En vitenskapsbasert religionskritikk

Del 1

Det er usikkert hva selve ordet religion stammer fra. Muligens kommer det av det latinske ordet religare som betyr å binde eller å knytte forbindelse. I denne sammenheng dreier det seg om forholdet til overjordiske makter eller guder. Religion blir da definert som de bånd som forener mennesket med Gud. Denne forklaring på ordet religion ble gitt av den latinske forfatteren Lactantius (ca. 250-317). Kirkefaderen Augustin (354-430) sluttet seg til denne betydningen.

     Det er også mulig at ordet kommer av det latinske relegere som betyr å gi akt på eller å være oppmerksom overfor. Man skulle etter dette altså være våken og åpen i sine tanker for gudens eller gudenes eksistens og vesen.

Begrepet religion blir brukt og forstått på et uoverskuelig antall forskjellige måter. Det følger av dette at det blir umulig å gi noen dekkende, enhetlig definisjon som omfatter alle de forskjellige tolkningene og forståelsene av religion.

     Religion er et system av tanker som bygger på menneskets følelse av at dets skjebne er bestemt av overnaturlige makter. Religionen tar sikte på å knytte forbindelse mellom mennesket og disse maktene og å skape trygghet, indre enhet og sammenheng i tilværelsen.

Religion er et meget gammelt fenomen. En rekke elementer fra de såkalte primitive religioner er absorbert i de «høyere» religioner. Dette gjelder for eksempel fenomener som åndetro og magisk atferd som vi finner i de religiøse ritualer. Det er i prinsippet dermed ikke mulig å trekke noe skarpt skille mellom «laverestående» og «høyerestående» religioner. Guddommene i de store verdensreligionene har stort sett utviklet seg fra å være lokale stammeguddommer til å bli opphøyet til «den eneste sanne gud». Når kulturer kommer i kontakt med hverandre, påvirker de holdninger og forestillinger. Vi er vant til å tenke at religioner er ublandede fenomener som eksisterer hver for seg. Det er gjerne det bildet vi får når folk snakker om sin egen religion, eller når vi leser om religioner i lærebøker og andre steder. Sett fra et religionsfaglig forskningsstandpunkt stemmer dette bildet ikke. Vi finne ulike former for religionssynkretisme, altså en sammenblanding av religiøse forestillinger, religiøs praksis og religiøse feiringer overalt i verden, og i alle verdensreligionene når religioner og kulturer møtes.

Religion har opprinnelig hatt en lang rekke funksjoner. For det første har den vært et ledd i kontrollen av omgivelsene. Mennesket har et behov for å mestre omgivelsene for å overleve. Ved å benytte spesielle magiske ritualer, seremonier eller formularer kunne man kontrollere naturkreftene og antatte høyere makter.

     Magi er for en stor del bygget på idéen om assosiasjon ved likhet. Mennesket tyr til assosiasjonstenkning når viten og bevissthet om forhold og kausalitet er mangelfull. I magien hersker den oppfatning at alt som er assosiativt forbundet med hverandre i psyken, også står i en kausalsammenheng i den ytre verden. For eksempel vil man kunne forsøke å drepe sin fiende ved å gjennombore hans bilde. Den som råder over bildet, råder også over personen. Ved bruk av de riktige ritualer kunne man dermed sikre seg en god jakt og en god avling. Ut fra denne funksjonen kan religionen betraktes som et uttrykk for en førvitenskapelig og førteknologisk strategi i kampen for å overleve. Magiske ritualer finner vi for eksempel igjen i dåpen og i nattverdsritualet i den kristne kirke.

     For det andre benyttes religionen som allmenn verdensforklaring. Sentralt i religionen står gjerne spesielle myter og legender som skal forklare viktige sider ved tilværelsen eller verden som helhet og dens tilblivelse. Myter og gudeteorier kan i dette perspektivet betraktes som førvitenskapelige hjelpehypoteser som et ledd i å gjøre seg fortrolig med verden og tilværelsen. Skapelsesmytene slik vi finner dem i norrøn mytologi og i Bibelen er eksempler på dette. Den bibelske myten om språkdannelse, da menneskene bygget Babels tårn og plutselig ikke forsto hverandre, er et annet eksempel.

