En vitenskapsbasert religionskritikk

Del II

«Det eksisterer intet så forskrudd at det ikke kan finnes i filosofenes bøker». Profeten siterte den store romerske retor Cicero.

     De utroligste påstander og historier er blitt trodd ned gjennom århundrene fordi de har vært hevdet av profeter, seere og filosofer. I tidligere tider da kunnskap var lite utbredt, var folket villig til å lytte til nesten hvem som helst bare de hadde sittet på søyle i noen år.

     I våre dager søker vi ikke til profetene, men til universitetene og akademiene for å få svar.

«Akk ja, det er trange tider for profetene. Hadde man enda bodd i en hule i Qumran-fjellene hvor de tørre ørkenvindene blåser langs fjellsidene», sukket profeten. «Der solen steker og sanden fyller porene i huden og trenger inn i øyne og skjegg, så hadde man kanskje hatt større gjennomslagskraft». Profeten drømte seg bort, inn i de enkle løsninger, i den asketiske fattigdom; å bare eie en kjortel av kamelhår og et lærbelte, å være tilfreds med en håndfull brent korn og en skvett vann som man selv hadde slått av fjellet med sin stav.

     Den sanne askese var imidlertid ikke profetens vei. Profeten søkte ikke lykken i den stille intethet, vår profet søkte den visdom som kunnskap kan gi. For ham var kilden ikke vannet slått av en sten, men menneskenes erkjennelser slik de var samlet gjennom generasjoner i store saler med bøker og gjennom geniale eksperimenter.

Og menneskene samlet seg om profeten, og han lærte dem.

     Si oss mester, sa de til ham; hvem skal vi frykte.

Og han sa til dem:

     Se på barna. Uten at dere blir som små barn slipper dere ingenlunde inn i kunnskapens rike. Se på de små barn, så rene og uskyldige, nettopp tumlet på hodet inn i en verden som selv den vise kan ha vanskeligheter med å fatte etter et langt liv. Hvordan klarer de seg; De oppøver sin fornuft og sine logiske evner og stoler klokelig på disse evner i sine gjøremål. Når de gjør feil er det fordi de er utrenede. Barnets oppøvelse i sammenhengen mellom årsak og virkning er en omfattende og lang vei å gå. Den krever iherdig øvelse. Barna gleder seg i sin økende forståelse av hvordan verden virker. Barna gleder seg over å mestre. Barna kan ikke lyve for seg selv eller andre. Barna er uten synd.

Og han sa til dem:

     Vokt dere for de falske profeter.

     Vokt dere for de falske profeter som leder dere vekk fra barnets logiske tanke.

     Vokt dere for de falske profeter som forteller dere at dere ikke skal bruke deres fornuft. De som sier dere at deres spørsmål er utenfor den menneskelige fatteevne. De som sier at deres spørsmål ligger utenfor den menneskelige erkjennelsesgrense. De som sier at hvordan skal vi, små kryp, kunne mene noe om noe som er så stort.

     Men jeg sier dere at det finnes intet så stort som det menneskelige intellekt. Det finnes intet fenomen, hvor stort og komplekst det enn måtte være, som ikke kan tvinges under lupen og dissekeres av intellektet med logikkens skarpe kniver. Den menneskelige erkjennelse galopperer over nye grenser og inn i ukjente landskaper som ingen tidligere drømmer ville klart å drømme.

     Virkeligheten overgår fantasien. Fantasien er et verktøy for å forstå virkeligheten.

     Den franske filosofen Auguste Comte lærte oss at det finnes grenser for den menneskelige erkjennelse. Som et eksempel fortalte han om stjernene. Hva stjernene er laget av, det får vi aldri vite, hevdet Comte. Han kjente ikke til den tyske linsemakeren Fraunhofer som slipte sine linser med kjærlighet og perfeksjonisme og lot oss lese stjernenes stoff i deres spektra. Slik sprenges de gamle sannheter av tankens kraft og håndens skapende evner.

     Vokt dere for de falske profeter som forteller dere at fantasiene er virkelighet, som sier at: Det er slik fordi jeg tror det, og fordi jeg har lest det i en bok, og fordi jeg vil at det skal være slik, og fordi mange andre tror det også, og fordi hundre millioner mennesker ikke kan ta feil.

