Taushet og unnvikelse er subtile sensurmekanismer. I likhet med den internaliserte selvsensuren kan de være vanskelige å tematisere og bekjempe. Det fikk kristendomskritikeren Andreas Edwien (1921-2015) erfare. Med pamfletten Memorandum til de teologiske fakulteter og boka Dogmet om Jesus, prøvde han å mobilisere Den norske kirke til debatt. Kirken unnlot å besvare pamfletten, hverken Aftenposten eller NRK ville omtale boka, og Dagbladets anmelder slaktet førsteutgaven, mens Morgenbladets anmelder slaktet tredjeutgaven. Edwien brukte ti år på rettslig kamp for en plass i offentligheten. I forordet til Pax’ nyutgivelse av Dogmet om Jesus i 1995 skriver Edwien selv: «Etter at bruken av fysisk vold mot kirkekritikeren har måttet oppgis, er det viktigste våpenet i dag den raffinerte form for psykisk vold som heter fortielsen, tausheten (…) [1]Mitt arbeide som kirke- og teologikritiker i vårt statskirkeland har vært som å hamre seg ord for ord gjennom en ‘Berlinmur’ bestående av dogmatisk betong.»  Med Kirkens politiske og moralske reorientering fra begynnelsen av 70-tallet bearbeides likevel mange av Edwiens kritikkpunkter, som helveteslære, moralsk dualisme, kjønnsrollemønstre og politisk engasjement. [2] På basis av åpne kilder og deler av forfatterens ikke offentliggjorte arkiv undersøker artikkelen episoder av anerkjennelse og utestengelse fra offentligheten. Artikkelen beskriver en rekke tilfeller av fortielse som både forfatteren selv og flere samtidige kommentatorer oppfattet som sensurerende – men konkluderer ikke i spørsmålet om det forelå en aktivt eller organisert sensurerende instans.[3]

Etterkrigstidens kristendomsdebatt

Mellomkrigstidens norske kristendomskritikk – anført av de kulturradikale forfatterne Arnulf Øverland, Helge Krog og Sigurd Hoel – fikk sitt mest polemiske motsvar først i januar 1953, da teologiprofessor Ole Hallesby holdt et beryktet radioforedrag, der han truet sjokkerte lyttere med at de kunne stupe «like i helvete» dersom de skulle dø uten å ha omvendt seg til kristendommen. Biskopen i Hamar Kristian Schjelderup svarer med et avisinnlegg der han hevder at læren om evig helvetesstraff ikke hører hjemme i «kjærlighetens religion». Det utløser en hissig debatt som fører til at Schjelderup, som embetsmann, ber om en vurdering fra Kirke- og undervisningsdepartementet om han har uttalt seg i strid med den lutherske lære. Departementet innhenter uttalelser fra Det teologiske menighetsfakultetet og Universitetets teologiske fakultet, og konkluderer sin innstilling til Odelstinget med at «saken vedrørende biskop Kristian Schjelderup gir ikke anledning til noen forføyning fra Odelstingets side.» [4]

Fem år før den store «Helvetesdebatten» raste i norsk offentlighet hadde Andreas Edwien  startet sin karriere som kristendomskritiker med en artikkel i Dagbladet, der han går til angrep nettopp på kirkens «dogme om den hinsidige helvetesstraff»[5]. Edwien var sønn av en liberal teolog i kretsen rundt Kristian Schjelderup. Han omtales gjerne som «religionshistoriker» eller «idéhistoriker», og hadde studert teologi og jus, men var i hovedsak selvlært og hadde ingen fullført universitetsutdannelse. [6] Edwien hevder at forestillingen om helvete kommer til kristendommen fra perserne – «et religiøst laverestående folk enn det jødiske». I motsetning til sine kulturradikale forgjengere og sin samtidige Philip Houm, som alle drev kristendomskritikken som bigeskjeft, gjør Edwien den til sitt livsprosjekt. I perioden 1948-51 utgir han to bøker under psevdonymet Johannes André og en artikkel i Samtiden [7], før han i 1958 får sitt gjennombrudd i den teologisk interesserte offentligheten med Idékampen i det bibelske gudsbilde. Med den etterfølgende publiseringen av Memorandum til de teologiske fakulteter fra 1962 og Dogmet om Jesus fra 1965 begynner imidlertid en gradvis avvikling av det første tilløpet til velvilje fra kirken og teologene.

For å forstå dette skiftet i reaksjonene på Edwiens kristendomskritikk kan det være nyttig å se på den samme kristenhetens holdning til den ti år eldre Philip Houm, som var en etablert litteraturkritiker og en ruvende figur i norsk offentlighet da han i 1965 utgav den første av sine tre bøker om Den norske kirken og Jesus. [8] Houms kritikk var inspirert av den tyske teologen Albert Schweitzers studie av den historisk orienterte Jesus-forskningen. [9] Denne forskningstradisjonen som hadde sin spede begynnelse på slutten av 1700-tallet, slo ut i full blomst på 1800-tallet – med de tyske ung-hegelianerne som episenter – og la mye av grunnlaget for tysk liberal teologi gjennom 1900-tallet. Houm kritiserer Den norske kirke for ikke å formidle den kunnskapen om den historiske Jesus og om Bibelens redaksjonshistorie, som den historisk-kritiske forskningen hadde frembragt. 

Kombinasjonen av hans allerede etablerte posisjon i offentligheten, hans avdempede retorikk og hans positive holdning til den liberale teologien bidro nok til at Houms innspill genererte en godmodig debatt og dialog. Selv om han – som Edwien – kritiserer dogmer om jomfrufødsel og legemlig oppstandelse, nedtoner han kritikken av Jesus ved å understreke sin «vilje til å åpne [s]eg for hans budskap», og sin tro på en «åndelig tolkning av Jesu oppstandelse». Houm sørger også for å åpne for allianser innad i kirken gjennom sin rosende omtale av «den fremragende og meget moderate universistetsprofessor Jacob Jervell». [10] Alliansen med Jervell kan også ha bidratt til at NRK bidro med betydelige ressurser til å promotere Houms moderate kristendomskritikk. Dagens redaktør Arthur Berg skriver i en «motbok» [11] til Houms første bok om Jesus at NRK «brukte opp et helt lite reklamebudsjett på denne boken»; den ble omtalt to ganger i NRK allerede på utgivelsesdagen, og senere omtalt i et radiomagasin og diskutert i en rundebordsamtale.

Edwiens kompromissløse kritikk av både Jervell, kirken og Jesus, bidro nok til å gjøre hans prosjekt uakseptabelt for store deler av kristenheten. Et eksempel på katolikkenes reaksjon finner vi i tidsskriftet St. Olav som i 1965 – under vignetten Blikk på Tiden – skriver om både Houm og Edwien, som nylig har kommet med hver sin bok. Houm berømmes for sin «gyldige» kirke-kritikk og «et inspirert kapittel om Bibelens skjønnhetsverdier» mens Edwiens bok avspises med referater fra Yngvar Ustvedts slakt av boken i Dagbladet (se under): «Ustvedts anmeldelse stønner i hvertfall adskillig under forfatterens rabiate belesthet og – sitat – «blottethet for den egenskap som heter alminnelig sunn fornuft»». [12] Tidsskriftet antyder at de vil komme tilbake med en anmeldelse av Edwiens bok, men det blir ikke gjort. Edwien får slippe til med et leserbrev, der han påpeker feilaktige påstander i Ustvedts kritikk. [13] Houms bok hadde allerede i et tidligere nummer fått en balansert kritisk anmeldelse der hans innspill til debatt ønskes hjertelig velkommen. [14] Når Katolsk Forum også arrangerte et eget møte viet en analyse av Houms bok er det tydelig at katolikkene ikke hadde problemer med å fordype seg i hans kristendomskritikk. 

Selv om Edwien hverken ble ekskommunisert [15] eller brent på bålet, skal vi se at han pådro seg en betydelig motvilje, og noen episoder av sensur og scenenekt. Mektige institusjoner som Den norske kirken, NRK, Aftenposten og Dagbladet ble gradvis mindre velvillige overfor Edwiens arbeid. Mens Hallesbys konfronterende helvetesdebatt med Schjelderup på 50-tallet ikke falt heldig ut for den konservative og Bibel-tro kristenheten, skulle kirkens valg av en mer unnvikende strategi i møte med Edwiens kritikk på 60- og 70-tallet vise seg vesentlig mer vellykket.

Hedninger og human-etikere

Mens den norske religionskritikken frem til andre verdenskrig var basert på enkeltpersoners engasjement, etableres det i etterkrigstiden to organisasjoner som har oppgjør med kirke og religion som sine hovedoppgaver. Først Human-Etisk Forbund (HEF) fra 1956, som ville etablere et religionsuavhengig livssynsfellesskap, og så med det mer aksjonistiske og religionskritiserende Hedningsamfunnet i 1974. Disse var opplagte alliansepartnere for Andreas Edwien.

Kristian Horn, som dominerte og ledet Human-Etisk Forbund fra starten og fram til 1976, var utdannet botaniker, og hans hovedprosjekt i forbundet var å etablere en etikk og en ramme rundt viktige livsløpsritualer som ikke var relatert til metafysikk eller gudstro. [16] En annen sentral person var Levi Fragell – en frafallen vekkelsespredikant med tilknytning til pinsevennene – som gjennom sitt engasjement i human-etikken tok et oppgjør med de kristne vekkelsesbevegelsenes samfunnsmessige, sosiale og psykologiske funksjon.

