Kristenheten i dag er svært opptatt av å markere avstand til alle former for rasisme[1] og antisemittisme – men dette vil være en meget vanskelig oppgave å gjennomføre for kristendommen[2,3,4,4a]. Samtidig pågår en debatt om hvem som skal bli «frelst», eller målgruppen for frelse.
Det kirke-kristne menneskesynet er utenkelig uten arvesynden[0], slik også frelseslæren forutsetter dette teologisk eksklusive syndsbegrepet. Fra kristelig hold kan man møte spørsmål som dette: Hvor skal mennesket gå med sin takknemlighet eller tilkortkommenhet («uperfekthet») – om ikke til kirkens «Gud» og kirkens alter? Slike og lignende uttalelser røper en ufattelig nedvurdering av dynamikken i menneskelige fellesskap, som gir rom for hele registeret av menneskelige følelser.