Hellig kors, hellig konge, hellig krig, hellig lidelse (Del I)

Av Grete Ullestad.
Grete Ullestad sitter i redaksjonen.

Gretes-hjorne-banner
Lucky to have us. (Tom's Doubts # 14, by Saji)
Lucky to have us. (Tom’s Doubts # 14, by Saji)

Hellighet defineres i alminnelighet som noe eller noen som er opphøyet og utskilt fra den verdslige/profane verden, som i DnKs apostoliske bekjennelse: «De helliges samfunn». De kristne har betegnet seg vekselvis som et hellig folk, Guds folk og Åndens folk. Man møter også betegnelsene: Guds barn og Kirkens barn. Menigheten er den sanne familie. De er borgere av et annet Rike. Himmelen er deres sanne hjemland. Gjenfødelse, renselse og innvielse til en ny eksistensform eller identitet skjer gjennom sakramentene dåp og nattverd: hellige handlinger.

En ny skapning i Kristus
Ordning for Dåp i hovedgudstjeneste – Vedtatt av Kirkemøtet 2017

Inntakelse av «Jesu Kristi blod og kropp» i nattverden er vel den mest synlige markering av dette utskilte, hellige folk. Nattverden tenkes som en foregripelse av det store, overdådige gjestebudet i Himmelriket – med Jesus Kristus Herren/Kongen på tronstolen. NRKs radioandakt september 2004
er karakteristisk (Dagens skriftord: Jes. 25, 6-9). En lignende versjon ble forkynt i Vårt Lands andaktsspalte i år (2022). Hva som skal skje med de som avslår invitasjonen til gjestebudet i Himmelriket, snakker man nødig om i NRK og Vårt Land.

Gjestebud – Andakten

Kristendommen er den eneste av verdensreligionene som har et torturinstrument som fremste symbol. Det finnes flere korstyper, som også Olavskorset. De er alle knyttet til kristendommen. I korsteologien sies at Kristuskorset (krusifikset) symboliserer det ultimate «kjærlighetsoffer», mens det nakne kors symboliserer «oppstandelsen». Som så mye annet i Kirkelæren er korsteologien svært innviklet og komplisert. Kort sagt: ganske uforståelig for utenforstående.

Korset – et symbol på Guds kjærlighet
Korsets teologi – for kirken i Lammets spor (Åp 14:4)

Martyrøks og martyrkors

Prest og dr.theol. Gyrid Gunnes tok i Vårt Land juli 2020 til orde for å fjerne Olavsøksen i Den norske kirkes logo (forefinnes også i Norges riksvåpen, med kors og krone). Prest og professor Idar Kjølsvik svarte bl.a. slik 07/10/20: «Den er en martyrøks med referanse til Jesu Kristi lidelse og død på korset på Golgata».

«Selvfølgelig skal vi feire i 2030. Olavsarven skal løftes fram, og da står naturligvis Stiklestad og Nidaros sentralt. Her er det opplagt at kristne og humanistiske verdier spiller en hovedrolle».  (Stavangerbiskop Anne Lise Ådnøy til Aftenbladet mandag 07. november 2022).

Biskop Ådnøy går så langt i historieforfalskning at hun betegner 1030 som «Kirkens – og humanismens – fødselsdag». Man blir aldeles målløs. Det er ikke nok i noen bisetninger å nevne hekseprosesser på 1600-tallet og jøde-deportasjoner i 1942. Men videre sier hun: «I stedet for å være kritiske til et kirkelig preg på jubileet i 2030, kan de som deler kirkens verdier, uten å dele troen, feire den gryende humanismen som kristenretten representerer».

«Det var kriger-Olav som muliggjorde helgen-Olav. I motsetning til Kristus som var offer for vold uten å ty til vold. Det er derfor en grunnleggende forskjell på Olav og Kristus, og koblingen mellom dem er tvilsom teologi» (Gyrid Gunnes, NRK Ytring 30. juli 2014).