Både Horn og Fragell brukte tid på religionshistoriske studier, men det dyptpløyende oppgjøret med kristen teologi som var Edwiens varemerke, ser ikke ut til å vært viktig for noen av dem. [17] HEF arrangerte likevel flere debattmøter med Edwien som innleder, og han var en tid selv aktiv i forbundet. Men når Haftor Viestad redigerer debattboken Oppgjør med kirken som utgis i 1976 med bidrag fra en rekke av HEFs medlemmer, er det ikke tatt med noe bidrag fra Edwien, og hans innsats blir ikke nevnt. [18]

I Hedningsamfunnet var det aldri noen tvil om at religionskritikken stod sentralt, selv om det var uenigheter om hvilken form den skulle ta. De konkurrerte ikke med HEF om å etablere alternative ritualer og livssynssystemer. Derfor var Edwiens teologikritiske arbeid en naturlig og viktig referanse for Hedningsamfunnet, [19] der han også var æresmedlem. Men selv om de hadde sammenfallende interesser ble han aldri direkte engasjert i organisasjonen. Det skyldtes ikke bare aldersforskjellen – hovedtyngden av Hedningsamfunnets medlemmer var 30 år yngre enn Edwien da organisasjonen ble etablert. Den rabulistiske aksjonismen som preget samfunnet de første tiårene var nok også fremmed for Edwien, hvis fremste styrke var teologisk skolering og idéhistorisk kontekstforståelse. Edwien følte nok betydelig sympati for samfunnet – og for de mer teoretisk orienterte medlemmene må han ha vært en vesentlig inspirasjon. [20] Da Hedningsamfunnet i 1982 gikk til sak mot staten etter å ha fått avslag på sin søknad om å bli godkjent som «livssynssamfunn» – og dermed være berettiget til sin andel av «kirkeskatten» – var Edwien Hedningsamfunnets kronvitne. [21]

Strid om kristendommens kulturelle verdi

Den dramatiske opptakten til Edwiens kristendomskritikk kan nok forklare noe av intensiteten i hans engasjement. I forordet til fjerde utgave av sin mest kontroversielle bok, Dogmet om Jesus, beskriver Edwien en reise i Tyskland sommeren 1939, der han får sin «første leksjon i slektskapet mellom ‘nasjonalsosialismens’ og kristendommens rasisme»: En propagandaplakat med det anti-jødiske bibelsitatet «Ihr habt den Teufel zum Vater» (dere har djevelen som far), brenner seg fast i netthinnen til den unge Edwien, og legger grunnlaget for en livslang kamp. Sitatet er fra Jesus’ dialog med folkemengden på Oljeberget, der han hisser seg opp over den forestående trusselen mot sitt eget liv, og fortviler over at han ikke blir forstått av sitt eget folk. I et raseriutbrudd underkjenner han jødenes påstand om at de er Abrahams barn, og knytter dem istedet til djevelen. [22] For Edwien fremstår dette som reinspikka rasisme formulert av kristendommens antatte grunnlegger. Når nazistenes industrielle jødeutryddelse avsløres noen år senere bekreftes hans anelser om at «det er noe etisk fundamentalt galt med Europas religion.» Edwien var ikke alene om den tanken – både Arnulf Øverland og Helge Krog hadde sett en årsakssammenheng mellom kristendommen og nazismen. [23]

Det er ikke overraskende at Edwiens historiefortolkning vekket motvilje i en norsk offentlighet der både Jesus selv og den etterfølgende kristne kulturen var blitt oppfattet som en kilde til fred og medmenneskelighet. Dette aspektet var i større grad bevart hos foregående og samtidige kristendomskritikere: Houm hadde vist til en mer forskningsbasert Jesus-forståelse som en mulig kilde til en annen kirke og en fornyet kristendom [24], og kunne ikke akseptere Edwiens mer konfronterende tilnærming til selve Jesus-skikkelsen. [25] Kristensosialistene kunne vise til Jesus’ budskap om nestekjærlighet [26] og til [27] urkristendommen som fortsatt gyldige kilder til en mer sosialt og politisk engasjert kirke. Historikeren og arbeiderpartimannen Edvard Bull åpnet allerede i 1923 for at kristendommen som «gjennem mer end halvandet årtusen har kunnet tilpasse sig til de forskjelligste samfundsformer (…) også vil kunne tilpasse sig for et socialistisk samfund». [28] Han ser et fellesskap mellom sosialismen og kristendommen ettersom «enhver slik tro på «fremskritt» eller «utvikling» eller hvad man vil kalde det, er i sit dypeste væsen nær beslektet med religion.» [29] Bull råder arbeiderbevegelsen til å avstå fra å gjøre religion og kristendom til stridstema. Dels fordi man kunne komme til å støte fra seg «ikke bare de åndelig uformuende, men også en hel mængde stærke, brændende, brukbare kræfter» [30], og dels fordi marxistisk tenkning tilsier at dersom man endrer den økonomiske basis «så kommer de ideologiske forandringer av seg selv». Med den dialektiske materialismen i ryggen blir det derfor «helt likegyldig om vi kan omvende et eller andet enkeltindivid til fritænkeri.» [31]

Bull anser ikke bare ethvert forsøk på åndelig misjonering for å høre til «de allermest primitive borgerlige illusioner», men «ateistisk mission er så mæget dummere og virkningsløsere, fordi religiøs agitation da ialfald har noget positivt at fare med, mens ateisme bare driver med rent negativ motstand mot og derfor er ute av stand til at opflamme til nogen slags begeistring.» Øverland skriver i 1934 diktet Rent flag til 1. mai-nummeret av Arbeiderbladet, med linjene «Stryk kristenkorset av ditt flag/og heis det rent og rødt!/La ingen by deg det bedrag,/at frelseren er født!» Redaktør Martin Tranmæl refuserer diktet, og Øverlands biograf Willy Dahl er ikke i tvil om årsaken: «Prestene kunne man hakke på – men ikke Jesus!» [32] 40 år senere bruker 70-tallets kristensosialister sin energi på å forsvare marxismen mot kritikk fra kirkelig hold, og har lite overskudd til å la kritikken gå motsatt vei. [33] Og enda mindre enn kritikk av kirken virker de i stand til å kritisere teologien eller den bibelske Jesus. [34]

Mangelen på institusjonstunge støttespillere gjorde Edwien mer sårbar når han gikk til frontalangrep på kirken og dens teologi. En vurdering av denne sårbarheten kan ha inngått i overveielsene som lå til grunn for at kirken valgte å flytte håndteringen fra den intellektuelle til den maktpolitiske arenaen. Edwiens styrke lå hovedsakelig i hans historiske og teologiske studier og hans klare resonnementer, mens hans svakhet lå i at han drev et énmannssprosjekt, og at han nok kunne oppleves som retthaversk med sin insistering på at motparten skulle erkjenne sitt nederlag. Edwiens nitidige krav til etterrettelighet og presisjon i formuleringer blir særlig tydelig i hans mange og lange prosesskriv og utvekslinger med medier og privatpersoner i forbindelse med rettssakene på 60- og 70-tallet. [35]

Historisk forankret Jesus-kritikk

Men selv om Edwiens form kunne oppleves som provoserende, vekket nok hans kristendomskritikk først og fremst motreaksjoner på grunn av sitt innhold, og spesielt hans fremstilling av Jesus. «[K]irkens viktigste (…) dogme (…) kan uttrykkes slik: ‘Du skal ikke si at Jesus tok feil i sin lære’», sier Edwien selv i et intervju fra 1978. [36] I sine første essayistiske bøker [37] (under det nytestamentlige pseudonymet Johannes André) ivrer Edwien for å redde det åndshistorisk betydelige mennesket Jesus – med sin sterke etiske bevissthet – fra de forvrengningene og misforståelsene som den kristne kirken hadde påført ham ved å gjøre ham til en ufeilbarlig gud. Edwiens ikke-idealiserende fremstilling av Jesus-skikkelsen i disse tekstene reflekterer den historisk-vitenskapelige orienteringen i den hovedsakelig tyske Jesus-biografiske tradisjonen fra 1800-tallet, som ble oppsummert i Albert Schweitzers studie fra 1906 (se over). 

Med utgivelsen av Idékampen i det bibelske gudsbildet i 1958 (denne gangen under fullt navn) leverer Edwien et mer selvstendig bidrag til denne tradisjonen. Han plasserer Jesus i en jødisk idéhistorisk kontekst, og gir en gjennomarbeidet utlegning av hans teologiske posisjon som skiller hans tradisjonstilhørighet fra hans personlige bidrag. Bokas omdreiningspunkt er den vanskelige overgangen fra den semittiske lokalguden Jahve – som vekselvis favoriserer og straffer sitt utvalgte folk gjennom mesteparten av den hebraiske bibelen – til hans etterkommer, den monoteistiske teologiens distanserte og allmektige universalgud. Med introduksjonen av den ensomme universalguden mister jødene gradvis nærheten til en engasjert og involvert farsskikkelse. Den nyutviklede enegudens omfattende ansvarsområde nødvendiggjør et byråkrati av underordnende eksekutører, bestående av de halvt guddommelige englene og den ambassadøraktige «Menneskesønnen» – som Jesus anser seg for å inkarnere. Den senjødiske tradisjonen som utarbeider de ideologiske konsekvensene av den monoteistiske gudsforestillingen målbæres særlig av fariséerne. Ifølge Edwien har Jesus gått i lære hos fariséerne, og hentet de fleste av sine religiøse og etiske idéer fra dem. Jesus’ senere hatefulle oppgjør med sine religiøse læremestre vurderes av Edwien som fullstendig urimelig, og som et usympatisk resultat av den destruktive moralske dualismen som Jesus etterhvert vikler seg inn i. 

Idékampen i det bibelske gudsbilde ble relativt godt mottatt – om enn også kritisert – av norske teologer, og vurdert som et vektig men forfeilet innlegg i en pågående dialog om den historiske Jesus. Teologen Per Lønning berømmer Edwien for «det dyktigste og mest intelligente forsøket som hertillands har vært gjort for å komme kirkelig kristendom tillivs via dens historiske kilder». Men han kritiserer ham også for «naivt og unyansert […] å skyve en hel mengde vesentlig materiale til side», og for «å mangle virkelig overblikk over den siste mannsalders religionshistoriske og bibelske forskning.» [38] Den danske teologen Ebbe Thestrup Pedersen er imidlertid imponert nettopp over «hans indgaaende kendskab til den moderne bibelforsknings problemer», og fastslår at «[i]kke mange teologer i Norge eller hos os vil være ham overlegen.» [39] Professor Søren Hom skriver en anmeldelse i Berlingske Tidende som hovedsakelig består av et meget respektfullt referat av Edwiens bok, og konkluderer med at «forfatterens indsigt og lærdom er upaaklagelig», og at boken «fortjener at blive læst». [40] Teologiprofessor Ragnar Leivestad skriver i en kronikk i Aftenposten at «[m]etodisk og vitenskapelig står hans interpretasjon etter mitt skjønn vesentlig sterkere enn den klassisk liberale», og konkluderer med at «[d]e som vil være sjelesørgere i vår tid har ikke lov til å lukke øynene for dens utfordring av engstelse for å komme i anfektelse.» [41]

I en anmeldelse i Theologische Literaturzeitung er også den tyske teologen Gottfried Hornig imponert over Edwiens «forbausende mengde av teologiske kunnskaper», og innleder anmeldelsen med en grundig redegjørelse for Edwiens synspunkter. [42] Han innvender at analysen av Qumrantekstene [43] har vist at Jesus’ forståelse av de jødiske lovtekstene var i strid med Qumran-kultens oppfatninger, og ikke – som Edwien hevder – bare var en videreformidling av dem. Deretter inntrer et taktskifte i anmeldelsen, og trosinnslaget overtar for den religionsvitenskapelige sakligheten når Hornig hevder at «det avgjørende spørsmålet i forhold til det nytestamentlige budskapet tross alt er om Gud – i den historiske Jesus fra Nasaret – handlet for verdens frelse, og om Jesus er Kristus som døde for våre synder og stod opp igjen for vår rettferdighets skyld.» Hornig avslutter likevel med å erkjenne at «forfatterens skarpe reaksjon på den moderne protestantismens konserverende dogmatikk og dens autorisering av klare usannheter bør minne de spesialiserte teologene om at vi i dag ikke bare har med kirkelige kritikere, men også med kritiske lekfolk å gjøre.»

