En vitenskapsbasert religionskritikk

Del 1

Mirakler, undere, undergjerninger, dogmer og myter er betegnelser på spesielle hendelser eller læresetninger som ikke kan forklares gjennom vanlig erfaring, historisk forskning eller kjente naturlover. Hendelsene eller handlingene knyttes ofte til guddommelig inngripen.

     Som vi har nevnt tidligere: de bibelske tekstene er ikke ment å være historisk korrekte, men å være oppbyggelige tekster for de troende. For tidligere tiders mennesker var fortellinger og forestillinger om overnaturlige hendelser ikke uvanlige, og bidro til å styrke troen. Kritikere har påpekt at mirakelhistorier av lignende karakter som i evangeliene eksisterte på forhånd i daværende «hedensk» litteratur, og at nytestamentlige «naturundere» er konstruert etter hedenske forbilder for å imøtekomme tidlige kristnes krav.

     Vi ser at i det nyeste evangeliet, Johannes-evangeliet, er det føyet til en lang rekke ekstra under-historier i forhold til Markus-evangeliet, som er det eldste. Den oppbyggelige effekten er også eksplisitt uttalt i Joh 20,30-31: «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn».

     Etter hvert som forståelsen av naturvitenskapene skred fremover, ble religionenes domene gradvis minkende, og etter hvert som erkjennelsen om at etikk og moral ikke trenger en guddommelig begrunnelse, er religion på mange måter blitt redusert til et sett med innbyrdes uavhengige påstander, som kalles dogmer, og påstander om undere. Påstandene er uavhengige av hverandre fordi riktigheten eller uriktigheten av hver av dem påvirker ikke riktigheten eller uriktigheten av noen av de andre påstandene.

     Når det gjelder «undere», ligger dette i «underets» natur eller vesen. Et «under» er et brudd på de naturvitenskapelige lover, altså et brudd på lovmessighet; gjerne påstått utført av et overnaturlig vesen. I og med at underet bryter med lovmessighet, vil det ikke være noe sammenheng mellom forskjellige undere. Hadde det funnes en bakenforliggende lovmessighet bak en gruppe undere, ville undrene kunne hatt en sammenheng. De ville da samtidig ha blitt tilgjengelige for vitenskapelig gransking, idet fenomener som viser lovmessighet i prinsippet kan undersøkes. Undrene ville da ikke lenger kunne kaller undere, men måtte få betegnelser som hittil uforklarte naturfenomener og lignende. Tilsvarende argumentasjon gjelder for de dogmene som omhandler undere.

     Det essensielle ved påståtte undere og dogmer er at siden de representerer innbyrdes usammenhengende brudd på ellers lovmessig styrte fenomener, får de absolutt ingen konsekvens. De forklarer ikke noe som helst. Undrene avslører ikke noe underliggende prinsipp. De kan heller ikke benyttes til å forutsi noe som helst. En rekke av de påståtte undere er ikke tilgjengelige for inspeksjon, men kan usannsynliggjøres ut fra historisk og kulturell kunnskap om folkene som hevder å ha vært vitne til dem.

     La oss tenke oss en brennende tornebusk som ikke tar skade eller vaktler som regner ned i ørkenen. Kan vi se noe underliggende prinsipp eller felles mønster i slike hendelser, som vi kan benytte til å forutsi fenomener som vil skje i fremtiden? Nei, selvfølgelig ikke, nettopp fordi bruddene på de beskrevne lover ville være uten indre sammenheng. Å «forklare» undere som resultat av inngripen fra et overnaturlig vesen, er ikke mulig. Definisjonen av «forklaring» er gitt i kapitlet «Om kravene til vitenskapelige teorier». Bruk av begrepet forklaring i forbindelse med undere bryter radikalt med dette begrepets innhold, i og med at hverken premissenes generelle utsagn eller utgangsbetingelser er kjente.

