Brev fra Andreas Edwien til Kristian Schjelderup, vinteren 1949-50

Bakgrunn

Far til Andreas Edwien, Einar Edwin gikk på Kristiansand katedralskole i årene 1909-12. Pål Repstad forteller i sin avhandling om Kristian Schjelderup, at det i disse årene utviklet seg et spesielt vennskap mellom Einar Edwin, Kristian og Harald Schjelderup og Erling Tobiassen, som også var gymnaselever disse årene. De var bl.a. svært aktive i ”Gymnasiesamfunnet Idun” og Einar var i flere omganger også redaktør av tidsskriftet ”Iduns Æble”. Alle fire begynte å studere teologi og alle valgte Det teologisk fakultet som lærested. Mens Harald gikk over til psykologi, fortsatte alle de tre andre teologistudiene (Repstad 1994:86).

Einar og Kristian beholdt en nært vennskap og det kan være årsak til at Einar senere fikk mulighet til å erverve seg en hytte på Ulvøysund, som nabo til Kristian Schjelderup. Familiene var derfor mye sammen og Schjelderup kom også på besøk til Einar og familien mens disse bodde i Vennesla, hvor Einar var sogneprest. Andreas Edwien fortalte at han husket godt disse besøkene av Schjelderup og Andreas må derfor som ung mann ha kjent en nokså stor grad av fortrolighet eller kjennskap til farens venn, og en etter hvert markant teolog.
I 1949 gir Andreas ut sin første bok eller skrift: ”Et oppgjør med kristendommens dogmer”. Like etter skriver Andreas et brev til Kristian Schjelderup, datert den 8.11.1949. Det skjer deretter en brevveksling gjennom vinteren. Andreas sine brev til Kristian Schjelderup følger under. Det er verdt å merke seg at denne brevvekslingen skjer flere år før den berømte helvetesstriden mellom Schjelderup og Hallesby. Det er på bakgrunn av denne brevvekslingen god grunn til å anta at Andreas Edwien utfordret Schjelderup og påvirket hans oppfatning og forståelse av den kristne læren om evig straff.

Vi skulle gjerne publisert også Schjelderup sin offentlige anmeldelse og svar til Andreas.. De er ennå ikke funnet og rettighetsspørsmål til hans brev må eventuelt også avklares.

 

Første brev 

Ulvøysund, 8/11 1949

Kjære Kristian

Etter å ha lest et kortfattet referat av din tale i Vang kirke nylig, kjenner jeg trang til å sende deg noen ord og stille deg et par spørsmål som jeg håper du vil besvare.
Forhåpentlig har du nå lest min bok, ettersom en vel må gå ut fra at du ikke taler offentlig om ”åpen motstand og bevisst angrep på kirken” uten å ha lest en bok av året med tittelen ”Et oppgjør med kristendommens dogmer”. Du får jo regne meg som en av representantene for ungdommen, som du taler om.
Jeg vil da spørre deg: Regner du mitt angrep som et angrep på ”de kristne verdier”? Regner du dine egne angrep mot ortodoksien fra yngre år til denne kategori?
Som situasjonen er, vet en faktisk ikke hvor en har deg. Du taler stadig om ”tegn til motstand og bevisste angrep”, men en fostår ikke hva du mener med dette. Mener du overhodet at der ikke er elementer i den kristne lære som bør utsettes for angrep? Regner du ”helvetes-dogmet” til gruppen ”kristne verdier”? Regner du dets psykologiske konsekvenser: selvrettferdighet og sekterisme til gruppen ”åndsverdier”?
Hvor står du i disse spørsmål?
Jeg kunne ha lyst til å tilstille deg et åpent brev om dette, fordi nettop din påtrengende uklarhet plager meg sterkt, og fordi jeg vet at du moralsk sett har det sterkteste standpunkt blant norges biskoper.
Jeg håper du vil anmelde min bok, så det kan bli klarhet over disse ting. Kristendom og kristendom er to vidt forskjellige ting og jeg viser i min bok så klart det er meg mulig hva som er årsaken til motstanden mot den doktrinære kristendom.
Hva var dine anklagemotiver den gang du i tale og skrift angrep vår religionsform? Disse motiver er nemlig i dag i ennå sterkere grad ungdommens motiver til motstand.
Ta så disse motiver opp!
Jeg er en representant for ungdommen.
Du taler om ungdommens motstand mot kirken.
Vil du tale med oss, svare oss?
Jeg forsikrer deg om at min intellektuelle argumentasjon er symptomatisk nettopp for ungdommen i dag.
Derfor håper jeg du anmelder min bok og tar problemene opp til drøfting med deg selv. – Hvis ikke – vær så snild å sende meg et par ord om det.
Slik det er nå er, leker kirken og de ”avkristnede” blindebukk med hverandre. Situasjonen er bristende uholdbar. Vi må i det minste komme på talefot.