     Religionen har også samfunnsmessige og sosiale funksjoner ved at den benyttes som legitimering. Det vil si at den benyttes til å begrunne og forsvare politiske, sosiale og kulturelle ordninger. Blant annet i bibelhistoriens Mosebøker ble lover og forordninger fremstilt som gitt direkte av guddommen. Religionen benyttes også til å legitimere seg selv. For eksempel benyttes dogmet om Jesu’ jomfrufødsel og oppstandelse som en legitimering av hans autoritet.

     Religionen har i tillegg stor betydning som sosialt bindeledd. Mennesket er et sosialt vesen og har fra naturens side utviklet et behov for gruppetilhørighet. Religionens ritualer og tankebygninger som deles av en gruppe, er viktige for gruppens følelse av samhørighet.

     Til sist har religionen også betydning som en metafysisk frelsesordning. Religionene hadde opprinnelig først og fremst en praktisk funksjon i den dennesidige verden. Innenfor flere religioner har det foregått en dreining fra praktiske til metafysiske eller «åndelige» funksjoner. For kristendommen har denne utviklingen dype røtter, men dreiningen har vært mest påtagelig i de siste århundrene i og med utviklingen av moderne vitenskap.

Menneskenes omgivelser, deres samfunn, teknologiske og vitenskapelige innsikt og deres kunnskap om seg selv forandrer seg hele tiden. Siden religionen er en del av samfunnet vil religionsoppfatningene endre seg etter hvert som samfunnet gjør det. Religionsoppfatningene vil også variere med individenes intellekt, kunnskapsnivå, utdannelsesnivå, holdninger til autoriteter og en rekke andre samfunnsmessige og sosiale forhold.

I og med at religionen har grepet inn og griper inn i så mange sider ved menneskenes tilværelse, er det ikke overraskende at vi finner alle avskygninger av en rekke oppfatninger. I den ene enden av skalaen finner vi personer som lever et verdslig liv, med vage forestillinger og følelser og tanker om etikk, forhold utenfor oss, løse tanker som «hva er meningen med livet» og lignende problemstillinger. Denne gruppen har ofte et pragmatisk forhold til religiøse læresetninger. Andre troende tilhører en gruppe vi kan kalle personlig kristne. Deres tro er i langt større grad preget av alvorlig engasjement. Helt i den andre enden av skalaen finner vi grupper som bekjenner seg til den konservative ortodoksi med sine strenge krav til absolutt tro på skriftgrunnlaget i sin religion og en sterk følelse av plikt til å leve i overensstemmelse med de religiøse forordninger.

     Enhver troende som prøver å danne seg en oppfatning om sin religion, vil forstå den ut fra sin egen samtid, sine egne erfaringer og sine kunnskaper. Siden vår oppfatning av verden og våre samfunn har forandret seg voldsomt siden tidlig historisk tid, foretas det en rekke endringer i forståelsen av de hendelser og fenomener som beskrives i tidlige religiøse skrifter. Disse forskjellige fortolkningene er medvirkende til det hav av forskjellige trosretninger som vi observerer og som tildels har hatt sterke innbyrdes motsetninger. Opp gjennom historien kjenner vi da også en rekke brutale religionskriger, selv om man nok må regne med at religionsfortolkningene bare var en del av motsetningene.

     I og med fremveksten av den moderne naturvitenskapelige verdensforståelse ble det, som vi har sett, klart at det religiøse bildet av virkeligheten var feilaktig. Etter hvert som etikken, morallæren og logikken utviklet seg som frie selvstendige fagområder, fikk man også vanskeligheter med å forene mange av de religiøse lover og påbud med de sekulære idealer og mål for samfunnet. Det gammeltestamentlige patriarkalske grunnsynet lar seg for eksempel vanskelig forene med det nåtidens ideal om likestilling mellom kjønnene.

