En vitenskapsbasert religionskritikk

Om Gud er død er alt tillatt.

Dostojevskij

Del 1

Moral handler om sed og skikk samt konkrete handlingsvalg. Det er de holdningene og reglene hver enkelt av oss har som bakgrunn for de valgene vi foretar. Disse moralske reglene kan variere mellom ulike mennesker, folkegrupper og samfunn.

     Etikk er læren om moral, altså en allmenn og systematisk tenkning om ulike typer moral. Etikkens formål er å studere hvordan man bør handle, og å forstå begrepene vi bruker når vi evaluerer handlinger, personer som handler, og utfall av handlinger. Etikk fører ofte til ulike etiske teorier. Normativ etikk deles gjerne inn i pliktetikk, konsekvensetikk (også kalt utilitarisme) og dydsetikk.

     Pliktetikk fremholder at en handling er riktig dersom den er i overensstemmelse med et etisk prinsipp eller en regel. Hovedtanken i den pliktetiske tradisjon er at det finnes visse verdier, rettigheter og plikter som gjelder uavhengig av ulike handlingsalternativers konsekvens. Innen de forskjellige religiøse retninger vil det kunne foreligge visse absolutte bud og læresetninger som pålegges de troende. Et annet kjent eksempel er Immanuel Kants kategoriske imperativ som sier at «du skal handle slik at prinsippet for din handling kan gjøres til en allmenn lov». Slike påbud faller inn under pliktetikken.

     Konsekvensetikken tar utgangspunkt i følgene av våre handlinger, og fastslår at det er den handling om fører til den beste av alle tenkbare konsekvenser som er den riktige. I sin mest rendyrkede form kan konsekvensetikken lede til en nyttemoral med uakseptable og urimelige konklusjoner, fordi ethvert middel kan forsvares dersom bare følgene totalt sett blir ansett som gode og ønskelige. For å demme opp for slike slutninger, må man også vurdere pliktetiske argumenter. Ofte står man derfor overfor en form for blandingsetikk. I mange etiske valgsituasjoner er det flere regler og prinsipper som kommer til anvendelse og som peker i ulike retninger. Tanken om en overordnet regel som skulle fortelle oss hvilken regel som veier tyngst i slike situasjoner er vanskelig å akseptere. Den siste avveining av ulike argumenter for og mot må bygge på skjønn, erfaring og innlevelsesevne. Dermed, har det vært hevdet, må de etiske lover ha en toleranse for tvetydighet og må kunne brytes når de viser seg for snevre for de faktiske tilfeller.

     Dydsetikk fokuserer på den handlendes karakter heller enn regler for riktig adferd. En handling tenkes som riktig dersom den er hva en moralsk dydig person ville ha gjort.

     Etikk er et vitenskapelig fag som har frigjort seg fra sin religiøse opprinnelse, og som fag finner den ingen begrunnelse i denne. Mye etikk og moral var tidligere begrunnet i guddommelige forestillinger. Dette bidro til å gi den legitimitet. Et klassisk eksempel er de ti bud som i Bibelen beskrives som diktert av Gud. For den troende vil ofte etikk og moral fremdeles være religiøst begrunnet. Bibelen beskriver en lang rekke moralske bud gitt av guddommen. Mange av disse regnes fremdeles som gode og finnes også i en rekke andre religioner og filosofiske systemer. Andre anser vi i dag som utdaterte, uakseptable, eller endog grusomme og avskyelige.

     Tidligere tenkere og forfattere har uttrykt bekymring for et moralsk forfall hvis ikke moralen begrunnes i religionen. Andre, som f.eks. Arnulf Øverland i forbindelse med blasfemisaken mot ham i 1933, har påpekt at det er et uttrykk for en ynkelig moralsk holdning hvis den begrunnes i et ønske om belønning og redsel for trussel om straff.

Det er ikke slik at etikk og moral bryter sammen hvis den religiøse forankringen blir borte. Det er fullt mulig å begrunne etikken ut fra mennesket eller naturen uten å innføre overnaturlige «guder». Historien har vist at etikk og moral begrunnet i et religiøst system ofte kommer i konflikt med andre religiøse systemer. En lang rekke kriger har vært startet eller oppildnet av slike religiøst begrunnede etiske tankebygninger. Det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg, er et eksempel på et slikt konfliktskapende prinsipp.

Etter annen verdenskrig vedtok FNs generalforsamling 10. desember 1948 Den universelle erklæring om menneskerettighetene. Denne erklæring om alminnelige borgerlige rettigheter som bør tilkjennes ethvert menneske og som må respekteres og bevares av statene, gjenspeiler et moderne etisk syn som har utviklet seg over flere århundrer, med røtter både i religiøs og humanistisk tenkning. Denne erklæringen kan betraktes som en milepæl innen moralsk-filosofisk tenkning. FN har siden også vedtatt en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) og en om borgerlige og politiske rettigheter i (1976). Disse gjør respektering av menneskerettighetene rettslig forpliktende for de stater som ratifiserer konvensjonene.

     Utformingen av menneskerettighetene og de senere konvensjonene er gode eksempler på at man kan begrunne etikken og moralen ut fra menneskeverdet.