Det bør sies klarere at oldtidsprofeten Jesus fra Nazaret frivillig oppsøkte volden – og endog framprovoserte den! Pga den romersk-europeiske okkupasjon var den historiske Jesus avskåret fra å søke politisk makt. Han henla sitt kongedømme og sine voldsfantasier til den hinsidige verden. Det er mye av volds- og straffetrusler i Jesu lære og forkynnelse, også i flere av hans lignelser. Dualismen er knivskarp. Ingen vet hva slags hersker Jesus ville blitt, om han hadde hatt muligheten. Med sitt temperament og sin autoritære innstilling kan man bare spekulere. Sikkert er at den «oppstandne» Jesus (Kirkens Kristus) og Kristuskorset har motivert tilhengere og etterfølgere til ufattelige illgjerninger. 

«Men disse fiendene mine, som ikke ville ha meg til konge, dem skal dere føre hit og hugge dem ned foran øynene på meg»  (Lukas 19:27)

Fellesskap og relasjonsbygging: frigjøring eller frelse, sjelesorg eller terapi?

Uten fiender ville det ikke vært behov for en tortur- og straffeanstalt, verken på jorden eller i himmelen. Kirkemakten har i mer enn halvannet årtusen skapt «helvete på jord» for utallige enkeltpersoner og grupper av mennesker, i Europa og på andre kontinenter. De gikk til grunne i denne verden og skal gå fortapt i den neste – om ikke moderne, «progressive» teologer tilbyr en ny redningsplanke…

Apokastasis-teorien (gresk: gjenopprettelse) har liten eller ingen støtte i evangelieskriftene, med den guddommeliggjorte Jesus/Kristus som hovedperson. Selve ordet forekommer kun i Apostlenes gjerninger 3:21. Det øvrige ny-testamentlige skriftgrunnlaget er også svært tynt. Wikipedia oppgir bare tre skriftord, alle fra apostelbrevene: 1 Korinterbrev 15:28, Kolosserbrevet 1:20 og Filipperbrevet 2:9-11.

Det råder forvirring blant kirkeledere og lærde teologer om grunnlaget for den himmelske rettsjustis. Handler det om lovbrudd, trosulydighet – eller noe annet? Frelse betyr selvsagt noe helt annet enn juridisk frikjennelse, for ikke å si «frigjøring» innenfor terapeutisk behandling.   

Om det handlet om å «gjenopprette brutte relasjoner», er det vel ikke rettergang og dom som trengs, men kanskje intern familierådgivning? Om det er sjelesørgeren eller terapeuten som er best kvalifisert i relasjonsbygging, avhenger av om det er menneskelige relasjoner eller Guds-relasjonen som står i sentrum. Det er vel ikke sikkert at «sjelesørgeren» forstår forskjellen?

Flere aviser melder at 11 biskoper i det katolske Frankrike nå står anklaget eller tiltalt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Noen episoder går 35 år tilbake i tid. Hemmeligholdet er grusomt skremmende, i alle kirkesamfunn. Det er vel ganske opplagt HVEM såkalt kristen sjelesorg har beskyttet?

Det forteller sitt at «Kirkelig ressurssenter mot vold og overgrep» ikke ble stiftet før i 1996.

Til NovemberKonferansen er det oppløftende at forskeren Eva Lundgren er invitert. Hun dokumenterte vold, overgrep og djevelutdrivelser i (norske) kirkelige miljøer fra tidlig 1980-årene, lenge før hun ble dosent ved Uppsala universitet. Psykiater og kulturkritiker Finn Skårderud kan forhåpentlig også representere en «motstemme» til biskop, prest, pastor og en såkalt nestor i sjelesorgfaget.

Dessverre, det ser ikke ut til at de massive barnemishandlinger og barneovergrep gjennom 1900-tallet i Den katolske kirke (også i protestantiske kirkesamfunn) er et viktig tema på plakaten. Med aktører som Erik Andreassen, Hans Stifoss-Hanssen, Carl Petter Opsahl og Kari Mangrud Alfsen, kan man bli ganske nedslått. Litt overraskende at Jan Olav Henriksen (prof. I/MF og prof. II/UiA) ikke står på talerlisten.