     Samtidig har samfunnet blitt langt mer egalt, slik at samfunnets medlemmer i høy grad innhenter informasjon fra en rekke forskjellige kilder og ikke lenger har de gamle dagers underkastende tiltro til autoritetene. Dette bidrar også til at det felles trosgrunnlaget smuldrer opp og at vi ofte finner en høy grad av «privatisert religion».

     Synet på Bibelen som det kristne trosgrunnlag varierer i samme grad som troen selv. I sin mest ekstreme form er fundamentalistiske retninger absolutt bokstavtro i sin fortolkning av Bibelen og mener at hvert ord er direkte inngitt eller utgytt av guden.

Kirken, som religionens forsvarer, endrer også standpunkter og holdninger som en følge av endringer ellers i samfunnet. For eksempel toner kirken ned sider ved religionen som nåtidens mennesker finner anstøtelige, selv om nettopp disse i andre perioder har hørt til kirkens mest effektive våpen. Et sentralt eksempel i denne sammenheng er Jesu og det nye testamentes trusler om evige pinsler for de ikke-troende. Selv om dogmet blir beholdt i bekjennelsesskriftene, blir det stadig sjeldnere forkynt.

Andre ømtålige punkter som kirken har prøvd å skjule, er Det nye testamentes forbud mot opprør på det verdslig-politiske område, dets akseptering av slaveri og dets religiøst begrunnede lære om kvinnens sosiale underordning overfor mannen.

     Innen kirken finnes det også såkalte radikale eller liberale teologer som forfekter varierende grader av avvikende syn på religionen og de forskjellige religiøse dogmer.

Den økende naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige forståelse av den dennesidige verden har altså skjøvet guddommens maktdomene, og guddommen selv, i større og større grad vekk fra den fysiske virkelighetens verden. Gudsforestillingene antar derfor ofte nye former. Som vi har sett, finner vi ofte en dreining eller en fokusering mot det overnaturlige aspektet ved guddommen.

     En måte å omtolke guddommen på er å vende tilbake til panteistiske gudsforestillinger. Disse gudsforestillingene er beslektet med de gamle naturguder som bor i solen, i vinden og i lynet. De er også i slekt med de gamle stammeguder, nasjonalguder og krigsguder. Den moderne utgaven av disse forestillingene finner vi for eksempel igjen i en mer abstrahert form i påstandene om guddommen som virkende i naturen gjennom de fysiske naturlover.

     En videre abstrahering av denne tankegangen finner vi forestillingene om guddommen som tilværelsens grunnprinsipp eller ordnende prinsipp, som vi har drøftet tidligere. Eller guddommen blir «Det absolutte» som binder alle enkeltfenomener sammen. Gud blir da den struktur som gjør verden forståelig og gir den enhet og orden. En tredje form gudsforestillingene kan anta er plasseringen av guddommen i en hinsidig, metafysisk virkelighet. Man plasserer guddommen i «en annen dimensjon». Slik tankegang har dype røtter blant annet i kristendommen. Noen av disse røtter stammer fra Platons idélære. Platon betraktet idésfæren og menneskenes beslektede åndsutrustning som det guddommelige element i verden. Nyplatonismen skiller ånd og materie skarpt fra hverandre og hevder at menneskets religiøse gudslengsel streber mot en hinsidig verden. Mennesket må derfor forsake det materielle og hige etter den åndelige verden. Kirkefaderen Augustin overtok denne forestillingen og gav den videre i arv til den kristne kirke, hvor den har hatt betydelig innflytelse.

