Kristendommen – En “uskadelig” religion?

Om synspunkter og meninger angående temaet “religion” later det til å være stor variasjons-bredde blant humanister og humanetikere. Det er i alle fall en slutning jeg trekker av uttalelser en kjent skribent i HUMANIST, Finn­geir Hiorth, er kommet med (nr. 2/90). Jeg ser han er blitt oppfattet av andre på samme måte som av meg (kfr. Haftor Viestad i nr. 6), når han hevder at det ikke er gitt noen “overbe­visende begrunnelse” for at religion er (kan være?) skade­lig. – Som nærmest “profesjo­nell” kristendomskritiker med denne religions historiske og aktuelle skadevirkninger som et viktig tema, må jeg opponere mot spørsmålsstillingen. (Jeg finner imidlertid FHs uttalelse så besynderlig at jeg tar forbehold om det kan foreligge trykkfeil eller annen misforståelse? (Dette innlegg er ikke kommentert av FH).

Med alt det overveldende  historiske materiale som ofte viser en intim sammenheng mellom religion, teologi, gudsdyrkelse – vel å merke i bestemte former – på den ene side, og maktbegjær, krig, fol­kemord, diktatur, aggresjon, un­dertrykkelse, vold og tortur på den annen side, vil bevisbyr­den med all sin hovedtyngde måtte falle på den som generelt mener at “religion er uskade­lig”. Selvsagt da med trykk på “generelt”.

For selvfølgelig finnes det – etter mitt skjønn – ikke bare uskadelige, men også direkte positive, verdifulle, livs- og samfunnsgagnlige “religioner” og religiøse ideer. Men like fullt finnes det åpenbart negative, skadelige, nedbrytende religiøse/teologis­ke ideer og forestillinger.

Min påstand er at de to største verdens­religionene inneholder sterkt skadelige elementer. For å presisere dette: Hvis noen sier at kristendommen er en “uskadelig” religion, vil jeg uten å nøle svare at denne vår religi­on i sin teologi tvert om inneholder verdens farligste og mest skadelige forestillinger, nemlig om “Gud” som aktiv krigfører,  voldsutøver og verdensødelegger.

Her må det tilføyes at denne krigs-, volds- og ødeleggelses­teologien – som i kristendommen karakteriseres av en ekstrem, personifisert dualisme i form av en radikal splittelse av mennesker og makter i “onde” og “gode” og som har sin hovedopprinnelse i gammel-persisk mytologi – også har satt avgjørende preg på islam. Det de her har felles er en form for dualisme som kan betegnes som mytologisk-eskatologisk volds- og krigs-teologi.

I denne sammenheng finner jeg det imidlertid  svært viktig å holde klart at islam i vesentlig grad er et produkt av kristendommen. Jeg ser de to verdensreligioner som konkurrerende sekter med fel­les opprinnelse innenfor det samme religionskompleks, og hvor begge har autorisert militante, dvs. voldelige gudsoppfatninger fra begge testamenter i kristendommens Bibel. Kristendommen har  imidlertid  forsterket disse oppfatninger ved  i tillegg å dogmatisere dem som “Guds ord” i sine konfesjoner. Og fordi kristendommen er den opprinnelige og eldste av de to sektene – og islam i hovedsak er uten­kelig uten dens provokatoriske bakgrunn – og fordi den både er vår egen “offentli­ge religion” og den største av verdens religioner, bør en kri­tisk analyse primært konsent­rere seg om den. Da vi nylig gikk inn i en minneperiode for siste verdens­krig, arrangerte Human-Etisk Forbund i Kristiansand et de­battmøte om vår religions “krigs-, volds- og ødeleggel­sesteologi”. Nedenfor følger konsentrerte utdrag av mitt innledningsforedrag om dette tema, som mer generelt kan kalles kristendommens guds­bilde og historieoppfatning som etisk problem for fredssaken.

En bakgrunn var min bok “Er kristendom­men en fare for verdensfreden?” (1977/86), og foredraget inne­holdt en rekke dokumentasjo­ner av den bibelske volds- og destruksjonsgudens opptreden som jeg ikke finner det nød­vendig å ta med her. (Om guds­bildet i idéhistorisk sammen­heng, kfr. min bok “Idékam­pen i det bibelske gudsbilde”, 1958.)

Kristendom og krigshistorie

Vi er for tiden inne i en periode med femtiårsminner fra den siste og verste av alle europeis­ke kriger. Jeg antar at ikke bare de av oss som opplevde denne krigen, men alle som på skole­benken hadde og har stiftet bekjentskap med det kristne Europas his­torie, har fått et påtrengende inntrykk av denne historie som krigshistorie.