Vennligst Andreas

 

Annet brev 

Ulvøysund 26/12 1949

Kjære Kristian

Takk for din omtale av min bok. Jo, etter omstendigheten er jeg vel tilfreds med den, selv om du gir boken skylden for at spørsmålene ”ikke kan tas opp til saklig drøftelse” – mens ”skylden” ligger hos kirken og hos deg selv.
Jeg er glad for at du overhodet ville omtale min bok – der er jo geistlige som ganske enkelt nekter å lese slike bøker.
”Drøftelsen” av disse ting kommer kirken ikke utenom, det er du nok klar over selv. Du er villig til å drøfte Hedenius, som vel fjerner seg like sterkt ”fra bibelsk kristendom” som jeg – hans syn på Jesus er fullstendig avvisende og avfeiende. Interessen for hans angrep – så viktig og treffende hans rasjonale argumentasjon enn er – blir derfor en slags flukt (fordi han er lettere å tilbakevise) fra de reelle problemer, selv om også hans intellektuelle angrep i sin konsekvens fører inn i det samme problemkompleks.
Hvis kirken ikke kan ta helveteslæren opp til saklig drøftelse, så er det ensbetydende med at man overhode ikke kan drøfte med kirken årsakene til ”avkristningen” og til det 2. århundredes kulminerende religionskrise i Europa.
I så fall er derns skjebne som isolert sektkirke endelig beseglet.
Hva er overdrivelse i min bok?
Hvor står du selv?
Hvor står overhodet kirken i forhold til den offisielle dogmatikk?
Det er det ingen som aner!
”Alt flyter”.

På denne basis kan du nok tale om ”overdrivelser”, men dine ord får ingen vekt for en utenforstående, som ikke vet hvor langt vekk du har ”fortolket” deg fra den massive dogmatikk.
At ”helvete” er en ”avgrunn av uhygge og ondskap” – en pervers forestillng som forgifter vår kultur – det demrer i brystet hos envher humanist i dag, også hos deg selv. – La oss først drøfte selve dogmet – så kan vi ta dets historiske opprinnelse siden.
Du forveksler ”overspenthet” med lidenskap. – At min bok periodevis har fått en noe anstrengt tone, er jeg klar over, disse deler er også skrevet i en tid da jeg ennå var i en krise.
Hvis jeg stiller deg noen offentlige sprøsmål om dine standpunkter til det jeg angriper, først og fremst helveteslæren, vil du da svare meg?
Eller er du så uklar og usikker på disse ting at du ikke kan?
Håper du sender meg noen ord om dette.

De beste ønsker for det nye år.
Andreas

 

Tredje brev

Ulvøysund 11/2 1950

Kjære Kristian

Takk for ditt brev av 16/1.
Forskjellen mellom deg og meg her er vel egentlig ganske enkelt den at mens jeg har framsatt et klart og motivert standpunkt til kirkens offisielle dogmatikk, så synes du og majoriteten av dine kolleger ikke å være i stand til å gi noe slags klart og entydig uttrykk for sin holdning, men omgir dere, ja faktisk synes å skjule dere i en svevende religøs terminologi hvor man skimter alt og intet og ikke aner hva som egelig er realitet og hva som er symbolikk i det dere sier. (Jeg synes Dagens Nyheter i en lederarikkel i sommer traff spikeren på hodet ved å si at ”hele det system av konkrete trossetninger som kirken offiselt bygger på, forvinner i en tåke av ærbare, men skrøpelige refleksjoner”).
Jeg kjenner ikke ditt syn på helvetes-teorien. Men hvis du anerkjenner den – som det synes av ditt siste brev – så er det nærliggende å spørre deg i all stillferdighet hvem av følgende to du synes står ”steilest fast på sine egne standpunkter som de eneste sanne og redelige”.
1. Den som fordømmer anderledestenkende og troende (eller slutter seg til en konfesjon som gjør det) til maksimal undgjeldelse (subs.”tilintetgjørelse”) for sin ”ideologiske ulydighet” mot det autoritære livssyn han således tvilende forfekter – eller
2. Den som avviser en slik holdning og hevder at alle er like for Gud og ikke er hjemfallen til noen slags ”hinsidige sanksjoner” for sin tro eller sine handlinger (! også det) – en forestilling som under alle omstendigheter ene og alene er egnet til å forurense motivene.
Hvem av disse to må en tross alt anta er best i stand til å ”respektere motparten” og ha størst forutsetninger for å kunne føre en ”saklig drøftelse av spørsmålene” – for å sitere deg?
Jeg forstår kirkens umulige stilling her. Hele dens ytre eksistens er jo faktisk basert på den doktrinære mangel på respekt for andres livssyn.
Må det så ikke stå for menneskene som en likefrem demokratisk plikt å bekjempe deres rettroenhet?

Vennlig hilsen Andreas

  • Kategori: Helveteslære
  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Kategori: Teologi- og dogmekritikk
  • Stikkord: Brev og korrespondanse

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    six − three =