     En «forklaring» av undere som et resultat av inngripen av et overnaturlig vesen er altså ingen forklaring, men i virkeligheten ikke annet enn en ubegrunnet påstand.

     Ethvert fenomen må vurderes ut fra kunnskapsnivået og den kulturelle forståelsen i samfunnet hvor fenomenet opptrer eller påstås å opptre. Samfunnene på Jesu’ tid så på undere som noe naturlig. Både egyptiske og greske guder utførte undere. I våre dager er vi imidlertid forpliktet til å forklare og forstå fenomener så langt det er mulig, også påståtte undere, ut fra vår samlede kunnskap og viten. Vi er uredelige om vi ser bort fra våre historiske, sosiologiske, religionsvitenskapelige, psykologiske og naturvitenskapelige kunnskaper når vi foretar en vurdering av påståtte brudd på naturlovene.

Både kristendommen, jødedommen, islam, hinduismen og buddhismen hevder at mirakuløse hendelser står sentralt i de respektive religioner.

     Mange av de samme eller lignende historier om undere, mirakler og spesielle hendelser finner vi igjen i forskjellige religioner; noe som skyldes både kulturelle påvirkninger og behovet for myter. Dette forteller nok en gang hvordan det er menneskene som lager og utvikler religionene.

     Et av de tydeligste eksemplene er kanskje likhetene mellom de bibelske dommedags- og frelsesfortellingene og de langt eldre, tilsvarende forestillingene hos zoroasterne som er omtalt i et eget kapittel over.

Noen eksempler på andre likheter vi finner, er:

     Syndfloden, den gamle bibelske fortellingen om gud som ville utrydde menneskene, finner vi igjen i sumeriske myter, selv om historien om Noa og syndfloden avviker i mye fra sitt sumeriske opphav. Fortellingen viser hvordan guden Enki advarer Ziusudra om gudenes beslutning om å ødelegge menneskeheten med en flodbølge eller oversvømmelse. Enki gir instrukser til Ziusudra (også kjent som Atrahasis) om å bygge et stort skip. Etter at dette har skjedd, skal han befolke jorden på nytt.

     Historien om Moses som spedbarn som ble gjemt i en sivkurv på bredden av Nilen, har likheter med historien om Sargon (2400-2300 fvt), den første semittiske kongen som erobret Babylon. Han var ifølge legenden uekte sønn av en prestinne, med ukjent far. Han ble født i lønndom og satt ut på elven Eufrat i en kurv. Kurven drev nedover elven, og han ble funnet og oppdratt som sønn av Akki, en vannbærer.

     Myter om jomfrufødsler finnes i flere eldre religioner, som vi så i kapittelet om Zarathustra. Ifølge de gamle Mahävastu-tekstene hadde Buddha etter mange gjenfødelser ervervet seg overnaturlige evner, som å bli født smertefritt og bli unnfanget uten samleie. Den egyptiske guden Horus ble født ved jomfrufødsel av gudinnen Isis. Gamle jødiske tekster beskriver flere mirakuløse fødsler, bl.a. Abrahams kone som plutselig ble ungdommelig og fikk Isak i en alder av 90 år. En av de apokryfe skriftene, 2. Henoks bok, forteller om Melchizedek som ble født av jomfruen Sofonim. Dette barnet kom ut av moren etter at hun var død og satt i sengen ved siden av sin døde mor.

     Myter om guder som inkarnerer seg på jorden finnes også i andre religioner. Vishnu er en av de viktigste guddommene i hinduismen. Hver gang verden er truet av ondskap, kaos og destruktive krefter stiger Vishnu ned og inkarnerer seg for å gjenopprette kosmisk orden og god skikk.

    Ifølge tradisjonen ble Jesus tatt med opp på et høyt fjell av djevelen og vist alle verdens riker på et øyeblikk. Han ble så tilbudt alt dette mot å tilbe djevelen. En lignende myte er kjent fra buddhismen, hvor den onde himmelkongen Mara prøver å hindre prins Siddharta fra å oppnå opplysning ved å forsøke å forføre ham med en himmelsk hær og vakre kvinner. Djevelen prøver også å friste Zarathustra.