Overfor denne historie må vi som europeere stille oss selv noen smertelige hovedspørsmål. For det første: Hvorfor er vår såkalte “kristne” kultur blitt åstedet for utfoldelsen av ek­strem militarisme? La meg sterkt understreke at jeg her ikke spør generelt om årsakene til militære rustninger og krig. Men: Hvorfor er vi “kristne kulturfolk” i løpet av de siste tusen år i så måte blitt histori­ens verste? For det er vi uten tvil blitt: Jeg sikter til tusen års inn­byrdeskriger mellom kristne folk, og til deres erobrings- og kolonikriger utad, for en stor del utryddelseskriger mot så­kalte “hedningefolk”. Jeg sikter til at to verdens­kriger med enorme ødeleggel­ser i vårt århundre er foranstal­tet av kristne nasjoner. Videre til at mer enn halvannet tusen års jødefiendtlige, kirkekristne propaganda og forfølgelser, midt i hjertet av vår europeisk-kristne kultur munnet direkte ut i en raseanti­semittisme med en av histori­ens verste voldsforbrytelser som konsekvens. Og til at et annet av Europas mest kristen-religiøse folk (Russland) skapte et tyrannisk diktatur med mon­strøse politiske massemord. Etter at den annen verdens­krig endte med at  ”kristne atomvåpen” utslettet de ”hedenske” byer  Hiroshima og Nagasaki, førte dette til en heseblesende euro­peisk kapprusting, med trusler om en atomkrigs verdensøde­leggelse. Jeg sikter til at alt det jeg her har omtalt er et verk av oss såkalte “kristne kulturfolk”.

Mitt annet hovedspørsmål er nærbeslektet med det første: Hvorfor er det fremfor alt vår såkalte kristne kultur som er blitt jordbunn for en livsfar­lig forurensnings- og forgift­ningstrussel mot natur og mil­jø i sammenheng med en tøy­lesløs sløsing med Jordens res­surser? Hva er det som gjør at vår kultur har vist seg å romme også disse destruktive tenden­ser?

Kulturens bærer?

Hvis denne religionen, kristendommen, har vært en kulturens bærer, hvilken bære­kraft har den egentlig vist seg å ha? At denne skjebnessvangre utvikling i høy grad har noe med vår overleverte religion å gjøre, er langt mer enn bare sannsynlig. Det kan anses som bevist. Det ubønnhørlige spørsmål er:

Har vi valgt oss, bøyet oss for, ja, latt oss skremme inn i en religion, et kollektivt livssyn, som ikke holder etisk mål? Som ikke i tilstrekkelig grad beskytter oss mot oss selv, men som tvert om har rammet oss med destrukti­ve tendenser som kommer i konflikt med selve naturens evne og vilje til liv, den natur vi mennesker selv er en del av? Med “vi” mener jeg stadig vi kristne europeere (inkludert selvsagt amerikanere av europeisk opprinnelse). For det er først og fremst oss det gjelder, vi er de ansvarlige for det jeg her har beskrevet.

Til tross for at denne vår religions grunnbok må sies å innlede med et for livet og naturen løfterikt skapelsesper­spektiv og at dette i de bibelske skrifter har utviklet en rekke positive etiske verdier, står en vesentlig del av den samtidig for det motsatte: en volds-, krigs- og ødeleggelses­teologi med et sterkt negativt innhold. Min påstand er at det er en nær årsakssammenheng mellom vesentlige elementer i denne religions – kristendommens -gudsbilde, menneskesyn og historieopp­fatning og den farlig destrukti­ve retning vår kulturs historis­ke utvikling har tatt.

At de europeiske folk valgte seg, utformet en religion med hovedelementer fra den nære orients kulturer preget av old­tidsmenneskenes syn på gude­nes opptreden som statsledere og krigførere med en helt be­visst bruk av krig – menneskers vold mot mennesker – for å gjennomføre sine planer, var neppe til å unngå. Antakelig heller ikke at de i denne religion iden­tifiserte krigsguden dels med et historisk menneske, dels med både en verdensskaper og en verdensødelegger i et mytolo­gisk system fylt av skarpe mot­setninger. Men det er europee­rens store synd og dårskap at han i sitt hovmod ikke i tide innstillet sine forsøk på å på­tvinge “alle folkeslag” denne sin sekteriske teologi ved å forlange den oppfattet som den absolutte sannhetsåpenbaring.

At den forekommer i en skriftsamling som også rom­mer megen almengyldig livs­visdom og betydelige etiske ver­dier skapt av et høyt begavet folk, er ingen unnskyldning for vår grove misbruk av den.