     Vokt dere for de falske profeter med et ubluferdig forhold til sannhet, som holder sine fantasier for sanne fordi de føler at de er riktige eller fordi de ikke er i stand til å gå oppreist uten dem.

     Vokt dere for de falske profeter som sier at dere ikke skal sammenholde deres fantasier med virkeligheten, og når dere gjør det allikevel, og finner uoverensstemmelser, sier de til dere at det er ikke dét som er viktig, at det er bare tilsynelatende uoverensstemmelser og at vi må stole på vår innbilningsevne og at vi må bare vri litt her og tolke litt der og vips så ser du selv at det stemmer.

     Vokt dere for de falske profeter som sier at du som holder deg til vitenskapene, er så jordnær, at det bildet du tegner av verden er en fattig verden uten poesi, uten elan, uten skjønnhet. Oftest sier de dette fordi de selv er blinde og ikke kan se det vakre i en lovmessig sammenheng, i en matematisk formel eller i et grensesprengende eksperiment. De tror at du ikke kan se skjønnheten i en blomst fordi du har lært hvor mange tekae hver pollenbærer besitter. Hvem våger å si til en musiker at han sannsynligvis ikke kan høre det deilige i musikken fordi han kan for mye notelære. Hvem våger å si at vitenskapen ikke bærer i seg den vakreste poesi:

Vi er alle stjernestøv.

     Vokt dere for de falske profeter som forteller dere at de blir veldig sorgtunge og forurettede når du tviler på deres dogmer og som forventer av samfunnet at deres lære er hevet over kritikk.

     Vokt dere for de falske profeter som bærer råte i sin midte.

—

     Atter samlet menneskene seg om ham og de sa til ham: Si oss, mester, hvorledes skal vi skille riktig fra uriktig. Hvordan kan vi vite hva som er sant?

Og han sa til dem:

     De sier at din tale skal være ja, ja og nei, nei. Men jeg sier dere at din tale skal bære din reflekterte tvil. Den som ikke bærer en Thomas i sitt hjerte skal ingenlunde forstå verden. De omnibus dubitandum est. Gå til din tankes lønnkammer med barnets nysgjerrige åpenhet og søk. Hva du finner skal du holde opp mot lyset og granske fra alle kanter. Observér sannferdig om enn det du finner smerter og skjærer ditt indre.

     Mange mennesker viser ikke ydmykhet overfor virkeligheten, sa profeten. De viker tilbake fra å sammenholde sin subjektive virkelighet med den objektive virkelighet. De har selv valgt, bevisst eller ubevisst, å veve seg inn i en verden som tilfredsstiller deres egne behov for trygghet, lengsler og håp. Og hvem vil vel nekte disse menneskene drømmen? Det er først når menneskene krever at deres drømmeverden skal betraktes som virkelig og sann av andre, at den som ikke sover må vekke den drømmende tilbake til virkeligheten. For hva er sant? Noe er sant når det stemmer overens med kjensgjerningene. Vi stiller krav til det sanne i virkelighetens verden. Det som er sant, skal være sant for alle. Dette er den objektive sannhet. Søker vi virkelig kunnskap om den virkelige verden, har den subjektive sannhet ingen plass.

     Tidligere søkte menneskene seg bakover til kildene for å finne støtte for sine påstander. Ved hele tiden å lete seg bakover til kildene for sine antagelser og påstander, håpet de til slutt å finne autoritative bekreftelser for all kunnskap. På denne tiden trodde menneskene at sannheten åpenbarte seg. Sannheten er manifest, fremholdt de, og den som renser sitt sinn for fordommer og vrangforestillinger, vil se sannheten. Men slik er det ikke, understreket profeten. Den som hevder å holde den absolutte sannhet i sine hender, er enten en svindler eller en selvbedrager. Det finnes ingen endelige kilder til endelig kunnskap. Heller enn å undersøke kildene vil vi undersøke antagelsene og påstandene direkte. Enhver kilde og ethvert forslag er velkommen så lenge det er tilgjengelig for kritisk undersøkelse. Å søke sannheten i urkilder er å oppgi sin frie søken og trygle om autoritative svar. Sannheten lever skjult, og det beste vi kan håpe på er å finne noe som ligner sannheten ved å forkaste det som er usant. Så i vår søken etter det sanne stiller vi spørsmålet: Hvordan kan vi oppdage og fjerne det som er usant?