     Oppstandelse og gjenoppvekking av døde er hyppig beskrevet. De tidligste egyptiske og kanaanittiske tekstene beskriver død og gjenoppstandelse av Osiris og Baal.

     I gammel gresk tradisjon ble flere menn og kvinner gjenoppvekket fra de døde og fikk fysisk evig liv. Både Akilles, Memnon som ble drept av Akilles, Alcmen, Castor og Herakles ble etter tradisjonen gjenoppvekket til fysisk udødelighet.

     Også Bibelen forteller om flere som ble vekket opp fra de døde. Kong Saul vekket gjenferdet til Samuel for å få hjelp i kampen mot filistrene (1 Sam 28). Profeten Elia ber, og Gud gjenoppvekker en ung gutt fra de døde (1 Kong 17,17,24). Profeten Elisja gjenoppvekket en liten gutt som var død (2 Kong 4). En død mann som ble kastet ned i profeten Elisjas grav, ble levende igjen da kroppen traff Elisjas knokler (2 Kong 13,21). Ifølge Johannesevangeliet kap 4 vekket Jesus Lasarus, som hadde vært død i 4 dager, opp fra de døde. Evangeliene forteller også at han vekket en nylig død datter (Matt 9,18,25) og en ung mann i dennes begravelse (Luk 7,14). Flere døde sto opp av sine graver og gikk rundt i Jerusalem og ble sett av mange da Jesus døde. Før sin død gir Jesus apostlene bl.a. beskjed om å gjenoppvekke døde. Apostelen Peter gjenoppvekket en disippel som het Dorkas (Apg 9,40), og Paul gjenoppvekket en mann som hadde falt fra et vindu. Legenden forteller også at St. Nikolas gjenopplivet barn fra en tønne med saltlake.

     Fortellinger om gjenoppvekkelse finnes også i apokryfe skrifter som Henoks bok, Baruchs bok og Esdras bok. Det er også fortellinger i buddhismen om gjenoppliving, bl.a. en om Bodhidharma, en indisk læremester som brakte Ekayana-læren til Kina, og en annen som handler om en læremester ved navn Puhua; beskrevet i «Zen-undervisningen til Rinzai».

     Det finnes beskrivelser av mennesker som blir tatt opp til himmelen: Henok skal være blitt tre hundre og sekstifem år. Det fortelles at han «vandret med Gud» og «så var han ikke mer, for Gud tok ham» (1 Mos 5,21,24). Dette ble etter hvert tolket som at han, gjennom et mirakel, ble tatt opp til himmelen. Profeten Elia ble også tatt opp til himmelen i en storm (2 Kong 2,11).

     Ifølge den post-bibelske Midrash er i alt 8 mennesker tatt opp til himmelen i live: Henok; Elia; Serah, datteren til Asher, som var sønnen til Jakob; Eliezer, en tjener av Abraham som valgte Rebekka som Isaks hustru; Hiram, konge av Tyrus, som hjalp Salomo med å bygge det første tempelet; Etioperen Ebed-Melech; Jaabez sønn til rabbi Yehuda na-Hasi; og Bithiah, faraos datter som fant Moses i kurven ved Nilbredden.

     Apollonius av Tyana i Kappadokia (født ca år 4 fvt) var en gresk filosof og religiøs leder og en av sin tids med berømte undergjørere. Ifølge hans tilhengere ble også han tatt opp til himmelen.

     En del påstander er av en så spesiell art at vi klart ser at de er lagt til for å styrke troen og ikke har bakgrunn i virkeligheten. Et eksempel er når Josva befaler solen og månen å stå stille under et slag (Jos 10,12). Hvis man føler at man må argumentere mot en slik myte kan man anføre at en slik hendelse ikke er nevnt i andre skrifter og ville fått katastrofale følger.