     En fjerde form for omtolking av gudsbegrepet er å plassere guddommen i menneskets eget indre. Guddommen blir da den som regjerer over moralens rike, over følelser og intuisjon, og over verdienes sfære. Kontakt med guddommen kunne da oppnås ved introspektiv aktivitet som meditasjon og bønn og oppleves som en tilstand av ro, harmoni eller eufori. Religionen skulle da være uangripelig for den fremvoksende naturvitenskap.

     Mange av disse endringene i gudsforestillingene har samtidig vært ledd i forsøk på å forene eller ihvertfall forsone naturvitenskapene og religionen. Dette er ikke mulig så lenge religionen ikke følger de reglene som gjelder for vitenskapelig virksomhet.

Hvorledes skal vi forholde oss til alle disse forskjellige forståelsene av verden og av det overnaturlige vesen som kalles gud? Det er innlysende at ikke alle disse verdensoppfatningene eller religiøse retningene kan være sanne samtidig, siden flere av dem er innbyrdes motstridende i en rekke forskjellige sentrale spørsmål.

Å undersøke innholdet og holdbarheten i alle avskygninger av alle de forskjellige trosretningene og trosforestillingene er simpelthen umulig. For å kunne undersøke religionens påstander er det derfor nødvendig først å prøve å avgrense eller definere hva vi mener med begrepet religion. Det er visse fellestrekk som ofte går igjen i de forskjellige religioner. Den franske filosofen Jean-Marie Guyau beskriver religion som en forestilling som omfatter minst ett følgende momenter:

1.     Gud er skaper og styrer av universet, også av mennesket.

2.     Gjennom bønn kan mennesket komme i kontakt med Gud eller guddommelige makter.

3.     Mirakler (undere) er en realitet, ikke bare noe menneskene innbiller seg eller har innbilt seg.

4.     De religiøse ritualene betyr noe faktisk, og er ikke bare utvendige tradisjoner og gudstjenesteformer.

Denne beskrivelsen av religion er dekkende for blant annet den protestantiske kirken i Norge. Kirkens trosgrunnlag er, ved siden av Bibelen, nedfelt i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Disse består av den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse, den athanasianske trosbekjennelse og den augsburgske trosbekjennelse samt Luthers lille katekisme. Disse skriftene har fremdeles rettslig status som bekjennelsesgrunnlag for den norske kirke, og er en forpliktende norm for forkynnelsen. Hvis en prest i den norske kirke avviker fra denne normen skal han tilrettevises av sin overordnede.

     I vår tid hersker det mye usikkerhet om hva kristendom egentlig er, og mange motstridende synspunkter fremmes. Bekjennelsesskriftene betraktes som autoritative veiledninger til å forstå den troendes bibel. Bekjennelsesskriftene representerer den støtten den troende trenger ved at skriftene fastslår hvorledes Bibelen skal forstås.

     Kirken legitimerer sine standpunkter ut fra påstanden og overbevisningen om at Bibelen er en hellig bok og at det er Den hellige ånd som snakker gjennom profetene. Det innebærer at Bibelens påstander og holdninger er, om ikke ordrett, inngitt av guddommen selv.

     Vi skal kort repetere noen av de sentrale læresetningene som fremstår i bekjennelsesskriftene. Mesteparten av lærestoffet nedenfor er hentet fra den Augsburgske trosbekjennelsen av 1530, som legger vekt på å være i overensstemmelse med de meget eldre trosbekjennelser.

Det eksisterer et gudommelig vesen som blir kalt og er Gud. Gud er evig, ulegemlig, udelelig, med umåtelig makt, visdom og godhet og er skaper og opprettholder av alle ting, både synlige og usynlige.

     Samtidig fastslås treenighetslæren. Det er tre personer av samme vesen og makt, som alle er evige: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Disse tre guddommene skal ikke forstås som forskjellige aspekter eller deler av samme guddom. I denne treenigheten er ikke noen av guddommene tidligere eller senere, større eller mindre, men alle personene er seg imellom like evige og jevnbyrdige. Den som vil bli salig skal ære treenigheten i enheten og enheten i treenigheten. Det er altså feilaktig å betrakte den historiske personen Jesus fra Nazareth som et menneske som ble til en gud. Til tross for at Gud er skaper og opprettholder av naturen, så er likevel opphavet til synden de ugudeliges og djevlenes vilje. Trosbekjennelsen presiserer samtidig avstandtagen fra læren om at det finnes to opprinnelige makter, en god og en ond.