Jødedom – kristendom

Her må jeg poengtere det full­stendig feilaktige i å hevde at kritikken mot Bibelens volds-, krigs- og ødeleggelsesteologi må rettes mot den gammel­testamentlige gudsoppfatning og derfor primært må gjelde ”jø­dedommen” – ikke kristendom­men. Dette er en grotesk misforståelse. Det er ikke jødedommen, men de kristne kirker som står for kravet om at Bibelens teo­logi skal aksepteres og autoriseres som ver­dens eneste sanne og frelsende religion. For jødedommen lig­ger hovedvekten for lengst på en temme­lig udogmatisk etisk monoteismes verdier og leveregler. De kristne kirker gjør derimot i sine offisielle konfesjoner Bibelens teologi og gudsbilde til et ufeilbarlig, uangripelig dogme med krav på universell gyldighet. Jesus opponerte ikke mot, men aksepterte i all hovedsak den gammel-testamentlige guds­oppfatning. Det betyr at våre kristne kirker -som mot jøde­dommens skarpe protest  gjør ham til “Gud” (”Guds sønn” i samme betydning) – har erklært kristendommens Gud  for å være “av samme vesen” som  og så  den volds-, krigs- og ødeleggelsesgud som opptrer i begge Bibelens testamenter.

Det er jødedommens Jesaja – og   i k k e kristendommens Je­sus – som om menneskene på vår fremtids jord i en vakker symbolikk sier at de skal “smi sine sverd om til plog­skjær og spydene til vingårds­kniver”, og at “ulven skal bo sammen med lammet, og kal­ven og løven skal beite sam­men”.

Noe slikt syn på menneske­hetens jordiske fremtid hadde ikke Jesus; den sto ikke i fre­dens og fordragelighetens, tegn. Han var sterkt preget av at han levde på slutten av en lang og opprevet krigs- og okkupasjons­tid i Israel, da mange – etter århundrers fryktelige skuffel­ser – var berøvet troen overho­det på den jordiske fremtid. Derfor søkte Jesus og hans til­hengere i sin mytologi og teo­logi tilflukt til et “gudsrike” som ikke var “av denne ver­den”. – Vi som lever i dag, har ingen som helst grunn til å flykte sammen med dem.

Innenfor sitt autoritære troskravs sekte­riske grenser idealiserte Jesus i sin etiske lære et samfunn preget av intern sosial rettfer­dighet og fordragelighet. Men det var et samfunn, en sekt ube­stridelig basert på den fatale, destruktive volds-dualismen: at en stor og forkastet majoritet av menneskene skulle fradøm­mes ethvert menneskeverd på grunn av sin vantro og støtes ut til tortur “i mørket utenfor”. Altså et mennneskesyn og en historieoppfatning som er så totalt uforenlig med humanis­men at begrepsparet “kristne og humanistiske grunnverdi­er” for alltid bør skilles fra hverandre.

Kristendommens historieoppfatning

Med sitt meget snevre tidsper­spektiv på historien: at verden og livet på Jorden var bare noen få tusen år gammelt – trodde Jesus den skulle avsluttes i hans egen generasjon. Det var hans fak­tiske virkelighetsoppfatning, ikke noe “pedagogisk” virke­middel. Den forutsatte en revo­lusjonær gud og hans revolu­sjonære messias som trodde at alt kunne fornyes og forbedres ved totale voldelige omkalfat­ringer.

 Etter en innledning med voksende nød, kriger og kata­strofer, skulle Gud og hans Messias derfor nå avslutte det hele med ødeleg­gelse av Jorden. Bare en liten sekt av troende skulle hentes fra dens rykende ruin til fjerne himmelske boliger. Det kan ikke bestrides at Jesus selv ga opplegget til det krigs-, volds- og ødeleggelses-program som er utmalt i Bibelens siste bok (Johs. Åpenbaring).

Fordi dette ble kristendom­mens og de kristne folks ulykk­salige historieoppfatning, har det til sist truet med å bli et selvoppfyllende program. For det er selvsagt ikke slik – og har aldri vært slik – at krig, nød og katastrofer som menneskene selv bærer skylden for, bekref­ter noen slags sannhet   i apokalyptiske profeters guds- og historieopp­fatning. Det forholder seg    m o t s a t t : Det er naturligvis en negativ teologisk krigs-, kata­strofe- og undergangsprofeti, autorisert av et voldelig gudsbegrep som i folks bevissthet har operert aktivt i mange tusen års krigshistorie, som i høy grad berøver men­neskene deres evner og krefter til å skape en bedre verden. I en lang generasjonsrekke har vi latt våre kirker og teologer belære oss om at den verdens­gud som angivelig styrer oss som historiens herre, med vi­tende og vilje skal sette igang en uunngåelig prosess som ødelegger natur og levelig miljø på vår jord i sammen­heng med en “apokalyptisk krig” som skal avslutte men­neskehetens jordiske historie.