NovemberKonferansen 2022

Det kristne Håp

Helvetesforestillingen i kristendommen stammer fra Jesus: Kirkens Kristus (Gud selv?).

At udøpte og såkalt unådde folkeslag skal «gå til grunne» hvis de ikke omvender seg til Kristus-troen kan umulig betegnes som et Håpsbudskap. Språklig kosmetikk kan verken formilde eller oppheve selve forestillingen om dom og evigvarende straff. Johannes 3:18: «…Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn».

Hva det særlige kristne Håp bunner i blir mer og mer svevende – om man ikke oppsøker en gudstjeneste eller leser andakter, prekener og vitnesbyrd i de kristelige medier. I en kommentar om dette tema i Vårt Land har prest og dr.theol. Åste Dokka oppsiktsvekkende nok ikke nevnt Jesus eller Kristus, men bare: «tro på Gud»  («Håp trenger ikke være passiviserende», Vårt Land 04/11/22). Hvilken Gud – om ikke Kirkens treenige Gud?

I sin doktoravhandling 2016 fokuserte Åste Dokka på «gjenopprettelse av brutte relasjoner» i Himmelriket. I kommentaren i Vårt Land 21/10/2022 sier hun noe ganske annet: «Fokuset på relasjoner er en reduksjon av menneskelivet».

  • Kategori: Gretes hjørne
  • Stikkord: Dom
  • Stikkord: Frelse
  • Stikkord: Håp
  • Stikkord: Hellig-Olav
  • Stikkord: Helvete
  • Stikkord: Jesus
  • Stikkord: Korsfestelse
  • Stikkord: Kristus
  • Stikkord: Kulturkristen
  • Stikkord: Relasjonsgud
  • Stikkord: Teologi
  • 6 Comments

    1. Jeg vil protestere mot denne påstanden:

      “Det finnes flere korstyper, […] De er alle knyttet til kristendommen.”

      Korset som symbol er mye eldre enn kristendommen, og finnes i de fleste kulturer. Kristendommen har riktignok gjort sitt beste (eller snarere sitt verste) for å prege og monopolisere korset. Men selv idag har vi fremdeles førkristne (gammelhedenske) kors i Norge og Vesten.

      Minst like viktig er sekulariseringen, som også treffer de korsene som har en kristen opprinnelse. For eksempel er det få mennesker idag som oppfatter det norske flagget (flaggkorset) som et kristent symbol. Det norske flagget oppfattes som et nasjonalt symbol, med nasjonalromantiske overtoner, og ikke som et religiøst symbol. Dette er en gledelig og ønskelig utvikling, og det er ingen grunn til å kritisere flagget fordi det inneholder et kors.

      Ja, til og med Betlehemsstjernen — adventstjernen, julestjerner — er vel idag “bare” tradisjon eller synkretistisk folketro for de fleste. Igjen — fint å sekularisere kristendommens symbolbruk og høytider, ettersom kristendommen jo har stjålet alt fra andre, og har prøvd å viske ut eller overskrive sine mange “konkurrenter”. Nå tar vi alt sammen tilbake, og svekker og reduserer kristendommen.

      Jeg skrev mer om dette i Fri tanke:

      Kors mot kristendom(inans)
      https://home.nuug.no/~thomas/fri/korsmotkristendom.html

      • Jeg er enig med Thomas. Av ren latskap gjentar jeg bare hva jeg skrev i Humanus i 2010, og trykket opp i boken “Hedenske hark”:

