En vitenskapsbasert religionskritikk

Innhold
Et kapittel vil bli publisert hver uke.
Del I
Av kunnskapens tre – forord
Kapittel 1: Om tankenes verktøy
Kapittel 2: Om kravene til vitenskapelige teorier
Kapittel 3: Om å gjøre verden forståelig
Kapittel 4: Om det moderne verdensbildet
Kapittel 5: Om jordens alder og livets utvikling
Kapittel 6: Om livets opprinnelse
Kapittel 7: Om legeme og bevissthet
— Kapittel 8: Om likkledet i Torino —
Kapittel 9: Om vitenskapens svar på religionens påstander
Kapittel 10: Hva er religion?
Kapittel 11: Om bibelen og dens gudsbilder
Kapittel 12: Om Palestina
Kapittel 13: Om den bibelske Jesus
Kapittel 14: Om persernes religion
Kapittel 15: Om det sentrale dogmet i kristendommen
Kapittel 16: Om undere og myter
Kapittel 17: Om etikk og moral
Del II
Kapittel 18: The Cottingley Fairies
Kapittel 19: Hvordan finne det som er sant
Kapittel 20: Om gudene
Kapittel 21: Om den religiøse lengsel
Kapittel 22: Om lidelsen
Kapittel 23: Om religionens styrke
Kapittel 24: Oppsummering
Kilder
Del 1
Som et siste eksempel på den vitenskapelige fremgangsmåtes overlegenhet skal vi se hvorledes naturvitenskapene kan benyttes også til å fremskaffe opplysninger om kirkelige anliggender. I 1988 ble den katolske kirkes kanskje viktigste relikvie, likkledet i Torino, aldersbestemt. Dette likkledet skulle etter tradisjonen være det kledet som Josef av Arimatea svøpte Jesu’ legeme i etter nedtagelsen fra korset. I 1390 erklærte pave Clement VII at kledet ikke var Jesu’ likklede, men et maleri laget for å representere eller imitere det ekte likkledet. I 1506 snudde pave Julius II og erklærte at likkledet var det autentiske kledet. Den katolske kirken har nå ingen uttalelse om dets autentisitet.
Tusener på tusener av troende har valfartet til og bedt ved dette kledet. Inntil det 5. eller 6. århundre skal kledet ha befunnet seg i Jerusalem. I år 1204 skal det ha blitt tatt som bytte fra byen Konstantinopel etter at denne var blitt erobret av korsridderne under det fjerde korstog. Det ble først fremvist offentlig i Lirey i Frankrike på 1350-tallet. Etter mange reiser ble det til slutt brakt til Torino i 1578 og i 1694 ble det plassert i Torino-katedralen. Da det ble fotografert av Secondo Pia i 1898, ble man for første gang klar over at det viste et bilde som minnet om et fotografisk negativ. Avtrykket ser ut til å være av en mann på omkring 180 cm. Han bærer merker etter å ha blitt pisket og korsfestet ved at nagler er drevet gjennom hans håndledd og føtter. Avtrykket på kledet viser også hevelser i ansiktet, tydelige blodflekker på pannen og i nakken. Også kroppen viser hevelser og har et sår i siden, i høyre brystkasse. Alle disse trekk kan bringes til å stemme overens med beskrivelsene av Jesu’ lidelseshistorie i det nye testamente. Likkledet har vært gjenstand for grundig gransking for å bestemme dets ekthet. Mange av spekulasjonene har dreid seg om hvorledes bildet er fremstilt. Det er ikke malt på vanlig måte, men kan være et avtrykk etter et pudret legeme på et klede dynket i aromatiske oljer. Kledet har vært undersøkt for å finne pollen som kunne bekrefte at det stammer fra Palestina. Noen tilhengere av likkledets ekthet har hevdet at bildet har blitt dannet på kledet ved en form for stråling i forbindelse med «oppstandelsesøyeblikket». Andre har avvist dette som en uvitenskapelig forestilling, siden det bryter med fysikkens lover.
Moderne metoder innen radiologisk aldersbestemmelse er nå så følsomme at de krever kun meget små mengder prøvemateriale. Kledet kunne dermed aldersbestemmes uten at det ble forringet. I 1988 ble prøver av kledet med en vekt på 50 milligram sendt til tre forskjellige laboratorier, i Arizona, Oxford og Zürich. Laboratoriene fikk også tilsendt kontrollprøver av tre forskjellige andre tøystykker eller fibre med kjent alder. Metoden for aldersbestemmelse kalles akselerert massespektrometri og baserer seg på at karbonatomer forefinnes i naturen i tre former, isotoper, kalt 12C, 13C og 14C. Den siste formen, 14C, dannes hele tiden i atmosfærens øvre lag og er radioaktiv. Det betyr at etter hvert som tiden går, brytes disse kjernene ned. Ved å måle mengdeforholdet mellom de forskjellige kullisotopene i prøven, kan man finne ut hvor mye radioaktivt karbon som er brutt ned og dermed finne alderen på prøven. Denne radioaktive isotopen virker altså som en klokke. Denne klokken er fullstendig uavhengig av fysiske betingelser som trykk og temperatur og er meget nøyaktig. Alle de tre laboratoriene fant at kledet var fra middelalderen, nærmere bestemt fra et eller annet tidspunkt mellom 1260 og 1390. Sannsynligvis er det laget mellom 1273 og 1288. Resultatene fra kontrollprøvene stemte også godt overens med tidligere radiologiske dateringer og andre historiske data. Dette styrker aldersbestemmelsen av selve kledet. Denne fascinerende relikvien måtte dermed avskrives som et stykke mesterlig historisk svindel.
Denne lille historien viser styrken i den vitenskapelige tenknings metode ved å sette opp forsøk som kan falsifisere en teori, og føyer seg inn i rekken av eksempler hvor den dogmatiske tenkning må gi tapt når den blir utsatt for vitenskapens kritiske metoder.
Legg igjen en kommentar