 Til slutt var vi blitt så pro­grammert med dette fremtids­perspektiv at vi europeere – etter nærmere tyve hundreårs kristendom – selv begynte å opptre som en slik moloks bevisstløse håndlangere, nem­lig ved teknologiske og milita­ristiske foretakender som nett­opp kan få slike konsekvenser: “Si meg   hvem din gud er…”

Dette kan også sies slik at de betydelige etiske verdier og humanistiske elementer i kristendommen har vært altfor teologisk foruren­set til å forhindre denne farlige utvik­ling. Kristendommens negati­ve verdensbilde og historieopp­fatning har fått beherske oss så lenge og så grundig at vår re­spekt for Jordens liv og natur langt på vei har vært iferd med å ødelegges. Denne respekten – som er helt nødvendig om vi skal overleve – hadde vi mer av på vårt “hedenske” stadium, og vi kan møte den uskadd hos såkalt primitive naturfolk i dag. Det er ingen gåte hvorfor vi er kommet så sent og tregt igang også med vårt natur- og miljø­vernarbeide.

 Dette ser jeg i sammenheng med den livsfarlige innbilning som kirken stadig vedlikeholder: at vi – fortrinnsvis “den hvite rase” – har fått oss åpenbart verdens eneste sanne religion og trodd oss utvalgt av den eneste eksisterende gud til å underlegge oss naturen og verden og gjøre ”alle folkeslag til disipler”. Dette er hovedkilden til vårt ustyrlige, ekle ”fariseiske” hovmod overfor de ikke-kristne folk og kulturer.

Voldsteologiens metastaser

Det kan ikke være begrunnet tvil om at en lang rekke kollek­tive voldseksesser i Europa har sitt grunnlag i kristendom­mens teologi og konfesjon. Og at de verste har funnet sted i vårt århundre. Det gjelder ube­stridelig nazismens folkemord på jødene under den annen ver­denskrig – som en direkte kon­sekvens av kirkenes konfesjo­nelt begrunnede, jødefiendtli­ge propaganda gjennom mer enn halvannet tusen år. Jeg anser det som klart at det også gjelder den ortodokse kommun­ismes versjon i stalinismen, som også gjør oss medansvarlige i bl.a maoismen. Det er voldsideologier hvis menneskesyn med sine massemyrderier i avgjørende grad sprang ut av den revolusjonære volds­dualismen i kristendommen. Stalinismen og hitlerismen – begge som produkter av kristendommen dualisme – ble utgangs-punkter for en maksi­mal militarisme i Europa. Vi har utviklet våpen som ikke bare kan ødelegge alt liv på vår jord, men to folkegrupper in­nenfor vår kristne kulturkrets har som topprustede maktblokker vært på randen til helt bevisst å bruke dem mot hverandre – på tross av disse konsekvenser.

Dessverre er det fullt forstå­elig at en slik tøylesløs volds­trussel kunne oppstå nettopp i kristendommens del av verden. I “Er kristendommen en fare for verdensfreden”, har jeg betegnet den euro­peiske atom-militarisme som “krigs-, volds- og helvetesteo­logiens metastase”. Den har gitt et perspektiv så voldsomt, og avslørt så bunnbarbariske elementer i vår kultur, at vi må stanse opp lenge og med grundig etter­tanke.

De kristne teologer hevder refleksmessig at denne situa­sjon er en følge av menneske­nes konstitusjonelle “ondskap”. Nei, det er den ikke.  Min påstand er at den er en logisk konse­kvens av at vi i vår kristne teologi har overført ondskapen på “him­melens og Jordens skaper”. For i mer enn femti generasjoner har vi europeere latt oss belære av våre kirker – positivt ja, om vårt  slektskap med  “skaperen” med de gode, livgivende egenskaper og de gode etiske leveregler – men i lange perioder i høyere grad negativt om vårt slektskap med en helt annen gud som opptrer som krigfører, voldsmann og natur- og verdensødelegger, og som vi i vår teologisk-dogmatiske forvirring har koblet sammen med ”skaperen” av de gode liv. Som denne destruktive gudens “barn” – “skapt i hans bilde” – har vi hatt særdeles dårlige betingelser for å forbedre oss selv og  ver­den.

De noe smulere farvann vi forhåpentlig har klart  å styre oss inni, må vi nå bruke til omhyggelig historisk selvransakelse og selvkritikk. Vi må innse at vi som folkegruppe etter tyve hundreårs kristendom har påført oss selv en alvorlig, dyptgående psykose, etter som den har fått oss til å true med selvødeleggelse og selv­mord, og med fare for å ta resten av menneskeheten med oss i fal­let.

Det er tvingende nødvendig at vi nå selv stiller diagnosen, inntrengende, samvittighetsfullt og  ærlig. Og at vi ber våre ikke-kristne medmennesker og livets skaper om tilgivelse for vår dårskap!

  • Kategori: Kristendommens voldsideologi
  • Kategori: Militarisme

  • Kommentarfelt

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    15 + seventeen =