Jacob Jervells omtale i Kirke og Kultur [44] starter friskt med å fortelle sine lesere at det er «[f]ristende enkelt og lett […] å gjennomkritisere Edwiens bok. Den står alt for utsatt til for historiske og teologiske hugg.» Den påfølgende gjengivelsen av bokens innhold er ganske etterrettelig, før Jervell fortsetter sin negative vurdering: Edwiens bok er  «et religiøst kampskrift i lett historisk forkledning. Av en mann uten vitenskapelig skolering er det på mange måter imponerende», men «det er […] svært meget Edwien ikke vet», og han «behandler […] emner hvor [han] er uten kunnskaper.» «Bildet av det gammeltestamentlige gudsbegreps utvikling bygger på et noe tilfeldig utvalg teser», og «[b]ehandlingen av senjødedommen er utvendig og overflatisk.» I det hele tatt er det et «bristende grunnlag for Edwiens tese», og «[d]en historiske fremstilling har ikke grunnlag i tekstfortolkning.» Mot slutten av anmeldelsen må han likevel medgi at boken peker på «problemer som krever gjennomtenkning», og derfor har «krav på å bli lest – med kritiske øyne.»

Til tross for at Idékampen ble gjenstand for relativt mye oppmerksomhet skriver Edwien et par år etter utgivelsen av boken et seks siders brev til Dagbladet [45], der han uttrykker sin misnøye med bokens mottakelse. Han opplever at han ties ihjel i en norsk offentlighet der teologene har fått for stor makt, både som anmeldere og som konsulenter. Etter to tidlige anmeldelser i Dagbladet og Morgenposten «ser det nærmest ut som det er utgått parole til de teologiske litteraturanmeldere om ikke å amelde boken», skriver Edwien. Han har sendt ut 130 anmeldereksemplarer, som har ført til totalt 11 anmeldelser, hvorav 8 av teologer. Edwien konkluderer med at «95% av de sakkyndige medarbeidere ved vår dags- og tidsskriftspresse bevisst forsøker å ramme boken og dens saklige utfordring ved fortielse!» [46] Mest oppgitt er han over Vårt Land «som har returnert boken uoppskåret»; VG‘s anmelder som «talte på knappene i halvannet år før han anmeldte boken»; avisen Dagen som ikke tok boken med i listen over nye bøker før det var gått 21 måneder etter utgivelsen; og Tidsskrift for Teologi og Kirke som «ikke har villet nevne boken i sin liste over ‘Litteratur innkommet til redaksjonen’», til tross for at deres nytilsatte redaksjonsmedlem dr. Theol. Gottfried Horning hadde anmeldt boken i «det verdenskjente tyske tidskriftet» Theologische Literaturzeitung.  I brevet anfører Edwien Hornings anmeldelse som et eksempel på det alvor han har blitt møtt med i andre land. Dagbladet er åpenbart positivt innstilt til brevets innhold, og gjengir hovedinnholdet i en artikkel under tittelen «Telogene tier i hjel religiøst verk». [47] Artikkelen lister opp alle de avisene og tidsskriftene som ikke har anmeldt boka, [48] og gir Edwien fullt medhold i at «[d]et ser (…) tydelig ut som om norske teologer ikke tør å ta noen dyst med forfatteren om hans idéer, og at han har rett i at den pressen som ellers særlig ser seg skikket til å omtale religiøs og religionsfilosofisk litteratur for det meste er pinlig taus.» Men sett i tilbakeblikk var Idékampen likevel den av Edwiens bøker som ble best mottatt av det teologiske etablissementet som han ønsket å komme i diskusjon med. Blandingen av respekt og overbærenhet som preget reaksjonene på boken bidro nok til å bygge opp det overmotet og den irritasjonen som preget Edwiens neste fremstøt – som skulle vise seg å bli et vesentlig mindre vellykket forsøk på å få kirken til å ta inn over seg hans kritikk. 

Memorandumet blir et vendepunkt

Pamfletten Memorandum til de teologiske fakulteter [49] ble påsken 1962 sendt til Telogisk fakultet ved Universitetet i Oslo, Menighetsfakultetet og de teologiske fakultetene i Uppsala, Lund, København og Aarhus. Edwien avkrever her vitenskapelig akseptable bevis på påstandene om at Jesus ble født av en jomfru, og at han ble levende etter å ha vært død og begravet. Edwiens sannhetskrav er som et ekko av Nietzsches påstand om «[d]en ubetingede, redelige ateisme» som et sluttresultat av kristendommens «totusenårige tukt til sannhet, som til slutt forbyr seg selv løgnen i troen på Gud.» [50] Og før postmoderne tenkere – med Nietzsche som ledestjerne – kom de religiøse mytologiene til unnsetning ved å avvise slike sannhetspretensjoner, representerte både jomfrufødselen og Jesus’ oppstandelse genuine intellektuelle utfordringer for teologien. Stortingsrepresentant og dr. theol Per Lønning foregriper postmodernismens relativiserte sannhetsbegrep når han i en anmeldelse i Morgenposten kritiserer Edwien for å operere med et «dogmatisk naturbegrep». Ifølge Lønning tar ikke Edwien hensyn til at i «relativitetsteoriens, usikkerhetsrelasjonenes og de tekniske revolusjoners tidsalder» fremstår han med sine forestillinger om «’naturens lover’ (…) som en gjenganger fra den verden som ennå ikke hadde oppdaget at lovmessighet bare er et annet ord for statistisk sannsynlighet.» [51] Teologen Jorunn Økland bruker det samme 
relativiserte sannhetsbegrepet for å avvise Edwiens Dogmet om Jesus som «forelde[t] i tilnærming og presentasjonsmåte» ved nyutgivelsen av boken i 1995. [52]

Memorandumet vekket en viss interesse i offentligheten, med omtale i flere aviser. [53] Begge hovedstadens teologiske fakulteter lovet at forfatteren skulle få svar på sine spørsmål. Bergens Tidende kontakter dekan ved Menighetsfakultetet Leiv Aalen som fastslår at «Edwien er meget belest, og en henvendelse av dette slaget krever selvsagt et svar – som også vil bli gitt». [54] Dekan ved Det teologiske fakultetet ved UiO, Ragnar Hauge, konstaterer i samme artikkel at «[e]n debatt er vi selvsagt interessert i, og jeg kan ikke tenke meg at teologene skulle ha noe å skjule i denne sammenhengen.» Oppslaget i Bergens Tidende refereres senere i Dagbladet, [55] der det også oppgis at professor Hauge tilføyer at «[f]akultetet vil utarbeide sitt svar når dets lærere kommer sammen ved høstsemesterets begynnelse.» I den kristne avisen Dagen forsøker redaktør Arthur Berg å snakke Edwien til rette med tre lederartikler, som besvares med to kommentarer fra Edwien, før de begge gir opp forsøket på dialog. [56] Bergs hovedargument er at så lenge Edwien ikke skjønner at Jesus er Gud blir det umulig å forklare ham hvordan både jomfrufødsel og oppstandelse fra døden faktisk kan finne sted. Den største avisen, Aftenposten, gav ikke saken spalteplass før den dukket opp i Edwiens nekrolog i 2015. [57]

Et halvt år etter publiseringen av memorandumet får Edwien beskjed om at de teologiske fakultetenes dekaner har ombestemt seg, og likevel ikke vil besvare eller debattere kritikken. [58] Dekan ved Menighetsfakultetet Carl Fr. Wisløff viser til dialogen mellom redaktør Berg og Edwien på forsommeren 1962, der det fremkommer «tydelig at Edwien overhodet ikke regner med muligheten av et guddommelig under.» Wisløff tror på «underets Gud» og «[d]et han har sagt oss ved sine vitner i Den Hellige Skrift, f.eks. om Jesu overnaturlige unnfangelse og fødsel.» Dekan ved Det Teologiske Fakultet, Reidar Hauge, ser på sin side «ingen grunn til å avgi noen samlet uttalelse som svar på en henvendelse av denne art.» [59]

Et frampek om det endelig avslaget kommer fra Jacob Jervell i et innlegg i Kirkebladet allerede sommeren 1962, der han fastslår at «[u]rkirken ser Jesu fødsel og oppstandelse som singulære, i streng forstand ene-stående begivenheter, hvor annet enn immanente faktorer spiller inn.» Derfor kan ikke «faktisiteten i urkirkens forkynnelse» etterprøves av en vitenskap som bygger «på gjentagelsens lov, på det som generelt kan iakttas, på immanent-kausale faktorer så langt vi kjenner dem.» Jervell konkluderer med at det eneste redelige for en forsker er å konstatere at spørsmålet om Jesus’ plettfrie unnfangelse og hans oppstandelse ikke kan avgjøres med historisk-vitenskapelige metoder, og at det er uredelig (som han mener Edwien gjør) å hevde at de er historisk usanne. [60] Men i et intervju med Arbeiderbladet i 1970, har Jervell splittet sin holdning til de to undrene. Han anser jomfrufødselen for bare å være «en av de mange forestillinger som er brukt for å vise hva Jesus var, noe utenom det alminnelige», mens på spørsmålet om han tror på oppstandelsen svarer han «blankt ja». [61]

Et svar kommer likevel fra teolog og stipendiat Alv Kragerud, som i en kronikk i Morgenbladet hevder at funnet av den tomme graven er tilstrekkelig belagt i kildene til å gjelde som historisk bevist. Videre fastslår han at Jesus’ oppstandelse fra døden er den beste forklaringen på den tomme graven, ettersom ingen andre «normale» forklaringer «har fått mer enn minimal tilslutning.» Han er imidlertid villig til å gi avkall på jomfrufødselen, ettersom hverken Paulus eller Johannes nevner den, og Matteus’ og Lukas’ beretninger er uforenlige. «Mange forkynnere er fullt klar over dette,» skriver Kragerud, «men later som ingenting fra prekestolen på Maria bebudelsesdag, for ikke å så tvil og strid.» Han innrømmer selv å ha gitt etter for presset til å videreformidle denne lille løgnen fra prekestolen, om enn med «saklige grunner» som er «langt vektigere enn Edwien er klar over.» [62]

Krageruds innspill plukkes opp av Philip Houm i en kronikk i Dagbladet på julaften samme år, der han roser ham for «en oppriktighet som man nå til dags sjelden finner hos teologer». [63] Til tross for at det var Edwiens «memorandum» som var opphavet til utvekslingen nevnes Edwiens navn bare i en bisetning i innledningen til Houms kronikk. Houms implisitte motvilje mot å trekke Edwiens navn frem i offentligheten skulle få et mer eksplisitt uttrykk i en bastant avvisning av Edwiens kristendomskritikk seks år senere. Mens Houm i sin kronikk skaper en allianse med Kragerud (og dermed indirekte med en mer liberal teologi), besvarer Edwien Krageruds halvveis utstrakte hånd med en vennlig avvisning, Han korrigerer Krageruds feillesninger av hans bok og irettesetter ham for hans naive tiltro til at kristenheten kan bevare troen på Jesus’ guddommelighet også uten å fastholde oppstandelsesdogmet. [64]