        Italia har fått en dom mot seg i Strasbourg, der Menneskerettsdomstolen sier at de ikke kan fortsette å ha krusifiks på veggen i klasserommene. En gruppe jurister maler Fanden på veggen isteden, og velger å se dette som en trussel mot korset i europeiske flagg! Det samme gjør norske kristne, med Vårt Land i spissen. Her har de valgt en takknemlig kampsak, for korset i det norske flagget er selvsagt ikke truet og vil ikke bli fjernet før Norge eventuelt blir en sosialistisk eller islamistisk republikk.
        Jeg er glad i flagget vårt og enig med kristenfolket i at det må beholdes, men av stikk motsatt grunn. Flagget er kristent, hevder de. Men det er lenge siden Arnulf Øverland skrev den praktfulle strofen ”Stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rent og rødt! / La ingen by deg det bedrag, at ”frelseren” er født”! / Og vil du ikke dø som trell, / så får du saktens fri deg selv!” Det er nesten like lenge siden korset i flagget vårt kunne anses som et kristent symbol. Like siden krigen har flagget vært et samlende merke for det norske folk.
        Enkelte prinsippryttere på ikke-kristen side har igjen tatt til orde for å stryke kristenkorset av vårt flagg. Det de sier, er i bunn og grunn det samme som de kristne: Flagget er kristent. Og dermed hjelper de bare dem som vil gjenreise flagget som kristent symbol. Bortsett fra det er det eneste de oppnår, å bli tatt mindre alvorlig i de sakene som betyr noe. Samt å få slengt litt med leppa om det absurde i å avbilde et romersk torturinstrument i flagget. For tenk bare om Jesus var blitt hengt? Ville vi da ha hatt en galge i flagget?
        En gang for lenge siden hadde Hedningsamfunnet en gateprater som stakk seg ut fra den vanlige, rufsete gjengen ved at han likte å gå med slips. ”Er du klar over at du går med et torturinstrument rundt halsen?” spurte han en kristen jente. ”Det gjør du også” svarte hun.
        Mange ord, tradisjoner og symboler har forlengst mistet sin opprinnelige betydning. Hvor mange tenker på onsdag som Odins dag? Hvor mange tenker på Betlehemsstjernen når de pynter juletreet? Hvor mange i vår generasjon har tenkt på flagget som kristent?

    2. Jeg er klar over at du, som også Didrik Søderlind, har uttrykt divergerende oppfatninger om det norske korsflagget. Kan du oppgi eksempler og bilder av gammelhedenske og før-kristne korstyper og hva de symboliserte i “de fleste kulturer” FØR kristendommen monopoliserte korset?

      “Det norske flagget oppfattes som et nasjonalt symbol, med nasjonalromantiske overtoner, og ikke som et religiøst symbol”, skriver du. Fra hvor og hvilken kultur kom korsflagget til Norge, om det ikke var kristent eller religiøst betinget? Jeg vil gjerne vite mer om hvilken korstype du har i tankene.

      • Grete spør etter kilder om førkristne kors. Et sted å begynne kan være Wikipedia-artikkelen om Cross, som har en egen seksjon om Pre-Christian crosses:
        https://en.wikipedia.org/wiki/Cross#Pre-Christian

        Der står også navn på noen av de mest kjente førkristne eller “ukristne” korsene, og så kan man søke videre på de navnene.

        Tidlig kristendom brukte andre symboler enn kors. Det var keiser Konstantin (opprinnelig en paganistisk keiser) som innførte korset som et kristent symbol i Romerriket. Det var en kontroversiell beslutning, da mange kristne anså korset som nettopp et hedensk (paganistisk) symbol, som dermed ble tillatt å utvanne eller “besudle” kristendommen. Den dag i dag finnes det kristne som mener dette, se fx
        Earl L Henn: The Cross: Christian Banner or Pagan Relic?
        https://www.cgg.org/index.cfm/library/article/id/471/cross-christian-banner-pagan-relic.htm

        Når det gjelder flaggkorset i det norske flagget oppsummerer Grete dets kristne opphav som om det skulle være et argument mot noe jeg skrev. Men der var jo nettopp mitt poeng at fra sitt kristne opphav har flaggkorset forlengst blitt sekularisert og frigjort bort fra. Flaggkorsets sekularisering og annen sekularisering i samfunnet svekker forbindelsen mellom kors og kristendom, og bra er det. Alle forsøk på kristen monopolisering av symboler, ritualer, høytider og andre kulturuttrykk som mislykkes og bryter sammen er bra for samfunnet og for oss alle.

    3. Hei dere!
      Jeg tror vi bare må konstatere at vi er uenige i denne sak. Korset i det norske flagget – som “det nordiske kors” – er et kristent symbol, forbundet med Jesu korsfestelse, død og oppstandelse. Hvert eneste år i den mest sentrale av kirkens høytider, påsken, blir korsteologien og korssymbolikken gjentatt. At det har eksistert førkristne eller «hedenske» korstyper endrer ikke noe som helst, etter mitt syn.

