En vitenskapsbasert religionskritikk

Del II

Engelen landet for en time siden. Si det videre! Engelen har kommet til deres land for første gang.

     Alle har visst at engelen skulle komme. Og ved dette tegn skal engelen kjennes; hans navn er Mikael. Byen har sydet i ukesvis. Billetter har gått på svartebørs for mange månedslønner. Engelens hjelpere har vært i byen i flere dager allerede og forberedt hans komme. De har rigget til en scene, høy som en katedral, med tårn på hver side. Kilometer med ledninger går på kryss og tvers. Engelens hjelpere har elektronisk forsterkede basuner som ville få sterkere murer enn Jerikos til å falle i grus. Basunene får hjelp av moderne instrumenter. Kvelden faller på. Alle byens unge kvinner og menn pynter seg for å ære engelen. Nå når tusmørket brer seg strømmer de til stedet der engelen skal vise seg. I store flokker samler de seg, tusener og atter tusener. Det er et hav av mennesker som bølger forventningsfullt fremover. Kvelden er varm. Det er mennesker overalt. De drikker av den hete natten og beruser seg av den nyvunne friheten som engelen har gitt dem. Alle er kommet. Natten er blitt sort og mengden er taus av forventning. Solen har gitt av sitt lys til engelen, som sprer det utover scenen fra kraftige lyskastere. I alle farver raser lyskjeglene over katedralen. Engelens tid er kommet. Basunene spiller opp. Jorden skjelver. Hurtige rytmer styrer menneskenes hjerteslag. Ildsprutende drager på hver side av scenen slynger sine flammehav mot himmelen i takt med musikken. Røken ligger tykk over scenen. Lyset fra lyskasterne spres av all røken og gir inntrykk som under oppskytningen av en apollorakett. Engelens komme ligger bare sekunder inn i fremtiden. Musikken er øredøvende, menneskehavet er ikke taust lenger, men er revet med av rytmen og lysene og virker mer som vann som nærmer seg kokepunktet.

     Så plutselig skyter engelen opp gjennom scenegulvet, opp gjennom røk og damp og ild og vann, fanges av tyngdekraften og lander støtt som et fjell fremst på scenen. Så alle kan se ham. Engelen står urørlig med ansiktet vendt til den ene siden. Foran ham koker vannet. De unge kvinnene strekker med begjær sine hender frem. Engelen står fremdeles urørlig som en støtte. Han er kledt i sorte tettsittende klær med blanke knapper som gnistrer i det skarpe lyset. Klærne fremhever hans slanke kropp og ranke holdning. Hans hår er som det sorteste kull og bølger nedover skuldrene og henger med utsøkt skjødesløshet nedover hans panne og videre ned i ansiktet. Kraftig maling i ansiktet fremhever hans magiske trekk. Et suspensorium i skrittet vitner om hans evner. Han har vært sort, men er nå blendende hvit. Fremdeles har denne overjordiske skapning ikke rørt seg. Men se, plutselig, med urørlig kropp, kaster han på hodet og ser i ny, stivnet positur til den annen kant. Og mengden jubler. Musikken tordner. Så gnistrer det i engelens sorte øyne, hans kropp blir innpustet med liv. Han griper begjærlig om mikrofonen og gir dem sin stemme. Han gir dem hele seg. Og mengden jubler som i transe og verden utenfor er gått under uten at noen har merket det eller bryr seg om det for den saks skyld. De unge kvinner og menn med sine fremstrakte armer hyler som i avsinn. Deres jeg viskes bort. Deres skrik river i halsen, men de merker det ikke. Engelens musikk fyller dem. Deres drømmer er i ham. Deres lengsler er i ham. Og engelens stemme flommer over dem. Deres ånd går opp i en felles ånd og som individer eksisterer de ikke mer. Hundrer av dem faller om og bæres bort av engelens hjelpere. For engelen er god og vil ikke at noen skade skal komme over dem. Engelen danser sin ville dans og rir over skyene. Han synger i takt med den flammende ild. Og tusener på tusener danser de seg i transe ut av hverdagens sorger og inn i musikken, inn i følelsen av enhet og samhørighet og inn i lykken; og i sin lykke glemmer de sjelens ubotelige ensomhet.

     Og engelen strekker sine hender mot dem og velsigner dem. Så stiger han til himmelen og blir borte for deres øyne.

     Sent i den milde natt vandrer de hjemover, med armene tett om hverandre. Slitne etter en lang kveld, mette av musikken og øre av ekstasen.