Når Houm unnlater å nevne Edwien i Dagblad-kronikken i 1965 ser det ut til å være en mellomstasjon i hans sprikende vurdering av Edwiens bidrag til kristendomskritikken. I boken Hvem var han? fra 1968  omtaler Houm Idékampen i det bibelske gudsbildet som en «solid idéhistorisk avhandling», mens Dogmet om Jesus blir «et grelt eksempel på hvilke konsekvenser det får når man avviser alt […] av moderne evangelieforskning.» Han kritiserer Edwien for å ha for stor tillit til evangelienes fremstilling av Jesus, og for å fokusere ensidig på negative sider ved Jesus’ lære, uten å ta hensyn til «helheten i Jesu forkynnelse». [65] Edwien kritiseres for «et blindt hat» som fører til at «alt som forfatteren under skrivingen kommer i berøring med, blir hudflettet med kaskader av språkets voldsomste gloser». I likhet med  sin Dagbladet-kollega Yngvar Ustvedt (se under) synes Houm at Edwiens Jesus blir «et monstrum». [66] Når Per Lønning refererer til Houms kritikk av Edwien i en omtale av Houms bok i Aftenposten, [67] reagerer Edwien på at Aftenposten ikke gir noen annen omtale av hans bok enn referansen til Houms kritikk. Han imøtegår Houms vurdering i et innlegg der han ber om sitatdokumentasjon for hans påstander om boken. Aftenposten avslår å ta inn Edwiens reaksjon, men et drøyt halvår senere blir innlegget publisert i Arbeiderbladet. [68] Houm nekter imidlertid å svare på oppfordringen, både privat og i offentligheten. [69] Edwien skriver også en artikkel til Samtiden – som ikke blir antatt – der han påpeker at Houms karakteristikker ikke er i samsvar med bokens faktiske innhold. [70]

Man får inntrykk av at Edwien trivdes med å kjempe for sine standpunkter. Det var en type kulturkamp han ser ut til å mestre godt i de årene han fremførte sin kristendomskritikk. Når han møtes med taushet og scenenekt er det åpenbart et felt han finner det vanskeligere å håndtere på en balansert måte. Det ser ut til å treffe ham dypere emosjonelt – som det fremgår av forordet til 1995-utgaven av Dogmet om Jesus, som er sitert i ingressen. Hans krav om oppretting og rettferdig behandling medfører at en vesentlig del av hans intellektuelle kapasitet går med til en serie av juridiske utvekslinger i perioden fra 1966 til 1976. [71] NRKs programsekretær Birgit Gjernes – som nok var den mest imøtekommende av hans mange motparter i de juridiske prosessene – skriver i et privat brev til Edwien i 1974 at hun ønsker «for Deres skyld, og for vår, at De bruker Deres utvilsomt store talent på ting som kan bære mere og bedre frukter enn dette.» Edwien synes ikke å ha vært i modus til å ta imot det som kan se ut som et velment råd, og har kommentert setningen med et spørsmålstegn i margen.

Moralsk dualisme

Selv om forskjeller i sosial posisjon og institusjonell støtte må antas å ha vært viktige grunner til at Houms og Edwiens kristendomskritikk ble behandlet såpass forskjellig, har nok også innholdet i kritikken vært av betydning. Et av de mest sentrale aspektene ved Edwiens kritikk, som kan ha bidratt til at han ble uakseptabel som debattmotstander både for kirken og for Houm var den direkte kritikken av den nytestamentlige Jesus-skikkelsen. Et sentralt punkt i denne kritikken var utlegningen av Jesus’ etiske posisjon som moralsk dualisme. Temaet ble lansert i Edwiens tidlige skrifter og senere utdypet både i Idékampen i det bibelske gudsbilde [72] og i Dogmet om Jesus [73]. Argumentasjonen var belagt med nytestamentlige sitater [74] som var godt kjent både for Bibel-lesere og kirkegjengere, og som Edwien tolket som uttrykk for en bevisst utformet morallære. Med en slik lesning fremstår Jesus’ holdninger som mer usympatiske og uakseptable enn om de leses som profetiske forsøk på å vekke sitt publikum til innsikt i verdens brutale realiteter. Jesus’ uforbeholdne allianse med de fattige og utstøtte har nok bidratt til å tilsløre brutaliteten i den straffen som rammer de som ikke følger hans pålegg og tror på hans «far i himmelen». Dette formildende sløret trekkes til side i Edwiens utlegning.

I dualismen går skillet mellom «gode» og «onde» mennesker, ikke mellom gode og onde gjerninger eller tilbøyeligheter, som finnes i en god blanding hos alle mennesker. Edwien ser denne dualismen som en kilde til imperialisme, krig, rasisme, diskriminering og massearrestasjoner og likvidering under totalitære politiske regimer, som han knytter til kristendommens utbredelse i Vesten. Men selv om Jesus skal bli den fremste målbæreren for denne dualismen, lokaliserer Edwien dens opprinnelse dels til innflytelse fra persisk zoroastrisme, og dels til en intern konflikt i det jødiske gudsbildet mellom en hevnende paktgud og en frelsende skapergud. Mens paktens gud vil straffeforfølge de som ikke overholder det finmaskede nettverk av reguleringer som Herren har lagt på sitt folk, er skaperguden bekymret for at hans viktigste skaperverk skal gå tapt om regelverket tolkes for strengt. Paktens gud oppfører seg som en kynisk arbeidsgiver som ser på sine kontrahenter som brikker i en brutal rettferdighetsøkonomi. Skaperguden er som en kjærlighetsfull far som prøver å beskytte og hjelpe sine barn til et godt liv.

Edwien plasserer Jesus’ teologiske prosjekt i en spenning mellom de to gudsbildene, og viser hvordan han gjennom evangeliene mislykkes med å finne en balansert løsning. Tydeligst kommer den uløste konflikten til uttrykk i de to motstridende lignelsene om «talentene» [75] og om «den fortapte sønn» [76]. I den første lignelsen, som presenterer en kjølig og grådig paktsgud, blir en slave hudflettet og «kastet ut i mørket» fordi han ikke har fått godseierens penger til å yngle mens denne er i utlandet. I den andre lignelsen, som presenterer en kjærlig farsgud, slaktes gjøkalven for å hylle en sønn som har sløst bort hele sin farsarv på «å leve som en ødeland». Jesus kommer ikke selv med noen overgripende utlegning som kunne forent de to motsatte gudsbildene han serverer til sine forvirrede disipler.

Når Houm kritiserer Den norske kirken for manglende interesse for resultatene av den vitenskapelige utforskningen av Jesus’ liv, peker han også på en fremtidsvei og overlevelsesmulighet for en kristendomsbasert kultur. Den tyske liberalteologien som er hans referanse, må riktignok opp på et visst nivå av subtile kompromisser for å fortsette å samle seg rundt en Kristus-skikkelse som har fått kjørt seg hardt i den historisk-vitenskapelige bearbeidelsen. Men den har overlevd, både som folkelig fellesskap og som tilforlatelig mulighet for fortsatt vitenskapelig arbeid. Edwiens kritikk gir lite håp om en slik utvei, den synes ikke å gi noen åpning for et dialogisk tilnærmet kompromiss som grunnlag for et fremtidig samliv. På den måten kan han selv ha bidratt til å skyve sin motpart i retning av å foretrekke unnvikelse og fortielse fremfor debatt og dialog.

Ved utgivelsen av Dogmet om Jesus i 1965, er konflikten med kristendommens kulturbærere åpenbar. Avisen Dagen nekter å ta inn en annonse for boken, og redaktør Arthur Berg (som ikke har lest boken) sammenligner avgjørelsen med å nekte å ta inn annonser for «kino, teater, preventive midler – og (…) tobakk», som de også avstår fra. [77] Boken blir omtalt i en rekke aviser – også danske og svenske – og i noen tidsskrifter, de fleste omtalene er negative. Per Lønning skriver i Morgenposten at han «finner [Edwiens] bok mindre betydningsfull» enn Houms bok som kommer ut samtidig, og at han «anser mulighetene for en dialog med denne forfatter som bortimot minimale.» Han synes Edwiens argumentasjon er «fiks» og «fiffig», men dogmatisk skråsikker og blind for alle usikkerhetsfaktorer. [78] Boken blir også tema for et møte i Studentersamfundet i Trondheim våren 1967, der Edwien innleder sammen med studentprest Hallvard Beck. Arbeider-Avisas referat påfølgende dag kan fortelle at studentpresten «lot seg overhodet ikke provosere, men holdt en forsiktig linje i sitt foredrag.» Edwien fikk imidlertid erfare at «[m]an kan ikke ubemerket tråkke andre på tærne uten å bli tråkket igjen,» ettersom «[d]en store majoriteten av innlegg var rettet mot hans oppfatning av Jesus». [79]

I 1968 – tre år etter utgivelsen av Dogmet om Jesus – var det fortsatt anledning til dialog. Da Studentersamfundet i Oslo arrangerte et debattmøte med tittelen «Kirkedød og Kirkenød», der Jacob Jervell og Arild Haaland innledet, kunne Andreas Edwien delta fra salen. Ifølge et referat i studentavisen Minerva holdt han «et drabelig oppgjør med professor Jervell» der han «forkynte kristendommens snarlige undergang.» [80] Men da Studentsamfunnet i Ås femten år senere ville arrangere et møte om kirkens politiske funksjon og ansvar – under tittelen Kirken en levning fra fortiden – var døren stengt. Planen var å ha Jervell, Edwien og en politiker som innledere. Jervell nektet å dele scene med Edwien – til tross for at avtalen med Edwien allerede var inngått. Heller ikke noen annen kirkelig representant var villig til å møte Edwien. Saken endte med at Edwien – åpenbart mot sin vilje – ble strøket fra talelisten og erstattet med en representant for Human-Etisk Forbund. [81] Om Edwien gradvis ble utestengt fra dialog, hadde teologene likevel ikke helt glemt bokens utfordringer. I 1981 leverte Gustav Schmidt en spesialavhandling i teologi ved Menighetsfakultetet med en analyse av Dogmet om Jesus, under tittelen Virkelig oppstanden. Avhandlingen konkluderer med at Edwiens «bibelbruk og hans psykologiske forklaringsmåte (…) hviler på et såpass spinkelt og utilstrekkelig (…) grunnlag» at han «på ingen måte har motbevist at Herren er (…) oppstanden.»

