«Overgrepene mot trosfriheten er flere og grovere enn vi i vårt samfunn kan forestille oss. De siste 20 åra kan karakteriseres som en sammenhengende katastrofe for trosfriheten i verden...
Etter den kristne julehøytiden (2020) går Den norske Kirke videre i det nye kirkeårets liturgiske kalender, hvor hver søndagsmesse/gudstjeneste i kirkeåret er «strukturert rundt Jesu liv og gjerning», med faste skriftopplesninger (fra både det gamle og det nye testamente i Bibelen) og liturgiske farger.
«Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på
ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den
korsfestede Jesus Kristus og tro på ham»[1]. Dette uttaler
presten ved døpefonten.
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0],
slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive
syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som
dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller
tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og
kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig
nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom
for hele registeret av menneskelige følelser.