      «Flaggkorsets sekularisering og annen sekularisering i samfunnet svekker forbindelsen mellom kors og kristendom, og bra er det», sier Thomas.

      Jeg deler ikke denne analyse eller optimisme. Jeg ser få tegn til «sekularisering» av korsflagget, hva nå det skulle bety. Avkristning eller sekularisering av samfunnet betyr bare at den allmenne kunnskapen om korsets opphav og betydning reduseres eller blir likegyldig. Forbindelsen mellom Kors og Kristendom svekkes ikke.
      Og flagg kan endres, uten at en sosialistisk eller islamistisk republikk innføres. Trenden er kanskje heller at korssymbolikken forsterkes ved modernisering/aktualisering og omtolking, som et bolverk mot den muslimske halvmåne.

    4. Jeg er enig i at vi vil forbli uenige om flaggkorset, og muligens om kors mer generelt. Kanskje behøver ikke enighet å være målet heller, men heller å tydeliggjøre de ulike posisjonene.

      Min største uenighet er kanskje her:

      “Avkristning eller sekularisering av samfunnet betyr bare at den allmenne kunnskapen om korsets opphav og betydning reduseres eller blir likegyldig. Forbindelsen mellom Kors og Kristendom svekkes ikke.”

      Eh jo, det er jo nettopp det det betyr! Den første setningen motsier den neste!

      Et eksempel som kan belyse dette: Swastikaen, også kjent som solkorset har i Europa et førkristent, hedensk opphav. (Og er forøvrig et eksempel på et velkjent, ikke-kristent kors.) Opprinnelig var det et hedensk solsymbol i Europa.[*]

      Men før og under andre verdenskrig tok nazistene dette symbolet, og idag er det kjent som hakekorset og uløselig knyttet til nazismen.

      Dersom Gretes måte å argumentere på — at den historiske opprinnelsen alltid trumfer alt som skjer senere — hadde vært riktig, så skulle det ikke ha vært noe problem å fortsette å bruke dette symbolet idag som et solsymbol, eller bare som “pynt” for den saks skyld i ulike sammenhenger. Fordi det alltid bare betyr sola, uansett.

      Men sånn er det ikke. Nazistene ødela dette symbolet, og de fortsetter med det den dag idag. Det hjelper ikke at krigsgenerasjonene dør ut, det innebærer bare at det vokser frem ny høyre-ekstremisme i nye generasjoner som ikke har opplevd krig, og de fortsetter å (mis-)bruke symbolet.

      Dette viser at den historiske opprinnelsen til og konteksten for et symbol kan bli fortrengt eller glemt, eller rett og slett bli endret til en annerledes og eventuelt helt ny betydning.

      Til slutt:
      Mitt argument i denne debatt-tråden har hele tiden vært nettopp det, at den historiske opprinnelsen ikke nødvendigvis veier tyngst — det kommer an på hele det historiske forløpet hva som veier tyngst i et symbols betydning på et gitt tidspunkt, og “målestokken” er hva folk flest/kulturen oppfatter symbolet som.

      Men i tillegg er det fullt mulig å argumentere for at det norske flaggkorsets spesifikke historiske opprinnelse IKKE er kristen. Det gjøres her:

      Even Gran: Mile: – Det norske flagget er ikke et religiøst symbol
      https://fritanke.no/nyheter/mile-det-norske-flagget-er-ikke-et-religiost-symbol/19.6995

      — der poenget altså er at det norske flaggkorset ble utformet og valgt som det ble ut fra politiske og materielle beveggrunner, og at disse er viktigere for forståelsen og oppfattelsen av flaggkorset enn en fjern og vag tilknytning til generell kristen kors-symbolikk.

      [*] Dette korset er også kjent innenfor hinduisme og buddhisme med egne kulturelle betydninger.


    Legg igjen en kommentar til Grete Ullestad Avbryt svar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *