisering og misjon. Da blir det mye dobbeltkommunikasjon.
(Se MF-professor og kirkepolitiker Sturla Stålsetts svar på kritikken, Vårt Land 9. okt. 2024: Evangeliets gave)
Det opplyses at bare ca. 50 personer møtte opp til seansen i Oslo domkirke. Med andre ord: ingen stor interesse for bispevalget. En av bispekandidatene, nåværende prost Ingeborg Sommer, har skrevet innlegget nedenfor i Vårt Land. I kjent utydelig stil, vil jeg si. Vi blir ikke verken klokere eller opplyst av de gjentakende mantra: «kristen livstolkning»… «en himmel over livet»… «nådens fellesskap»…»troens avtrykk i verden»… Ortodoksien lar seg likevel ikke skjule.
«Den kristne tro er åpen for både menneskelige erfaringer og Guds nærvær i livet. Den møter oss i et åpent kirkerom, ved et åpent nattverdbord. Skaperen har i Jesus Kristus åpnet himmelriket for alle, utøst sin Ånd i verden og gitt oss del i det evige her og nå – i kirkens fellesskap. Alle er velkomne». (min kursivering)
Evig barn – eller voksen og ansvarlig?
Felles for de fleste kirkesamfunn (også DnK) er sekulariseringens utfordringer – eller trusler, om det kalles åndskamp, verdikamp eller kulturkamp. Dess mer sekularisert kirken selv blir, dess mer utydelig snakker den.
Bekymringen for et avkristnet Europa og Vesten er stor i alle hovedkirker. Kampmotivet gjenspeiles også i vårt lands aktuelle kristningsjubileer. Det mobiliseres på ulike måter og med ulike strategier, mer eller mindre åpent eller fordekt. Selve hovedsaken: «frelse i Kristus Jesus» (Evangeliet?) hører man lite om i offentligheten. Gjennom en strategiplan i Hamar bispedømme har kriseteologien fått særlig oppmerksomhet. Ja, det er mange typer kriser i Den norske kirke/Folkekirken: åndskrise, troskrise, språkkrise, misjonskrise, bibelkrise…
Hvordan mener Den norske kirkes apologeter at «folket» skal manøvrere mellom konkurrerende teologiske «tankesmier», om det gjelder tankesmien Skaperkraft eller diverse tankesmier ved teologiske læresteder, i avisen Vårt Land, i KFUK-KFUM, i Skolelaget (NKSS) og Norges Kristelige Studentforbund?
Det er visstnok bare forankring i den kristne fortellingen som gir mennesket verdi, slik man kan forstå den katolske teolog Eivor Oftestads kronikk i Klassekampen 12. sept. 2024 (tittel: I Guds bilde). Det er uklart i hvilken Guds bilde mennesket er skapt.
«Skal kristendommen oppleves som ferskvare, må vi sy noen nye vinsekker«, skriver kirkelig prest og diakoniforsker Gyrid Gunnes i Klassekampen 19. sept. 2024. Det er vel Jesus/Kristus som «ferskvare» hennes kirke tilbyr i nattverdsmåltidet? Hva vil hun og hennes likesinnede teologer gjøre med de gamle skinnsekker fra oldkirkens tid?
Tross (sekulære) tilpasninger, politisering og høylydt inkluderingsretorikk, strever alle de skandinaviske «folkekirker» med oppslutning, gudstjenesteoppmøte og rekruttering. Likekjønnede vigsler som skulle være en vinnersak, er blitt en tapssak. I Sverige går Svenska kyrkjan så langt at den kan komme til å anerkjenne ikke-monogame forhold, såkalt polyamori. Noen har nok sett denne mulige utvikling komme. Grense etter grense er allerede brutt ned, og vi får snarere bekreftet seksualiteten som selve hovedsaken (eller hovedproblemet) i såkalt kristen etikk: kristne kjerneverdier?
Nye rituelle konsepter og praksiser har vi ellers sett mye av i Den norske kirke. Jeg tviler på at G. Gunnes (evangelisk-lutherske) folkekirke får flere medlemmer ved å bytte ut orgelet med andre musikalske uttrykksformer, heller ikke ved nye overgangsriter tilpasset «det moderne, urbane livets store livshendelser, som skilsmisse, å skifte kjønn, å vende tilbake etter en depresjon». Folk flest, voksne mennesker, klarer nok å håndtere sine private anliggender og eventuelle livskriser – uten prestens og diakonens hjelp.
Ja, det kan nok bli mye «kjøtt og blod» i Kirken. «Vi som går til nattverd, lever med Jesus i magen», uttalte sokneprest Sunniva Gylver i Vårt Land for noen år siden.
Jeg siterer Dagens bibelord/Ettertanke 24. sept. 2024 i Vårt Land. Bibelordet: Jakob 1, 19-25.
«Det er litt som om man taler til barn i dagens tekst… Men kjærligheten ligger altså i Ordet. Kristi ord bærer sannheten om å være menneske i seg. Ordet kan vi spise som Kristi tilstedeværelse når vi går til nattverd. Vi skal bli som barn for å ta i mot den kjærlighet, men det betyr ikke, at vi skal ikke oppføre oss som barn…Vi kan jo begynne å leke at vi er voksne, så kan det være det blir alvor. Så kan det være vi begynner å se hverandre litt mer som Kristus ser oss». (min kursivering)
«Norge er som den bortkomne sønn», er det nylig sagt i avisen Dagen. Vi villfarne får eller barn må altså ledes hjem til farshuset? Noen medier har fokusert på bønnene som innleder Donald Trumps valgmøter. Men en særlig bønnekampanje har nylig pågått i vårt eget land: 100 timers sammenhengende bønn for nasjonen Norge i Markus Kirke 30. aug. – 3. sept. «Norge skal bli forvandlet ved Herrens Ånd!«, står det på nettsiden til Bønnetjeneste for Norge.
Legg igjen en kommentar