En vitenskapsbasert religionskritikk

Del II

Dette er historien om byen som døde.

     Stanken herjer med sansene.

     Menneskene i landet under den brennende solen er vant med sterke lukter. De lever nært til dyrene. Den stramme lukt av sau sjenerer dem ikke, men er som duften av rikdom og velstand i deres neser. Under den varme solen skjer forråtnelsen hurtig. Den åpne kloakken har de lært å leve med. For menneskene i den evige stad er den daglige stanken et uunngåelig element i tilværelsen. Kun i korte pauser har man tid til å lenges etter den milde kveldsbrisen som av og til feier den mettede luften ut i ørkenen og bringer den friske, svalende duft til de rettferdige.

     Men i dag og alle dager herjer stanken med de sløvede sanser.

     Akk, lidelse, ditt vesen kjenner ikke måtehold. Din ånd er uten miskunn og rettferdighet. Ser du da ikke at du først rammer mødrenes liv, de vergeløse barn og menneskene i deres livsaften.

     Døden er kommet til den som trodde seg sterk nok til å tåle vekten av en verden på sine skuldre uten å synke i kne. Døden kommer sakte til den sunne og sterke.

     Ivrerne startet de hele. De elsket sitt land og ville eie det. Hvem kan klandre dem? I rettsinn sloss de sitt land rent, beholdt sitt gods og takket sin gud for sin frihet.

     Så kom påsken, og menneskene i det frie landet strømmet til, inn gjennom de åpne portene og inn i den store, trygge byen bak de ugjennomtrengelige murene. Det usyrede brød og de glade dager blant slekt og venner ventet dem.

     Det gjorde også den fremmede herre. I tusener på tusener marsjerte hans soldater mot de gjenstridige provinsboere som ikke overholdt den store fred som er til beste for alle parter. Den fremmede herre var mektig. Så mektig at verden skalv for hans føtter. Den øverste var ulignelig i sin velde. Hans rike strakte seg fra det endeløse havet i vest til de store flodene i øst ved Babylon. Hans arméer gnistret i sine blanke brynjer i solskinnet. Hans tall var utellelig. Han marsjerte over landet og tok det atter i besittelse, til han kom til den overfylte byen der menneskene var samlet for å feire.

     I beleirede byer arbeider tiden på beleirernes side. I den kringsatte byen vet de det alle. Men ivrerne holder stand, de kjemper for sin by, sine hjem og sitt makeløse tempel med dets hellige skatter, den syvarmede lysestake og skuebrødsbordet i gull. Byen ligger godt beskyttet på tre kanter av steile skrenter utenfor bymuren. Mot nordvest der landskapet er flatere, er byen beskyttet av tre murer utenfor hverandre. Beleirernes ingeniørtropper angriper, og med ild og støt slår de en bresje i den ytterste muren. Men forsvarerne driver dem tilbake mens de med flittige hender legger sten på sten.

     Men ingen kan i lengden stå seg mot Sol Invictus.

     Og snart herjer sulten. Deres by blir et fengsel. Deres legemer svinner hen. Snart raver de gatelangs på jakt etter mat. De spiser det de kan finne. Deres hunger bryter ned deres moralske jeg. De raner fra hus til hus. De selger sine matsmuler for shekler i søylegården på det øvre torv. De lider. Ingen lider som den som sulter. Lidelsen står skrevet i deres øyne. Lidelsen står skrevet i deres holdning der de knuger sine døde barn. Lidelsen står skrevet i deres ansikter når de spiser, om enn det er en vederstyggelighet for deres herre, læret i sine belter og den tørre halm. De døende blir liggende der de faller. Ingen orker lenger kaste de råtnende likene ut over bymuren. Kun Belsebubs summende barn nyter godt av lidelsen der de svermer rundt de dødes kropper. Stanken og lidelsen går hånd i hånd. Sulten sløver deres sinn. Kun fra Marias hus kjennes liflige dufter av den gode tid. De hungrende masser trenger seg inn på det duftende kjøkkenet. Det er en barnekropp. Maria, av den edle Beth-Ezob -familien, steker sitt døde barn. Hennes øyne er tørre, hennes øynes rikdom er sluknet. Hennes sinns porter er lukkede.

     I den mørke natt vrimler de utsultede som ånder ut blant fienden for å fylle sin buk med det de kan få fatt i. Men deres fiende er over dem og korsets ubarmhjertige død venter dem som blir fanget. De som flykter fra byen, får buken sprettet opp; det ryktes at de svelger sine smykker før flukten.

     Det engang så frodige landskap, med sine skyggefulle olivenlunder, skriker nakent og øde mot den brennende himmel. Alt trevirke i egnen er benyttet til de store beleiringstårn og de flammende bål som tærer på byens murer. Med sin voldsomme hete sprekker ilden de store stenblokkene og klargjør for kraftige murbrekkere. Landskapet ligger nakent, kun hundrer på hundrer av kors reiser seg mot himmelen på fjellene omkring byen. Her henger de rettferdige. Og solen steker deres panner. Og smerten fra deres gjennomborede håndledd og føtter jager gjennom deres kropper. Det rykker innimellom i de bevisstløses legemer. De ennå ikke bevisstløse skriker ut sin smerte og forbanner den dagen deres liv begynte i deres mors mage. De heldigste får sine ben knust fra kneet og ned. Da synker blodtrykket hurtig, bevisstheten svinner og hjertesvikt og død inntrer. Verst er det for dem som kan hvile føttene på et suppedaneum, et lite støttestykke, på korset. Ved å fordele kroppstyngden ned til bena, stiger blodtrykket og bevisstheten gjeninntrer. Slik bølger de korsfestede mellom den bevisste smerte og den bevisstløse hvile, mot den visse død.

     De sterkeste holder ut i flere dager. De tørster, men ingen løper frem og rekker dem en svamp med eddik. De soner, med forsoner ingen. Deres lidelse er uten mål. Og deres lidelse er deres kroppslige smerte, deres avmakt og deres fornedrelse. Og solen steker og de teller tusener og atter tusener, men der er intet mørke fra den sjette til den niende time. Og når de dør, revner ikke tempelets forheng fra øverst til nederst. Ingen kjærlige kvinnehender skal vaske og salve deres døde legemer og svøpe dem i rene linneter. Og ikke skal de hvile i de kalkede graver. For deres kropper er åtseldyrenes. Dette er de rettferdige, som forsvarer sine hus og hjem, men når de dør står ingen hellige menn opp fra sine graver og vandrer rundt om i byen. Når de dør, reises kun nye tusener av kors i de gamles sted. Og nye lidelser venter under en ny brennende sol.

     Og ingen av de døde får livets gave tilbake den tredje dag.

     Så dør Davids stad. Den midterste og den innerste bymur bryter sammen og den seierrike hær rykker inn. Borgen Antonia jevnes med jorden og byens hjerte, det hellige tempel, brenner og finnes ikke mer.

     Kun minnet om de voldsomme lidelser blir tilbake.