     Likeledes læres det at alle mennesker som er født på naturlig vis etter Adams fall, er født syndige. Det vil si uten å frykte Gud, uten tillit til Gud og fulle av ond vilje og begjær. Denne såkalte «arvesynd» fører til evig pine for den som ikke lar seg gjenføde ved å døpes. Det presiseres at menneskene ikke kan vinne frelse gjennom sine egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men kun gjennom troen på Frelseren.

     Guds sønn, Frelseren, har tatt på seg menneskelig natur, har latt seg føde av jomfru Maria og har lidd, blitt korsfestet og har dødd og blitt gravlagt for at Faderen skulle bli forsonet med oss. Guds sønn er et offer, ikke bare for arvesynden, men også for alle gjerningssyndene til menneskene.

     Etter korsfestelsen dro Frelseren ned til dødsriket og sto så opp fra de døde den tredje dagen, deretter for han opp til himmelen for å styre og råde over alle skapninger. Han skal siden komme tilbake til jorden og dømme alle levende og døde. Når han kommer, skal alle mennesker stå opp igjen med sine legemer. De troende og utvalgte skal få evig liv og evige gleder, men de ikke-troende og djevlene skal fordømmes til å pines uten ende. Her presiseres det at det ikke er noen ende på denne straffen til de fordømte, den ilden de skal kastes i er evig.

     Det bør her nevnes at når den troende «tror», er dette en betydning av ordet som skiller sterkt fra den daglige og rasjonelle betydningen av ordet tro, som er å «anta». I denne sammenheng betyr «å tro» å ha tillit til eller godta noe som faktisk, riktig og sant.

     To hellige handlinger eller sakramenter beskrives: dåpen og nattverden. Sakramentene er ikke bare bekjennelsestegn mellom menneskene, men først og fremst tegn og vitnemål om guddommens vilje. Å bli døpt er en forutsetning for å kunne bli frelst. Gjennom dåpen tilbyr Gud sin nåde eller forsoning. I nattverden deles Jesu legeme og blod ut til dem som er med. Ved å spise og drikke dette får de troende tilgivelse for sine synder.

I Luthers lille katekisme finner vi, i tillegg til en tolkning av de ti bud, en rekke læresetninger som ikke angår direkte kristen dogmatikk, men som like fullt er kirkens offisielle lære. En del av disse vil for nåtidens mennesker fortone seg som anakronismer. Særlig provoserende virker kanskje holdningene til styresmaktene: «Hvert menneske skal være lydig mot styresmaktene. For alle steder er den styresmakt som finnes, innsatt av Gud. Den som setter seg imot styresmaktene, setter seg imot Guds innsettelse. Men den som står imot, skal få sin dom. For styresmakten bærer ikke sverd for ingenting; den er Guds tjener, en hevner for de som gjør ondt.»

     Et annet eksempel er den lille katekismens kvinnesyn. «Kvinnene skal være mennene sine underdanige som Herren, liksom Sara adlød Abraham og kalte ham herre.»

For de menneskene som finner det viktig å prøve å avsløre hva som er virkelighet og hva som er fantasi og å finne ut hva som er riktig og galt blant alle religionens dogmer, må det kristne trosgrunnlaget, Bibelen, være et viktig studieobjekt. I denne forbindelse må hele Bibelen, både Det gamle og Det nye testamente, betraktes som trosgrunnlaget. Hvordan skal vi forholde oss til denne samling skrifter i dag? For bedre å kunne forstå innholdet i Bibelen, skal vi se den fra et historisk og kulturelt perspektiv.