Dialogens umulighet

Edwiens manglende suksess med å få Den norske kirke i tale skyldtes ikke bare hans konfronterende avsløring av Jesus’ historisk betingede begrensninger, men også hans angrep på kirken selv. I motsetning til sine kulturradikale forgjengere og sine samtidige i Human-Etisk Forbund og Hedningsamfunnet var han imidlertid mindre opptatt av kirkens makt enn av dens dogmatikk. Dermed sikter han seg ikke primært inn mot dens institusjonelle overbygning, men mot dens teologiske basis. Som Rune Slagstad påpekte i artikkelserien i Dag og Tid sommeren 2022 [82] kunne Den norske kirke gjennomføre betydelige reformer i sine posisjoner i forhold til sentrale samfunnsmessige temaer som kvinnelige prester, homofilt ekteskap og abort, uten at det teologiske grunnlaget for disse holdningene ble berørt i vesentlig grad. Når Edwien fortsatte å hamre løs på dogmatikken, også etter at dens negative samfunnsmessige konsekvenser var avdempet, ble det nok lettere for kirken å vinne samtidens gehør for at Edwien var en «énsaksfanatiker» og «landsbyidiot» som derfor var møtt med «velfortjent fortielse». [83]

I Dogmet om Jesus fra 1965 er hovedmålet for kritikken det omfattende apparatet av historieløse dogmer som kirken har etablert rundt sin presumptive grunnlegger, og de politiske implikasjonene av å holde seg med et moral- og verdenssyn som ikke har vært revidert siden antikken. Boka ble et gjennombrudd for Edwien som offentlig aktør, og som motpol til statskirkens ideologiske og politiske maktposisjon. Edwiens posisjon i det totale politiske landskapet er mer tvetydig. Holdningsmessig tilhørte han venstresiden, der religions- og kristendomskritikk har dype ideologiske røtter. [84] Selv Edvard Bull, som hadde prediket avholdenhet både fra konfrontasjon med kristendommen og fra ateistisk misjonering, var tilhenger av «en alvorlig og omfattende religionshistorisk oplysningsvirksomhet» som ville medføre «en kamp mot den ortodokse lutherske dogmatik, som jo står i den mest åpenbare strid med al rationel vitenskapelig tænkning.» [85]

På 60- og 70-tallet hadde imidlertid mange tilhengere av venstreradikalismen valgt samarbeid med kristenheten der mulighetene bød seg. De omfavnet sør-amerikansk frigjøringsteologi [86] og inkluderte kristensosialistene i det gode selskap. Edwien var selv tilhenger av sosialistiske idéer om solidaritet, velferdsstat og anti-rasisme, men avviser – i likhet med Helge Krog – kristensosialismen, som han kaller en «av vår tids mest besynderlige og selvmotsigende ideologiske krysninger» [87]. Selv om Edwiens politiske engasjement utvilsomt var dypfølt, er det idéhistoriske og teologiske resonnementer som er mest fremtredende i hans produksjon. Hans religionshistoriske og bibelkritiske kompetanse bidro til å knytte ham nærmere til teologisk skolerte opprørere i Human-Etisk Forbund og Hedningsamfunnet [88] enn til den politiske venstresiden, der religionskritikk i beste fall ble en bigeskjeft underordnet klassekampens politiske og økonomiske utfordringer. [89]

Det var likevel først og fremst en dialog med Kirken og dens presteskap Edwien stadig forsøkte å fremprovosere. Han synes å ha hatt et ulykksalig ønske om å bli møtt i rettferdig kappestrid og med saklig motstand av objektet for sin ramsalte kritikk. Her finner vi hos Edwien en overraskende naiv tiltro til en motstander der han ellers hadde problemer med å finne forsonende trekk. Når en fortrøstningsfull Edwien i 1958 ber forlaget sende en utgave av Idékampen i det bibelske gudsbilde til Vårt Land – kirkens og kristendommens fremste målbærer blant norske aviser – kommer forsendelsen uåpnet i retur. I [90] mai 1978 arrangerer Human-Etisk Forbund et foredrag med Edwien der han problematiserer Jesus som etisk ideal. Foredraget danner grunnlaget for boken Jesus i konflikt med menneskerettighetene, som blir utgitt i desember samme år. Human-Etisk Forbund hadde invitert samtlige prester i Oslo-området til foredraget, men ingen teologer grep ordet i debatten etter foredraget, og Kirken viste ingen interesse for Edwiens kritikk. [91]

I en serie artikler i det kristne studentmagasinet Credo i perioden 1978-1981 gjør likevel teologen Gunnar Elstad et helhjertet forsøk på å imøtegå Edwiens nyutgitte bok med argumenter i stedet for unnvikelse. Han kaller Edwien «en av de skarpeste kristendomskritikere i Norge», og kritiserer norske teologer for at de ikke har «funnet det bryet verd å gå inn på argumentene,» fordi de er «mer opptatt av fortiden og teologiske moteretninger enn av den debatten grasrota beskjeftiger seg med.» [92] Elstads artikler er eksplisitt motivert av skuffelsen over norske teologer som hadde unngått å gå i debatt med Edwien. Han er «imponert over Edwiens teologiske og kirkehistoriske kunnskaper», men synes hans «bibeltolkninger av og til virker lite sannsynlige.» Elstads argumentasjon er i hovedsak bygget på en «virkelighetsoppfatning» der konvensjonelle forestillinger om Gud og Jesus tas som premiss uten begrunnelse (og i all hovedsak uten bibelske referanser). [93] De etterfølgende diskusjonene med motparter med mer teologisk skolering enn Elstad er mer utfordrende, og er av få tilfeller der Edwien får prøvet sine tolkninger mot kvalifisert kirkelig motstand. [94]

I 1980 blir Edwien invitert til å holde en forelesning i serien Livssyn og etikk i moderne vitenskap ved Universitetet i Oslo. Under tittelen Illusjoner om oppstandelsen tar han opp igjen temaet fra memorandumet om Jesus’ oppstandelse. Edwien understreker at dette ikke er et tros-spørsmål, men et historisk spørsmål. Ordinære historisk-vitenskapelige metoder må benyttes for å avklare graden av sannsynlighet. Atten år etter at dekanene ved begge de teologiske fakultetene i Oslo forpliktet seg til å ta opp hans utfordringer, har det fortsatt ikke kommet noe svar. Edwien understreker at bevisbyrden ligger hos dem som kommer med sensasjonelle påstander, ikke hos dem som betviler dem. Representanter for de to teologiske fakultetene var invitert til å delta med innlegg eller i debatt, men ingen møtte. [95]

Årelange rettsprosesser

I Dogmet om Jesus var liberal-teologen professor Jacob Jervell en av bokas åpenbare adressater. Edwien beskriver selv boken som en reaksjon på de teologiske fakultetenes taushet etter utgivelsen av Memorandum til de teologiske fakulteter to år tidligere. [96] Aftenposten og Morgenbladet vil ikke omtale boken. NRKs programredaktør Birgit Gjernes vurderer å ta den inn i litteraturprogrammet Dagens Bok, og innhenter en konsulentuttalelse. Konsulenten er imidlertid svært negativ til boken, og hans uttalelse fører til at den ikke tas inn i programmet. Hendelsen medfører skarp kritikk fra redaktør Kjell Cordtsen i en leder i ukeavisa Orientering i juli 1966, under tittelen Fortielsens sensur. [97] Cordtsen kjenner seg godt igjen i Edwiens situasjon. Han forteller at alle referanser til kretsen rundt Orientering ble fortiet i Arbeiderpartiets hovedorgan Arbeiderbladet helt fra etableringen i 1953 til eksklusjonsvedtaket i 1960. [98] Uka etter plukker også Dagbladet opp saken, og intervjuer Birgit Gjernes, som kan fortelle at deres konsulent hadde konstatert at Edwiens bok «ikke holdt mål kvalitetsmessig, og at påstandene ikke holder vitenskapelig». Det viser seg etterhvert at det er Jacob Jervell som er NRKs konsulent, og hans uttalelse blir grunnlag for en forliksklage fra Edwien mot NRKs ledelse og Dagbladets redaksjon. [99]

I november 1965 slakter litteraturviteren Yngvar Ustvedt Edwiens bok i en omtale i Dagbladet under tittelen «Banditten Jesus». [100] Ustvedt – som i en senere artikkel understreker at han støtter Edwien i oppfatningen av Jesus «som et menneske og intet annet enn et menneske» – kritiserer Edwiens negative fremstilling av Jesus som en «infantil barbar som i sitt grenseløse hovmod (…) inntok en (…) nedlatende holdning overfor alle hedninger». Han karakteriserer påstanden om en sammenheng mellom kristendommen og nazismen som «så tåpelig (…) at det ikke er noen grunn til å ta den alvorlig.» Han roser riktignok Edwien for kritikken av kirkens dogmer, og hans usedvanlige kjennskap til de bibelske og apokryfiske skriftene, men anmeldelsen konkluderer med at pretensjonene er for store, og at om Edwien hadde rett så ville noen andre ha funnet det ut for lenge siden. Det katolske bladet St. Olav gjengir deler av Ustvedts tekst istedenfor å skrive en egen anmeldelse. Edwien skriver et innlegg [101] der han kritiserer Ustvedts feillesning, kortslutninger og fabrikerte sitater, mens Ustvedt svarer med å fastholde sin lesning. [102] Edwien får et siste tilsvar, men er fortsatt ikke fornøyd. I et brev til Dagbladets redaktør Simen Skjønsberg 4. januar 1966 krever Edwien at Dagbladet gjengir et større avsnitt av boken, slik at lesere som har fulgt debatten kan bli orientert om begrunnelsen for hans kritikk av deler av Jesus’ lære. Redaktøren avviser innspillet under henvisning til at Edwien både har fått siste ord i debatten og «større anledning enn de fleste forfattere til å poengtere Deres syn.» [103]

I februar 1966 ble det avholdt et møte i Det Norske Studentersamfund i anledning utgivelsen av Philip Houms bok Mannen fra Nazaret og Den norske kirke. Houm innleder selv med foredraget Må kirken være uredelig? I den påfølgende debatten forsvarer teologiprofessorene Jacob Jervell og Sverre Aalen kirken, mens Andreas Edwien kritiserer Houm for ikke å gå hardt nok til verks i sin kritikk. Ifølge Dagbladets referat var «Dovrehallen fylt til siste plass, og det var flere som måtte gå uten å komme inn.» [104] Referatet kan også fortelle at professor Jervell «startet med å beskylde Edwien for antisemittisme fordi han angrep jøden Jesus.» Edwien og Jervell ser ut til å være enige om at Jervell muntlig beklaget uttalelsen ved slutten av møtet, men Edwien oppretter likevel en forliksklage mot både Jervell og Dagbladet fordi beklagelsen ikke var tatt med i Dagbladets referat.

I november 1966 skriver Edwien et innlegg til Dagbladet der han igjen tar opp håndteringen av Dogmet om Jesus i NRK og Dagbladet [105]. Han spør der om «Kringkastingen fortier boken fordi dens medarbeider Yngvar Ustvedt ikke støtter mitt angrep på helvetesforestillingen». Han antyder dermed at Ustvedt, som arbeidet både for NRK og Dagbladet, hadde bidratt til at boken var blitt avskåret fra omtale i programposten Dagens Bok. [106] Dagbladet krever at han fjerner flere avsnitt dersom de skal gå med på å publisere innlegget. [107] Edwien aksepterer ikke anmodningen, og prøver istedet å få en kortere versjon av teksten innrykket som annonse, men [108] Dagbladet nekter å ta den inn. Edwien skriver et privat brev til Ustvedt der han spør om han er villig til å delta i en radiodebatt om boken, men Ustvedt svarer tvert nei. [109] Utvekslingene med Dagbladets redaksjon resulterer til slutt i en annonse innrykket av Edwien der han orienterer om konflikten med NRK, men der Ustevdts navn ikke er nevnt. [110] I mars 1967 skriver Lars S. Vikør (senere professor i nordiske språk), en spalte i Arbeiderbladet med tittelen «Tiet ihjel», der han går i rette med NRK og Dagbladet, og gir full støtte til Edwien: 

Boka merker seg ut med en grundig, redelig og overtydande argumentasjon, og konklusjonar som vel må verke som kalddusjar både på dei truande og dei meir likegyldige ‘allmennreligiøse’. Ein debatt på Edwiens grunnlag ville neppe bidra til å styrke kyrkjas posisjon i folket. Men noen slik debatt kom ikkje. Dei fleste kyrkjelege aviser og tidsskrifter har ikkje omtalt boka, og alle dei konservative storavisene har etter beste evne prøvd å tie den ihjel. Stort tydelegare kunne vel ikkje falitterklæringa frå kyrkja komme. Til og med Dagbladet har behandla denne boka på ein måte som avisa har lite ære av. [111]

I februar 1968 klager Edwien både Ustvedt, NRK, Dagbladet og bladet St. Olav [112] inn for Oslo Forliksråd, men ingen av sakene blir løst på dette nivået. Alle motpartenes saker overtas etterhvert av høyesterettsadvokat Andreas Arntzen, mens [113] Edwien (som hadde et ufullført jus-studium bak seg) er sin egen saksfører. Etter at den drevne advokaten har bidratt til fire og et halvt års trenering i forberedende instanser kommer alle sakene opp i byretten i 1974, og avsluttes med forlik. Edwien begrunner forliket med at både Gjernes og Jervell hadde beklaget sine påstander, men den skriftlige formuleringen av forliket var uten noen referanse til sakene eller beklagelsene. Edwien anmoder Dagbladet om å publisere både beklagelsene og forliket, men Dagbladet vil ikke publisere mer enn det substansløse forliket. Edwien anmelder Dagbladet til politiet for unnlatelsen, men saken blir henlagt «etter bevisets stilling». Edwien stevner da igjen Dagbladet for Oslo Byrett, men etter noen nye forpostfektinger med Dagbladets advokat ser Edwien ut til å ha gitt opp saken i desember 1975. 

«Tretti år med velfortjent fortielse»

Når Pax i 1995 utgir Dogmet om Jesus i 5. opplag skriver den unge presten Knut Grønvik en omtale i Vårt Land under tittelen «Boken som burde vært glemt». Han raljerer over «den nå gamle Andreas Edwien» som beklager seg over at han ikke fikk «den åpne debatten han mener de teologiske fagmiljøene lovet ham», når han egentlig selv var skyld i at han fikk «tretti år med velfortjent fortielse». [114] «Andreas Edwien – bare navnet er som å banne i kjerka!» skriver Haagen Ringnes i innledningen til et intervju ved samme anledning i Humanist i 1995. «Spesielt har ‘Dogmet om Jesus’ fortonet seg som en rød klut for teologer av ymse kaliber. Fordømt og forkjetret, fortiet og fradømt livet.» [115] Grønvik og Ringnes er altså – til tross for diametralt motsatte vurderinger av hans verk – enige om at Edwien har vært gjenstand for et systematisk forsøk på fortielse og utestengelse fra offentligheten. Denne utestengelsen var imidlertid aldri total, og ble modifisert både av kritisk omtale og av enkelte offentlige støttespillere.

Et overraskende negativt innspill var forfatter og spaltist Bjørn Gabrielsens anmeldelse i Morgenbladet, som egentlig dreide seg mest om Edwien som person: Han fremstilles som en insisterende «landsbyidiot», som de teologiske fakultetene har behandlet med «en toleranse han kan hende ikke fortjente», en vekselvis bitter og triumferende «énsaksfanatiker», hvis kronikker Klassekampen er programforpliktet til å publisere fordi alternativet ville vært et «portrettintervju med Varg Vikernes.» Han anklages for en tonedøv mangel på forståelse av at andre mennesker finner hans prosjekt «ikke så lite dustete, og derfor velger å prioritere andre saker fremfor hans egen.» Edwiens kildebruk «smaker […] av en underlig blanding av konspirasjonsparanoia og anti-kristen gnostisisme», som sammen med hans enkle «kneipeteologi» fører til at hans «tanker omkring Jesus og kristendommen [blir] av heller liten interesse.» Edwiens sammenkobling mellom nazisme og kristendom karakteriserer Gabrielsen som «spektakulært avskyelig». Koblingen mellom Jesus og den vestlige sivilisasjons barbari er så «uinteressant» og «viser for en dag en så til de grader manglende nyanseringsevne» at Edwien avslører seg «som en underlig skrue» som ikke «fortjener den oppmerksomhet som han til kjedsommelighet krever.» «Dogmet om Jesus er en tåpelig bok skrevet av en tåpelig mann», konkluderer Gabrielsen. «Argumentasjonsnivået ligger omtrent på samme nivå som de fleste bøkene i bokhandelens «alternativ livsstil»-avdeling.» [116]

Gabrielsens anmeldelse er en ganske utypisk reaksjon på Edwiens arbeid. En tilsvarende personlig irritasjon som Gabrielsen uttrykker kan selvfølgelig ha ligget under når Jacob Jervell, Yngvar Ustvedt og Philip Houm valgte å avstå fra videre offentlig kommunikasjon med Edwien, men den kommer i så fall ikke til noe tydelig uttrykk. Selv i Yngvar Ustvedts «slakt» fra 1965 [117] og Philip Houms sterkt kritiske omtale i 1968 [118] er negativiteten rettet mot saksforhold, samtidig som Edwien selv og hans prosjekt tildels gis positive karakteristikker. Gabrielsens anmeldelse gir ikke noe inntrykk av at anmelderen selv sitter inne med noen vesentlig kunnskap om bokens tema, og hele anmeldelsen fremstår mest som en personlig vendetta uten åpenbar årsak. Edwien svarte aldri på angrepet. Kanskje fordi et tilsvar uansett var ivaretatt med Jens Bjørneboes anmeldelse av førsteutgaven 30 år tidligere: «Det hender at bøker har den lykkelige skjebne å vekke raseri. Det er ubehagelig (for forfatteren) i øyeblikket, men for dem som hører raserihylene fra anmelderne, er det grunn til å lese boken. Litteraturkritikkens historie er en nesten sammenhengende historie om uredelighet og feilvurdering.» [119]

Mens den opprinnelige utgivelsen av Dogmet om Jesus i 1965 var blitt avskåret fra omtale i NRK, ble Edwien invitert til radioprogrammet Ukeslutt i forbindelse med nyutgivelsen i 1995. Programmet blir omtalt i en debatt i NRKs bedriftsavis Tidssignalet: «Flere minutter ble kastet bort på et lengre musikkinnslag, to kristelige opponenter fikk dobbelt så lang taletid som Edwiens 3 minutter». [120] Teksten er skrevet av Magne Solheim, som åpenbart har et ønske om å rette opp den skjevheten i religions- og kristendomspresentasjon som etter hans oppfatning preger institusjonen. I et brev der han inviterer Edwien til intervju i bedriftsavisen skriver han at «de som bedriver religion/livssyns-journalistikk i NRK er overflateseilere. De evner ikke, eventuelt har ikke mot til, å ta de fundamentale spørsmål opp til debatt.» Han har full tillit til at det som NRK mangler i eget hus kan de finne hos Edwien, ettersom «[i]ngen av de som jobber i religiøs avdeling har forutsetninger for å debattere teologi med deg – på ditt nivå.» Og han vil avdekke forsøkene – også fra sin egen arbeidsgiver – på å skyve forfatteren ut av offentlighetens oppmerksomhet: «Men det viktigste må være hva dette har ført til: Kirkens forsøk på å tie deg ihjel – og den rolle NRK/media spiller i den sammenhengen.» [121] Initiativet resulterte i et helsides intervju der Edwien får frie tøyler. Han benytter anledningen til å lange ut mot Den norske kirke, Aftenposten og NRK. [122]

Saklighet i kulturkrig

Edwien opprettholdt en viss produksjon etter at den siste rettstvisten ble avsluttet i 1975, men når aldri det nivået av bibelkritisk dybdelesning som man finner i Idékampen i det bibelske gudsbilde og Dogmet om Jesus. Mangelen på saklig motstand fra kompetente teologer bidro nok til at Edwiens senere kristendomskritikk ble mer politisk, mer polemisk og mindre teologisk nytenkende. [123] For Edwiens støttespillere er det nok ingen tvil om at han ble utsatt for det vi i dag kaller «cancelling» eller «no-platforming». I denne artikkelen er det anført flere eksempler på at dette har funnet sted – i en slik grad at også enkelte av hans kritikere har erkjent (og bejublet) det. Men Edwien hadde også gjennom flere tiår et bredt nett av interessenter og støttespillere, og han slapp til med bokutgivelser, foredrag og medieoppslag. Det er ikke noe opplagt svar på spørsmålet om hans kunnskaper og innsikter hadde fortjent en enda bedre mottakelse. Det er mulig at Den norske kirken avskar seg fra tilgang på refleksjoner over religion og samfunnsforhold som kunne vært et incitament til en raskere tilpasning til samtiden. Men den beskyttet seg også mot et kulturelt angrep som den hadde gode grunner til å frykte konsekvensene av.

Kanskje var det naivt av Edwien å forvente at en kritikk av det kaliber han fremførte skulle mottas med velvillig dialog eller saklig imøtegåelse? Da Georg Brandes i 1872 ble avskåret fra et professorat i estetikk ved Københavns universitet klaget han sin nød i et brev til Ibsen. Dikterens svar kunne vært gjentatt til Edwien hundre år senere: «De siger, at alle stemmer i det filosofiske fakultet er Dem imod. Kære Brandes, vilde De ønske det anderledes? Er det ikke fakultetets filosofi, som De vil tillivs?» [124] Men om Brandes – i likhet med Edwien – var en naiv sannhetssøker, stod han seg bedre i møte med historiens domstol enn de institusjonene som vant fram i sine maktkamper mot ham. «Ve, når det er vel alle menneskene taler om dere; det var det samme deres fedre drev og gjorde med løgnprofetene!» som det heter i en kjent bok. [125]

Noter og kilder

1
Fra forordet til Pax’ nyutgivelse av Dogmet om Jesus i 1995, s xii-xiii.

2
I en kommentar til Jan Ove Ulsteins Oppbrotsteologi på det lange 70-talet beskriver Rune Slagstad reformene som «ei politisk reorientering med tildels diffus teologisk forankring». Se «Det kyrkjelege hamskiftet» og «Den sosialdemokratiske kyrkja» i Dag og Tid 13.05.22 og 01.07.22, og mellomliggende debatt der både Kjell Magne Bondevik og Andreas Aarflot engasjerte seg.

3
Edwiens støttespillere var ikke i tvil om at han ble tiet ihjel. «Jeg beundrer våre biskoper», skriver sosiologiprofessor Regi Th. Enerstvedt i Pip fra Taushetens historie s 32, «[d]e behersker til fullkommenhet fortielsens kunst. Bare tenk på hvordan de har klart å tie ihjel teologikritikeren Andreas Edwien.»
Bibelhistorikerne Årstein Justnes og Tor Vegge er litt mer balanserte: «Edwiens bok ble først og fremst ignorert, men dels også slaktet og skamrost», skriver de i kapittelet «Den historiske Jesus på norsk» i Norsk bruksteologi i endring, s 251.

4
Stortingsforhandlinger 1954 Vol. 98 Nr. 6B, s 555-561.

5
«Skampletten på vår åndskultur. Et oppgjør med helveteslæren.» Dagbladet 28.05.48. https://religionskritikk.no/edwien/skampletten-pa-var-andskultur-et-oppgjor-med-helveteslaeren/

6
I et intervju med Hendingesamfunnets magasin Tro DET? 1/1978 hevder Edwien at en fullført teologisk embetseksamen ville svekket hans vurderingsevne.

7
Ut av Mørket, 1949 og Kristendom og Åndskrise, 1951. «Det kristne gudsbegrep og moralkrisen», Samtiden 3/49.

8
Mannen fra Nasaret og Den norske kirke, Hvem var han? og Norsk diktatur – Et forsvar for kristendommen.

9
Schweitzers bok Von Reimarus zu Wrede: eine Geschichte der Leben-Jesu-Forschung ble først utgitt i 1906 og en revidert ugave i 1913. Engelsk oversettelse med tittelen The Quest of the Historical Jesus kom i 1910, og en oversettelse av den reviderte utgaven i 2001. En forkortet versjon av 1913-utgaven (Jesu Liv i Forskningens lys) kom på Gyldendal i 1969, oversatt av Rune Slagstad.

10
Mannen fra Nasaret og Den norske kirke, s 123, 121 og 45.

11
Contra Houm.

12
St. Olav 22/65 s 351
https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%C3%85rganger/1965/1965_22.pdf

13
St. Olav 4/66 s 63
https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%C3%85rganger/1966/1966_04.pdf

14
St. Olav 21/65 s 331 og 341
https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%C3%85rganger/1965/1965_21.pdf

15
I et intervju i Hedningsamfunnets magasin Tro DET?, nr. 1- 1978 forteller Edwien at han fortsatt er medlem i Den norske kirke. Om han prøvde seg på å gå til nattverd er vel mer tvilsomt.
https://religionskritikk.no/edwien/kjetteren-kirken-tie-hjel-kirkens-feige-taktikk/

16
Morten Fastvold, Humanismens idéhistorie, s 9.

17
Morten Fastvold beskriver den gradvis utfasingen av religionskritikken som et bevisst prosjekt innenfor HEF. Humanismens idéhistorie, s 20 og 216-223.

18
Edwien uttaler seg likevel positivt om boken i et intervju med Hedningsamfunnets magasin Tro DET? 1/1978.

19
Han beskrives sammen med Øverland, Krog, Hoel, tyske Karlheinz Deschner og Jens Bjørneboe som organisasjonens «helter» i Even Grans Hedningsamfunnets historie, s 29.

20
Den mest fremtredende av disse, Ronnie Johanson, har boken Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier, ti referanser til Andreas Edwiens arbeider.

21
Even Gran, Hedningsamfunnets historie, s 144f. Gran forteller riktignok at statens sakfører, regjeringsadvokat Arne Fliflet, lyktes med å forhindre Edwien i å fremføre sitt vitnemål. I et intervju med Edwien i Hedningsamfunnets magasin Tro DET 8/1984 forteller han at Fliflet fikk dommerens medhold i at Edwiens redegjørelse for forholdet mellom Den norske kirke og Hedningsamfunnet ikke var relevant for saken.

22
Joh 8:44

23
Øverland Det frie ord, s 28 og Leif Longum, Drømmen om det frie mennesket, s 132.

24
Tydeligst i Mannen fra Nasaret og Den norske kirke og i Norsk diktatur, men også i Hvem var han?.

25
Hvem var han?, s 177-182.

26
Eilert Jan Lohne, Kristendom og marxisme, s 87.

27
Eilert Jan Lohne, Kristendom og marxisme, s 103-105.

28
Edvard Bull Kommunisme og religion, s 5-10.

29
Edvard Bull Kommunisme og religion, s 15.

30
Edvard Bull Kommunisme og religion, s 17.

31
Edvard Bull Kommunisme og religion, s 26.

32
Willy Dahl, op.cit. s 157f

33
Et godt eksempel er boken Mellom Luther og Marx – Ei utgreiing frå kristne i Sosialistisk Valgforbund i Stavanger, fra 1972. Boken inneholder en samling tekster forfattet av en gruppe studenter ved Misjonsskolen i Stavanger, som hadde meldt seg inn i Sosialistisk Valgforbund før kommunevalget i 1971. Ledelsen i Det Norske Misjonsselskap truet med å ekskludere studentene fra skolen, fordi deres politiske engasjement ble ansett for å være uforenlig med misjonsvirksomhet. Tekstene preges rimeligvis av forsøket på fremstille sosialismen som et legitimt kristent prosjekt, og unngår kritikk av kirke eller kristendom. Konflikten ble løst ved at studentene meldte seg ut av SV. I Samtale om kristendom og sosialisme fra 1976, er motpartene mer jevnbyrdige, og kritiske synspunkter på kirkens forvaltning av evangeliet er ikke like utelukket. Men behovet for å legitimere sosialismen/marxismen er fortsatt den dominerende tendensen.

34
Både i Mellom Luther og Marx og i Samtale om kristendom og sosialisme utsettes Marx for vesentlig mer spissfindige analyser enn Bibelen og den kristne dogmatikken. Eilert Jan Lohnes Kristendom og marxisme er mer teologisk orientert, men lanserer et teologisk forsvar for marxisme og kirkereform, og avstår fra å kritisere eller reformere teologien.

35
Dokumentasjonen finnes i Riksarkivet og i Edwiens etterlatte papirer.

36
Hedningsamfunnets magasin Tro DET? 1/1978.

37
Ut av mørket, 1949 og Kristendom og åndskrise, 1951.

38
Morgenposten 06.11.58.

39
Berlingske Aftenblad 15.10.59.

40
Berlingske Tidende 11.11.59. Anmeldelsen er også gjengitt i Protestantisk Tidende – Tidsskrift for Frisindet Kristendom nr 3/1960.

41
Kronikk i Aftenposten 27.12.58. Leivestad var professor i teologi fra 1966 til 1983. I et intervju i Aftenposten i 1992 forteller han at han er blitt agnostiker.

42
Gottfried Hornig, Theologische Literaturzeitung 1960 Nr. 8. Sitatene er oversatt av artikkelforfatteren.

43
Qumran er et arkeologisk utgravingsområde på Vestbredden (av elven Jordan). Fra 1946 til 1956 fant man de såkalte «Dødehavsrullene»: ca. 950 bokruller med antikke jødiske skrifter av forskjellig karakter, inkludert nesten alle de tekstene som senere inngikk i den hebraiske bibelen. Tekstene antas å ha vært samlet og skrevet av en jødisk religiøs sekt kalte esseerne som etablerte seg ca 150 fvt. De forsvant under den første jødiske krigen mot romerne (66-70 evt), da romerne etablerte en militærgarnison i Qumran, som var et av esseernes viktigste tilholdssteder.

44
Kirke og Kultur vol. 66 nr. 2 1961, s 123-125.

45
Brevet finnes i Edwiens etterlatte papirer.

46
Edwien baserer regnestykket på at han regner med at 95% av de 130 utsendt anmeldereksemplarene er kommet i hendene på de aktuelle avisene og tidsskriftenes teologiske medarbeider (dvs ca. 123) og at bare 5% av disse medarbeiderne har vært villige til å offentliggjøre informasjon om boken, mens 95% valgte fortielse. Men 11 anmeldelser ville tilsvare 9% av de antatte 123 vurderingene, og altså bare 91% «fortiere».

47
Dagbladet 27.09.60.

48
Listen omfatter Vårt Land, Morgenbladet, Kirke og Kultur, Norsk Teologisk Tidsskrift, Tidsskrift for Teologi og Kirke, Fast Grunn (uavhengig luthersk tidsskrift), Luthersk Kirketidende, Prismet (religionspedagogisk tidsskrift), Credo og St. Olav.

49
Teksten er lagt ut på religionskritikk.no: https://edwien.no/wp-content/uploads/2016/05/Memorandum.-1962.pdf

50
Friedrich Nietzsche: Moralens genealogi, s 167.

51
«Legmannsteologiske brannfakler», kronikk i Morgenposten 23.06.62.

52
Bokanmeldelse i Norsk teologisk tidsskrift 1997, Vol. 98 Nr. 2, s 117.

53
Avisen Dagen gir memorandumet førstesideoppslag 24.04.62. I arkivet etter Edwien finnes det også klipp av kommentarer fra både Teledølen, Stavanger Aftenblad og Smaalenenes Amtstidende.

54
Bergens Tidende 27.04.62. Også Arbeiderbladet opplyser 20.09.62 at «[d]e to teologiske fakultetene har bebudet svar på Andreas Edwiens ‘memorandum’».

55
Dagbladet 29.08.62

56
Dagen 04.05.62, 13.06.62, 15.06.62 og 27.06.62.

57
Aftenposten 28.01.15. Nekrologen er signert av Haftor Viestad, Ronnie Johanson og Levi Fragell.

58
Edwien omtaler hendelsesforløpet i Forordet til Pax’ nyutgivelse av Dogmet om Jesus i 1995, s vii-xv.

59
Dagen 05.12.62.

60
Kirkebladet, Vol 5, nr. 13, juni 1962, s 221-222.

61
Arbeiderbladet 28.01.70.

62
Morgenbladet 08.06.92.

63
Dagbladet 24.12.62.

64
Morgenbladet 20.06.62.

65
S 177-182. Filologen Helge K. Fauskanger anfører samme reservasjon overfor Edwiens lesninger i bibliografien til sin oversettelse av Det nye testamente, s 672.

66
Sitatene er fra Philip Houms Hvem var han?, s 177-182.

67
Aftenposten 23.10.68.

68
Arbeiderbladet 17.06.69.

69
Edwien forteller dette i et intervju med humanetikeren Hall Trøan Galaaen fra 1978, gjengitt i Trøans selvbiografiske bok I livssynskampanes brennpunkt – human-etikk i praksis, s 30-31.

70
Manuskriptet ble levert til Samtidens redaksjon 10.10.69 og finnes i Edwiens etterlatte papirer.

71
I Edwiens etterlatte papirer finnes rundt 160 kortere og lengre utvekslinger i form av forliksklager, stevninger, tilsvar, rettsreferater og annen juridisk kommunikasjon fra denne perioden. Mesteparten – både i antall og volum – er forfattet av Edwien selv. I tillegg skrev han en rekke pressemeldinger og annen kommunikasjon med massemedier i tilknytning til de pågående juridiske prosessene.

72
Idékampen i det bibelske gudsbilde, del 2 kap III.5 til IV.1

73
Dogmet om Jesus, kap. II.4-5

74
Flertallet av Edwiens referanser er til Matteus-evangeliet: Matt 7:13-14 | 12:35 | 13:37-43, 47-50 | 22:14 | 25:29-30, 46 Mark 9:40 Luk 19:27

75
Matt 25:14-30

76
Luk 15:11-32

77
Nyhetsoppslag med intervju med Arthur Berg publisert i Arbeiderbladet og Vestfold Fremtid 29.10.65.

78
Morgenposten 25.11.65.

79
Arbeider-Avisa 10.03.67. Hallvard Beck er artikkelforfatterens onkel.

80
Minerva 09.02.68 s 3.

81
Historien er dokumentert i Edwiens etterlatte papirer.

82
Rune Slagstads kommentar til Jan Ove Ulsteins Oppbrotsteologi på det lange 70-talet, under titlene «Det kyrkjelege hamskiftet» og «Den sosialdemokratiske kyrkja» i Dag og Tid 13.05.22 og 01.07.22.

83
De to første sitatene er fra Bjørn Gabrielsens anmeldelse i Morgenbladet, og det siste er fra Knut Grønviks anmeldelse i Vårt Land, ved nytugivelsen av Dogmet om Jesus i 1995.

84
David Friedrich Strauss’ historisk-vitenskapelige tilnærming til evangeliene i Das Leben Jesu (første utgave 1835), var en vesentlig inspirasjon for ung-hegelianerne og deres religionskritikk. Denne gruppen var Karl Marx’ første intellektuelle fellesskap, der han også møtte religionskritikeren Ludwig Feuerbach, som hadde avgjørende betydning for hans intellektuelle utvikling. Ung-hegelianerne var objekt for Marx’ og Engels’ kritikk av Die Deutsche Ideologie (notater fra 1845-46, publisert posthumt i 1932) der de tok oppgjør med tradisjonen etter Hegels idealisme, og tegnet opp konturene av den dialektiske materialismen.

85
Edvard Bull Kommunisme og religion, s 28.

86
Med den colombianske presten og marxist-leninisten Camillo Torres og den brasilianske erkebiskopen Hélder Câmara som de mest kjente representantene.

87
Jesus i konflikt med med menneskerettighetene, s 7 og note 7 til kapittel III.

88
Hedningsamfunnets første leder Dagfinn Eckhoff beskriver Edwiens bøker som en viktig inspirasjonskilde for samfunnets aktivister. https://fritanke.no/kommentar/en-ensom-kjempe/19.9693

89
Edvard Bull fastslår at om «ideologien bestemmes av de økonomiske og sociale forhold og ikke omvændt, da må det være vår første og vigtigste opgave å arbeide på å forandre disse økonomiske og sociale forhold, og vi må ikke la oss forstyrre i denne vår opgave av nytteløst og farlig arbeide med å forandre ideologien.» Kommunisme og religion, s 26.

90
Edwien forteller selv om hendelsen i et tilsvar til Knut Grønviks omtale av 4. utgave av boken Dogmet om Jesus i Vårt Land i 1995. Tilsvaret, som ikke ble publisert i Vårt Land, er gjengitt her: https://religionskritikk.no/edwien/boken-kirkekritikken-glemmes/

91
Levi Fragell forteller om hendelsen i et forord til Jesus i konflikt med med menneskerettighetene.

92
Credo nr 16 1979, se https://edwien.no/jesus-konflikt-menneskerettighetene/

93
Elstads innlegg og Ewiens og andres svar kan leses på https://religionskritikk.no/edwien/debatten-i-credo

94
Credo nr 6 1981 og nr 4 1982.

95
Arbeiderbladet 15.12.80, s 14.

96
Forordet til 1995-utgaven av Dogmet om Jesus, s xi.

97
Orientering 23.07.66.

98
Etter langvarige spenninger innad i Arbeiderpartiet vedtok landsstyret i september 1960 – med Haakon Lie, Hallvard Lange og Trygve Bratteli som pådrivere – at virksomhet i avisa Orientering ikke var forenlig med å være medlem i partiet.

99
Konsulentuttalelsen har ikke vært mulig å oppdrive i NRKs arkiver.

100
Dagbladet 08.11.65.

101
Dagbladet 24.11.65.

102
Dagbladet 25.11.65. Ustvedt har i en tidligere kronikk i Dagbladet 27.03.65 hyllet en bok der unge danske forfattere (inkludert Klaus Rifbjerg) forteller om sin begeistring for Jesus som en stor inspirasjonskilde og en sann sosialist. De danske forfatterne anser Jesus som et alternativ til «offisiell kristendom».

103
Brevvekslingen finnes i Edwiens etterlatte papirer.

104
Dagbladet 28.02.66.

105
Det refuserte innlegget og den etterfølgende dialogen med Dagbladet finnes i Edwiens etterlatte papirer.

106
Ustvedt benekter dette i et brev til Edwien 13.12.66. Brevet finnes i Edwiens etterlatte papirer.

107
Anmodningen fra Dagbladets redaktør ble antakelig formidlet i en telefonsamtale. Edwien refererer til anmodningen i et brev til Dagbladet 02.12.66, men gjengir ikke hvilke avsnitt Dagbladet krever strøket.

108
Også Georg Brandes skal ha benyttet seg av denne metoden i perioder da hans utspill «utfordret (…) mektige krefter, og (…) en rekke aviser og tidsskrifter ble stengt for ham.» Leif Longum, Drømmen om det frie mennesket, s 166. Edwien hadde selv lyktes med å få en slik annonse innrykket i Dagbladet i januar 1967, etter at et innlegg om saken mot NRK og Gjernes var blitt avslått av redaksjonen. Han beklager seg i et senere intervju (antakelig med ukeavisen Orientering) over at annonsen kostet ham 325 kroner.

109
Brev til Edwien 13.12.66.

110
Dagbladet 23.01.67. Edwien avslutter annonsen med følgende irriterte parentes: «(For disse ord har Dagbladet forlangt millimeterpris.)»

111
Arbeiderbladet 08.03.67.

112
Det katolske magasinet St. Olav (22/65 s 351) hadde også nøyd seg med å referere Ustvedts anmeldelse i Dagbladet istedenfor å skrive en egen anmeldelse (til tross for at redaksjonen varslet at en slik skulle komme).

113
Arntzen var i 1985 en av tre forsvarere i saken mot Arne Treholt.

114
Grønviks anmeldelse kan leses på https://edwien.no/boken-kirkekritikken-glemmes/ der den er supplert med et svar fra Edwien.

115
Humanist nr 6/95. Se https://www.nb.no/items/5e8e245ee06bd119be38b941b6c000a2?page=11

116
Morgenbladet 09.06.95.

117
Dagbladet 08.11.65.

118
Hvem var han?, 1968, s 177-182.

119
Orientering 04.12.65.

120
Tidssignalet nr 12/96.

121
Sitatene er hentet fra et brev fra Solheim til Edwien fra oktober 1995 som finnes i Edwiens etterlatte papirer.

122
Tidssignalet nr 10/96.

123
Titler som Er kristendommen en fare for verdensfreden? (1977), Jesus i konflikt med menneskerettighetene (1979) og Kristendommen – en «uskadelig» religion? (1991) gir inntrykk av at også Edwien etterhvert gir opp håpet om den dialogen han tidligere beklaget at han var blitt avskåret fra.

124
Leif Longum Drømmen om det frie mennesket, s 36.

125
Hagiografien tillagt «Lukas» 6:26. Helge K. Fauskangers oversettelse fra 2015.

tord.andreas@gmail.com

Litteraturliste:

André, Johannes (Andreas Edwien): Ut av mørket. Bærum: Høvik Forlag, 1949

André, Johannes (Andreas Edwien): Kristendom og Åndskrise. Oslo: J.G. Tanum Forlag, 1951

Berg, Arthur: Contra Houm. Oslo: Credo Forlag, 1966

Borgenvik, J. og Aarflot, A. (red.): Samtale om kristendom og sosialisme. Oslo: Luther Forlag, 1976

Bull, Edvard: Kommunisme og religion. Kristiania: Det Norske Arbeiderpartis Forlag, 1923

Dahl, Willy: Arnulf Øverland. Oslo: Aschehoug, 1989

Deschner, Karlheinz: Kriminalgeschichte des Christentums. Hamburg: Rowohlt Verlag, 1986-2013

Deschner, Karlheinz: Med Gud og fascistene. Oslo: Pax Forlag, 1971

Deschner, Karlheinz: Og hanen galte annen gang…. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1972

Edwien, Andreas: Idékampen i det bibelske gudsbilde. Oslo: J.G. Tanum Forlag, 1958

Edwien, Andreas: Dogmet om Jesus. Oslo: Pax Forlag, 1965, 1978 og 1995. 

Edwien, Andreas: Er kristendommen en fare for verdensfreden? Oslo: Forlagssentralen, 1977

Fastvold, Morten: Humanismens idéhistorie Oslo: Humanist Forlag, 2021

Fauskanger, Helge K.: Det nye testamente Oslo: Juritzen Forlag, 2015

Galaaen, Hall Trøan: I livssynskampanes brennpunkt. Røros: Fjellheimen Forlag 1999

Gran, Even: Hedningsamfunnets historie. Oslo: Humanist Forlag, 2020

Hansen, Karstein M. o.a.: Mellom Luther og Marx. Oslo: Det Norske Samlaget, 1972

Hoel, Sigurd: Tanker fra mange tider. Oslo: Gyldendal, 1948

Hoel, Sigurd: Ettertanker (red. Leif Longum). Oslo: Gyldendal, 1980

Houm, Philip: Mannen fra Nazaret og Den norske kirke. Oslo: Aschehoug, 1965

Houm, Philip: Hvem var han? Oslo: Aschehoug, 1968

Houm, Philip: Norsk diktatur – Et forsvar for kristendommen. Oslo: Gyldendal, 1979

Johanson, Ronnie: Jesus – Hva forskningen sier mens Kirken tier. Oslo: Religionskritisk forlag, 2018

Krog, Helge: Meninger om religion og politikk (red. Hans Heiberg) Oslo: Aschehoug, 1971

Leirvik, Oddbjørn: Religionskritikk på norsk Oslo: Pax Forlag, 2022

Lohne, Eilert Jan: Kristendom og marxisme. Oslo: Pax Forlag, 1977

Longum, Leif: Drømmen om det frie mennesket. Oslo: Universitetsforlaget, 1986

Nietzsche, Friedrich: Moralens genealogi. Oslo: Spartacus, 2010

Schweitzer, Albert: The Quest of the Historical Jesus. New York: Macmillian Publishing Company, 1968

Slagstad, Rune: De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag, 1998

Stai, Arne: Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene. Oslo: Gyldendal, 1954 og 1978

Ulstein, Jan Ove: Oppbrotsteologi på det lange 70-talet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2022

Viestad, Haftor (red.): Oppgjør med kirken. Oslo: Pax Forlag, 1976

Øverland, Arnulf: Det frie ord, Oslo: Fram Forlag, 1935

Øverland, Arnulf: En kjetters bekjennelser. Oslo: Aschehoug, 1969

Se også:

Tord Østberg: Edwien til sak mot NRK og Dagbladet

Edwien-arkivet